Viser arkivet for stikkord persandberg

Frp-Sandberg på krigsstien

Frp-nestleder Per Sandberg kritiserer Frp-leder Siv Jensen indirekte for ikke å ha fått fram de faktiske sidene ved statsbudsjettet for 2015. Foto: ANB-arkiv

Fremskrittspartiet har mistet hver fjerde velger siden stortingsvalget i fjor høst. Partiet får en oppslutning på skarve 12,2 prosent på to ferske meningsmålinger. Frp har falt 1,5 prosentpoeng siden statsbudsjettet ble lagt fram for snart tre uker siden, viser målingen som Sentio Research har gjort for Dagens Næringsliv. Også Høyre mister oppslutning, mens Ap fosser fram.

– Vi har tapt debatten totalt, sier Sandberg og hevder at Fremskrittspartiets sosialpolitiske profil har fått seg en knekk. Frp-nestlederen langer ut mot sine egne partifeller i regjeringen og i stortingsgruppa. Spesielt går det ut over arbeids- og sosialminister Robert Eriksson, men også pressen blir kritisert.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Det har dessverre etablert seg en sannhet om at budsjettet er totalt usosialt, sier Sandberg og inkluderer seg selv når han sier at «vi har gjort en elendig jobb». Bakgrunnen er den nye uføretrygden og regjeringens forslag om å kutte i barnetillegget for uføre. Sandberg forsvarer begge deler, men hevder altså at regjeringen og partiet ikke har klart å komme ut med det riktige budskapet. Her dreier det seg om to saker: I den ene saken har regjeringen uflaks, mens det i den andre er dårlig politisk håndverk.

Et bredt flertall på Stortinget vedtok før jul i 2011 en ny uførereform. Ett av grepene her var å øke uføretrygden og samtidig skattlegge den. Høyre/Frp-regjeringen har derfor bladd opp over 300 millioner kroner for å rette opp de største skjevhetene. Men fortsatt er det uklart hvordan de uføre konkret kommer ut økonomisk etter 1. januar.

Det er imidlertid kuttet i barnetillegget for uføre som har skapt mest rabalder. Her har regjeringen ikke klart å komme ut med budskapet. På den annen side er det mange som også har forstått konsekvensene av de usosiale kuttene. Statsminister Erna Solberg (H) forsvarer hardnakket «vonde og vanskelige» omlegginger med at de er nødvendige for framtiden. Problemet er bare at de som rammes, lever nå. For Frp vil det bli et problem at det nok blir KrF og Venstre som eventuelt kommer til å få æren for å rette opp fadesen.

I Fremskrittspartiets øyne har partiet fått en god vaktbikkje i Per Sandberg. Frp-nestlederen valgte å si nei til å bli statsråd. Han ville heller sitte som «menig» stortingsrepresentant. På den måten står han friere til å blankpusse partiets profil. Men Sandberg må også ta sin del av ansvaret for at Frp gjør det dårlig på meningsmålingene. Dobbeltkommunikasjon er en krevende sport. Velgerne er i ferd med å avsløre spillet. Det er en grense for hvor lenge det går an å ri to hester.

Svakt av Frp

Det er både beklagelig og svakt av Frp-leder Siv Jensen å måte netthetsen mot Ap’s Hadia Tajik med taushet. Foto: Vegard Wivelstad Grøtt, NTB Scanpix.

Internett og sosiale medier er en stor gave til demokratiet. Den digitale hverdagen innebærer at vi har bortimot uinnskrenket tilgang til informasjon og fantastiske muligheter til å framføre våre meninger og ellers ytre oss i det offentlige rom.

Les mer…

Dragkamp om u-hjelpen

Utenriksminister Børge Brende må forberede seg om nye runder om bistandspolitikken. Foto: ANB-arkiv

Lederen av utenrikskomiteen på Stortinget, Anniken Huitfeldt (Ap), har tatt til orde for et tverrpolitisk kompromiss om norsk bistand. Hun vil låse u-hjelpen til én prosent av brutto nasjonalinntekt og på den måten unngå den årlige budsjettdragkampen om volumet på norsk bistand. De borgerlige partiene vender tommelen ned for et slikt forlik.

– Det nasjonale kompromisset i Norge står jo i dagens regjeringserklæring. Vi skal ha et høyt nivå på vår bistand, sier utenriksminister Børge Brende (H) til avisen Vårt Land. Han viser til at det i årets statsbudsjett legges opp til å bruke én prosent av landets brutto nasjonalinntekt på bistand. Brende etterlyser en bredere debatt om hva bistanden brukes på, ikke bare prosenten. Men utenriksministeren må belage seg på begge deler, skal vi tro framtredende borgerlige politikere.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Frp-nestleder Per Sandberg er allerede på banen med krav om kraftige kutt. Han vil redusere antall land som får norsk bistand fra 116 til mellom 60 og 70. Frp-nestlederen mener videre at politikerne må slutte å snakke om bistandsprosenten. Sandberg peker på en Norad-rapport, som avdekker at bistandsforvaltningen er mer opptatt av å få betalt ut milliardene enn å måle resultatene av bistanden.

