Viser arkivet for stikkord ssb

Myk landing i 2014

Sentralbanksjef Øystein Olsen har signalisert lav rente i halvannet år framover. Foto: Terje Pedersen, ANB

Litt svakere økonomisk vekst, moderat lønnsvekst, fortsatt lav rente og relativt lav arbeidsledighet. Det er de økonomiske utsiktene for 2014, skal vi tro anslagene fra Norges Bank og Statistisk sentralbyrå.

Men det er fortsatt mørke skyer ute i verden. Mange nordmenn tror Norge kan forbli en fredet plett på jorden upåvirket av det som skjer utenfor våre landegrenser. Det er dessverre ikke tilfellet. Derfor er det tross alt et positivt tegn at flere enn før frykter for jobben, skal vi tro tallene fra forbrukerundersøkelsen til Sparebank 1.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Halvparten av de spurte svarer at de vil spare og betale ned gjeld framfor å bruke penger på rent forbruk. Det kan tolkes som ene viss usikkerhet for framtiden, men først av alt er det et utrykk for realisme. Prisfallet i boligmarkedet har nok gjort inntrykk.

Det er sunt med en viss avdemping i det hete boligmarkedet. Nå gjelder det å unngå en selvforsterkende effekt der økt forsiktighet fører til et ekstra stort prisfall som igjen kan føre til ytterligere forsiktighet og så et krakk. Vi bør alle ha lært av tidligere boligkriser og såkalte bobler som sprekker.

Det er likevel grunn til å minne om at vi har et kunstig lavt rentenivå her til lands. Ifølge Norges Banks siste prognoser vil styringsrenta ligge uendret på 1,5 prosent fram til sommeren 2015, men da må vi forvente at renta begynner å krype opp mot mer normale nivåer. Spørsmålet er ikke om, bare når. Det er sikkert som banken.

Etter et år med usikkerhet er verdensøkonomien i ferd med å ta seg litt opp. Pengeflommen fra sentralbankene har skapt et visst spillerom. Det bør brukes til reformer som kan få vekst og jobbskaping, er beskjeden fra sjefen for det internasjonale pengefondet, Christine Lagarde. Verdens politikere bør følge hennes råd. Internasjonalt samarbeid er den eneste veien ut av nedgangstider.

Den norske krona har svekket seg noe det siste året. Det er med på å gi konkurranseutsatt industri et markant løft. På den annen side kan vi generelt få litt høyere priser i Norge som følge av at importerte produkter blir dyrere.

Dagens svekkede kronekurs vil over tid føre til at verdien av oljefondet øker, målt i norske kroner. Det åpner i paradoksalt nok for økt bruk av oljepenger over statsbudsjettet. Regjeringen bør derfor holde ekstra igjen på oljepengebruken, ikke gjøre Norge enda mer oljeavhengig.

Vi bør huske at prognosene fra Norges Bank og SSB er basert på en fortsatt høy oljepris. Dersom oljeprisen skulle falle markert må vi være forberedt på dårlige tider og tøffe tak i mange år framover.

Samlet sett ligger det an til en myk landing for norsk økonomi i 2014. Med det som utgangspunkt har vi håp om at veksten deretter kan ta seg noe opp. Det må være lov å være realistisk optimist ved inngangen til et nytt år.

Olje og klima

Debatten om tempoet i norsk oljeutvinning har blitt en del av den norske valgkampen. Foto: Harald Pettersen, Statoil/ANB

En rapport fra Statistisk sentralbyrå konkluderer med at redusert oljeutvinning i Norge kan være effektiv klimapolitikk. Miljøbevegelsen, SV og andre som tenker i samme bane har dermed fått vann på mølla. SV-leder Audun Lysbakken ønsker en gradvis avvikling av oljeindustrien og sier derfor nei til å åpne nye oljefelter.

Ifølge SSB-rapporten vil andre land svare med økt oljeproduksjon dersom den norske blir redusert, men det vil bare bli en økning på rundt halvparten av den norske reduksjonen. Forskerne har bare vurdert effekten av oljen, men ser bort fra gassen som er mye «snillere» klimamessig. Dette blir meningsløst når vi vet at de færreste feltene på norsk sokkel bare består av olje.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Historisk er det nemlig vanskelig å finne belegg for konklusjonene i rapporten. Det er nemlig et faktum at norsk oljeproduksjon har falt med 50 prosent de siste ti årene. Det har skjedd uten at forbruket internasjonalt har gått nevneverdig ned av den grunn.

Regjeringen bør snarest sørge for at det settes i gang grundig forskning på forholdet mellom takten på utvinning av norsk olje og gass vurdert opp mot den globale klimaeffekten. Her må det legges inn realistiske forutsetninger. Ingen er tjent med synsing på faglig usikkert grunnlag.

