Viser arkivet for stikkord usa

Tøffere for Obama

Mellomvalget i USA ble en nesestyver for president Barack Obama. Foto: ANB-arkiv

Republikanerne vant en klar seier i mellomvalget i USA. Valget ble et tilvarende nederlag for president Barack Obama, som får det svært vanskelig de to neste årene som president. Obama har nå flertallet mot seg også i Senatet, ikke bare i Representantenes hus.

Den amerikanske økonomien vokser, og arbeidsledigheten synker. Likevel er det stor misnøye med presidenten som har blitt rammet av den såkalte seksårskrisen. Obama ble gjenvalgt med solid flertall for to år siden, men nå var det slutt på amerikanernes tålmodighet. Slagordene håp og forandring viser seg å være mer luft enn realitet i velgernes øyne.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Ferske meningsmålinger rett før valget viste at bare 41 prosent av velgerne mener presidenten gjør en god jobb. Da blir det en fattig trøst at skarve 14 prosent mener de folkevalgte i Kongressen gjør det godt. Og i høstens valgkamp har Obama nærmest blitt plassert på sidelinjen av sine egne. Han fikk bare besøke områder hvor utfallet var gitt på forhånd.

Sett i ettertid burde kanskje Barack Obama ha brukt de første to årene i sin presidentperiode mer aktivt. Da hadde han tross alt et handlingsrom. Nå må han nøye seg med å tviholde på sine seire, som den omstridte helsereformen.

Strategene hos Demokratene forsøker å se framover mot valget av ny president i 2016. Den demografiske utviklingen i USA kan gi Demokratene en drahjelp ved det neste valget. Partiet kan også ha en stor sjanse til å vinne tilbake flertallet i Senatet. For Demokratene blir det avgjørende å øke valgdeltakelsen, spesielt blant unge velgere.

Mye tyder på at tidligere utenriksminister og førstedame Hillary Clinton vil bli Demokratenes presidentkandidat ved neste korsvei. I det republikanske partiet er det fortsatt uvisst hvem som vil seile opp som deres alternativ. Her er det ingen klar favoritt.

President Obama har i stor grad vært handlingslammet siden Demokratene tapte flertallet i Representantenes hus i 2010. Nå blir det altså enda vanskeligere med republikansk flertall også i Senatet. Til en viss grad kan Obama bruke sine fullmakter til å tvinge gjennom viktige saker, men en slik linje kan slå tilbake på presidenten. Obama må derfor forsøke å samarbeide med politiske motstandere så godt han kan.

Paradoksalt nok er også ledende republikanere opptatt av å strekke ut en forsonende hånd til Obama. Republikanerne må i større grad ta ansvar og vise disiplin. En fortsatt konfrontasjonslinje mellom de folkevalgte og presidenten kan fort straffe seg ved valget av ny president i 2016. I dette skjæringspunktet øyner på den annen side Demokratene et håp om presidentmakt.

Krigen mot terrorisme

USA-president Barack Obama varsler luftangrep i Syria så vel som i Irak for å stagge den islamske organisasjonen IS. Foto: ANB-arkiv

USAs president Barack Obama varsler en intensivert kamp og krig for å stagge organisasjonen Den islamske stat (IS) i Syria så vel som i Irak. Nå åpner Obama for luftangrep også i Syria.

– Jeg har gjort det klart at vi vil slå ned på terrorister som truer landet vårt, uansett hvor de måtte befinne seg, sa Obama i talen hvor han utdypet strategien for kampen mot de ytterliggående islamistene i Irak og Syria.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Obamas plan går blant annet ut på at USA-vennlige syriske opprørsgrupper skal trenes og bevæpnes i Saudi-Arabia. Det forutsetter at Kongressen i USA godkjenner en regning på nærmere 3,2 milliarder kroner.

Den amerikanske presidenten opplyste at han vil sende ytterligere 475 uniformerte tjenestemenn til Irak. Samtidig gjorde han det klart at disse styrkene ikke skal ha kampoppdrag. Obama vil ikke bli dratt inn i noen bakkekrig i Irak. Sporene fra den forrige Irak-krigen skremmer tydeligvis.

Barack Obama gikk til valg i 2008 på et løfte om å avslutte de amerikanske krigene i Irak og Afghanistan. Nå forbereder han amerikanerne på at liv kan gå tapt i en ny krig, denne gangen mot ytterliggående islamister som ifølge Obama er mer terrorister en muslimer. De grufulle overgrepene som IS har begått den siste tiden, har rystet det meste av verden.

Vi er vitne til et folkemord, som burde bli tema i FN. Men inntil videre er det Barack Obama som fører an i kampen mot IS. USA har de siste ukene stablet på beina en løs koalisjon som skal være villige til å delta i denne terrorbekjempelsen. Men for å lykkes må Obama klare å alliere seg ned naboland i regionen, innflytelsesrike arabiske land og moderate sunnimuslimer i Syria så vel som i Irak.

Her finnes det ingen enkle grep. Det vil være avgjørende å få en politisk løsning i både Irak og Syria der moderate krefter trekkes sammen på tvers av religiøse og etniske skillelinjer. Og så må det humanitære arbeidet styrkes.

I tillegg er det et problem for Obama at Syrias president Bashar Al-Assad er nær alliert med Russland. Vladimir Putin kan sette stopper for et FN-godkjent internasjonalt angrep på syrisk jord. På den annen side kan et luftangrep paradoksalt nok føre til at Assads regime får overtaket over de mer moderate opprørsgrupper i landet.

Om to uker vil Obama selv lede et møte i FNs sikkerhetsråd. Han har satt seg som mål å mobilisere verdenssamfunnet til kamp mot IS. Spørsmålet er om Russland og Kina vil la være å legge ned veto.

Barack Obama og hans allierte vil neppe kunne utslette IS, men det kan være mulig å svekke de ytterliggående islamistene så mye at situasjonen blir mer stabil. Alternativet kan fort bli en eskalering som truer USA og andre vestlige land. Det bør være en tankevekker, også her i Norge.

