Viser arkivet for stikkord stortinget

EU og bankene

Finansminister Sive Jensen offentliggjorde den nye avtalen sammen med EU-kommisær Michel Barnier i Luxembourg tirsdag. Foto: Vegard Wivestad Grøtt, NTB scanpix/ANB

Det brygger opp til en grunnleggende EU-debatt i Stortinget når landets politikere skal behandle spørsmålet om Norge skal slutte seg EUs finanstilsyn.

Les mer…

Landet vi elsker

Knapt noe folk er mer ivrig til å vifte med flagg i nasjonal lykkerus. Foto: Runar Nørstad, ANB.

Ja, vi elsker dette landet! Vi som bor i Norge er, med god grunn, både glade i og stolte over landet vårt.

Les mer…

Kritikk og selvkritikk

Tidligere justisminister Knut Storberget får hard kritikk fra kontrollkomiteen på Stortinget. Her sammen med komiteens leder, Anders Anundsen (Frp). Foto: Vidar Ruud, ANB

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité kommer med ramsalt kritikk av myndighetene for alt det som sviktet i forkant av terrorbomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya 22. juli 2011. Opposisjonen feller en hardere dom enn de rødgrønne, men samlet sett kommer det krass kritikk på flere punkter i en omfattende innstilling på 75 sider. Begrepet «sterkt kritikkverdig» går igjen flere steder.

Kontrollkomiteen har tatt utgangspunkt i 22. juli-kommisjonens grundige rapport og redegjørelsene fra statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo. Stortinget har til oppgave å utføre en krontrollfunksjon av regjeringen. Det blir ekstra viktig etter en så alvorlig hendelse. 5. mars setter våre folkevalgte et foreløpig punktum.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det mest oppsiktsvekkende er at opposisjonen langt på vei argumenterer for mistillit, men likevel ikke konkluderer med mistillit overfor regjeringen. Den formelle begrunnelsen er at statsminister Jens Stoltenberg har brukt ordet «beklager» i Stortinget, og dette er en sterk uttrykksform i parlamentarisk sammenheng.

Reelt sett har nok opposisjonspolitikerne innsett at de ikke vil være tjent med å sette saken på spissen. På den annen side virker det som at opposisjonen også bruker denne saken i et spill for å svekke regjeringen ekstra ved inngangen til et valgår.

Fremskrittspartiet kommer med hardest kritikk. Deretter følger Høyre og Venstre med en noe mildere kritikk, mens KrF inntar en enda mer forsonende tone. De rødgrønne nøyer seg med å kritisere myndighetene, men også det er et indirekte spark til regjeringen. Regjeringspartiene uttrykker anerkjennelse til statsministerens beklagelse og utrykker tillit til at Stortinget og regjeringen kan følge opp lærdommene som må trekkes slik at Norge kan bli tryggere. Her rettes det altså nødvendig kritikk i respekt for døde og etterlatte. Kritikk følges forbilledlig opp med en god porsjon selvkritikk.

Det er grunn til å merke seg at de rødgrønne også retter sterk kritikk mot tidligere justisminister Knut Storberget (Ap) for det faktum at det var en rekke forhold som sviktet i landets beredskap, spesielt i politiets rekker. Storberget gikk av som statsråd i november 2011. Han sa dette var en avgang som var avtalt med familien allerede tidlig samme år, og det er en forklaring som står til troende. På den annen side synes det klart at han uansett ikke kunne ha fortsatt som statsråd etter det som kom fram i den knusende 22. juli-rapporten.

Men det blir galt av Stortinget å gjøre Knut Storberget til syndebukk, slik vi kan lese ut av i kontrollkomiteens innstilling. Det var i første rekke systemet som sviktet, og det skyldes en mangeårig ukultur og pulverisert ansvar på mange hold under ulike regjeringer. Vi har alle noe å lære av det som gikk galt 22. juli 2011. Hele tiden.

Kritikk og selvkritikk

Tidligere justisminister Knut Storberget får hard kritikk fra kontrollkomiteen på Stortinget. Her sammen med komiteens leder, Anders Anundsen (Frp). Foto: Vidar Ruud, ANB

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité kommer med ramsalt kritikk av myndighetene for alt det som sviktet i forkant av terrorbomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya 22. juli 2011. Opposisjonen feller en hardere dom enn de rødgrønne, men samlet sett kommer det krass kritikk på flere punkter i en omfattende innstilling på 75 sider. Begrepet «sterkt kritikkverdig» går igjen flere steder.

Kontrollkomiteen har tatt utgangspunkt i 22. juli-kommisjonens grundige rapport og redegjørelsene fra statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo. Stortinget har til oppgave å utføre en krontrollfunksjon av regjeringen. Det blir ekstra viktig etter en så alvorlig hendelse. 5. mars setter våre folkevalgte et foreløpig punktum.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det mest oppsiktsvekkende er at opposisjonen langt på vei argumenterer for mistillit, men likevel ikke konkluderer med mistillit overfor regjeringen. Den formelle begrunnelsen er at statsminister Jens Stoltenberg har brukt ordet «beklager» i Stortinget, og dette er en sterk uttrykksform i parlamentarisk sammenheng.

Reelt sett har nok opposisjonspolitikerne innsett at de ikke vil være tjent med å sette saken på spissen. På den annen side virker det som at opposisjonen også bruker denne saken i et spill for å svekke regjeringen ekstra ved inngangen til et valgår.

Fremskrittspartiet kommer med hardest kritikk. Deretter følger Høyre og Venstre med en noe mildere kritikk, mens KrF inntar en enda mer forsonende tone. De rødgrønne nøyer seg med å kritisere myndighetene, men også det er et indirekte spark til regjeringen. Regjeringspartiene uttrykker anerkjennelse til statsministerens beklagelse og utrykker tillit til at Stortinget og regjeringen kan følge opp lærdommene som må trekkes slik at Norge kan bli tryggere. Her rettes det altså nødvendig kritikk i respekt for døde og etterlatte. Kritikk følges forbilledlig opp med en god porsjon selvkritikk.