Det er naturlig å ha en diskusjon om hvor raskt olje- og gassressursene på norsk sokkel skal tas opp. Siden den første norske oljen ble funnet i 1969 har ulike flertall på Stortinget stått for en linje der stadig nye områder og felt, gradvis og forsiktig, har blitt åpnet for olje- og gassutvinning. Her har hensynet til samfunnsøkonomi, miljøet i havet og fiskeriene blitt veid opp mot hverandre.

Norge har samtidig klart å sette av det meste av oljeformuen på et eget fond. I 2001 ble det så innført en handlingsregel som begrenser uttaket fra fondet til fire prosent i et normalår. På den måten sørger politikerne for at kommende generasjoner får nytte av oljeformuen samtidig som de sikrer at oljepengebruken ikke gir for sterkt økonomisk press.

Det internasjonale energibyrået slår fast at olje og gass må dekke 35 prosent av energiforbruket i 2050, og dette anslaget er basert på en utflating av energiforbruket. Selv med grønne scenarier vil kloden være avhengig av 90 prosent av dagens nivå med olje og gass. Dermed vil Verden trenge hver dråpe av det Norge har å tilby. På kort sikt er norsk gass løsningen, ikke problemet.

Alternativet er at klimaverstingen kull tar en stadig større del av markedet. En global CO2-pris vil være det mest effektive grepet. Det vil være bra for klimaet på kloden, for da vinner gass i kampen mot kull. Samtidig vil norsk oljebransje få et fortrinn konkurransemessig, siden Norge allerede har innført nasjonale CO2-avgifter. Her kan vi altså kunne slå to fluer i en smekk.

Vi liker innvandrerne

…. og innvandrerne like Norge. Som da 550 personer fra 60 ulike nasjoner ble med Røde Kors til toppen av Galdhøpiggen i forrige måned. Foto: Røde Kors/ANB

Tre av fire nordmenn mener innvandrerne bidrar til berikelse av vår kultur, ifølge en undersøkelse gjort at Statistisk sentralbyrå (SSB).

Les mer…

Hva lønner seg?

Det blir feil å stemple noen i befolkningen som økonomisk belastende mens andre er lønnsomme. En samfunnsdebatt på et slikt grunnlag vil være ødeleggende. Foto: ANB-illustrasjon.

Det beste for norsk økonomi hadde vært om vi alle hadde kommet hit til landet ferdig utdannet, umiddelbart hadde fått oss en jobb der vi hadde stått på seint og tidlig og krepert eller forlatt Norge den dagen vi ble pensjonister.

Les mer…

Hva lønner seg?

Det blir feil å stemple noen i befolkningen som økonomisk belastende mens andre er lønnsomme. En samfunnsdebatt på et slikt grunnlag vil være ødeleggende. Foto: ANB-illustrasjon.

Det beste for norsk økonomi hadde vært om vi alle hadde kommet hit til landet ferdig utdannet, umiddelbart hadde fått oss en jobb der vi hadde stått på seint og tidlig og krepert eller forlatt Norge den dagen vi ble pensjonister.

Les mer…

Hårklipp eller industri?

Forskere mener nordmenn godt kan leve av å klippe håret til hverandre. Næringsminister Trond Giske og LO-leder Roar Flåthen vil også ha industri. Foto: Terje Pedersen, ANB

Forskere ved Statistisk Sentralbyrå (SSB) mener det er mulig for nordmenn å leve av å klippe håret på hverandre i framtiden. Med tanke på at alderen i den norske befolkningen vil øke i årene som kommer, formodentlig med et tilhørende høyere hårfeste, kan det virke som en overraskende konklusjon. Men SSB-forskerne er neppe spesielt opptatt av frisørbransjens utsikter. Derimot bruker de dette bildet for å beskrive at Norge fortsatt kommer til å klare seg godt når oljen tar slutt. De mener det ikke er dramatisk om sysselsettingen i oljesektoren og industrien blir nesten halvert de neste 20 årene mens offentlig og privat tjenesteyting øker kraftig. I en rapport laget på oppdrag fra næringsminister Trond Giske beskriver de det faktisk som en fordel at antall ansatte i industrien går kraftig ned. Uten dette ville det vært svært vanskelig å rekruttere 300.000 nye arbeidstakere i offentlig sektor, som forskerne mener det er behov for.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Oppdragsgiver Trond Giske er også overrasket. Til Dagbladet sier han at rapportens hovedbudskap, at norsk økonomis framtid er mindre avhengig av framtidige oljeinntekter enn vi hittil har trodd, er beroligende. Derimot er han mer skeptisk til forskernes spådommer om omfattende industridød og langt færre ansatte i denne sektoren. Giske er tilhenger av en variert økonomi og ønsker at industrien fortsatt må spille en vesentlig rolle i vårt samfunn. Det er nok mange som er enig med ham i det. Næringsministeren har også rett når han sier at det vil være et risikoprosjekt for Norge å tro at vi bare kan leve av renteinntektene fra det gigantiske oljefondet; eller Statens pensjonsfond utland som det egentlig heter.