Venstre-leder Trine Skei Grande har lite til overs for Ap-forslaget om et bistandspolitisk forlik. Hun hevder at Ap er for brede forlik når partiet ikke sitter i regjering, men mot når Ap selv styrer. Det er en sannhet med modifikasjoner. Pensjonsforliket var det Jens Stoltenberg som tok initiativ til da han var statsminister.

Men det har lite for seg å krangle om historien. Det interessante nå er å diskutere i hvilke saker det er fornuftig med brede kompromisser. Slike forlik bør være unntaket og derfor forbeholdes viktige rammebetingelser hvor det er fornuftig med en viss forutsigbarhet. Politisk uenighet må ikke skyves under teppet. På den annen side bør partier være forsiktige med å ta omkamper nærmest for omkampens skyld.

Dragkamper om bistandspolitikken er det imidlertid bare sunt å ta. Det skjerper interessen for et saksfelt som relativt få velgere bryr seg om. Det bør likevel ikke bli et politisk spill hver høst bare om bistandsprosenten. KrF og Venstre kunne riktignok kassere inn prosentmålet i fjor, men det vil være dumt dersom vi får en reprise nå i høst.

Politikerne bør i større grad være opptatt av innholdet i bistanden til verdens fattige. Rike Norge har råd til å gi mye i bistand, forutsatt at den kommer fram dit den skal og virker etter hensikten. Da må myndighetene styre bedre og kontrollere mer. Utfordringen er å gjøre det uten et økt byråkrati.

Per Sandberg bør tas på ordet. Bare på den måten kan Frp bli parkert på sidelinjen i bistandspolitikken.

Sanksjoner mot Russland

Utenriksminister Børge Brende (H) varsler at Norge vil slutte seg til EUs sanksjoner mot Russland. Foto: ANB-arkiv

EU har vedtatt nye restriksjoner mot Russland som reaksjon på den stadig forverrede situasjonen i Ukraina. Utenriksmininister Børge Brende (H) mener at tunge utenrikspolitiske hensyn tilsier at Norge slutter seg til disse tiltakene. EUs nye sanksjoner vil i hovedsak ramme sektorer som energi, våpen og finans.

Helt siden Russlands ulovlige anneksjon av Krimhalvøya i mars, har regjeringen vært klar på at Norge må stå sammen med våre allierte og partnere i reaksjonene på Russlands folkerettslige opptreden i Ukraina. Utenriksministeren mener det er liten tvil om at opprørerne øst i Ukraina har fått både avanserte våpen og materiell fra Russland. Dette har bidratt til å eskalere konflikten. Nedskytingen av det malaysiske passasjerflyet har også påvirket EU til de nye straffetiltakene mot Russland.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Utenriksminister Børge Brende poengterer at regjeringen vil studere EUs tiltak nøye, og han vil konsultere Stortingets organer før endelig beslutning blir tatt. Regjeringen får støtte fra Ap-leder Jonas Gahr Støre til hovedtilnærmingen om å legge seg på linje med allierte og samarbeidspartnere. Det er tradisjonen i slike saker. Støre presiserer på den annen side at Norge har spesielle erfaringer med Russland som må tas med i diskusjonen.

Regjeringen møter imidlertid sterk motstand fra egne rekker. Frp-nestleder Per Sandberg vil ikke uten videre godta nye straffetiltak mot Russland i tråd med de tiltakene som EU nå har innført. Han mener sanksjoner kan gjøre vondt verre og stiller spørsmål ved hvor stor kontroll Russland og president Vladimir Putin har med opprørsgruppene i Ukraina. Vi skal være forsiktige med å konkludere i dette spørsmålet, men Per Sandberg har et poeng.

Norge må utvilsomt reagere med sanksjoner overfor Russland, men det er ikke opplagt at vi bør ta blåkopi av EUs straffetiltak. Norge har bindinger overfor våre allierte i NATO, men vi kan og bør føre en egen utenrikspolitikk i forhold til EU. I mange sammenhenger har riktignok Norge og EU felles interesser, men siden Norge ikke er med i denne unionen må vi gjøre våre egne vurderinger.

Norge har et spesielt forhold til Russland som på noen områder skiller seg fra EUs interesser. Norge eksporterte i fjor sjømat til Russland for 6,5 milliarder kroner. Statoil er også blant selskapene som kan bli rammet dersom Norge slutter seg til EUs sanksjoner. Sjefen for skipsveftet Kimek i Kirkenes advarer mot at Norge «drar til for hardt».