Det er grunn til å merke seg at de rødgrønne også retter sterk kritikk mot tidligere justisminister Knut Storberget (Ap) for det faktum at det var en rekke forhold som sviktet i landets beredskap, spesielt i politiets rekker. Storberget gikk av som statsråd i november 2011. Han sa dette var en avgang som var avtalt med familien allerede tidlig samme år, og det er en forklaring som står til troende. På den annen side synes det klart at han uansett ikke kunne ha fortsatt som statsråd etter det som kom fram i den knusende 22. juli-rapporten.

Men det blir galt av Stortinget å gjøre Knut Storberget til syndebukk, slik vi kan lese ut av i kontrollkomiteens innstilling. Det var i første rekke systemet som sviktet, og det skyldes en mangeårig ukultur og pulverisert ansvar på mange hold under ulike regjeringer. Vi har alle noe å lære av det som gikk galt 22. juli 2011. Hele tiden.

Trusler og trygghet

Truslene om å sprenge Stortinget ble tatt på alvor av norsk politi. Det er bra. Foto: Vidar Ruud, ANB

Folk flest har blitt mer opptatt av samfunnssikkerheten etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Vi er mer observante på det som skjer rundt oss og har blitt flinkere til å si ifra hvis vi opplever noe vi mener er mistenkelig. Det er bra.

Les mer…

Strid om krigføring

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen behøver bare formelt sett bare vedtak i regjeringen for å sende norske soldater i krig. Foto: Terje Pedersen, ANB

Det er politisk strid om regjeringen eller Stortinget skal ha det avgjørende ordet når Norge skal gå til krig eller sende norske soldater til såkalte utenlandsoperasjoner. Fra sentralt hold i både SV og Senterpartiet blir det nå foreslått at regjeringen må ha en forankring fra Stortinget i plenum i slike situasjoner. Arbeiderpartiet og Høyre vender tommelen ned.

Programkomiteen i Senterpartiet foreslår at Stortinget bør stå bak beslutninger om å sende norske styrker utenfor NATOs grenser. Lederen av komiteen, Trygve Slagsvold Vedum, mener dette er en sak med så store konsekvenser at parlamentet må stå bak. I dag er det slik at regjeringen beslutter, vanligvis etter å ha lagt spørsmålet fram på hemmelig møte i den utvidede utenrikskomiteen på Stortinget.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Her er Senterpartiet på linje med SV, som mener at Stortinget bør diskutere en så alvorlig sak i åpent møte. Tidligere SV-leder Kristin Halvorsen tok før jul et generaloppgjør med beslutningsprosessen i regjeringen i forkant av Libya-krigen. Hun angrer ikke på at Norge deltok, men mener at håndteringen var uholdbar og er spesielt kritisk til at statsminister Jens Stoltenberg hadde hastverk.

– Vi kan ikke ha det slik at avgjørelser om krigsdeltakelse tas over mobiltelefon i løpet av noen timer, sa Halvorsen til Aftensposten i desember. Hun hevder at det hadde vært mulig å sammenkalle Stortinget for en bred debatt om saken på linje med det danskene hadde i sin nasjonalforsamling. Også toneangivende politikere i Frp, KrF og Venstre har etterlyst mer åpenhet og stortingsmøte i slike tilfeller.

– Dette er regjeringens ansvarsområde, sier lederen i Stortingets utenriks- og forsvarsminister Ine Marie Eriksen (H) til Aftenposten. Hun mener det må være slik for at Stortinget skal kunne opprette sin kontrollfunksjon overfor regjeringen. Arbeiderpartiets Eva Kristin Hansen mener det kan bli krevende å holde stortingsmøte dersom regjeringen har kort tid på seg.

Det er gode argumenter for å ha mer åpenhet rundt norsk krigsdeltakelse, men det er viktig å holde tunga rett i munnen. Vi må holde fast på maktfordelingsprinsippet mellom tre uavhengige myndigheter. Stortinget vedtar lover, regjeringen har utøvende myndighet og så er det opp til domstolene å dømme.

Ifølge Grunnloven er det altså regjeringen som avgjør om Norge skal gå til krig eller sende soldater til utenlandsoperasjoner. Slik må det fortsatt være. Samtidig må regjeringen være sikker på at den har ryggdekning i nasjonalforsamlingen. Alternativet er i ytterste fall at regjeringen blir felt. Men dersom vi rokker ved dette prinsippet, blir det vanskelig for Stortinget å stille regjeringen til ansvar. Da har Stortinget allerede fått blod på hendene og gjort seg medansvarlig.

Høring for å bli sett

Komiteleder Anders Anundsen (Frp) leder Stortingets høring om 22. juli. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Tirsdag startet Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite tidenes mest omfattende høring. Den handler om 22. juli, og dreier seg formelt om redegjørelsene som statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo ga til Stortinget tidligere i år.

Les mer…

Matematikk og valg

Erna Solberg og Høyre har allerede valgvinden i ryggen. Nå får partiet ekstra hjelp av den nye mandatfordelingen. Foto: Terje Pedersen. ANB

Høyre fosser fram på meningsmålingene og innkasserer den ene toppnoteringen etter den andre. Lillesøster Frp har også begynt å komme seg på beina etter katastrofemålinger for noen måneder siden. Det er stor sjanse for at Erna Solberg kan sette seg i statsministerstolen om ett år,

Les mer…

Uthuler folkets valg

Stortingspresident Dag Terje Andersen mener det er på kanten av Grunnloven når regjeringen henter sine statssekretærer blant stortingsrepresentantene. Foto: Terje Pedersen, ANB.

Når regjeringen henter statssekretærer blant valgte stortingsrepresentanter, utfordres prinsippet om at folkets valg skal respekteres. Ved å plukke ut personer i landets folkevalgte nasjonalforsamling til å besette roller uten konstitusjonelt eller parlamentarisk ansvar, har regjeringen direkte innflytelse på sammensetningen av Stortinget.

