Viser arkivet for stikkord stoltenberg

Dommen over Mongstad

Det blir ikke noen CO2-rensing av utslippet fra gasskraftverket på Mongstad i denne omgang. Foto: Øyvind Hagen, Statoil/ANB

Et bredt flertall på Stortinget kommer med hard kritikk av den rødgrønne regjeringens håndteringen av planene om fullskala CO2-rensing ved Mongstad-anlegget.

Til og med SV er med på refs av egen regjering. Her pekes det på at grunnleggende uenighet om framdrift og gjennomføring var en viktig årsak til at prosjektet havarerte.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Arbeiderpartiets Martin Kolberg avviser kritikken. Han peker på at Mongstad-satsingen var et nybrottsarbeid hvor man ikke hadde fasitsvar.

– Vi kom ikke i mål med fullskala renseanlegg, men teknologisenteret er i høyeste grad oppe og står, sier Kolberg. Han peker på at mesteparten av pengene har gått til teknologisenteret. En prislapp på 25 milliarder kroner for fullskala rensing ville ifølge Ap-talsmannen ikke ha stått i forhold til miljøgevinsten.

CO2-rensing ved Mongstad-anlegget var et prestisjeprosjekt for den rødgrønne regjeringen helt fra starten av. For SV var dette en miljøseier som det var viktig å få realisert. Jens Stoltenberg gikk også høyt på banen da han i sin nyttårstale i 2007 karakteriserte Mongstad-prosjektet som «vår månelanding».

Visjonen var å «få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser». Stoltenberg mener at teknologisenteret isolert fortjener betegnelsen måneladning. Ham om det. De fleste som hørte og så nyttårstalen satt igjen med inntrykket av at det var fullskala rensing han tenkte på.

I realiteten hadde Stoltenberg-regjeringen nok kunnskap til å stoppe fullskala rensing allerede våren 2013, men det vil ingen rødgrønne politikere innrømme. Taktikken var å vente med skrinlegging til etter valget. Faren for et svekket miljøomdømme ble naturlig nok avgjørende. Men det er ikke grunnlag for å kritisere regjeringen for ikke å ha informert Stortinget godt nok. Konklusjonen ble formelt trukket først i forbindelse med den endelige utarbeidelsen av statsbudsjettet høsten 2013.

De indre diskusjonene i regjeringen vil forbli en hemmelighet, slik det alltid har vært tradisjon for. Statsminister Erna Solberg er åpenbart enig i at dette fortsatt er arbeidsformen. På denne bakgrunn var det overraskende at presumptivt oppegående politikere forsøkte å lokke Jens Stoltenberg og tidligere statsråder ut på glattisen i dette spørsmålet.

Det meste av Mongstad-kritikken i innstillingen fra Stortingets kontrollkomité bunner i etterpåklokskap. Dermed er disse konklusjonene mest å regne som politiske spark på leggen til politiske motstandere. Faktum er at det har vært bred politisk enighet ved alle de viktige veivalgene i denne saken.

I etterpåklokskapens lys er det imidlertid lett å se at Jens Stoltenberg tok for store ord i sin munn i den berømte nyttårstalen. Det ga ekstra stor fallhøyde. Resultatet ble en verbal krasjlanding.

Evnen til å konkurrere

Statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen har begge kritisert Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg (i forgrunnen) for at reallønna har steget mer enn produktiviteten. Foto: Vidar Ruud, ANB

Norske industribedrifters evne til å konkurrere internasjonalt vil stå sentralt i det lønnsoppgjøret som startet mandag. Lønnskostnader og produktivitet blir her to viktige stikkord. Problemet er bare at det hersker tvil om hvordan den økte produktiviteten skal fordeles. Statsminister Erna Solberg (H) og Ap-leder Jens Stoltenberg har nemlig havnet i en skikkelig definisjonskrangel om statistikken.

Poenget er at reallønna i Norge har utviklet seg omtrent parallelt med produktiviteten i flere årtier, mens det under Stoltenberg II-regjeringens åtte år ved makten oppsto et gap siden reallønningene økte mer enn produktiviteten. «Det rødgrønne gapet», sier Erna Solberg og karakteriserer utviklingen som farlig for landet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Det er en fullstendig feilslutning, svarer Stoltenberg overfor Dagens Næringsliv. Han viser til at gapet har vokst siden prisen på de varene vi selger har økt, mens prisen på de varene vi kjøper har gått ned. Det såkalte bytteforholdet med utlandet har endret seg, forklarer samfunnsøkonomen Stoltenberg. Flaks, vil mange si.

– Det er da bare rett og rimelig at deler av den gevinsten kommer lønnstakerne til gode, konkluderer Stoltenberg og legger til at det i motsatt fall ville innebære en historisk omfordeling av inntekt fra lønnstakere til kapitaleiere. Stoltenberg har rett, og han støttes av flere samfunnsøkonomer i denne analysen. Sentralbanksjef Øystein Olsen slo også nylig fast at lønnsandelen har holdt seg relativt stabil.

Statistikkdiskusjonen mellom dagenes statsminister og den forrige går nok over hodene på mange av oss. Slik sett kan det være treffende å minne om det kjente utsagnet fra Benjamin Disraeli (1804-1881), den britiske statsministeren som snakket om «Løgn, forbannet løgn og statistikk».

Men okke som: Produktivitetsveksten er ikke like god som den var, uansett hvordan man regner. Norge er ikke lenger i toppen når det gjelder å jobbe smart. Samtidig er det et faktum at timelønnskostnadene her til lands er 55 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i EU. Derfor er det påkrevd å få en mer samlende definisjon av hvordan produktivitetsutfordringen kan løses.

I denne omgang er det et lyspunkt at det ligger det an til moderasjon når Fellesforbundet i LO og NHO-foreningen Norsk Industri nå går i front i lønnsoppgjøret som danner rammen for de øvrige oppgjørene utover våren. Spørsmålet er bare hvor moderat oppgjøret blir.

Med dette som bakteppe går striden mellom Ap og regjeringen inn i en ny fase. Statssekretær Jon Gunnar Pedersen (H) i Finansdepartementet beskylder Jens Stoltenberg for å være oljedopet. Her snakker tydeligvis en ekspert. Høyre/Frp-regjeringen bruker jo fire oljemilliarder mer enn det Stoltenberg-regjeringen la opp til. På seg selv kjenner man andre.

Aps vanskelige vei

Når statsminister Jens Stoltenberg går på talerstolen på Arbeiderpartiets landsmøte, er det for å gi startskuddet på et av de mest krevende politiske løp i partiets historie. For tiden har Ap en oppslutning på godt under 30 prosent på de fleste meningsmålinger.

Les mer…

Vil ha Jonas

Jonas Gahr Støre er soleklar favoritt til å overta Ap-tronen når Jens Stoltenberg gir seg med politikken. Men det har imidlertid ikke statsministeren gitt noen signaler om at han tenker på å gjøre. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Ap-folket vil ha Jonas Gahr Støre som ny partileder når Jens Stoltenberg gir seg som politiker. Ifølge en undersøkelse gjort av NorgesBarometeret peker to av tre av Ap’s folkevalgte i landets kommuner på Støre som den naturlige etterfølgeren.

Les mer…

Prisen ved kompromisser

Frp-leder Siv Jensen mener de borgerlige partiene må få gjennomslag for hjertesaker i en eventuell ny regjering. Foto: Terje Pedersen, ANB

Frp-leder Siv Jensen har en klar ambisjon om hvordan de borgerlige partiene skal samarbeide etter en eventuell seier ved stortingsvalget neste høst: Hver sak skal ende med seier eller tap. Det skal bli slutt på kompromissene, sier hun litt spissformulert til VG.