Grufullt i Irak

Røyk stiger under et sammenstøt mellom kurdiske styrker og soldater fra ekstremistgruppen Den islamske staten (IS) i nærheten av Sinjar i Nord-Irak. Foto: Reuters/NTB Scanpix/ANB

Verdens øyne rettes igjen mot den konfliktfylte situasjonen i Irak. Overgrepene som utspiller seg nord i landet er så at det er vanskelig å forstå at slikt kan skje i 2014. Over 40.000 yezidi-kurdere har vært fanget i et ugjestmildt fjellområde. De har flyktet fra krigere tilknyttet den ytterliggående islamittiske organisasjonen IS (tidligere ISIL), som kontrollerer områder i Irak og Syria.

Amerikanske kampfly og droner har de siste dagene gjennomført angrep mot de militante opprørerne. Sunnimuslimske IS truer med å drepe kristne og «frafalne» som ikke omvender seg til islam. Iraks menneskerettighetsminister hevder å ha bevis for at flere kvinner og barn har blitt begravd levende. Halvparten av flyktningene på Sinjar-fjellet skal ha klart å komme seg ned av fjellet og være i sikkerhet. Amerikanske fly har også sluppet forsyninger med mat og vann til flyktningene.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I tillegg er Obama opptatt av å forhindre at IS rykker fram mot viktige kurdiske byer. Så langt har de amerikanske operasjonene hatt positiv effekt, og Obama får da også støtte fra flere vestlige lands utenriksministere. IS står oppsiktsvekkende sterkt, spesielt i lys av hjelpen som USA har gitt regimet i Bagdad de siste årene. På den annen side er det forståelig at det reageres mot de brutale overgrepeme mot sivilbefolkningen. Men situasjonen i Irak krever en iraksk løsning.

Barack Obama gikk i 2008 til valg på å få slutt på den omstridte krigen i Irak, og 31. august 2010 erklærte kan at krigen var over. Nå får USAs president kritikk for at å blande seg inn i Irak-konflikten. Republikanerne etterlyser en mer helhetlig plan.

Obama begrunner snuoperasjonen med at det gjelder å unngå et folkemord. Han vil hindre IS å danne et kalifat, en ny stat som styres av en muslimsk leder. De ytterliggående tvinger paradoksalt nok Vesten tilbake til Irak. Men Obama gjør det klart at USA bare kan bidra dersom landet har partnere på bakken som kan fylle tomrommet etter de ytterliggående islamistene. Det er lettere sagt enn gjort.

Irak ble konstruert som stat etter første verdenskrig, og de religiøse motsetningene er fortsatt store. Grovt sett er det tre folkegrupper som her står mot hverandre; sunnimuslimer, sjiamuslimer og kurdere. I ettertid kan vi klart se at Irak-krigen var feilslått. Frontene er minst like steile som før.

Ett bevis i så måte er den politiske uroen som nå har blusset opp i hovedstaden Bagdad. President og statsminister er i tottene på hverandre. Den spente situasjonen understrekes av at flere irakiske sikkerhetsstyrker og sjiamuslimske militssoldater har inntatt gatene. Det er et skrikende behov for en samlingsregjering der alle fløyene er med. Det burde USA-presidenter ha tenkt mer på ved tidligere korsveier.

Lytter fortsatt

USAs president strammer in virksomheten til NSA, men vil fortsatt samle inn data om mobiltrafikk. Foto: Pete Souza/ANB/Arkiv

USA skal ikke lenger overvåke mobiltelefonen til vennligsinnede statsledere, men har ellers ingen planer om å avslutte den omstridte innsamlingen av opplysninger om mobiltrafikk.

Les mer…

USAs overvåking

Tyskerne reagerer meget sterkt på at USA skal ha avlyttet forbundkansler Angela Merkels telefon i ti år. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Overvåkingsskandalen der USA i årevis har spionert på europeiske ledere, kan utvikle seg til å bli en alvorlig tillitskrise over Atlanterhavet.

Les mer…

USA tok til vettet

USA-president Barack Obama kan vente seg en ny runde med republikanerne om budsjettet for neste år. Foto: Pete Souza/Det hvite hus/Handout

I tolvte time fant politikerne i USA en løsning på budsjettflokene. Kongressen vedtok onsdag kveld et midlertidig budsjett. President Barack Obama kan triumfere, for han får beholde den prestisjetunge helsereformen nærmest urørt.

Store deler av offentlig virksomhet i USA har stått stille i over to uker. De permitterte er nå tilbake i jobb. Den politiske striden har kostet den amerikanske staten 24 milliarder dollar. Gjelden i USA er større enn verdiskapningen i landet. Kompromisset mellom demokratene og republikanerne innebærer at det selvpålagte gjeldstaket nå kan heves.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Men vi kan vente oss en ny runde like på nyåret. USAs politikere har nemlig ikke funnet noen varig løsning. De skyver bare problemene foran seg. Årsaken til den fastlåste situasjonen ligger i det faktum at den demokratiske presidenten må slite med et republikansk flertall i Representantenes hus.

De republikanske lederne er presset fra to kanter. Medlemmene i den konservative Tea Party-bevegelsen truer nemlig med å stille motkandidater mot republikanerne som stemte for kompromisset. På den annen side har velgere flest gitt republikanerne skylden for den fastlåste striden mellom presidenten og de folkevalgte i nasjonalforsamlingen. Fallende oppslutning på meningsmålingene ble nok en avgjørende faktor for at mange republikanere ga etter.

Det hører likevel med til bildet at et stort mindretall i Representantenes hus stemte imot. Her ble avtalen vedtatt med 285 mot 144 stemmer, mens stemmetallet i Senatet var 81 mot 18. Det alvorlige i situasjonen er at republikanerne ikke innser at de har tapt kampen mot helsereformen. Valutamarkedene og børsene hadde imidlertid forventet at politikerne skulle klare å løse budsjettfloken. Derfor ble det heller ingen børsjubel torsdag. Resultatet var allerede kalkulert inn.

Dersom politikerne ikke hadde klart å finne et kompromiss, ville USA ha sluppet opp for dollar og ville ikke ha klart å betjene gjelda med nye lån. Men nå kan en hel verden puste lettet ut, for en stakket stund.