Les mer…

Pinlig for politikerne

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) møtte seg selv i døra under arbeidet med det nye pensjonssystemet for politikerne. Foto: Vidar Ruud, ANB

Stortinget vedtok i 2009 å stramme inn på rikspolitikernes egne pensjonsordninger, men de endelige lovvedtakene er ennå ikke fattet. Dermed er det flere statsråder og en rekke stortingsrepresentanter som får beholde de gamle og gullkantede ordningene. Det er altså flere politikere som tjener økonomisk på at regjeringen har somlet. Statsminister Jens Stoltenberg kan håve inn 1,1 million kroner i ekstra pensjon.

Justisdepartementets lovavdeling har konkludert med at innstrammingen i pensjonsordningen ikke kan gis tilbakevirkende kraft. Det vil være i strid med Grunnloven. Dermed slår ikke endringene inn før i 2012. Problemet er bare at regjeringen har brukt altfor lang tid på å få fram en slik konklusjon. Det endelige lovforslaget vil først bli lagt fram i statsråd 11. november.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Arbeidsminister Hanne Bjustrøm (Ap) har hovedansvaret for denne fadesen. Treneringen har også ført til at hun er inhabil i saken, siden hun er blant de statsrådene som vil komme gunstig ut av forsinkelsen. Forsvarsminister Grete Faremo (Ap) er derfor satt på som settestatsråd. Bjurstrøm burde ha vært mye raskere med å avklare sin egen inhabilitet. Stortinget ga oppdraget 10. desember 2009, men først 21. januar ba hun lovavdelingen vurdere sin egen habilitet. Personlig kan hun komme til å «få» 255.000 kroner per år ekstra som pensjonist på at innføringen av ny ordning blir utsatt med to år og tre måneder.

Bjurstrøm får kritikk fra så vel Høyres Per-Kristian Foss og Fremskrittspartiets Anders Anundsen som fra egne rekker. Marit Nybakk (Ap) er «forundret» over at regjeringen har brukt så langt tid, når det ifølge Nybakk bare var snakk om å få en lovteknisk assistanse. Stortinget har allerede strammet inn pensjonsordningen for nye stortingsrepresentanter. Spørsmålet nå er å finne en god overgangsordning som startet sin opptjening før endringen i 2009 og så ble valgt inn på nytt.

I det gamle systemet hadde stortingsrepresentanter rett på full pensjon etter tolv år på Stortinget, mens statsråder fikk full pensjon etter bare seks år. Det nye systemet er så godt som tilpasset den nye pensjonsreformen som gjelder for alle oss andre. Hovedpoenget er at det skal lønne seg å stå lengst mulig i arbeid. Dermed fører somlingen også til at en rekke politikere kan gå av tidligere enn det som egentlig var opplegget i 2009.

Slik saken nå står, vil mange mistenke politikerne for bevisst å ha somlet. Det er nok ikke tilfellet, men det er uansett et problem at det stilles spørsmål. Det ville riktignok ha vært pinlig om lovverket ble utformet slik at flere politikere med Grunnloven i hånd kunne ha reist rettssak mot staten. Men det er enda mer pinlig at det reises tvil om politikernes hederlighet.

Med buksene nede

Bård Hoksrud påførte både seg selv om Frp betydelig skade da han besøkte bordellet i Latvias hovedstad Riga. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Frp-leder Siv Jensen leder et parti som stamper i politisk motbakke. For å komme på offensiven trenger hun og resten av partiledelsen alle ressurser for å utforme en god politisk strategi fram mot stortingsvalget i 2013. I stedet må de bruke tiden på å slokke branner. Var det noe Siv Jensen ikke hadde bruk for nå, så var det en ny sex-skandale i partiet.

Les mer…

Urent trav av Sp

Sp-leder Liv Signe Navarsete hadde mye å svare for både under og etter høringen i Stortinget. Foto: Vidar Ruud, ANB

Den ulovlige partistøtten fra Eidsiva Energi og Troms Kraft til Senterpartiet er en kraftig ripe i lakken for både olje- og energiminister Terje Riis-Johansen, partileder Liv Signe Navarsete og for partiet. Men den åpne høringen i Stortinget om statsrådens habilitet gjorde neppe skaden verre enn den var. Den kan vel knapt bli større enn den allerede er. Spørsmålet om Riis-Johansen kjente til energiselskapenes bidrag på en halv million kroner eller ikke, eller burde ha kjent til, kom ikke nærmere noen fullgod besvarelse.

Men ministerens forsikringer om at dette var ukjent for ham, tross et virvar av e-poster som angivelig gir inntrykk av det motsatte, virker troverdig. Å gnage videre på dette spørsmålet vil kun bidra til å ødelegge politikernes anseelse, både de som angriper og de som forsvarer seg, ytterligere. Selv om det riktignok fortsatt stinker av saken, er det på ingen måte noe bevis som kan drive den videre.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Formelt gjaldt Stortingets høring olje- og energiministerens rolle og habilitet. Likevel var Sp-leder og kommunalminister Liv Signe Navarsetes opptreden overfor kontroll- og konstitusjonskomiteen vel så interessant. Selv om det var daværende generalsekretær Ivar Egeberg som håndterte avtalen om partistøtte, og burde visst at offentlig eide selskaper ikke kan gi økonomisk støtte til å politiske partier, innrømmet Navarsete at hun er ansvarlig for det som skjer i partiet. For første gang påtok hun seg også ansvaret for at Riis-Johansen ikke var blitt informert om hvem partiet hadde inngått avtale med. I tidlige faser av denne saken uttalte Sp-lederen seg på en måte som ble tolket som at hun forsøkte å skylde på olje- og energiministeren og en annen Sp-statsråd, Magnhild Meltveit Kleppa. Hadde ikke Navarsete justert sin beskrivelse, kunne hun risikert å bidra direkte til at olje- og energiministeren måtte forlate regjeringen.