Siv Jensen forbereder Frp på at partiet må godta en rekke tap i regjering så lenge partiet vinner tydelige politiske seire på andre områder. Hun hevder at de rødgrønne har valgt en annen strategi der alt blir forhandlet om og ingen egentlig vet hvem som har fått gjennomslag etterpå. Siv Jensen fortegner og forenkler virkeligheten en smule, men hun har likevel et poeng som det er verdt å dvele litt ved.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er naturlig å tolke Siv Jensen dit hen at Frp-statsråder i en borgelig regjering bør gis litt mer handlefrihet til å kjøre egen politikk på sine saksområder. Motstykket er da at de andre partienes statsråder får tilsvarende armslag på sine områder. Samtidig må den samlede politikken henge sammen. Det betyr eksempelvis at en samferdselsminister fra Frp må få noe ekstra penger fra en i utgangspunktet gnien finansminister fra Høyre. Siv Jensens utspill kan tolkes dit hen at partiet sikter seg inn mot departementene for samferdsel, helse og justis.

I en koalisjonsregjering må alle partier få sine seire. Samtidig vil styrkeforholdet partiene imellom spille en viktig rolle. På den annen side kan det bli gjort så mange kompromisser at politikken blir veldig grå.

Statsminister Jens Stoltenberg er blant de få politikerne her i landet som nærmest dyrker kompromisser. Han har til og med hevdet at noen kompromisser er bedre enn partienes utgangsposisjoner. Det er det riktignok lett for ham å si, siden de fleste løsningene ofte lander like i nærheten av Arbeiderpartiets politikk eller ikke betyr så mye for det største regjeringspartiet.

Den siste tids meningsmålinger kan tyde på at regjeringsslitasjen går mest ut over de to små i de rødgrønne leiren, mens Ap klarer seg noe bedre. På denne bakgrunn kan det ved første øyekast synes naturlig at statsministeren bør gi noen flere seire til både SV og Sp, for på den måten å sikre flertall også ved neste korsvei. Men det hjelper fint lite om disse velgerne går fra Ap og over til de to andre regjeringspartnerne. De må komme fra borgerlig side, og da er ikke løsningen på problemet like opplagt.

Koalisjonsregjeringer må både inngå kompromisser og gi alle partiene tydelige seire. Her dreier det seg om en fin balansegang hvor det er vanskelig å finne vippepunktet. Partier som går i koalisjon må kunne forsvare regjeringens politikk. Å dyrke nederlagene har nemlig også sin pris. Det fikk sentrumsregjeringen sårt erfare da den måtte sluke kameler mothårs. SVs demonstrasjon mot egen regjering var heller ikke noe pent syn.

Den lange valgkampen

Erna Solberg og Jens Stoltenberg vil stå sentralt i neste års valgkamp. Foto: Terje Pedersen, ANB

Politikerne er allerede i ferd med å posisjonere seg foran stortingsvalget i september 2013. Tirsdag var det partilederdebatt på TV 2. Mange vil nok mene at det er i tidligste laget å gjøre opp status et drøyt år i forkant. Det er likevel et faktum at den lange valgkampen har startet.

Allerede nå tegner det seg tydelige politiske fronter. De borgerlige partilederne lover skifte dersom de får flertall. De rødgrønne står samlet bak ønsket om å videreføre sitt prosjekt i en tredje stortingsperiode. Samtidig synes det klart statsministerkampen vil stå mellom Ap-leder Jens Stoltenberg og Høyres Erna Solberg.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Ap og Høyre er jevnstore på rundt 30 prosent oppslutning. Frp har drøyt halvparten, mens de andre partiene vaker på fire-fem prosent. Jens Stoltenberg trøster seg med at Arbeiderpartiet lå dårligere an på målingene på samme tid foran stortingsvalget i 2009. Problemet for de rødgrønne er i hovedsak at SV og Sp ligger farlig lavt på meningsmålingene.

Foran valget i 2009 var det høyst uklart hvordan de borgerlige partiene ville forholde seg dersom de skulle få flertall, men nå er situasjonen en helt annen. Høyre-leder Erna Solberg vil bygge borgerlig bro. Det samme gjør Frp-leder Siv Jensen, men hun stiller som betingelse at Frp må være med på regjeringslaget. Venstre-leder Trine Skei Grande lover at et borgerlig flertall vil gi en borgerlig regjering, men hun har mest sans for en mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre.

Tirsdag kveld røpet KrF-leder Knut Arild Hareide at også KrF ønsker et regjeringsskifte. KrF skal riktignok ikke ta stilling til regjeringsspørsmålet før til høsten, men signalet fra Hareide er ikke til å misforstå. På denne bakgrunn, og i lys av de siste meningsmålingene, er det mest realistisk at Norge får en regjering av Høyre og Frp som støttes av KrF og Venstre på vippen.

For velgerne er det nok mest interessant hva slags politikk vi kan vente etter stortingsvalget i 2013. Jens Stoltenberg satser på trygg økonomisk styring. Derfor opptrer han så «gjerrig» at regjeringen kommer på kant med både bønder og offentlig ansatte. De store og kostbare reformenes tid synes også å være over. SV-leder Audun Lysbakken forsøkte å lansere heldagsskolen, men ideen ble raskt skutt ned av statsministeren.

Jens Stoltenberg ønsker tydeligvis en valgkamp der det settes likhetstegn mellom høyresidens skattelettelser og svekket velferd. Erna Solberg svarer med at vekstkraftige bedrifter trengs for å styrke velferden.

På borgerlig side spriker politikken voldsomt. Frp mener fortsatt at Norge nærmest kan bruke ubegrenset med penger, mens Høyre holder igjen. Venstre og KrF vil åpne for mer innvandring, mens Frp sier tvert nei. Velgerne trenger klarere svar enn som så. Det er heldigvis lenge til valget.

Jens mot Erna

Høyre-leder Erna Solberg vil være den fremste utfordreren til statsminister Jens Stoltenberg ved neste års stortingsvalg. Foto:—ANB

Høyre puster Arbeiderpartiet i nakken. Den viser aprilmålingen som Opinion Perduco har utført for Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). Arbeiderpartiet har mistet 3,3 prosentpoengs oppslutning den siste måneden og får nå en score på 30,6 på dette politiske barometeret. Høyre har en oppslutning på 29,6 prosent, mens Frp kan notere 16,7 prosent. De andre stortingspartiene ligger og vaker rundt fem-tallet.

Meningsmålinger må tas med en klype salt, spesielt når det er lang tid fram til neste valg. Men trenden er likevel klar når vi ser utviklingen litt over tid: Ap er så vidt størst, Høyre er desidert størst på borgerlig side, Fremskrittspartiet har reist kjerringa etter det dramatisk dårlige lokalvalget i fjor mens de andre partiene synes å ha stabilisert seg litt over den magiske sperregrensen på fire prosent som gjelder for utjevningsmandater.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Skal vi tro de siste meningsmålingene vil den politiske kampen fram til stortingsvalget neste år stå mellom statsminister Jens Stoltenberg og Høyre-leder Erna Solberg. Høyre ligger altså hakket bak Ap på målingene, men bakgrunnstallene gir et noe annet bilde. Høyre har en veldig stor lojalitet blant tidligere velgere. 85 prosent av dem som stemte Høyre ved stortingsvalget i 2009 holder nemlig fast på Erna Solbergs parti. Ap har bare en lojalitet på 72 prosent, og lekkasjen er størst til Høyre.

Samtidig har mange velgere satt seg på gjerdet. Dermed vil Høyres prosentvise andel automatisk komme til å synke når de andre partiene henter tilbake usikre velgere. Til sammenlikning er det bare halvparten av SVs tidligere velgere som nå peker på dette partiet. Hver femte SV-velger har satt seg på gjerdet, og paradoksalt nok har lekkasjen vært størst til Høyre. Det er også grunn til å merke seg at Fremskrittspartiet bare har en lojalitet på 57 prosent.