Den amerikanske presidenten velges uavhengig av sammensetningen i Representantenes hus og Kongressen. Da skjer det ofte at presidenten ikke får flertall for å gjennomføre politikken. I slike situasjoner må det kompromisses. Men når viljen til slik kjøpslåing uteblir, oppstår det en grunnleggende systemsvikt. Det ser nå ut til at det amerikanske systemet har sluttet å fungere slik det er tenkt. Polariseringen har tatt overhånd.

Spørsmålet er om amerikanerne er villige til å gå i retning av parlamentarisme, der den utøvende makten utgår av den folkevalgte forsamlingen. Det er all grunn til å tvile på at velgere vil gjøre så store endringer i USAs grunnlov. Amerikanerne ynder å tro at de har det mest demokratiske systemet i verden.

Steile fronter i USA

President Barack Obama sliter med å få flertall for USAs statsbudsjett. Foto: Terje Pedersen, ANB

Det utspiller seg et nesten uvirkelig drama i amerikansk politikk. Det er steile fronter mellom president Barack Obama og det republikanske flertallet i Representantenes hus. Obama nekter å fire på sin helsereform for å løse budsjettkrisen i USA. På den annen side er republikanerne sterkt presset av den konservative Tea party-bevegelsen. Dermed er resultatet nå at mange offentlige kontorer og tjenester holdes stengt. 800.000 statsansatte er permittert uten lønn.

Den omstridte helsereformen er Obamas store innenrikspolitiske verk. Presidenten har knyttet stor prestisje til denne hjertesaken. Men republikanerne krever omkamp. De bryr seg ikke om de 50 millioner fattige i Amerika som sårt trenger en slik helseforsikring. Reformen er upopulær blant amerikanere flest, som ikke liker at slike goder skal betales over skatten. Det kom klart fram i mellomvalget i 2010. Republikanerne skjeler naturlig nok til mulighetene for å vinne senatsvalget i 2014 og presidentvalget i 2016.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Barack Obama er inne i sin andre og siste presidentperiode. Han kan dermed i større grad sette hardt mot hardt. Forhandlinger er som oftest politisk nødvendig i første periode, ikke i andre. Obama kan også vise til at helsereformen er godkjent av USAs høyesterett. Presidenten beskylder Tea party-bevegelsen for å ha tvangstanker om helsereformen. Republikanerne blander i realiteten epler og pærer når de nå tar omkamp.

Paradoksalt nok hører det med til historien at grunnprinsippene i helsereformen ble trukket opp av en konservativ tenkesmie for 20 år siden og at systemet er mye likt det som ble innført av den republikanske presidentkandidaten Mitt Romney da han var guvernør i Massachusetts.

Det er overraskende at republikanerens talsmann John Boehner velger å høre på høyrefløyen. Det lover ikke godt for de neste rundene om statsbudsjettet. Stridens eple nå er nemlig bare et midlertidig budsjett som skal gjelde for de neste seks ukene. Snart skal det jobbes fram et mer langsiktig budsjett. Men først må republikanerne godta det første budsjettet og innen 17. oktober gå med på å heve taket for hvor mye gjeld USA kan påta seg. Alternativet er en alvorlig krise.

Så langt har USAs og verdens børser kalkulert med budsjettproblemene. Men jo lengre det drøyer med en avklaring, jo større er faren for økonomisk ustabilitet i USA. Det vil i tilfelle smitte raskt over på verdensøkonomien.

Det er grunn til å minne om hva som skjedde i 1996, da det forrige gang var en like stor krise. Den gang ble republikanerne rammet av en stor motreaksjon. Heldigvis meldes det om stadig flere «utbrytere» i Representantenes hus. Her ligger pressfaktoren som kan bringe de stridende partene til forhandlingsbordet. Men først må John Boehner ta et oppgjør med høyrekreftene. Det er å håpe at fornuften vil seire.

Diplomatiet om Midtøsten

Syrias president Bashar al-Assad må nå gi fra seg alle sine kjemiske våpen. Foto: FN/ANB

Diplomatiet vant første runde i det internasjonale slaget om Syria. Lørdag inngikk USA og Russland en historisk avtale som innebærer at Syrias president Bashar al-Assad må gi fra seg alle sine kjemiske våpen. Dermed ligger det an til en resolusjon om spørsmålet i FNs sikkerhetsråd. Målet er at alle kjemiske våpen i Syria er destruert innen neste sommer.

Det antas at det dreier seg om over tusen tonn kjemikalier, blant annet nervegass og sennepsgass. USAs myndigheter mener at regimet til Bashar al-Assad sto bak det grufulle gassangrepet i utkanten av Damaskus 21. august hvor nær 1.500 syrere ble drept.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Dette overgrepet mot sivilbefolkningen fikk Barack Obama til å varsle et militært angrep mot syriske mål. Men her var USAs president litt for rask med å plassere fingeren på avtrekkeren. Obama ville ikke få støtte i FNs sikkerhetsråd, for både Russland og Kina signaliserte at de ville legge ned veto. I tillegg viste det seg at Obama ikke hadde sine egne folkevalgte i ryggen.

Den norske regjeringen var også forbilledlig klar på at det er uaktuelt å støtte en militæraksjon uten et klart FN-mandat. De nordiske og baltiske utenriksministrene tok et felles initiativ og pekte på at det måtte finnes en tredje utvei. Denne linjen ble så fulgt opp av utenriksministrene i EU. Russerne og amerikanerne sto i utgangspunktet langt fra hverandre. Alternativene var enten å ikke gjøre noe eller å bombe. Men den europeiske holdningen kan ha smittet over til fordel for et aktivt diplomati.

De syriske myndighetene hevder å ha vunnet en seier, mens opposisjonen i landet mener USA har blitt lurt av russerne. I beste fall kan den skisserte løsningen være et første skritt til en fredsavtale i Syria, men veien til fred synes uendelig lang og kronglete. Dersom diplomatiet ikke fører fram, er USAs president Barack Obama fortsatt klar til å gjennomføre en begrenset militær aksjon.