I vårt politiske landskap har Senterpartiet hatt ord på seg for å være dyktige til å manøvrere og drive hestehandel. Slike aktiviteter foregår gjerne på det uformelle planet. Kanskje er det symptomatisk at det nettopp er Sp som blir tatt for urent trav og brudd på reglene for partifinansiering.

Penge-blamasjen skader ikke bare Senterpartiet, men hele den rødgrønne regjeringen. Statsråder som har kommet i det uføret som Navarsete og Riis-Johansen har gjort, går vanligvis en utrygg framtid i møte. Det gjør de neppe i dette tilfellet. Hvis Terje Riis-Johansen må forlate regjeringen på grunn av denne saken, kan han komme til å ta med seg sin egen partileder i fallet. Hun er Senterpartiets leder og en særdeles viktig person i regjeringssamarbeidet. Hadde Jens Stoltenberg blitt nødt til å be henne gå, hadde han samtidig avsluttet det rødgrønne prosjektet. Det kan han ikke. Senterpartiet blir sittende.

Hold Siv unna PST

I fjor høst kjempet Frp-leder Siv Jensen hardt for å bringe partiet i regjeringsposisjon. Aller helst ville hun selv bli statsminister. Ingen av delene lyktes. Men det kan virke som hun selv ikke alltid er helt klar over det. Hennes og Frps krav om at den utvidete utenrikskomiteen i Stortinget skal orienteres direkte av sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Janne Kristiansen, om trusselbildet mot Norge, er et godt eksempel på det. Men Stortinget skal ikke blande seg inn i regjeringens arbeid på denne måten. En erfaren politiker som Siv Jensen vet selvsagt at «Stortinget kjenner ingen andre enn statsråden». Det innebærer at i den grad noen skal orientere stortingskomiteen om trusselbildet, så skal det gjøres av justisministeren. Det gjør sikkert Knut Storberget gjerne hvis han blir bedt om det. Like selvsagt er det at statsråden må ta initiativ til et møte når han mener det er grunn til det.

Den utvidete utenrikskomiteen har en spesiell rolle i vår nasjonalforsamling. Den har til oppgave å drøfte med regjeringen viktige utenrikspolitiske, handelspolitiske og sikkerhetspolitiske spørsmål. Det som skjer på komiteens møter er som regel hemmelig. Politikerne bør generelt være tilbakeholdne med å foreta seg ting som forandrer den formelle rolle- og oppgavefordelingen mellom Stortinget og regjeringen. Ikke minst gjelder dette i følsomme spørsmål knyttet til PSTs virksomhet og til det som skjer i den utvidete utenrikskomiteen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Frps utspill dreier seg selvsagt mer om andre ting enn behovet for ytterligere informasjon ut over det Kristiansen torsdag uttalte offentlig. Det er like mye et nytt forsøk på å få grunnlag for å uttale seg kritisk til regjeringens integrerings- og asylpolitikk og for å anklage muslimske krefter for å true sikkerheten i vårt samfunn. Av hensyn til å vårt lands sikkerhet, hadde det vært ønskelig at Frp ikke hadde falt for fristelsen til å forsøke å høste kortsiktig partipolitisk gevinst på denne måten.

Den nye PST-sjefen skal ha ros for at hun ga en åpen og ærlig presentasjon av det trusselbildet vår nasjon står overfor. Hun fortalte blant annet om framveksten av noen få og små celler med unge radikale muslimer – miljøer som følges spesielt. Demonstrasjoner og uttalelser i etterkant av Dagbladets publisering av en tegning der profeten Muhammed framstilles som en gris, har skapt ekstra oppmerksomhet rundt disse miljøene. Men det er altså ingen grunn til å si annet enn at trusselnivået fortsatt er lavt. Det er likevel grunn til å merke seg Janne Kristiansens signaler om at vi står overfor et trusselbilde som raskt kan endres, og at dette blant annet skyldes sterk retorikk og oppfordring til ekstrem islamisme i Norge. Dette må taes på alvor, men ikke styres av strømninger brakt fram av Frp-ere på stemmefiske.

Borgen refser SV

Kritiserer eget parti:

Journalisten, forfatteren og dokumentarfilmskaperen Erling Borgen hamrer løs på bildet av Norge som fredsnasjon og på «sitt» parti SV for å ha avskaffet den utenrikspolitiske opposisjonen på Stortinget.

I en bok som kommer ut i disse dager hevder han at norske spesialsoldater i Afghanistan er medskyldige i krigsforbrytelser og krever et eget overvåkingsorgan for disse spesialstyrkene på linje med det stortingsoppnevnte EOS-utvalget som overvåker virksomheten til de hemmelige tjenestene. Borgen mener at folket har krav på å få vite hva spesialsoldatene egentlig har bedrevet i Afghanistan.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Påstandene hans om krigsforbrytelser blir selvsagt tilbakevist av forsvarsledelsen. Og ikke alt spesialstyrkene har drevet med, er hemmelig. Det er kjent at de under Bondevik II-regjeringen bisto amerikanerne i Operation Enduring Freedom i Afghanistan, blant annet med å peile inn mål som amerikanske fly kunne skyte på. I nyere tid har norske spesialsoldater drevet etterretning sammen med afghanske sikkerhetsstyrker i områdene rundt Kabul for å avsløre terroristceller og oppspore bombefabrikker. Styrkene er høyt verdsatt av Norges allierte.

Erling Borgen er et slags svar på den amerikanske dokumentarfilmeren Michael Moore. Han slår hardt, men sjelden til alle kanter, og bruker mediets muligheter og virkemidler til å få fram sitt budskap. Filmene, og bøkene, er spennende, men neppe dekkende for hele virkeligheten. Verdien av det han produserer på tape og papir er derfor så ymse.

Den kritikken han retter mot SV, er derimot interessant. For der skriver han det mange «ur-SVere» tenker. Han har vært med nesten siden SF ble stiftet i 1961, og husker hva som var selve grunnlaget for at partiet ble dannet: Utenrikspolitisk opposisjon til venstre for Ap.