På den annen side synes det som at Arbeiderpartiet kommer tapende ut av den nye fylkesmessige fordelingen av stortingsmandatene. I valgloven ligger det innebygd en justering slik at fylker med størst befolkningsvekst blir tilgodesett med flere mandater. Valgforsker Bern Aardal har regnet på hvordan omleggingen vil slå ut ved stortingsvalget i 2013 dersom målingen til Opinion Perduco legges til grunn. Høyre vil rappe tre ekstra mandater fra Ap og de to høyrepartiene vil da være bare ett mandat unna flertall på Stortinget.

Bakgrunnstall viser at Frp har tatt tilbake noen velgere fra Høyre den siste måneden, mens Ap og SV har opplevd økt frafall til Høyre. Det interessante blir om trenden fortsetter, og det avgjørende blir hvilken vei det er størst velgervandring. Ett år er lang tid i politikken.

Ved de to siste valgene har Ap konsentrert seg om å mobilisere sofavelgerne. Nå har Ap-sekretær Raymond Johansen forståelig nok også satt søkelyset på Høyre. Derfor blir Erna mot Jens i tiden framover.

Jens, Erna og Siv

Siv Jensen, Jens Stoltenberg og Erna Solberg posisjonerer seg for den kommende valgkampen om halvannet år. Foto: Terje Pedersen, ANB

Statsminister Jens Stoltenberg, Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen har så smått startet den lange valgkampen fram til stortingsvalget i 2013. Angrep på andre synes så langt å være det beste forsvar.

Det var Høyre-leder Erna Solberg som søndag satte standarden. Hun kritiserte regjeringen for å bruke oljepengene feil og etterlyste mer kunnskap og konkurransekraft i Norge. Solberg mener den norske statsministeren har mye å lære av Sverige, som har klart å skape sterk økonomisk vekst og mange private arbeidsplasser. Norge har færre ansatte i privat sektor enn da finanskrisen startet i 2008. Veksten her til lands har kommet i offentlig sektor.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Statsminister Jens Stoltenberg ber Høyre-lederen om å ta det litt med ro i sin kritikk. Han poengterer at det er skapt 300.000 arbeidsplasser under den rødgrønne regjeringen, og at to tredeler av disse har kommet i privat sektor. Det bør også tas med at Sverige har over dobbelt så stor arbeidsledighet som Sverige. Både Stoltenberg og Solberg har rett, de bruker bare statistikken på litt forskjellig måte.

Det interessante er imidlertid at lønnskostnadene i norsk industri har økt vesentlig raskere enn hos våre handelspartnere. Alvoret i situasjonen kan tydelig leses i den første figuren i regjeringens nasjonalbudsjett for 2012. Hittil har Norge blitt reddet av et positivt bytteforhold med utlandet i form av høye priser på varer vi eksporterer og lave priser på varer som importeres. Men det er slett ikke sikkert at denne gunstige situasjonen vil fortsette, snarere tvert imot. Det bør bekymre statsministeren mer enn han gir inntrykk av.

Enda mer interessant er det å være vitne til krangelen mellom Erna Solberg og Siv Jensen. Solberg har på nytt slått fast at Høyre ikke vil sitte i en regjering som bryter handlingsregelen for hvor mye oljepenger som kan brukes. Hun godtar ikke noe juks på dette området ved for eksempel å løfte samferdselsutgifter ut av statsbudsjettet. – Hvis du skal ta ut penger til investeringer, må man bruke mindre penger til driften, sier Solberg.

Høyre-lederen mener at SV-leder Kristin Halvorsen gjorde en god jobb som finansminister siden SV la til side mye av sin egen politikk. Tilsvarende vil det ifølge Solberg kunne gå med Frp i en borgerlig regjering.

Denne sammenlikningen får Siv Jensen til å se rødt. – Jeg synes det virker som om Erna har tatt for mye Møllers tran, sier Jensen til Aftenposten. – Dette minner veldig om det gamle, arrogante Høyre, legger Frp-lederen til.

Erna Solberg har tydeligvis tråkket på en øm tå. Siv Jensen varsler riktignok at Frp i løpet av våren vil legge fram en ny regel for bruk av oljepenger. Spørsmålet er om det er nok til å bygge bro til Høyre. Svaret bør i hvert fall velgerne få før valget i 2013.

Triksing med budsjettet

Sp-leder Liv Signe Navarsete vil ha et nytt system for statsbudsjettering. Foto: Kjell Werner, ANB

Senterpartiet ønsker en raskere og mer effektiv utbygging av vei og bane. Derfor tar Sp-leder Liv Signe Navarsete på nytt til orde for et nytt system for statsbudsjettering der det skilles mellom driftsutgifter for investeringer. Frp-leder Siv Jensen opplever Sp-signalene som et ekko av Fremskrittspartiets kritikk av handlingsregelen som regulerer politikernes bruk av oljepenger.

Navarsete hevder at viktige investeringer skjer «utenfor» handlingsregelen. Hun viser til oljeinvesteringene på norsk sokkel, Telenors utbygging av bredbånd og Statnetts nye overføringslinjer for strøm. Dette inngår ikke i statsbudsjettets utgiftsside, sier Navarsete og poengterer at investeringer til vei og bane automatisk påvirker budsjettbalansen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er et tankekors at det her er forskjell på ulike investeringer rent budsjetteknisk, men Sp-lederen jukser når hun argumenterer for en systemendring. Økonomene i Finansdepartementet tar nemlig hensyn til alle slags investeringer når det vurderes hvor mye aktivitet som er tilrådelig før det oppstår overoppheting i norsk økonomi. Oljeinvesteringene tas med på samme måte som investeringene i vei og bane.

Statsminister Jens Stoltenberg var derfor forbilledlig klar da han parkerte forslaget fra Navarsete i Stortinget onsdag. Det er den totale pengebruken som er avgjørende. Statsministeren hevdet at det vil bli enda vanskeligere å drive motkonjunkturpolitikk dersom samferdselsinvesteringer tas ut av statsbudsjettet. Han poengterte at investeringer i olje og gass er ekstremt lønnsomt. Underforstått sa han dermed at det samme ikke er tilfelle for alle samferdselsprosjektene.

Men statsministeren bør ikke kimse av problemstillingen som Navarsete reiser. Det er et pedagogisk problem at noen investeringer er mer synlige på statsbudsjettet enn andre. For ikke lenge siden Statkraft fikk styrket egenkapitalen med 14 milliarder kroner. Det var et budsjettmessig triks som ikke innvirket direkte på bruken av oljepenger den gang, men det påvirker absolutt presset i norsk økonomi. Samferdselspengene sitter tydeligvis ikke like løst, selv om de rødgrønne her kan skyte av rekordsatsing.

Liv Signe Navarsete oppnår to ting med sitt utspill: Hun nører opp til ny strid innad i den rødgrønne leiren og bidrar samtidig til å gjøre Fremskrittspartiet mer stuerent i økonomisk politikk. Her dreier det seg om et budskap som har god klangbunn i den norske velgerskaren, og det bør bekymre statsministeren.

Svaret bør være økt satsing på vei og bane når det skal gis løfter for neste stortingsperiode. Men da må noe annet prioriteres ned. I politikken nytter det ikke å si «ja takk begge deler». Da lurer man seg selv. Det er det bare Ole Brumm som gjør.

Flåthens tusenlapper

LO-leder Roar Flåthen setter press på de rødgrønne og forlanger økt fradrag for fagforeningskontingenten. Foto: Vidar Ruud. ANB

Da Jens Stoltenberg tiltrådte som statsminister i 2005, var grensen for å trekke fra fagforeningskontingent på skatten 900 kroner. Maksimalgrensen hadde vært 1.800 kroner, men den ble halvert av Bondevik-regjeringen. De rødgrønne gjeninnførte det gamle fradragsbeløpet, og har deretter mer enn fordoblet det. I dag kan fagorganiserte få fratrekk for inntil 3.660 kroner av det de betaler i kontingent.