Forskernes beskrivelser av hvordan det kan bli i 2030 er basert på kjente fakta og tar selvsagt ikke hensyn til kommende beslutninger og omprioriteringer som myndighetene helt sikkert vil komme til å gjøre. Giske har allerede fastslått at det er et mål å opprettholde industrisysselsettingen i Norge. Det innebærer at han er innstilt på å gjennomføre tiltak som ikke bringer oss dit SSBs forskere tror vi kan havne om 20 år. Det er både en spennende og stor oppgave næringsministeren tar på seg.

Et mindre påaktet poeng i SSB-rapporten er at norsk økonomi kan få større problemer hvis oppbremsingen i petroleumsvirksomheten skjer for raskt. Forskerne legger til grunn at det som kalles uoppdagede ressurser vil bli utvunnet. I klartekst betyr det Lofoten, Vesterålen og Barentshavet. Blir det ingen virksomhet her, må det skje en innstramming i økonomien. Det tror forskerne vil bli gjennomført i form av økt beskatning. Så omdiskutert som både oljevirksomhet i nord og høyere skatt er i vårt samfunn, ligger det an til mange kamper på den politiske arenaen de neste årene.

Myter om trygd

Lukrativ trygd:

En lukrativ og lettere tilgjengelig uføretrygd kan få mange til å velge trygd framfor arbeid, leser vi. Slike oppslag er med på å underbygge en falsk og farlig myte om at folk fritt kan velge et liv på uføretrygd framfor ærlig arbeid. Men det er milelangt fra virkeligheten. Mange som har vært gjennom det ydmykende og trange nåløyet det som regel er å få innvilget en uføretrygd kan fortelle en helt annen historie.

Saken bygger på en forskningsstudie fra Statistisk sentralbyrå (SSB), som konkluderer med at det er en klar sammenheng mellom størrelsen på uførepensjonen og hvor mange som slutter å jobbe for å gå på trygd. Hvis størrelsen på trygden øker én prosent, blir det minst én prosent flere uførepensjonister, går det fram av undersøkelsen. Motsatt vil mellom 5 og 20 prosent sannsynligvis bli værende i jobb dersom uførepensjonen kuttes med fem prosent. «Lavere stønadsnivå kan gi færre uførepensjonerte», heter det på SSB’s egen hjemmeside.

Her er det ikke vanskelig å være enig med lederen i partiet Rødt, Torstein Dahle, som ganske tørt bemerker at den sammenhengen SSB peker på er så selvfølgelig at det nesten blir banalt. For det sier seg jo selv at hvis uføretrygden bare blir dårlig nok, så vil enda flere bli nødt til å jobbe helsa av seg for å skaffe seg et rimelig utkomme. Men en slik utvikling er neppe særlig fornuftig, verken for den enkeltes helse eller for samfunnsøkonomien.

Det problematiske ved den måten SSB i dette tilfellet nærmer seg trygdespørsmål på er at det kan bekrefte en myte om at trygd eller arbeid er et frivillig valg på basis av hva som er økonomisk lønnsomt for den enkelte. Men da hopper man jo blant annet bukk over det faktum at det er de færreste som går rett fra full jobb og over på uførepensjon. I mellomtiden ligger det ofte en årelang sykdomshistorie, med mye langtidsfravær, ufrivillig deltidsarbeid og obligatoriske forsøk på rehabilitering og attføring. Det er ikke slik at folk plutselig bare kan forlange å få trygden sin, som i parentes bemerket heller ikke er så veldig «lukrativ».

Dessuten vet vi fra andre forskningsstudier at de fleste faktisk ønsker jobb framfor trygd, dersom de hadde fritt valg. For eksempel avdekket en undersøkelse blant revmatiske kvinner at de valgte å bli stående i jobb lenger enn det de egentlig hadde helse til, nettopp fordi de egentlig ønsket jobb framfor trygd. I enkelte tilfeller kan det altså være like god grunn til å snakke om et underforbruk av trygdeytelser, som et overforbruk.

Derfor må søkelyset rettes mot hva det er med vår livsstil og arbeidsmiljøet i enkelte yrker som resulterer i at så mange havner på uføretrygd. For eksempel vet vi at statistikken over langtidssykemeldte og uføretrygdede er full av kvinner i tunge omsorgs- og pleieyrker. De har neppe valgt et liv på trygd fordi det er spesielt «lukrativt».