Den kritikken han retter mot dagens partiledelse er ikke død, selv om debatten øyensynlig er over i SVs organer. Kristin Halvorsen har et bredt partiflertall bak seg i at det er bedre å sitte i regjering og trekke politikken i SVs retning enn å sitte utenfor uten innflytelse. SF og SV oppholdt seg på tribunen fra 1961 til 2005. Derfra kan man rope ut sin misnøye, uten at det gir noen resultater. I regjering har SV måttet akseptere både Nato og EØS-avtalen, men også bidratt til at norske soldater ble trukket ut både fra Irak og den amerikanske Enduring Freedom-operasjonen.

SF og SV har fått gjennomslag for mer av sin politikk i fire år i regjering enn i 44 år i opposisjon. Men selvsagt har det kostet, og det er sikkert flere enn Erling Borgen som er rystet langt inn i sjelen over at SV kan stemme for kjøp av amerikanske jagerfly. Men det er prisen for innflytelse.

Datalagring blir vedtatt

Fem mot, to for:

Alt tyder nå på at Arbeiderpartiet får med seg Høyre og at det dermed blir flertall i Stortinget for å gjøre EUs datalagringsdirektiv til norsk lov. Både Aps to regjeringspartnere og de tre andre opposisjonspartiene har gjort det klart at de vil gå inn for at Norge reserverer seg mot dette direktivet. Heller ikke Høyre er spesielt begeistret for det, men som partiets talsmann, Trond Helleland, sa i Politisk kvarter i NRK P2 mandag: «Det blir veldig utfordrende for Norge å stå alene som det eneste landet i Europa uten et datalagringsdirektiv».

Ideen til direktivet kommet fra USA, og var et ledd i de mange anti-terrortiltakene amerikanerne satte i verk etter 11. september 2001. Saken ble aktualisert ytterligere for EU etter terrorangrepet i Madrid i 2004, og i 2006 ble direktivet vedtatt av EUs ministerråd og EU-parlamentet. EF-domstolen har slått fast at direktivet gjelder konkurransereglene i det indre markedet. Dermed gjelder det også for EØS-avtalen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Direktivet krever at alle trafikkdata for e-post, telefonkommunikasjon og internettilgang (ip-adresser) lagres i minst seks måneder. Det er ikke innholdet som må lagres, men tidspunktene for kommunikasjonen, hvem den har gått mellom og hva slags teknologisk plattform som er brukt. Politiet kan bare få tilgang til opplysningene etter godkjennelse av domstol, og det kreves skjellig grunn til mistanke om kriminelle handlinger før det kan gis tillatelse.

Datalagringsdirektivet kommer på toppen av stadig flere ordninger som overvåker folk, og følger med på hva man gjør og hvor man er. Norge har nest flest overvåkingskameraer på gater og streder i Europa. Automatiske bomringer og bankkort registrerer våre bevegelser og hva vi bruker penger til. Datalagringsdirektivet gir myndighetene innsyn i hvem vi snakker i telefon med, sender e-post til og hvilke internettsider vi besøker. Det prinsipielle spørsmålet er derfor hvor langt samfunnet skal tillate overvåkingen av både lovlydige og kriminelle borgere å gå.

Telefon- og internettleverandørene lagrer i dag slike opplysninger i minst tre måneder. Saken dreier seg derfor i praksis om å utvide lagringsplikten til minst seks måneder, dersom man ser pragmatisk på det. Det gjør åpenbart justisministeren. Han uttaler seg begeistret om direktivet og sier at Norge ikke henger med i kampen mot barnepornografi fordi ip-adresser ikke lagres lenge nok. Kampen mot dette og annen organisert kriminalitet er viktig. Spørsmålet er bare om man kan trå over viktige personvernprinsipper hvis bare hensikten er god nok. Det bør justisministeren drøfte nærmere før han presser direktivet gjennom i Stortinget.

Stortingets gullpensjon avvikles

Stopp for gullpensjonen:

Det blir slutt på den spesielle pensjonen for stortingsrepresentanter og statsråder. Heretter må de folkevalgte bruke 30 år på å tjene opp til full pensjon, ikke bare 12 år som hittil.

Dermed blir det i praksis bare de aller færreste som kan heve full pensjon etter å ha sittet på Stortinget. Også den såkalte 75-årsregelen, den som gir full pensjon hvis alder pluss tjenestetid blir minst 75 år, fjernes. Politikerne skal ellers følge reglene i den nye folketrygden, med leveårsjustering og indeksering som alle andre. Dermed kommer stortingsrepresentantenes pensjoner etter hvert på linje med dem som gjelder for offentlig ansatte.

Enkelte hevder at stortingsrepresentantene bevilger seg selv bedre overgangsordninger enn det de har vedtatt for statens egne ansatte. Det er tvilsomt. Både i det offentlige oppgjøret og i innstillingen fra Stortingets pensjonsutvalg slås det fast at opparbeidede rettigheter har et sterkt grunnlovsvern. I oppgjøret for offentlig ansatte ble man enige om at de som har mindre enn 15 år igjen til pensjonsalder, ikke skal rammes av de nye reglene.

Stortingsrepresentanter som har oppnådd full opptjening etter gamle regler, altså 12 år, får full pensjon. De som har mindre får delvis pensjon etter den gamle ordningen og delvis etter den nye, mens nye representanter opptjener pensjon bare etter ny ordning. Slik må det antakelig være. Også stortingsrepresentanter har krav på grunnlovens beskyttelse av opparbeidede rettigheter. Både Statens pensjonskasse og Stortingets pensjonsordning er vedtatt i lovs form.