Les mer…

Satser på omsorg

Statsminister Jens Stoltenberg presenterte et ambisiøst mål om pleie og omsorg på Ap’s landsstyremøte.Foto: Vidar Ruud, ANB

Oppi all støy rundt statsrådgaver og kraftbevilgninger til regjeringspartner Sp, har Ap-ledelsen blinket ut saken som skal bringe partiet på offensiven foran lokalvalget i 2011. Det neste året vil vi få høre mye om pleie og omsorg. Torsdag brukte statsminister Jens Stoltenberg sin tale på Arbeiderpartiets landsstyremøte til å presentere partiets ambisjoner. Bare løftet om sykehjemsplass til alle som ønsker det, blir ikke lett å innfri. Vi blir eldre og får dermed økt behov for pleie og omsorg. Og samtidig står landet foran en periode der antallet eldre vokser kraftig. Tallet på yngre pleietrengende er også større enn noen gang. I sin tale gjorde Stoltenberg det ettertrykkelig klart at Ap vil bruke pengene på pleie, omsorg og flere sykehjemsplasser og ikke på skattelette.

Statsministeren innrømmet åpent at verken lovbestemmelsene, innsatsen eller organiseringen av innsatsen i pleie- og omsorgsektoren har vært god nok. Det er grunnen til at regjeringen nå presenterer én ny lov som skal erstatte et virvar av lover og bestemmelser om hvilke rettigheter vi har. Stoltenberg fortalte at loven vil bli fulgt opp med en verdighetsgaranti som innebærer at alle som trenger det, har krav på pleie og omsorg som sikrer dem et mest mulig normalt liv.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Hvor mye løftet om sykehjemsplasser vil koste, kunne imidlertid ikke statsministeren tallfeste. Makter helsemyndighetene å oppfylle målsettingene i samhandlingsrefomen, vil mange fortsatt kunne få en god alderdom i sitt eget hjem selv om de har behov for pleie og omsorg. Det er en god løsning for dem det gjelder og økonomisk gunstig for kommunene. Der er de nok også godt fornøyd med at behov og planer for utbygging av sykehjem ikke lenger vil bli begrenset av statens årlige bevilgningsrammer. Heretter vil pengene komme på bordet når utbyggingsplanene foreligger. Budsjettlekkasjen om 2.000 nye sykehjemsplasser i 2011 blir sikkert også godt mottatt.

Også Fremskrittspartiet satser tungt på å kapre velgere med løfter om mer pleie og omsorg. Det er grunnen til at partiet har børstet støvet av sin gamle partigeneral Carl I. Hagen. Riktignok som ordførerkandidat i Oslo. Men ingen tror at han greier å vippe ut Høyres Fabian Stang. For Frp er han langt viktigere som stemmesanker blant seniorvelgere over hele landet.

Meningsmålingene forteller at både Ap og Frp trenger en sak som kan gi dem et løft. Ap har greid å rette opp det verste på etter monstermastsmellen. Men fortsatt sliter partiet et godt stykke ned på 20-tallet. Frp greier tydeligvis ikke å komme seg ut av Høyres skygge. Stort fokus på pleie og omsorg kan gi både Ap og Frp et oppsving. Det kan gå ut over Høyres oppslutning. Partiet har gått til topps på alle målinger uten å presentere egen politikk. Fortsetter Erna Solberg taktikken med å forholde seg muse stille, risikerer hun at Siv Jensen og Jens Stoltenberg henter tilbake velgere like raskt som de havnet i Høyre.

Norge går i utakt

Frykter todeling:

Statsminister Jens Stoltenberg frykter en todeling av norsk økonomi, der det meste går så det suser, mens viktige deler av industrien ikke får solgt varene sine til priser de kan leve med.

Han ser også med stor uro på det faktum at kostnadsnivået her i landet er 43 prosent høyere enn gjennomsnittet i de landene norsk industri konkurrerer med, og ber derfor fagbevegelsen ta initiativ til et nytt «solidaritetsalternativ». Den må altså, slik deler av den gjorde på 1990-tallet, ta ut mindre i lønnstillegg enn det kan være grunnlag for av hensyn til den delen av næringslivet som står på kanten av stupet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

En solid innsprøyting av oljepenger har hjulpet offentlig virksomhet og det næringslivet som selger det meste av sine varer og tjenester her i landet, gjennom krisen. Staten kan imidlertid ikke kjøpe de bildelene som bilprodusentene i Europa ikke trenger, eller den aluminiumen som Hydro nå produserer med tap. Den kan heller ikke kjøpe de fartøyene som rederne ikke etterspør når verftsindustrien får tomme ordrebøker i 2010 og 2011, eller de installasjonene som oljeindustrien ikke trenger. Staten kan i noen grad bistå med garantier og lån for å bidra til at det som er bestilt, men ikke finansiert ennå, kan bli bygd, og staten kan støtte forskning, skolering og omstilling økonomisk. Men staten kan ikke overta prosjekter som næringslivet selv ikke tror er lønnsomme, eller finner for risikable.

Solidaritetsalternativet med sine moderate lønnsoppgjør var ikke noe offer for landets lønnstakere. Det styrket landets konkurranseevne, sørget for svært lav pris- og kostnadsvekst, og jevn og god reallønnsøkning. Det var, som daværende LO-leder Yngve Hågensen sa, kollektiv fornuft. Det er denne evnen til å se hva som må til for å få til det som er jobb nummer en – arbeid til alle – Jens Stoltenberg ønsker seg tilbake.

Han får ganske sikkert LO med på laget. Først og fremst fordi det er LOs medlemmer i det konkurranseutsatte næringslivet som nå står i fare for å miste jobbene sine. Dernest fordi LO har medlemmer i alle deler av arbeidslivet og derfor er nødt til å ta hensyn til helheten når den utformer sine krav.

Når det likevel blir vanskeligere enn for snart 20 år siden, er det fordi det er i de delene av arbeidslivet som ikke konkurrerer internasjonalt at veksten i antall ansatte har vært størst siden den gangen. Organisasjoner utenfor LO, særlig i offentlig sektor, mener at deres medlemmer trenger lønnløft. Det er stor fare for at LOs frontfagmodell ikke overlever kommende lønnsoppgjør. Det vil være tragisk. For i det lange løp kommer alle til å tape hvis den kollektive fornuften blir borte.

På oppløpssiden

Hvem vinner makten?

Valgkampen er på oppløpssiden. Meningsmålingene spriker i de fleste retninger. Aktiviteten og nervøsiteten i de politiske partienes valgkampmaskineri tiltar for hver dag som går. Ingen vet hvor dette ender. Det gjelder å kapre usikre velgere som er i ferd med å bestemme seg.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Resultatet av skolevalget er normalt en god pekepinn på hvilken vei valgvinden blåser. Tallene som kom tirsdag denne uka, varierer sterkt fra skole til skole. Landsoversikten forteller om noen tendenser, men må ikke overfortolkes. Det som er åpenbart, er at SV får seg en kraftig smell sammenliknet med valget i 2005. Men partiet har ikke endret oppslutning blant landets skoleelever sammenlinket med fylkestingsvalget for to år siden. Arbeiderpartiet er i siget framover, enten vi tar utgangspunkt i 2005- eller 2007-valget. Høyre, som mange mener er denne valgkampens store overraskelse, gjør et godt jump fram sammenliknet med 2005. Å komme lavere enn den gangen, enten det gjelder skolevalget eller stortingsvalget, er også nesten umulig. Derfor er det like interessant å bite seg merke i at Høyre er mindre populært blant skoleelevene nå enn i 2007. For Fremskrittspartiet er det omvendt: Tilbakegang sammenliknet med 2005, men framgang i forhold til valget for to år siden.