Til tross for avtalen om Syrias kjemiske våpen, fortsetter den blodige borgerkrigen i landet. Over 100.000 mennesker har så langt måttet bøte med livet, og frontene er like steile som tidligere. Paradoksalt nok forsyner Russland myndighetene med store mengder våpen mens USA hjelper opprørerne, om enn i noe mindre grad.

Syria har også en nær alliert i Iran. Obama avslørte søndag at han har sendt brev til Irans nye president Hassan Rohani. USAs president er nemlig mye mer bekymret for Irans mulige utvikling av atomvåpen og trusselen mot Israel enn han er for Syrias kjemiske våpen.

Slik sett er det interessant når Barack Obama sier at Syria-diplomatiet kan være modell for en løsning også på Iran-konflikten. Diplomatiet kan gi resultater når det støttes av trusler om militært engasjement. Trusselen er mest reell når verdenssamfunnet kan reagere samlet gjennom FN.

Situasjonen i Syria

President Bashar al-Assad i Syria beskyldes for å ha brukt kjemiske våpen i borgerkrigen. Foto: FN/ANB-arkiv

En vestlig militær aksjon i Syria kan være nært forestående. Det viser uttalelser fra sentralt hold i USA, Storbritannia og Frankrike. Om få dager kan raketter bli fyrt av mot Syria som straff, dersom det klargjøres at Assad-regimet har brukt gass mot opprørere i landet.

Våpeninspektører fra FN er på plass for å granske om det har blitt brukt kjemiske våpen i Syria. Myndighetene avviser at det er de som har brukt slike uhyrlige våpen. Skylden plasseres på opprørerne.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er over to og halvt år siden opprøret i Syria brøt ut. Verdenssamfunnet har så langt forholdt seg passivt til volden og kamphandlingene i landet. Men gassangrepet utenfor Damaskus 21. august kan ha vært dråpen som får begeret til å flyte over.

Utenriksminister John Kerry gjorde det mandag klart at USA vil kreve at noen må stå til ansvar for dette angrepet. Kerry sa at han ikke i tvil om at det har blitt brukt kjemiske våpen og la til at han vet at syriske myndigheter har slike avskyelige våpen. For et år siden sa president Barack Obama at nettopp bruk av kjemiske våpen var «den røde linjen» som president Assad ikke ville få lov til å krysse.

Spørsmålet er så hva USA og eventuelle allierte gjør for å stoppe galskapen i Syria. Vestlige ledere vil kvie seg i det lengste for å innlede en stor militær intervensjon. Sporene fra Irak og Afghanistan skremmer. Den norske regjeringen holder forbilledlig fast på at en eventuell maktbruk i Syria må forankres i et mandat fra FNs sikkerhetsråd. Problemet et bare at Russland og Kina her vender tommelen ned, og da står Sikkerhetsrådet maktesløs.

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov advarer mot en intervensjon, som han mener vil ødelegge ethvert håp om en politisk løsning på krigen. En militær aksjon uten FN-mandat vil bryte med folkeretten. Men dersom det syriske regimet har brukt gass mot sin egen befolkning, har det brutt Genève-konvensjonen fra 1925. Det er en internasjonal lov som få statsledere har våget å bryte. Iraks Saddam Hussein var blant dem.

Her har USA halmstrået som kan brukes til å handle uten FN-mandat. Situasjonen kan sammenliknes med «mandatet» Bill Clinton brukte i forbindelse med krigen i Kosovo. Den gang var det også snakk om brudd på det humanitære prinsippet og brudd på Genève-konvensjonen.

På den annen side skal vi merke oss at Syria har en alliert i Iran som også advarer mot å «sette regionen i brann». Vi må være klar over at Syria ligger geografisk midt i det politiske, kulturelle og religiøse hjertet av Midtøsten.

Vi skal heller ikke glemme at opposisjonen i Syria består av islamistiske grupper med tilknytning til Al-Qaida. Enden på visa kan bli en enda mer blodig borgerkrig. Det kan true den allerede skjøre stabiliteten i regionen.

Fire nye år

Barack Obama tok fatt på fire nye år som USAs president da han startet uka med edavleggelse i Washington. Da han tiltrådte i 2009, arvet Obama en økonomisk krise og to kriger fra forgjengeren George W. Bush.

Les mer…

Krisenes år

Forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president François Hollande (til høyre) har det siste året kjempet hardt for å stabilisere europeisk økonomi. Foto: Terje Pedersen, ANB.

De fleste av oss kan ta farvel med 2012 uten større bekymringer enn dem vi gikk inn i året med. Også denne julen har vi hatt en ny kjøpefest med dyre gaver, god mat og det som ellers hører høytiden til. Vi er blitt vant til å leve godt i dette landet.

Les mer…

USA på bortebane

_Barack Obama vant den utenrikspolitiske debatten mot utfordreren Mitt Romney, ifølge amerikanske velgere. Foto: Terje Pedersen, ANB

Valgkampstrategene til både president Barack Obama og utfordrer Mitt Romney trakk sikkert et lettelsens sukk da studiolysene ble slukket etter den tredje og siste direktesendte duellen mellom de to foran presidentvalget 6. november.

Les mer…

Obamas seriøse start

Barack Obama startet valgkampen for å bli gjenvalgt som USAs president om knappe to måneder da han formelt takket ja til å stille som kandidat på Demokratenes partilandsmøte natt til fredag. Oppgjøret mot Republikanernes Mitt Romney kommer til å bli tøft.

Les mer…

Fjær i hatten

Det tok mange år før Jens Stoltenberg fikk invitasjon til å møte den amerikanske presidenten i Det hvite hus. Men når han først fikk komme, var tonen svært hjertelig.

Jens Stoltenberg sto ribbet tilbake da det i starten av uka ble klart at han hadde gjengitt en telefonsamtale med en tidligere amerikansk president på en ukorrekt måte. Torsdagens møte med president Barack Obama i Det ovale rom ble derimot en fjær i hatten for den norske statsministeren.