Det ligger i sakens natur at sanksjoner også vil ramme landene som innfører slike tiltak. Norge må derfor ikke opptre for egoistisk når vi skal slå ring om folkerettslige prinsipper. Det koster ofte kortsiktig å stå med rak rygg, men i det lange løp gir det resultater. På den annen side kan vi skade ryggen dersom Norge ikke tar en selvstendig vurdering.

Levende skjold

Innesperret på Gazastripen har ikke palestinerne noe sikkert sted å flykte fra Israels bomber. Foto: Reuters/NTB Scanpix.

Påstanden om at Hamas bruker den palestinske befolkningen som levende skjold lar seg vanskelig tilbakevise. Den militære aktiviteten og angrepene mot Israel skjer i områder der det bor mange sivile.

Les mer…

Høyt spill av Frp

Nestleder Per Sandberg kommer ofte med klare beskjeder til Frp-leder og finansminister Siv Jensen. Foto: Terje Pedersen, ANB

Frp-leder og finansminister Siv Jensen er godt fornøyd med det partiet så langt har fått til i Høyre/Frp-regjeringen. Avgiftene på båtmotorer og arv er fjernet. Det blir lov å kjøre såkalte ståhjulinger, og vi kan kjøpe to flasker vin ekstra i taxfree-butikken dersom vi ikke trenger billig røyk. Typiske saker som gleder kjernevelgerne til Frp.

Men Siv Jensen er vel så opptatt av de store reformene og omleggingene som regjeringen er i gang med. Kommunereformen, fritt behandlingsvalg ved sykehusene, politireformen, forenklingen av plan- og bygningsloven og mindre byråkrati er eksempler på den nye kursen som er staket ut.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I fjor høst skjedde det noe historisk da KrF og Venstre bidro til at Frp ble med i Erna Solbergs regjering. Kjell Magne Bondevik må tas som sannhetsvitne på at Frp er i ferd med å bli et stuerent parti. KrF-veteranen angrer nå på at han «ikke tidlig nok erkjente Frp som et ordentlig politisk parti».

Frp har riktignok falt noe i popularitet siden valget i fjor høst, men snittet på de siste målingene er «bare» tre prosentpoeng under valgresultatet. Fremskrittspartiet har hittil klart å unngå å gå i den såkalte SV-fella. Fløypartier har ofte problemer med å få god uttelling i regjering, spesielt når mye av politikken er basert på populisme fra tiden i opposisjon. Da gjelder det å kunne fortelle om sakene som går tapt i kompromisser uten å dyrke nederlagene.

En slik dobbeltkommunikasjon er en vanskelig sport. Vi husker hvordan sentrale SV-politikere protesterte mot egen regjering på plenen utenfor Stortinget. Fremskrittspartiets «løsning» på dette problemet heter Per Sandberg, og det var Sandberg selv som valgte løsningen. Han sa nei til å bli statsråd, men fortsatte som nestleder i partiet. Fra sin base i Stortinget har Sandberg skapt seg en rolle som vokter av de rene Frp-tankene.

Per Sandberg snakker tydelig til partiets kjernevelgere. Han tør si det mange i Frp tenker, og han er dristig i sitt angrep på støttepartiene. Sandberg hevder at KrF og Venstre er «utgiftspartier som påfører skattebetalerne milliarder i unødvendige utgifter». Han karakteriserer disse partiene som «museumsvoktere av norsk forvaltning».

Paradoksalt nok blir kritikken tatt imot med takk i både KrF og Venstre. KrF-leder Knut Arild Hareide bruker Sandberg internt som bevis på at KrF får politisk gjennomslag. Venstre-leder Trine Skei Grande klarer ikke å bli sint på en som mener at Venstre får til for mye. Tonen vil sikkert bli en annen dersom det blir en firepartiregjering, med Sandberg på laget.

Spørsmålet er så hvordan partiene i lengden scorer på å tale med to tunger. Det går også en grense for hvor hardt man kan skjelle ut partier som i realiteten er ute på samme oppdrag. Per Sandberg er i ferd med å bli en løs kanon på dekk. Det kan bli skjebnesvangert for regjeringsskuta.

Sandbergs kuvending

Stortingsrepresentant Per Sandberg var på plass i stortingssalen tirsdag. Foto: Terje Pedersen, ANB

Fremskrittspartiets Per Sandberg har det med å overraske. Nå er han likevel villig til å fortsette som nestleder i partiet. I fjor høst var han sliten og varslet at han ville trekke seg fra nestledervervet på Fremskrittspartiets landsmøte i mai. Sandberg avslo også å bli statsråd i Erna Solbergs Høyre/Frp-regjering, og han skal ha sagt nei til å bli parlamentarisk leder i Stortinget.