Ungdomspartiene feirer eller fortviler over skolevalgresultatet. Derimot har valgeksperter, kommentatorer og partistrateger denne gangen vært forsiktige med å trekke altfor bastante konklusjoner etter skoleelevenes stemmegivning. Det gjør de klokt i. I mindre grad enn ellers gir årets skolevalg grunnlag for å peke på hvordan det «ordentlige» valget vil gå. Alle partier har mulighet til å hente mange stemmer de siste dagene. Det kan endre de tendensene som er mulig å lese ut av skolevalget.

Noe av det mest oppløftende og spennende ved årets skolevalg, er at 77 prosent av elevene deltok. Spådommene om at ungdom ikke er interessert i politikk, er altså ikke riktig. Men deltakelsen ved skolevalgene har alltid ligget på nesten dette nivået. Utfordringen er å få de unge velgerne til å møte opp og avgi stemme på selve valgdagen.

Årets valgkamp har stor grad dreid seg om regjeringsspørsmålet: De rødgrønne mot de borgerlige. Det er en tydelig problemstilling som er enkel å forholde seg til selv om man ikke er veldig interessert i politikk. Unge mennesker liker tydelige valg.

De som går dypere inn i den politiske debatten, vil selvsagt oppleve at situasjonen er noe mer komplisert. Noe av det som forvirrer mest, er kaoset på borgerlig side og Høyre-leder Erna Solberg pågående politiske bigami. Hittil i valgkampen har hun greid å forsvare det. Men det er fortsatt noen dager igjen. Får Frps leder Siv Jensen og gallionsfigur Carl I. Hagen fortsette med sin intense gnaging på en mulig framtidig partner, kan det godt skje at valgvinden Erna Solberg har hatt i ryggen møter henne rett i trynet før hun passerer målstreken.

Norge på utsiden

Frykter sprengkraften

En ny hemmelig rapport om at Norge er i ferd med å isoleres fra EU, som Aftenposten avslørte fredag, bør utløse kraftig bekymring blant våre politikere. Riktignok har dommedagsprofetier over Norges EU-tilknytning gjennom EØS-avtalen med jevne mellomrom kommet fra våre mest innbitte tilhengere av norsk medlemskap. Men denne gangen er det Norges EU-ambassadør, Oda Helen Sletnes, som roper varsko. Og det gjør hun så ettertrykkelig at det ikke kan overses av noen norsk regjering, enten den fortsatt er rødgrønn, blågulgrønn eller blå etter valget 14. september. Norge er kort og godt i ferd med å bli hektet av utviklingen på mange vesentlige områder, og i stadig flere sammenhenger helt uten mulighet til å komme inn i beslutningsprosessene.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

EØS-avtalen skulle sikre at Norge hadde tilgang til EUs indre marked og anledning til å ha et ord med i laget i beslutningsprosessene, selv om vi ikke var en del av unionen. Mye har skjedd på de 15 årene siden avtalen ble inngått. Kommisjonen, som er det sentrale EU-organet for Norges EØS-tilknytning, får stadig mindre betydning på bekostning av Det Europeiske Råd og EU-parlamentet. For saksbehandlingen og beslutningene i disse to organene har EØS-avtalen svært liten betydning. I saker som i høyeste grad angår forhold i vårt land, som flysikkerhet, matvaresikkerhet, skipsfart og finanssektor, tas det avgjørelser uten at norske myndigheter har hatt mulighet til å fremme synspunkter.

Tempoet i saksbehandlingen i de EU-organene Norge ikke har formell tilknytning til, skjer i et høyt tempo. Med vår tilknytningsform er mulighetene for å komme til orde svært begrensede og så tidkrevende at sakene er avgjort lenge før norske representanter har kommet fram til døra. I notatet forteller ambassadør Sletnes at dette blant annet skjedde da EU nylig vedtok et handelsforbud mot selprodukter.
Samtidig som EØS-avtalens betydning overfor EU svekkes, er den også under et press fordi Island har søkt om å bli medlem. Skulle islendingene si ja til en framforhandlet avtale med EU i en folkeavstemning, kan det torpedere hele EØS-avtalen.
Enten Norge vil eller ikke, er det store sjanser for at vårt forhold til EU kan bli vesentlig endret i løpet av den kommende fireårsperioden. Faktisk risikerer vi å hevne helt på utsiden. Derfor er det oppsiktsvekkende at denne saken er fullstendig fraværende fra den pågående valgkampen. Riktignok gjennomfører de dogmatiske ja- og nei-partiene Høyre og Senterpartiet noen rituelle markeringer uten at særlig mange legger merke til det. Fordi EU-saken fortsatt har en ukontrollert sprengkraft i norsk politikk, holder de andre partiene seg langt unna temaet i frykt for å provosere velgerne. Men før de aner det, vil de få EU-saken på bordet, enten statsministeren heter Jens, Jensen eller Erna. Det er bare å feste setebeltene.

Bedre eldreomsorg

Valggjenganger:

Eldreomsorg er den fremste gjengangeren i norske valgkamper. Ikke fordi den ikke er blitt bedre, men fordi både behov og krav øker. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Jens Stoltenberg titulerte ham eldreminister) har rett når han sier at kvaliteten og omfanget er blitt stadig bedre.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

De aller fleste som bor på sykehjem har fått enerom og de hjemmebaserte tjenestene er kraftig bygget ut. Kanskje så kraftig at terskelen for å få plass på institusjon er blitt for høy. For det er ingen tvil om at den største mangelen i dagens eldreomsorg, er mangel på sykehjemsplasser. I svært mange kommuner er terskelen for å få plass så høy at mediene minst en gang i uka kan rapportere om fullstendig urimelige avslag.

Eldreomsorgen har sammen med kriminalitetsbekjempelse og innvandring vært Frps hjertesaker. Arbeiderpartiet går derfor rett inn på hovedmotstanderens banehalvdel når partiet nå lanserer sin egen eldreplan med blant annet lovfestet rett til sykehjemsplass til alle som trenger det, kombinert med en verdighetsgaranti som skal styrke kvaliteten på tjenestene og de eldres rettigheter. Planen ble lagt fram dagen etter at Frp-leder Siv Jensen sendte brev til statsminister Jens Stoltenberg der hun krevde en egen eldreminister og blant annet lovfestet rett til sykehjemsplass.

Både Ap og Frp vil bygge mye mer, og begge vil ha bedre bemanning. Den største forskjellen er at Ap fremdeles vil gi kommunene ansvaret for eldreomsorgen og øke overføringene av såkalte frie midler slik at de får råd til å oppfylle den nye lovens krav, mens Frp vil overlate det hele og fulle ansvaret til staten. Det er sikkert ikke så dumt for et parti som trolig fortsatt blir i opposisjon nasjonalt, men som sitter med ansvar lokalt. Ikke minst i landets hovedstad, der tallet på sykehjemsplasser har gått ned i de seks årene Frp har hatt ansvaret for eldrepolitikken. Spørsmålet om valgfrihet eller ikke er temmelig uinteressant så lenge man ikke fritt kan velge omsorgsform fordi det er mangel på plasser på institusjon.

Siv Jensen «minner» Jens Stoltenberg på at han «i forrige valgkamp sa at regjeringen skulle få til en eldreomsorg det skulle skinne av». Det er sitatfusk. Stoltenberg lovet at han ikke skulle gi en krone i skattelette før det skinte av eldreomsorgen. Det gjør det fremdeles ikke. Derfor kan Ap gå inn i en ny valgkamp og fortelle at de vil «bruke de store pengene på de store oppgavene», blant annet bedre eldreomsorg, i stedet for å gi skattelette.

Skattelette versus velferd ble en hovedsak i valgkampen for fire år siden, og kan godt bli det igjen. Selv om Frp har råd til alt fordi det vil spise mer av oljeformuen.