Les mer…

USA kan dumpe

Amerikanske politikere har drøyt to uker på seg til å finne ut hvordan de skal håndtere USAs statsgjeld og til å bli enige om hvordan de kan heve landets gjeldstak. Dette taket, som ble vedtatt at Kongressen i 2010 og er på 79.000 milliarder kroner, er maksimumsgrensen for hvor mye gjeld landet kan pådra seg. Grensen ble passert i mai.

President Barack Obama har bedt Kongressen om å heve taket. I USAs nasjonalforsamling pågår det beinharde forhandlinger mellom de to dominerende partiene, Republikanerne og Demokratene, om hvordan presidentens anmodning skal behandles. Begge partier mener det er nødvendig å kutte i offentlige utgifter. Men for Republikanerne er det en betingelse å bli enige om statsbudsjettet for å gjøre noe med gjeldstaket. Demokratene forlanger på sin side at skattene må øke for de rikeste i landet. Til tross for kraftig press fra presidenten er forhandlingene fullstendig fastlåste.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Blir ikke gjeldstaket hevet innen 2. august, kan resultatet bli at den amerikanske statsgjelden misligholdes. Det kan få alvorlige konsekvenser for amerikansk økonomi, men også langt utenfor landets grenser. Noen karakteriserer situasjonen som langt mer alvorlig enn konkursen i storbanken Lehman Brothers for tre år siden. Den utløste en verdensomspennende finanskrise. Mange land, også i vår verdensdel, sliter fortsatt tungt med ettervirkningene av den. Hva et nytt alvorlig tilbakeslag for amerikansk økonomi kan bety for resten av verden, skal det ikke mye fantasi til å forestille seg.

Fram til nå har amerikanske statsobligasjoner, eller statsgjeld, vært ansett som noe av det mest solide å plassere penger i. Men makter ikke Kongressen å bli enige om en samlet løsning, har to av verdens dominerende kredittvurderingsselskaper, Moody’s og Standard & Poor, allerede varslet at de kommer til nedgradere amerikansk kredittverdighet. USA har hatt toppkarakteren AAA i finansmarkedene i snart 100 år. Meldingen om en mulig nedgradering av USA ble tatt imot med vantro over store deler av verden, og utløste umiddelbart uro på børsene.
Uavhengig av det som skjer på i USA, strever Hellas og andre europeiske land med sine statsfinanser. I EU arbeides det under høytrykk for å bli enige om tiltak for å stabilisere situasjonen. Fredag kveld offentliggjorde den europeiske sentralbanken stresstester av 91 banker i Europa. Hensikten med slike tester er å undersøke hvor godt bankene er rustet mot mulige kriser. Et krav for å bestå testen, er at en bank har en kjernekapital som tilsvarer fem prosent av sine utlån.

Mye av det som skjer akkurat nå og den nærmeste tiden i USA og Europa, vil ha avgjørende betydning for hvordan utviklingen blir i Norge, selv om vi fortsatt har godt med oljemilliarder til å dempe de verste utslagene med.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Krise eller kontroll

President Barack Obama frykter en ny finanskrise hvis ikke det republikanske flertallet i Kongressen godtar å øke taket for amerikansk statsgjeld. Foto: Terje Pedersen, ANB.

Verdensøkonomiens skjebne ligger akkurat nå i hendene til det republikanske partiet i USA. Partiet har flertall i den amerikanske nasjonalforsamlingen, Kongressen, som må godkjenne at landet øker sin statsgjeld ut over dagens svimlende 14.300 milliarder dollar.

Les mer…

Støtte til SV

USAs tidligere ambassadør har, riktignok med et negativt fortegn, gitt Kristin Halvorsen rett i at SV i regjeringsposisjon betyr en forskjell. Foto: Kjell Werner, ANB

SV-leder Kristin Halvorsen er den norske politikeren som har størst grunn til å juble over dokumentene som er offentliggjort av lekkasjenettstedet WikiLeaks. Rapportene som diplomater fra den amerikanske ambassaden har sendt hjem etter møter med norske politikere og byråkrater, er det beste beviset på at partiets inntreden i den rødgrønne regjeringen har satt spor. Ikke minst uttrykker den Bush-utnevnte ambassadøren Benson K. Whitney i rapport etter rapport bekymring for SVs innflytelse på norsk utenrikspolitikk generelt og den norske holdningen til Midtøsten spesielt.

Ambassadørens angstfylte beskrivelser av norske samfunnsforhold er en god dokumentasjon på begrenset innsikt og kunnskap om tilstanden i det landet der han var USAs fremste representant. Uansett om rapportene er beheftet med betydelige feil, gir den SV-lederen rett. Hennes parti betyr en forskjell.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I den grad offentliggjøringen av de amerikanske diplomatenes synspunkter bør legges merke til, peker kategorien underholdning seg like mye ut som noen annen. På den ene siden oppleves det som komisk å få vite hvilke uvesentligheter ambassadefolkene legger vekt på i det de sender hjem. Samtidig er det forfriskende morsomt å lese hvordan de noen ganger treffer blinken i sin omtale av enkeltpersoners karaktertrekk. Men mest av alt er det grunn til å undres over det språklige kjekkaseriet som bedrives av høytstående og godt betalte diplomater. Folk flest slutter gjerne med den slags før de er ferdige med den videregående skolen.

Uansett hva man måtte mene om de delvis forvrengte beskrivelsene i de siste lekkasjene, er det viktig at de som representerer Norge tar lærdom. Det er åpenbart viktig å framføre vurderinger og budskap som ikke er til å misforstå når man møter representanter fra andre land. De skal rapportere hjem og legger selvsagt vekt på opplysninger de selv finner interessante. Også i diplomatiet er det slik at man gjerne «justerer» tilbakemeldingene i den retningen man tror mottakeren vil like. Kombinert med uklarheter og synsing fra norske representanter og begrenset kunnskap om norske samfunnsforhold fra utenlandske ambassadefolk, kan dette gi et ganske fordreid sluttprodukt.