Stortingets lukrative pensjonsordning måtte endres som en følge av den nye folketrygden. Dessuten ble det etter hvert politisk helt umulig at landets fremste folkevalgte bevilget seg selv en langt bedre ordning enn den som gjelder for de aller fleste andre her i landet, uansett om de er ansatt i offentlig eller privat virksomhet. Det ble ikke bedre av at Stortinget selv administrerte representantenes pensjoner på en måte som ser ut til å ha gitt enkelte enda bedre pensjon enn de egentlig har rett til.

De som stiller til valg, risikerer å bli kastet ved neste korsvei. Derfor får stortingsrepresentantene og statsrådene fremdeles et økonomisk sikkerhetsnett som gir inntekt mens de søker annet arbeid, men ikke ut over maksimalt 15 måneder.

Det er dissenser i utvalgets innstilling. Carl I. Hagen vil beholde dagens ordning, visstnok fordi Frp også vil beholde dagens folketrygd. Det er en tynn begrunnelse for å særbehandle toppolitikere grovt. De andre partiene i utvalget følger flertallet. Dermed blir nyordningen vedtatt, og det er bra.

Hva vil Siv med makten?

Jakten på makten:

Fredag åpner Siv Jensen Fremskrittspartiets landsmøte, det siste i rekken av partilandsmøter før høstens stortingsvalg. Det kommer til å arte seg som en oppvisning i politisk utålmodighet, selvbevissthet og maktbrynde. 36 år etter at Frp ble stiftet som en videreføring av Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep har det fortsatt til gode å få prøve seg som regjeringsparti. Nå er det mange utålmodige Frp-velgere som mener tiden er inne.

Likevel er det grunn til å spørre hvor dypt Siv Jensens vilje til regjeringsmakt på det nåværende tidspunkt egentlig stikker. Og ikke minst: Hva vil hun og hennes parti i tilfelle bruke makten til?

Spørsmålet er om Frp har noen mening med sin søken etter makt som er større og videre enn partiets eget ønske om å vokse seg enda mektigere. For med regjeringsmakt følger også ansvar. Fra det øyeblikk Frp flytter inn i regjeringskontorene kan det ikke på samme måte som før spille sin gamle rolle som protestparti, nettopp den rollen det har vokst seg stort og mektig på helt siden Anders Langes tid. Da er det stor fare for at oppslutningen etter en stund vil dale.

Dette må føles som et betydelig strategisk dillemma for partiets ledelse.
Den måten Frp velger å oppføre seg på overfor sine potensielle samarbeidspartnere tyder i alle fall ikke på at det har som mål å utvikle en strategi som kan danne fundamentet for et noenlunde trygt og langt liv i regjeringskontorene. I stedet gjør Siv Jensen og hennes nestformann Per Sandberg sitt beste for å gjøre døra til et borgerlig regjeringssamarbeid stadig trangere.

Deres sterke markering av at Frp like gjerne kan danne en mindretallsregjering alene, hvis de rødgrønne lider nederlag til høsten, er et tydelig signal. Det må føles som et slag rett i ansiktet for Høyres Erna Solberg, som hele tiden har holdt døra vidåpen til alle kanter.

Både Jensen og Sandberg er så durkdrevne parlamentarikere at de må være de første til å innse et en ren Frp-regjering i mindretall ikke har en snøballs sjanse til å overleve fire år i Stortinget uten politiske alliansepartnere.

Derfor er det mye som tyder på at Siv Jensens primære strategi ved høstens valg er å danne en mindretallsregjering som hun innser får en kort levetid. På den måten får hun demonstrert at Frp er i stand til å overta regjeringsmakten. Deretter kan hun bruke de nærmeste årene til å bygge Frp videre opp, slik at hun står enda bedre rustet til å ta over etter stortingsvalget i 2013.

Pensjonsfloken

Pensjonskamp:

Vi nærmer oss innspurten på årets lønnsoppgjør. Natt til onsdag 27. mai er fristen for å finne en løsning i meklingen som til sammen berører rundt 750.000 ansatte i staten og kommunene. De ansattes organisasjoner sitter med et trumfkort: Den rødgrønne regjeringen kommer til å strekke seg langt for å unngå en konflikt med store grupper av offentlig ansatte, særlig i år som det er valgår.

Egentlig dreier det seg denne gangen om et pensjonsoppgjør, ikke lønnsoppgjør i vanlig betydning. Hadde det bare dreid seg om å justere lønningene, slik tilfelle vanligvis er i et mellomoppgjør, hadde oppgjøret for lengst vært i boks. Med en prisstigning som holder seg behagelig lav og en realrente som beveger seg mot et desidert bunnivå, skal det ikke rare lønnsjusteringene til før de store grupper av lønnstakere er sikret økt kjøpekraft.

Til gjengjeld er kravet om å beholde de gode tjenestepensjonene for de offentlige ansatte en betydelig utfordring for partene. Her er det i utgangspunktet to prinsipper som står steilt mot hverandre:
På den ene siden hovedlinjen i pensjonsreformen Stortinget har vedtatt. Den legger opp til at vi må ha et pensjonssystem som er bærekraftig også på lang sikt, det vil si i en framtid da det blir stadig færre yrkesaktive til å finansiere pensjonene for stadig flere av oss. Det forutsetter blant annet at vi må over på en kurs der flere velger å stå i arbeid lenger, framfor å pensjonere seg. Og for å få det til, må det være klart mer lønnsomt å jobbe. Derfor vil arbeidsgiverne til de offentlig ansatte ha en tjenestepensjon etter en ytelsesbasert påslagsmodell som belønner folk som velger å jobbe mest og lengst mulig.

På den andre siden er det ingen tvil om at de offentlige ansattes organisasjoner vil kjempe med nebb og klør for å beholde sin gullkantede tjenestepensjon. Kravet er i utgangspunktet en bruttoordning som skal sikre dem en pensjon på 66 prosent av sluttlønn etter 30 års opptjening.

Det er med andre ord svært mye som står på spill for partene på begge sider av meklingsbordet. Arbeidstakernes organisasjoner mener utvilsomt alvor når de sier de er klare til streik for å beholde en ordning de har hatt i alle år som en del av sine ansettelsesvilkår og innbetalt sine premier til. Regjeringen må være forberedt på å betale en høy pris for å få til et kompromiss.