Statsministeren overvåket

Overvåket:

Noen overivrige ansatte i Forsvarets sikkerhetstjeneste ser ut til å ha fulgt med på hvilke internettsider ansatte på regjeringskontorene har besøkt. Selv statsministeren kan ha vært kikket i kortene. Om overvåkerne har gjort noe ulovlig, gjenstår å se. Men de har i det minste drevet med sterkt kritikkverdig virksomhet.

Det er, i det minste indirekte, bekreftet av statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet, som kaller det som har skjedd alvorlig, selv om overvåkingen ikke er politisk motivert. Det er heller ikke snakk om å ha lest e-post eller avlyttet telefoner, sier han. Det tjenesten beskyldes for, er å ha rapportert om besøk på internettsider som ikke er forenelig med å sitte på jobben, ifølge Barth Eide.

Det er Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som har det overordnede ansvaret for datasikkerheten i landet. Det organet er underlagt både Forsvars- og Justisdepartementet. I 2002 ble det som da het Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA) skilt ut fra NSM, og gitt ansvar for å ivareta sikkerheten i Forsvaret. Avdelingen, som ligger under Forsvarssjefen, har nylig skiftet navn til Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST).

Forsvarets datanettverk er sikrere enn sivile nettverk. Derfor har nøkkelpersonell i regjeringsapparatet anledning til å bruke dette nettverket i stedet for det sivile nettverket til departementene. Det som nå er avslørt, tyder på at noen i FOST har trodd at de skal overvåke all trafikk på Forsvarets nettverk, ikke bare det som angår Forsvaret. Det er, pent sagt, en misforståelse. En avdeling under Forsvarssjefen har slett ikke noe med å følge med på hva statsministerens medarbeidere slår opp på internett, for deretter å sende bekymringsmelding hvis de synes at de aktuelle sidene ikke er forenlig med det å sitte på jobben, som ifølge FDs statssekretær, visstnok er det som har foregått.

Overvåkingen ble oppdaget for noen uker siden. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen syntes oppdagelsen var så alvorlig at hun varslet statsministeren, og ba politiet etterforske saken. Uten å foregripe den etterforskningen som Kripos nå bedriver: Bare initiativet til ledelsen i FD tyder på at noen har gått langt utover sin myndighet.

FOST er formelt sett ikke en del av landets hemmelige tjenester, men en vanlig avdeling underlagt Forsvarssjefen. Likevel rapporterer det til Stortingets kobntrollutvalg for de hemmelige tjenestene (EOS-utvalget), som mener at reglene for virksomheten er uklare. Det er nok en underdrivelse. Uansett om det har foregått noe straffbart eller kritikkverdig illustrerer saken hvor viktig det er at noen overvåker overvåkerne.

Stoler på stø kurs

Applaus

Arbeiderpartiet er på sitt beste når vanskelige og viktige oppgaver i samfunnet skal løses. Evnen til å håndtere tunge og kompliserte saker er et kjennemerke for partiet. Styringsdyktighet og vilje til å ta makt og til å bruke den er mye av årsaken til at velgerne gang etter gang slutter opp om Arbeiderpartiet. Finanskrisen og den tiltakende arbeidsledigheten har på kort tid overskygget alle andre saker. Arbeiderpartiet begynte umiddelbart å klatre på meningsmålingene, og kunne i dag hatt enda høyere oppslutning uten mange av de stygge feilskjærene i den rødgrønne regjeringen de siste månedene.
Halvveis i det pågående Ap-landsmøtet er det ingen tvil om at partiet selv er særdeles bevisst på hva som er suksessoppskriften for en ny valgseier. I sin åpningstale la derfor statsminister Jens Stoltenberg til side alle andre saker enn kampen mot arbeidsledigheten. Gang på gang framhevet han at Arbeiderpartiet er garantisten for å holde ledigheten nede, og at kampen mot arbeidsledigheten er partiets hovedsak. Stoltenbergs mål er at Norge skal komme gjennom krisen med den laveste ledigheten i Europa. For å få til det er han og Arbeiderpartiet, og regjeringspartnerne SV og Sp, villige til å pumpe mer oljepenger inn i samfunnet.
I landsmøtesalen i Folkets Hus på Youngstorget i Oslo er det lett å fornemme hvordan delegater fra hele landet har en sterk og samlet vilje til å ta fatt på denne oppgaven. Er det noe Arbeiderpartiet kan, så er det å håndtere vanskelige tider. Partilandsmøtet behandler mange andre viktige saker også, som helse, utdanning, integrering og likestiling. Statsministeren hadde imidlertid helt rett da han konkluderte med at det vil bli vanskelig å lykkes på andre områder uten å lykkes i sysselsettingspolitikken. Det er der nøkkelen ligger.
På utsiden av landsmøtesalen pågår en annen sak som også kan bli avgjørende for oppslutningen ved valget i september: Aksjehandelen i Aker Solutions. Før Aker-saken er ute av verden kan ikke Arbeiderpartiet og regjeringen komme i gang med den lange valgkampen for fullt, selv om de fleste på Ap-landsmøtet allerede er utålmodig ventende i startblokkene.
Striden med Aker er ett forhold som vil påvirke det som skjer framover mot valget. Langt hyggeligere for Ap og regjeringspartnerne er det å registrere at partiet skal konkurrere om makten i Norge med en opposisjon som er mer splittet enn i 2005, da Bondevik-regjeringen ble kastet. Da lovte Frp og Høyre å bygge et borgerlig flertallsalternativ til neste valg. Fra talerstolen på sitt eget partilandsmøte konstaterte statsminister Jens Stoltenberg at det borgerlige byggverket er mer uferdig nå enn da de startet å bygge for fire år siden.
Og derfor vektla han budskapet om at tiden ikke er inne for politiske og økonomiske eksperimenter, men at det er stø kurs Norge trenger. Det er oppskriften for å sitte fire nye år ved roret.

Dystre utsikter

– Det er en krevende balansegang mellom å beskrive alvoret i den økonomiske situasjonen på en mest mulig nøktern måte, og samtidig unngå svartmaling, sa statsminister Jens Stoltenberg da han innledet til debatt på landsmøtet i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) onsdag. Hans hjertesukk er nok dekkende for den store usikkerheten mange nå føler.
Stoltenbergs budskap til de LO-organiserte i næringsmiddelindustrien var uansett alvorlig nok, og ikke til å misforstå: Den verdensomspennende økonomiske krisen blir dypere og mer omfattende enn det man forestilte seg for bare kort tid siden. For første gang siden 1945 kommer vi til å oppleve kraftig nedgang i verdens industriproduksjon. Det som startet som er finanskrise, har spredd seg til realøkonomien, og vil ramme arbeidsliv og sysselsetting med full tyngde. Vi står ennå ved begynnelsen.
Statsministeren la ikke skjul på at hans største bekymring er at arbeidsløsheten kan bite seg fast og forbli høy i mange år framover, også her i landet. Samtidig lovet han å sette inn mest mulig, i form av motkonjunkturpolitikk og arbeidsmarkedstiltak, for å begrense skadevirkningene for dem som blir rammet.
Stoltenbergs dystre budskap blir bekreftet i en fersk prognose fra OECD: Verdensøkonomien krymper mye raskere enn tidligere antatt. Mens man så sent som like før nyttår regnet med en nedgang i industrilandenes bruttonasjonalprodukt på 0,4 prosent i 2009, ligger det nå an til et til et tilbakeslag på hele 4,3 prosent.
Det avgjørende spørsmålet i månedene framover blir i hvor stor grad det er mulig for lille Norge å skjerme seg mot de uunngåelige virkningene av denne dype krisen. Selv om Stoltenberg på NNN-landsmøtet gjentok det gamle slagordet om at kampen mot arbeidsløshet er jobb nummer 1 – og selv om vi har større økonomiske reserver enn andre land til å møte krisen med – så er det åpenbart at også norske arbeidsplasser kommer til å bli rammet. Ingen regjering kan bevilge seg ut av disse problemene.
Denne virkelighetsforståelsen bør også prege den stortingsvalgkampen vi nå står på terskelen til. Tiden er inne for å vise solidaritet med dem som får føle krisen på kroppen, ikke for fete valgløfter til de store velgergrupper som tross alt kommer til å klare seg forholdsvis bra. Derfor bør den politiske innsatsen og de økonomiske ressursene settes inn der de får størst effekt på sysselsettingen.
Politikerne må også være forberedt på å sette inn vesentlig større ressurser i ulike former for arbeidsmarkedstiltak. Kriserammede bedrifter bør i størst mulig grad få hjelp til å sette i verk omstillingstiltak og kompetansehevende tiltak for sine ansatte. På den måten kan de stå bedre rustet i konkurransen når de økonomiske pilene igjen begynner å peke oppover. Vi trenger politisk lederskap og bevisst økonomisk styring.