Én opplysning må uansett tas alvorlig. Stemmer Aftenpostens oppslag om at norske embetsmenn har gått bak ryggen på sine politiske ledere og bedt amerikanerne om hjelp til å endre regjeringens politikk, er det noe som må få etterspill. Sammenlikningen halter sikkert og skal ikke trekkes for langt. Men en slik handling har faktisk noen parallelle trekk til den kontakten en tidligere byråsjef i Utenriksdepartementet hadde med diplomater fra andre land på 70- og 80-tallet. Arne Treholts virksomhet hadde samtidig en rekke andre motiver som absolutt ikke er relevante i de tilfellene som de lekkede ambassadedokumentene avdekker.

Gammelt gufs

Politiets Sikkerhetstjeneste visste om det, men så ingen grunn til å informere justisminister Knut Storberget (t.h.) eller utenriksminister Jonas Gahr Støre om den omfattende overåkingen som ble drevet av USAs ambassade. Foto: Vidar Ruud, ANB

USA hadde rett til å bedrive den aktiviteten landet selv hevder har pågått rundt den amerikanske ambassaden i Oslo siden år 2000. Norske politimyndigheter har siden da, på ulike nivåer, blitt orientert om ambassadens opptrapping og utøvelse av aktiviteter knyttet til egen sikkerhet. Likevel har amerikanerne aldri gitt en fullstendig orientering eller innsikt i hvilke tiltak de iverksatte og hvor omfattende de var. Så langt er det ikke avdekket at det er begått direkte ulovligheter fra ambassadens side.

Det kom fram i justisminister Knut Storbergets detaljrike redegjørelse til Stortinget. Kunnskapen om amerikanernes aktiviteter er imidlertid aldri rapportert til politisk nivå i Justisdepartementet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Av den grundige dokumentasjonen Storberget hadde greid å få fram i løpet av de to ukene siden overvåkingsbomben sprakk i TV 2-nyhetene, går det fram at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og andre politimyndigheter mente ambassadens aktiviteter var i ytterkant av det fremmede stater har rett til å bedrive på norsk jord. Med andre ord: De var i tvil.

I slike tilfeller er det normalt å henvende seg oppover i systemet for å avklare hvordan man skal håndtere saken videre. At PST i stedet valgte å holde dette for seg selv, avdekker dessverre at noe av kulturen fra den tidligere overvåkingstjenesten henger igjen. Oppryddingen etter Lundkommisjonens rapport i 1996 var grundig, men tydeligvis ikke grundig nok. Den som lyttet nøye til justisministerens redegjørelse, kunne ikke være i tvil om at han var særdeles misfornøyd med den manglende rapporteringen. Konsekvensen av de siste to ukenes avsløringer er åpenbart at PST må forvente å bli utsatt for en ny gjennomgang og få enda strammere og tydeligere regler for sin virksomhet.

Men taushetspraktiseringen fra PSTs og Oslo Politidistrikts side kan også ramme justisministeren. For selv om opposisjonens talsmenn etter Storbergets opptreden i Stortinget ga ham anerkjennelse for at han var grundig, åpen og konkret, raslet de samtidig med sablene. Redegjørelsen avdekket at statsråden ikke har systemer som holder ham tilstrekkelig orientert om det som skjer innenfor sitt område. Dette er noe Stortinget liker dårlig. Likevel må det være en formildende omstendighet at den manglende rapporteringen til politisk nivå er noe som har skjedd under flere justisministere, både borgelige og rødgrønne.

Fortsatt er det en rekke ubesvarte spørsmål knyttet til ambassadens aktiviteter. Det er forhold som det ikke er justisministerens oppgave å svare på. Først når påtalemyndigheten er ferdig med sin etterforskning av påstandene om det har foregått ulovligheter, både fra USA og fra involverte norske statsborgere, kan vi med sikkerhet fastlå om alle forhold knyttet til denne overvåkingen har skjedd innenfor lovens rammer.

Ustabil økonomi

USAs president Barack Obama fikk kjeft av på G20-møtet i Seoul. Sør-Koreas president Lee Myung-Baksom var vert for G20-møtet

Verdensøkonomien skjelver fortsatt. Finanskrisens bølger er riktignok i ferd med å legge seg. Men konsekvensene av de to siste årenes økonomiske stormkast er store. Høy arbeidsledighet, sosial uro og haltende økonomisk utvikling preger fortsatt mange vestlige land. Og dette kan komme til å vare en stund. Faktisk risikerer vi at det kan bli verre. Utfallet av forrige ukes G20-toppmøte i Sør-Koreas hovedstad Seoul var ikke oppløftende. Verdens fremste ledere maktet ikke å bli enige om annet enn prinsipielle målsettinger som kan bringe verdenshandelen framover.

På bakrommet kranglet de så busta føyk. USA fikk kjeft fordi landet trykker penger. Kineserne fikk unngjelde for å holde kunstig lav valutakurs. Etter et par års aktivitet som verdens økonomiske sikkerhetsråd, er den felles handlekraften til G20-landene plutselig sterkt svekket. Den verste frykten for økonomisk kollaps er over. Det er også samarbeidsviljen, selv om den fortsatt trengs minst like mye.

Mens de nye økonomiene, som Kina og India, igjen opplever et oppsving, er situasjonen en helt annen i USA og de fleste europeiske landene. Både Irland og Portugal er ille ute, og kan bli tvunget til å be EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) om hjelp. Skulle det skje, innebærer det at ytterligere to EU-land blir økonomisk parkert.

På toppen av alt annet har ikke EU-parlamentet og unionens 27 medlemsland maktet å bli enige om et budsjett for neste år. Storbritannia har fått tilslutning fra flere andre land i sitt syn på at utgiftene må reduseres. Dette er første gangen at EU-parlamentet har beslutningsmyndighet over budsjettet etter bestemmelsen i Lisboa-traktaten som trådte i kraft i desember i fjor. Det vil være et hardt tilbakeslag for EU og medlemslandenes økonomiske fellesskap hvis de mislykkes i sitt første forsøk på å lage et budsjett etter de nye reglene.