Vi får nok en løsning i tolvte time denne gangen også. Men neppe uten hjelp fra toppetasjen i regjeringsbygningen. I regjeringskontorene jobbes det nå på høygir for å legge grunnlag for et kompromiss. Det blir spennende å se hvor langt regjeringen må strekke seg for å finne en løsning som samler alle arbeidstakerorganisasjonene. Og, ikke minst, hvor langt den kan gå uten å svekke hovedideen bak pensjonsreformen.

Statsråden må styre

Statlig eierskap:

«Statlig eierskap blir preget av tilfeldigheter når det er den ansvarlige statsråden – eller regjeringssjefen – som utøver eierskapet, direkte overfor selskapet og i forholdet til media». Det skriver tidligere mangeårig næringspolitiker for Arbeiderpartiet, Finn Kristensen og sjefen for Norsk Industri, Stein Lier Hansen, i en kronikk i Dagsavisen.

De tar til orde for en ny organisering av det statlige eierskapet, helst ved at det opprettes holdingsselskaper der eierandelene kan legges inn, ledet av «profesjonelle», som i sin tur holder kontakten med eieren, det vil si departement og statsråd. Tidligere Telenor-sjef og mangeårig toppembetsmann, Tormod Hermansen, har vært inne på tilsvarende tanker. Bakgrunnen er den pågående striden mellom regjeringen og Aker.

Staten har ifølge kronikkforfatterne eierandeler i 80 selskaper med til sammen 280.000 ansatte. De to er opptatt av at eierskapet utøves mest mulig ryddig og profesjonelt. Det er en god tanke. Det spørs imidlertid om enda et ledd mellom selskapene og statsråden bidrar til det. For ikke minst den pågående striden viser at det til sjuende og sist alltid er statsråden og regjeringen som sitter med det øverste ansvaret. I forhold til Stortinget vil ingen statsråd kunne skjule seg bak beslutninger tatt i et underordnet organ, uansett hvor profesjonelt det er bemannet. I Akersaken er ikke Stortinget en gang interessert i om statens styrerepresentant har sovet i timen eller ikke, men om statsråden har vært våken når hun burde vært det.

Det er opplest og vedtatt at staten bare skal forvalte sitt eierskap gjennom selskapenes egne organer, styre og bedriftsforsamling. Selv der staten er eneeier eller stor majoritetseier skal det ikke gå noen direkte linje fra statsråden til konsernsjefen. Til og med kulturminister Trond Giske må gå veien om styret hvis han vil gi en ordre til NRK-sjefen. Det forhindrer ikke at statsråder og stortingsrepresentanter stadig vekk henger seg opp i enkeltsaker som opsjonene i Hydro, valgkampdekningen i NRK eller åpningstidene på distriktssykehusenes fødeavdelinger i sommerferien. Eller som nå, salget av selskaper fra Røkke-dominerte Aker til det delvis statseide Aker Solutions.

Årsaken er selvfølgelig at det dreier seg om forvaltningen av fellesskapets penger. De milliardene staten har skutt inn i Aker Holding er skattepenger, liksom sykehusmilliardene og TV-lisensen er det. Ansvaret for å forvalte slike penger kan ikke overlates til holdingsselskaper, bemannet av «profesjonelle». Det ansvaret kan verken regjeringen eller Stortinget delegere til andre. Det sørger Grunnloven for. Og den politiske virkeligheten.

Normale stortingspensjoner

Bråk om pensjoner

Framtidige stortingsrepresentanter må nøye seg med «normale» pensjoner hvis det utvalget som nå utreder stortingspensjonene får det som det vil. Det opplyser utvalgslederen, Aps Sverre Myrli, til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). Dermed blir det slutt på at representanter som ble valgt inn i nasjonalforsamlingen i ung alder kan pensjonere seg tidlig i 50-årene, og at det bare tar 12 år å tjene opp fulle pensjonsrettigheter. De nye representantene må også regne med å få dårligere regulering av pensjonene enn dagens stortingspensjonister.
Stortingets pensjonsordning er vedtatt ved lov. Grunnloven forbyr at lover gis tilbakevirkende kraft. De som allerede er stortingspensjonister, og de som går ut av Stortinget i år, får derfor beholde dagens ordning. De som gjenvelges må det lages overgangsordning for. De nye reglene gjelder altså bare fullt ut for dem som heretter blir valgt inn for første gang.
Stortingets pensjonsordning ble laget i en tid da tilleggpensjoner til folketrygden ikke var vanlig i det private næringslivet. Offentlig ansatte fikk et avbrudd i sin pensjonsopptjening hvis de ble valgt inn på Stortinget. Gjennomsnittsalderen for representantene var også høyere enn dagens, og svært mange hadde nådd normal pensjonsalder etter tre perioder. Noen ble valgt inn som «ungdomsrepresentanter» uten å ha noen jobb å gå tilbake til. De mer anonyme av dem fikk store problemer hvis fylkespartiene fant det for godt å skifte dem ut mens de fremdeles hadde noen år igjen til pensjonsalderen. Derfor laget man den såkalte 75-årsregelen, at man kunne få pensjon dersom alder pluss år på Stortinget ble minst 75. Både demokratiet og partiene er tjent med at politikere ikke må gjenvelges av hensyn til deres private økonomi.
Nå er situasjonen annerledes. Unge som kommer inn har bedre utdannelse enn før og lettere for å få jobb når de hopper av politikerlivet. Alle tjener opp rettigheter til tilleggspensjon når de er i arbeid utenfor Stortinget, og opptjente rettigheter er lettere å flytte når man skifter jobb. Stortingsrepresentantenes godtgjørelse (de har ikke «lønn») er kommet opp på et betydelig høyere nivå. Behovet for spesialordninger er dermed mer eller mindre borte. Dagens spesialpensjoner er derfor ikke lenger rimelige.
Stortinget har allerede overlatt administrasjonen av dagens pensjonsordning til Statens pensjonskasse. Nå kommer også pensjonsordningen på linje med det som er vanlig for alle andre som deltar i arbeidslivet. Det er bra. Bare så synd at det måtte noen «skandaler» til før politikerne selv oppdaget at de hadde bevilget seg urimelig gode ordninger.