Stoltenberg på halvveien

Runder 50:

Mandag runder statsminister Jens Stoltenberg 50 år. Han har allerede rukket å legge et langt og begivenhetsrikt politisk liv bak seg. Men han har sin største politiske utfordring foran seg – å lose landet gjennom den dypeste økonomiske krisen i manns minne.

Det vi allerede nå kan slå fast, midtveis i løpet så å si, er at han kommer til å gå inn i historiebøkene som en betydningsfull statsminister og partileder. Han gikk i spissen for å få Arbeiderpartiet ut av en lammende maktpolitisk bakevje og over i et forpliktende regjeringssamarbeid med Senterpartiet og SV. Det var riktignok mange før ham som innså at Ap var i ferd med å komme til et punkt da det måtte se seg om etter samarbeidspartnere for å kunne skape stabile regjeringsalternativer.

Tidligere statsministere og Ap-ledere, som Odvar Nordli, Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland, hadde luftet slike tanker tidligere. Men det var Jens Stoltenberg som krysset grensen. Det er et åpent spørsmål om forhandlingene om den rød-grønne regjeringserklæringen på Soria Moria høsten 2005 hadde blitt like vellykkede, uten hans smidighet og evne til samarbeid. Svaret får vi aldri. Men det som er helt sikkert er at personkjemien mellom trekløveret Åslaug Haga, Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg var en avgjørende forutsetning for at regjeringen så dagens lys.

Noen har sammenlignet Jens Stoltenberg med andre Ap-ledere. De har funnet ut at han ikke har den samme sosiale og klassemessige forankringen i arbeiderbevegelsen som en Reiulf Steen eller Thorbjørn Jagland, for ikke å snakke om Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli.

Sammenligningen med de to sistnevnte blir uansett urimelig. De levde i en helt annen tid. Men det er riktig at Jens Stoltenbergs sosiale bakgrunn og omgangskrets er annerledes enn både Steens og Jaglands. Stoltenbergs bakgrunn er mer sammenfallende med Gro Harlem Brundtlands, hvis man først skal sammenligne.

Men i dagens samfunn blir slike sammenligninger temmelig meningsløse og irrelevante. Ikke minst Gro Harlem Brundtland, og nå Jens Stoltenberg, har vist seg som politiske ledere for sin egen samtid. Vi lever i en tid da arbeiderbevegelsens sønner og døtre forlengst har lagt det gamle klassesamfunnet bak seg, mye takket være utdanningsrevolusjonen.

Ved milepælen står Jens Stoltenberg på toppen av sin karriere. Den økonomiske oppturen har bare fortsatt i hans regjeringstid. Men nå er alt plutselig snudd opp ned. Derfor blir de nærmeste månedene de vanskeligste og mest avgjørende i hans politiske karriere. Kommer landet sånn noenlunde helskinnet gjennom den økonomiske krisen, kan han høste mye av æren. Går det galt, får han skylden.

Hans verste politiske mareritt må være å nærme seg valgdagen til høsten med stadig økende arbeidsløshet, men med en politisk verktøykasse som er tømt for ytterligere økonomiske virkemidler.

Bremser Nav-reformen

Nav-reform på vent:

Regjeringen setter ned tempoet i Nav-reformen. Den nye stønadsordningen som skal erstatte rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, utsettes i seks måneder. Arbeidsavklaringspenger, som nyordningen er døpt, skulle etter planen settes i verk fra 1. oktober i år. Nå får Nav i oppdrag å komme à jour med alle de sakene som allerede ligger i systemet, slik at folk får de pengene de har krav på. For å få til det, skal også alle midlertidige stillinger i etaten videreføres.

Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen sier at det er uakseptabelt at arbeidsledige må vente i månedsvis på dagpenger. Statsminister Jens Stoltenberg har sagt omtrent det samme, og i Stortingets spørretime i forrige uke sa han at det var en god idé å la ledige få et «forskudd» som kan avregnes mot endelige utbetalinger når saken er ferdigbehandlet. Arbeidsministeren bør derfor straks gi Nav-sjef Tor Saglie i oppdrag å lage en slik ordning.

Nav setter nå inn ekstramannskap for å ta unna bunken med søknader fra arbeidsledige om dagpenger. Saglie regner derfor med at Nav om få uker blir i stand til å holde tidsfristen på tre uker for å ferdigbehandle søknadene. Det er utmerket. Problemet er imidlertid at andre brukergrupper i Nav-systemet, som også venter på å få sine saker avgjort, antakelig blir skadelidende. For Nav-systemet består jo ikke av noen tusen ansatte som til daglig tvinner tommeltotter mens de venter på å få noe å gjøre. Tvert imot, alle rapporter som har målt tilstanden i den nye arbeids- og velferdsetaten forteller om slitne, frustrerte og til dels overarbeidede Nav-ansatte.

En rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet som ble lagt fram før helgen, viser at ni av ti Nav-ansatte mener at de ikke har fått nok opplæring i nye arbeidsoppgaver. Fire av fem opplever økt arbeidsbelastning som følge av reformen. En rekke kontorer sliter med mye overtid, høyt sykefravær og at ansatte slutter.
Nav-direktøren innrømmer at noen kontorer har havnet i grøfta. Han innser at det ikke er mulig at alle ansatte skal kunne behandle alle slags saker. Innføringen av en ny pensjonsordning, nye datasystemer og regelendringer på andre av Navs ansvarsområder har gjort omleggingen ekstra vanskelig. Stadig mer tyder på at den reformen som et enstemmig Storting vedtok etter mange års utredninger og debatter, trenger lenger tid på å bli gjennomført.

Tanken bak reformen er god. Men i praksis viser det seg at den ikke lar seg gjennomføre uten at det går ut over både de ansatte og de som søker hjelp. I hvert fall ikke uten å senke tempoet i omleggingen. Regjeringen har lovet en stortingsmelding om erfaringene med reformen i mars. Den bør reflektere fakta, at man har villet gjøre for mye for fort.

Nødvendig retrett

Hijab-retrett:

Justisminister Knut Storberget hadde ikke noe valg. Han måtte trekke tilbake forslaget om å tillate bruk av hijab i politiet. Tilbaketoget var ikke vakkert, men helt nødvendig. Motstanden var massiv både innenfor de tre regjeringspartiene og utenfor. Storberget har helt rett når han innrømmer at forslaget burde vært bedre forankret hos regjeringens egne støttespillere. Indirekte kritiserer han også Politidirektoratet for ikke å ha forelagt saken for organisasjonene til de ansatte i politiet før det leverte sin anbefaling til departementet.