Her i landet har vi heldigvis merket langt mindre til virkningene av finanskrisen enn resten av verden. Norges knallsterke økonomi og myndighetenes vilje til aktiv handling og bruk av oljepenger har gjort at folk flest i liten grad har merket krisen eller konsekvensene av den. Ledigheten økte langt mindre enn forventet. Mens arbeidstakere i andre land har måttet tåle lønnsnedslag, har norske arbeidstakere fått økt kjøpekraft. Imidlertid sier det seg selv at vi ikke kan fortsette denne kursen i lengden hvis problemene vedvarer hos våre handelspartnere. Etter de siste dagenes rapporter fra G20-toppmøtet, EU og EUs medlemsland om tilbakeslag og problemer er det større grunn til å være bekymret. Resulterer mangelen på samarbeidsvilje og konkrete tiltak en ny stagnasjon i verdenshandelen, må vi regne med at det også rammer vårt land sterkere enn vi hittil har opplevd.

Overvåkingsskandale

Siden år 2000 har den amerikanske ambassaden drevet overvåking fra toppetasjen i en av nabobygningene. Foto: Terje Pedersen, ANB

Opplysningene om at flere hundre nordmenn i ti år skal ha vært overvåket av USAs ambassade i Oslo etterlater mange spørsmål. Etter TV2s avsløring av det kanalen beskriver som ulovlig virksomhet, har det foreløpig ikke kommet noen svar som kan gi en fornuftig eller akseptabel forklaring på det som har foregått. Våre politiske myndigheter har åpenbart ikke hatt kjennskap til forholdet, og ble tatt fullstendig på senga da saken sprakk. Også politidirektør Ingelin Killengreen er helt ukjent med at tidligere politi- og forsvarsfolk skal ha utført overvåkingsoppdrag for den amerikanske ambassaden. Derimot opplyser politiet at de kjenner til at tidligere ansatte har jobbet med ambassadens indre sikkerhet, som er en lovlig virksomhet.

I hvilken grad Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) eller personer i PSTs tjeneste har hatt kunnskap om amerikanernes virksomhet, henger fortsatt i lufta. Hva norsk politi har kjent til, og i hvor stor grad politifolk – nåværende og tidligere – eventuelt har vært involvert, må på bordet. Men det er viktig, slik flere politikere og andre påpeker, at det brukes tilstrekkelig tid til å framskaffe full oversikt over hva som har foregått.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Overvåking av nordmenn i regi av en fremmed makt er et overgrep mot vår nasjon. Det er i strid med personvernet og ikke i samsvar med den kontrollen samfunnet skal ha på de hemmelige tjenestene. At det har skjedd fra en av våre fremste allierte er ingen formildende omstendighet. Snarere tvert i mot. Hvis amerikanske myndigheter har satt i gang overvåking helt på siden av det som er norske politioppgaver, snakker vi om en virksomhet som i mange sammenhenger benevnes som spionasje. Det må få konsekvenser. Hvis norske statsborgere, og særlig om de har bakgrunn fra politiet eller forsvaret, har utført oppdrag i strid med norsk lov, risikerer de rettslig forfølgelse og straff.

Det er også alvorlig for en statsråd hvis det foregår aktiviteter innenfor vedkommendes ansvarsområde som er lovstridige. Men slik denne saken hittil har framstått, vil nok de fleste være forsiktige med å mene at overvåkingsskandalen også bør få konsekvenser for justisminister Knut Storberget. Både Storberget og utenriksminister Jonas Gahr Støre tok umiddelbart grep – internt i politiet og overfor USAs ambassade – for å få fram fakta om det som har foregått. Justisministeren varslet allerede torsdag formiddag at han vil komme til Stortinget og gi en redegjørelse.

Amerikanske interesser blir truet over hele verden og er utsatte terrormål. Derfor har landets myndigheter god og legitim grunn til å sørge for tilfredsstillende sikkerhet rundt seg selv, også i Norge. Det er også i vårt lands interesser. Dette må imidlertid skje i samsvar med norsk lovgivning, i samarbeid med norsk politi og under norsk kontroll.

Kriger for å skape fred

Sittende president:

Årets vinner av Nobels fredspris beundrer ikkevoldspolitikken til Gandhi og Martin Luther King. Men president Barack Obama kan ikke frasi seg mulighetene til å gå til krig for å forsvare USA.

Årets fredsprisvinner er først og fremst amerikansk president. Presidentens fremste oppgave er å ivareta USAs interesser, også internasjonalt. Det har han til felles med alle andre amerikanske presidenter. Men troen på hvilke virkemidler som virker best, er temmelig annerledes enn forgjengerens. Barack Obama vil at USA skal lede sammen med andre.

Talen ble holdt i Oslo, men store deler av budskapet hørtes ut som om det var rettet mot velgerne hjemme i USA. Bildet han tegnet, var av en sterk president, villig til å bruke hele USAs maktapparat, både det politiske, økonomiske og militære, for å ivareta USAs interesser. Det var ingen internasjonal fredsdue som talte, men en mann som tror at det noen ganger er nødvendig å gå til krig for å skape fred.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Han forsto at mange syntes det var merkelig at han skulle få en pris siden han sto ved begynnelsen av sitt virke, ikke ved slutten av det, og siden han er den sivile øverstkommanderende for soldater som utkjemper to kriger. Den ene, som USA startet, er i begynnelsen av slutten, den andre, som ble påtvunget USA, utkjempes sammen med 42 andre land, for å beskytte verden mot terrorisme.

Direktør Jan Egeland i Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) sa at talen var en av de mest substansielle og viktigste i Fredsprisens historie. Det har han antakelig helt rett i. Noen annet ville vært en skuffelse, siden det var vår tids kanskje største retoriker og dessuten verdens mektigste politiker som holdt den. På mange måter foreleste Obama mer enn han foredro. Han foreleste om politikk og diplomati og om nødvendigheten av å bruke makt, også krig, for å nå politiske mål. Men også om at en vunnet krig ikke er nok til å skape varig fred.

Barack Obama er den første amerikaneren som får fredsprisen mens han fører krig. Men han er ikke den første som får den som et resultat av krigen. President Woodrow Wilson fikk den i 1919 etter å ha bidratt sterkt til vestmaktenes seier i første verdenskrig, og for deretter å ha skapt Folkeforbundet. George Marshall var general under andre verdenskrig, og fikk prisen i 1953 for å ha gitt navn til den økonomiske planen som fikk Europa på fote igjen.