Flertall mot politihijab

Hijab-saken:

Hele opposisjonen er mot. Det er mange, kanskje flertallet, av stortingsrepresentantene til regjeringspartiene også. Hvis Stortinget fikk bestemme på fritt grunnlag, ville det altså blitt et klart nei til at kvinnelige politifolk fikk bære det religiøse hodeplagget hijab sammen med uniformen. Det bør regjeringen ta konsekvensen av jo før jo heller. Så lenge saken utredes og diskuteres, styrkes inntrykket av rot og mangel på besluttsomhet. Det taper alle regjeringer på.

I praksis er selve saken etter alt å dømme liten. I vestlige land der politikvinner har lov til å bruke hijab sammen med uniformen, er det knapt en håndfull som gjør det. Selv om det både i Sverige og Storbritannia er langt flere muslimske kvinner i politistyrken enn i Norge. Det er ingen grunn til å tro at det blir mange hijaber å se på norske politikvinner heller. Særlig fordi de muslimske kvinnene som allerede er politi her i landet, verken bruker det eller vil at det skal bli tillatt.

Det har gått fort i svingene i den politiske ledelsen i Justisdepartementet i det siste. Blasfemisaken gikk over stokk og stein, hijabsaken hadde ligget i departementet siden november da den plutselig dukket opp som et fullbyrdet faktum på departementets hjemmeside 4. februar, vissnok uten at justisminister Knut Storberget selv visste om det. Den alvorligste saken er likevel forsøkene på å forlenge politidirektør Ingelin Killengreens åremål. Det er et forsøk på å bryte et prinsipp som var godt gjennomtenkt da det ble vedtatt, bare fordi justisministeren åpenbart liker å samarbeide med den sittende sjefen.

Hijabsaken er også et prinsipp, skjønt for en del av motstanderne gjelder det nok at de prinsipielt er mot islam. For de andre dreier det seg om den uniformen som bæres av de eneste her i landet som har rett til å bruke makt mot landets egne borgere. Det er ingen menneskerett å bli politi. Tvert imot stilles det strenge krav både til fysikk og psyke. Hvordan uniformen skal se ut, har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Heller ikke religionsfrihet.

Det er tvert imot et krav at politifolk i tjeneste ikke går rundt som utstillingsfigur for noen som helst religion eller politisk budskap, uansett hva de bekjenner seg til når de ikke er i tjeneste.
Tilhengerne av politihijab ser bort fra prinsippet og argumenterer pragmatisk. De håper det vil øke rekrutteringen av muslimske kvinner til politiet. Det finnes det ingen holdepunkter for. Derimot er det all grunn til å tro at den politiske debatten vil forandre fokus fra det som er viktig, den økonomiske krisen, til en liten sak i periferien. Det er den ikke verd.

Slutt på pensjonsrotet

Stortingsrotet er slutt:

Stortingets pensjonsstyre vil ikke lenger ha ansvaret for å administrere pensjonsordningen for tidligere stortingsrepresentanter. Om kort tid vedtar Stortinget en lovendring som overlater ansvaret til Statens pensjonskasse. Det er fornuftig siden verken pensjonsstyret eller Stortingets administrasjon har vært i stand til å følge de reglene som Stortinget selv har laget. Dessuten er det tvil om hva reglene egentlig går ut på. Kjønstadutvalget mener at statsråder ikke kan opptjene stortingspensjon, mens Stortingets eget pensjonsstyre og administrasjonen mener det motsatte. Den floken er det bare Stortinget selv som kan løse.

Kjønstadutvalget mener at seks navngitte tidligere stortingsrepresentanter har fått for mye pensjon. Dessuten mener utvalget at noen som har fått pensjon etter 75-årsregelen, har fått den for tidlig. Stortingets pensjonsstyre vil overlate også den videre behandlingen av disse sakene til Statens pensjonskasse. Det høres ut som ansvarsfraskrivelse. Det må da være Stortinget selv som er best skikket til å tolke de reglene det selv har laget?

Statens pensjonskasse kan ganske sikkert administrere pensjonsordningen bedre enn det Stortinget selv har greid. Men det er bare Stortinget som kan vedta reglene for sin egen pensjonsordning. Den man har er svært god. Så god at det er på høy tid å endre den slik at den kommer mer på linje med andre offentlige pensjonsordninger.

Det var gode grunner til å lage den såkalte 75-årsregelen den gangen den ble innført. Det var også fornuftige begrunnelser for den korte opptjeningstiden og for at stortingspensjonister kunne tjene like mye som selve pensjonen uten at det ble pensjonstrekk. Selve pensjonsgrunnlaget var temmelig lavt i tidligere tider. Mye av representantenes samlede inntekt var dietter og andre tillegg. Slik er det ikke lenger. Det aller meste av det dagens stortingsrepresentanter får i «godtgjørelse» er pensjonsgivende inntekt. Og den har etter hvert blitt relativt høy.

Dessuten har dagens nye stortingsrepresentanter nesten alltid med seg en «sivil» pensjonsordning når de blir valgt til Stortinget, og går til stillinger med sivile pensjonsordninger når de går ut. Det svekker i seg selv begrunnelsen både for den korte opptjeningstiden (12 år), for 75-årsregelen og for det høye fribeløpet for inntekt ved siden av før det blir kutt i pensjonen.

Stortinget må under en hver omstendighet endre pensjonsordningen som følge av den store pensjonsreformen. Det bør ta skrittet fullt ut og lage en ordning for seg selv lik den som gjelder for andre i offentlig sektor. Av hensyn til folkets respekt for de folkevalgte.