Dette er andre gangen på kort tid at justisministeren har stilt statsminister Jens Stoltenberg i forlegenhet. Så seint som onsdag sto statsministeren i Stortinget og forklarte behovet for en lang og grundig prosess før det skulle trekkes en konklusjon i selve saken. Mindre enn to døgn etterpå var prosessen over. For noen uker siden måtte statsministeren forsøke å forsvare et forslag om å erstatte blasfemiparagrafen i straffeloven med et tillegg i rasismeparagrafen. Forsøket falt ikke heldig ut, og mindre enn et døgn etterpå var forslaget trukket tilbake, riktignok av den opprinnelige forslagsstilleren, Senterpartiet, men også her var forslaget fremmet av justisministeren.

Knut Storberget tar på seg alt ansvar for det som har skjedd i saken. Det måtte han gjøre. Men på pressekonferansen ble det også klart at han ikke kjente til den meldingen som ble lagt ut på departementets hjemmeside 4. februar, om at det heretter skulle være lov å bruke hijab sammen med politiuniformen. På det tidspunktet hadde ikke statsråden selv konkludert. Saksbehandlingen i departementet har altså vært klart kritikkverdig, og noen, antakelig i den politiske ledelsen, har tiltatt seg myndighet de ikke har. Det vil normalt sett få følger. Men Storberget sier at han ikke har noen planer om å skifte ut de medarbeiderne som har handlet på hans vegne uten å ha fått tillatelse til det.

Justisministeren har vært et av regjeringens mest solide kort. Han er stolt over det han har fått til. Soningskøen er nesten borte. Politiet har fått økt budsjettene sine med to milliarder kroner i hans statsrådstid. Nylig fikk politiet løfte om 460 nye sivile stillinger, og opptaket på Politihøgskolen er mer enn fordoblet etter at den forrige regjeringen, der Venstres Odd Einar Dørum var justisminister, reduserte inntaket. Han er også stolt over å ha tatt tak i gjengkriminalitet og vold mot kvinner og barn.

Hijabsaken er ikke stor og bare passelig viktig. Den kommer ikke til å spille en rolle i valgkampen. Det har justisministeren sørget for ved å legge saken død. Tilbaketoget ble pinlig, men helt nødvendig.

Jagland har rett

Jagland har rett

Stortingspresident Thorbjørn Jagland skriver i en kronikk i Aftenposten at regjeringen ikke kan binde sine stortingsgrupper til å stemme for et tillegg til rasismeparagrafen i straffeloven som skal erstatte dagens blasfemiparagraf. Jagland mener for det første at det ikke er flertall i Stortinget for en slik paragraf, og at det bare er stortingsgruppene som kan binde gruppemedlemmene. Det første er antakelig riktig, det siste er i praksis feil. Dersom statsminister Jens Stoltenberg står fast på det han sa sist helg, at Aps stortingsgruppe vil sørge for at kompromisset i regjeringen blir vedtatt, har gruppa bare to valg. Enten gjøre som statsministeren sier, eller skaffe seg en ny statsminister.
Ellers har stortingspresidenten rett. Det er meningsløst å erstatte den sovende blasfemiparagrafen med et tillegg i en levende rasismeparagraf. Ytringsfriheten egner seg dårlig til hestehandel, og de internasjonale konvensjonene som Norge er forpliktet av, tillater neppe at selv grove angrep på tro og religioner blir forbudt. Det skal være Senterpartiet som har presset fram dette kompromisset i regjeringen, etter sigende fordi partiet har tapt andre «verdisaker» i regjeringen. I forrige uke skrøt Sp-leder Liv Signe Navarsete av at hun hadde tvunget Ap i kne, mens hun i TV 2 mandag sa at det er justisminister Knut Storberget som er arkitekten bak forslaget.
Han forsøker på sin side å ufarliggjøre saken. Ifølge Justisministeren er det først i 2011 at Stortinget skal ta stilling til en lovparagraf. Det som nå skal skje, er at Stortinget fjerner blasfemiparagrafen, mens regjeringen varsler at den vil komme tilbake med en «hatparagraf» til erstatning. Et utkast til lov skal nå sendes på høring, og Storberget lover å være lydhør overfor alle utspill slik at den nye loven ikke truer ytringsfriheten. Det kan nesten se ut som om han planlegger å erstatte en sovende paragraf med en ny som heller ikke skal brukes.
Jens Stoltenberg sa mandag at det er en tid for diskusjon og en tid for å konkludere. Tirsdag sa han at det er en misforståelse at Ap vil bruke partipisken. Den diskusjonen han viser til, har imidlertid bare funnet sted innad i regjeringen. Verken partiorganisasjonene eller stortingsgruppene har blitt invitert til å delta i diskusjonen, og når en slik «hatparagraf» ikke er omtalt verken i partiprogram eller Soria Moria-erklæringen, er det bare naturlig at mange føler at det regjeringen nå forsøker seg på, er et overgrep mot partidemokratiet.
Det er altså først i 2011 at saken kommer til realitetsbehandling. Med den motstanden som allerede er registrert både i og utenfor regjeringspartiene, er det neppe dristig å spå at «hatparagrafen» aldri blir norsk lov.

Tiltak som teller

Bruker milliarder

Med mandagens tiltakspakke pumper regjeringen 20 nye oljemilliarder inn i norsk økonomi for å dempe effekten av finanskrisen. Kommunene får mer penger til vedlikehold og nybygging, veier skal utbedres og jernbanenettet skal rustes opp. Å bruke oljepenger nå for å ta fatt på disse oppgavene tidligere enn det ellers ville skjedd, er særdeles klokt. Og det er tvingende nødvendig for å dempe veksten i arbeidsledigheten. Bygg- og anleggssektoren får nå nødvendig drahjelp. Ekstra gledelig er den klare miljøprofilen som ligger i regjeringens planer.
Ikke siden motkonjunkturpolitikken på 70-tallet har norske myndigheter satt inn så omfattende tiltak for å stimulere sysselsettingen. Takket være store oljeinntekter har vårt land økonomiske handlefrihet til å sette i gang prosjekter som både gir tusenvis av nye arbeidsplasser og tiltrengt modernisering og oppgradering i mange lokalsamfunn. Den foreløpig siste tiltakspakken innebærer at handlingsregelen, 4 prosent av oljefondets avkastning, brytes med god margin. Nå legges det opp til å bruke 5,2 prosent. Innen året er omme, kan det godt hende at det norske samfunnet er smurt med enda flere oljepenger.
Tross de varslede tiltakene, må vi regne med en betydelig vekst i ledigheten utover året. Ingen tiltakspakker kan forhindre det. Det er begrenset hva norske myndigheter kan gjøre når markedet svikter eksportbedriftene, som for eksempel underleverandørene til bilindustrien. Produksjonen kan ikke fortsette når ingen vil kjøpe. Dette markedet vil ta seg opp igjen, selv om vi i dag ikke vet når det skjer. Derfor er det viktig med målrettede tiltak som gjør at vi greier å ta vare på gode produksjonsmiljøer og kompetanse i verdensklasse. Men om regjeringens opplegg er tilstrekkelig, gjenstår å se.
Regjeringen fulgte opp flere av innspillene fra opposisjonen, og fikk skryt for det. Forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre om generell skattelette til privatpersoner og bedrifter ble som forventet avvist. Arbeidsplasser skapes ikke med generell skattelette, og slike forslag har intet i en tiltakspakke å gjøre. Derimot gis underskuddsbedrifter mulighet til å utsette skatten inntil de er over kneika. Det er et treffsikkert tiltak som har samme virkning som skattelette for dem det gjelder.
Det er liten grunn til å kritisere innholdet i tiltakspakken. Pakken er både kraftfull og målrettet. Men den kunne med fordel kommet tidligere. Og hvorfor en ny bankpakke ikke kom nå, men først om to uker, er vanskelig å forstå. Bankenes utlånstørke skaper finansieringsproblemer og gjør at mange bedrifter sliter med å holde virksomheten i gang. Problemene blir større for hver dag som går. 9. februar er siste frist for å gjøre bankene i stand til å fylle oppgaven som medspiller for norsk næringsliv.