Det er altfor tidlig å si om årets fredspris er treffsikker eller ufortjent, Det vil bare framtiden vise. Obama selv har ikke bedt om å få den. Men han brukte seremonien til å gi verden en forelesning i hva slags president han akter å være. Målene han beskrev, er høye. Det er også fallhøyden.

Ikke Obamas skyld

Fredsprisvinner:

USAs president, Barack Obama, skal i dag ta imot Nobels fredspris i Oslo rådhus. Sikkerhetsopplegget er som det pleier å være når en amerikansk president er på utenlandstur. Den internasjonale oppmerksomheten om prisen, særlig den amerikanske, er mindre enn den pleier å være.

Presidenten selv ser ut til å ville gjøre unna Oslo-besøket så raskt som mulig uten å fornærme vertskapet. Det er kanskje ikke så rart, siden bare 26 prosent av hans egne landsmenn synes han fortjener prisen, og så mange som to tredeler av dem synes at han ikke fortjener den. Obama selv kan mistenkes for å tilhøre den siste gruppen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Nobels fredspris er den mest prestisjetunge av alle internasjonale fredspriser. Offentliggjøringen av den årlige tildelingen er som oftest en toppnyhet i internasjonale medier. Det betyr ikke at det brede publikum utenlands er like opptatt av den som vi er her i landet. I USA er det nok flest som trekker på skuldrene og antar at prisen deles ut av fem tidligere norske politikere med venstreorienterte holdninger. Det inntrykket har Nobelkomiteen ikke minst bekreftet ved sine tildelinger til amerikanere. De tre siste er Jimmy Carter, Al Gore og altså Barack Obama, tre politikere som i mange amerikaneres øyne hører hjemme på venstresiden i politikken.

Nobelkomiteen gir prisen til Obama «for hans ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid. Komiteen har lagt spesielt vekt på Obamas visjon om og arbeid for en verden uten atomvåpen». Det er en begrunnelse som holder godt i forhold til statuttene i Alfred Nobels testamente.

Når så mange likevel er skeptiske til årets tildeling, er det fordi Obama så langt ikke har oppnådd stort. Bortsett fra at han har rettet opp en stor del av USAs dårlige internasjonale omdømme som ble skapt under George W. Bush.

Obama fører to kriger. Han har ikke kommet noe nærmere fred i Midtøsten, hans utstrakte hånd til Iran er ikke gjengjeldt, Nord-Korea har ikke lagt til side sitt atomprogram og forhandlingene med Russland om begrensning i de langrekkende atomrakettene, START-avtalen, er ikke i havn. Det han får prisen for er altså visjonen om en atomvåpenfri verden. Det hadde for øvrig også Ronald Reagan. En annen del av begrunnelsen er nok det faktum at USA etter presidentens eget utsagn, heretter vil ivareta USAs internasjonale interesser gjennom internasjonale organer, og ikke på egen hånd.

Barack Obama er på mange måter en ny type amerikansk politiker. Det er nok det Nobelkomiteen har villet belønne. Om belønningen er noen fordel for presidenten, er heller tvilsomt. Men det er ikke hans skyld at han får prisen. Det er fem nordmenn som har satt ham på Nobels pidestall.

Mer krig i Afghanistan

Fredsprisvinner ruster opp

En drøy uke før han skal motta Nobels fredspris i Oslo, kunngjorde president Barack Obama at han vil sende 30.000 nye soldater til Afghanistan. Beslutningen behøver ikke å være så paradoksal som den høres.

Strategien til den amerikanske øverstkommanderende går ut på å bruke soldatene til å beskytte byer og områder med stor sivilbefolkning mot angrep fra Taliban, og dermed øke befolkningens tillit til de utenlandske soldatene. Dermed blir det færre soldater til å jakte på Taliban-grupper på landsbygda, og mindre fare for at amerikanske soldater tar livet av sivile. Strategien kan imidlertid også føre til større tap blant de internasjonale styrkene.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Obamas tale er blitt godt mottatt både blant USAs allierte og av den afghanske regjeringen. Både i NATO og i president Karzais regjering er det enighet om at det er behov for flere soldater dersom krigen ikke skal tapes i løpet av det neste året. Men det er også tilfredshet med at Obama la stor vekt på økt sivil hjelp til Afghanistan. Det er en dreining av strategien som ikke minst Norge har ivret for i flere år, og som nå øyensynlig har fått alminnelig tilslutning.

Den amerikanske presidenten gjorde det også klart at det verken er USAs eller andre lands oppgave å ta hånd om sikkerheten i Afghanistan til evig tid. Det er afghanernes egen jobb, understreket han. Derfor kommer en stadig større del av de internasjonale styrkene til å bli brukt til å trene opp afghanske styrker slik at de i stadig større grad selv kan ta ansvaret for fred og sikkerhet. President Obamas plan er å starte en tilbaketrekking av de amerikanske styrkene allerede i 2011. Når det internasjonale, militære engasjementet endelig er over, sa han ingenting om. Det vil «situasjonen på bakken» bestemme, sa han.

Krigen i Afghanistan blir stadig mindre populær i USA. Årstallet 2011 for å begynne tilbaketrekkingen av soldater er derfor neppe tilfeldig valgt. I 2012 skal Obama eventuelt gjenvelges. Da kan det være greit å kunne vise til at han er i ferd med å avslutte en upopulær krig som hans forgjenger satte i gang, på samme måten som han allerede er i ferd med å avslutte det amerikanske militære nærværet i Irak.

Den krigen stemte Obama, som en av få senatorer, mot. Og han har helt rett når han påpeker at det nettopp var den krigen som svekket USAs evner til å vinne over al-Qaida og Taliban i Afghanistan, fordi mesteparten av USAs militære kapasitet ble satt inn i Irak. Det ga lederne med Osama bin Laden i spissen muligheten til å slippe unna, og regruppere seg i Pakistan. George W. Bush gjorde fatale feil. De feilene har Obama arvet, men det er han som kan bli felt av dem.