Men det som skapte mest bølger i fjor høst var Per Sandbergs åpenhjertige bok. Her kom han blant mye annet med kraftig kritikk av kollega Øyvind Korsberg fra Troms. Striden mellom Sandberg og Korsberg har fortsatt de siste dagene. Nå er det Korsberg som tar igjen med kraftige karakteristikker og mener det er uhørt at en av partiets to nestledere får ha hjemmekontor på Senja. Isfronten mellom de to har blitt enda mer synlig.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Per Sandberg er prisverdig åpen og ærlig. Det virket derfor troverdig da han i fjor sa han var sliten. Han ville bruke mer tid på samvær med familien, og det har han klart å prioritere de siste månedene. Derfor har han tydeligvis fått ladet batteriene. Og som det politiske dyret han er, virker lukten av sagmugg fortsatt tiltrekkende.

De fleste i Frp gleder seg over at Sandberg fortsatt vil bruke krefter på partipolitisk arbeid. Mange i partiet stiller imidlertid fortsatt spørsmål ved hvor lurt det var å slå alle veier i en bok. Det er heller ingen god egenskap å true med å trekke seg, slik Sandberg gjorde da han i fjor vår ikke fikk viljen sin i en ansettelsessak i stortingsgruppa. Det hører med til historien at Sandberg fikk 33 blanke stemmer mot seg på fjorårets landsmøte i Frp. Nå kan han fortsette ett år til uten avstemning.

Som politiker er Per Sandberg kjent for å snakke rett fra levra, til glede for grunnplanet i Fremskrittspartiet. Han vet hva som rører seg i folkedypet og blant folk flest. Det er en god egenskap for en politiker. Spørsmålet nå er hvordan Fremskrittspartiet skal klare seg som regjeringsparti. Det er en ny sport for et parti som har vært 40 år i opposisjon. Nå blir hverdagen full av kompromisser og nederlag på den ene siden og noen blanke seirer på den andre.

I dette landskapet kan Per Sandberg bli en slags frispiller. Det er en krevende rolle å drive dobbeltkommunikasjon der blankpussing av primærstandpunkter må kombineres med å forklare tap i regjeringen. Oppgaven blir å unngå å havne i den såkalte SV-fella. Per Sandberg er blant de beste Frp har til en slik jobb. Han kjenner grasrota i Frp bedre enn de fleste og kan politikken til fingerspissene. Sandberg har nemlig ledet programarbeidet til Frp i flere runder.

Per Sandberg er ingen løs kanon på dekk. Han står trygt fastspent midt i partiet. Det gir treffsikkerhet og begrenser mulighetene for interne uhell på Frp-skuta.

Sandbergs svingslag

Per Sandberg kommer med klar pekefinger i boka «Mot min vilje». Foto: Terje Pedersen, ANB

Frp-nestleder og stortingsrepresentant Per Sandberg tar et kraftig oppgjør med partikolleger og partikultur i boka «Mot min vilje». Han kommer med klar tale i et forsøk på å gi sin oppklaring på et langt politisk liv.

Om det er Frp-toppens politiske testamente, gjenstår å se. Sandberg takket nei til å bli statsråd i Høyre/Frp-regjeringen, og han trapper ned sitt rikspolitiske engasjement ved å varsle avgang som nestleder på partiets landsmøte til våren. Men Sandberg utelukker ikke et comeback. Per Sandberg har begrunnet sin nedtrapping med at han har mistet noe av gleden ved å drive politikk. Hensynet til kone og barn på Senja har også spilt inn.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Tidspunktet for utgivelsen av boka og den politiske nedtrappingen er litt spesiell. Velgerne i Sør-Trøndelag som ga ham tillit ved valget, må føle seg skuffet og lurt over at han velger en tilbaketrukket plass i utenrikskomiteen. På den annen side har Sandberg tenkt på partiets beste ved å presentere boka nesten fire år før neste stortingsvalg. Mye kan være glemt og annerledes ved neste korsvei.

I boka slår Sandberg til alle kanter. Verst går det ut over stortingsrepresentant Øyvind Korsberg fra Troms. Sandberg mener også at Siv Jensen og partiet i dag er for opptatt av konsensus og enighet. Samtidig har han 100 prosent tillit til partilederen.

Hovedbudskapet til Sandberg går på at partiet har forandret seg. «Før var vi partiet for mannen i gata. Partiet som kjempet for dem som trengte oss, vi var klare i budskapet vårt. Men rollen som ombudsmann eller -kvinne har forvitret de siste årene», skriver han i boka.

Sandberg mener det var feil å fjerne den frittalende Per-Willy Amundsen som partiets talsmann for asyl- og innvandringspolitikken. Han hevder at Frp dermed har blitt for utydelig og snilt på dette viktig saksfeltet. Paradoksalt nok sitter Amundsen nå som statssekretær i Kommunaldepartementet.

På den annen side beklager Sandberg seg over at han ikke fikk god nok ryggdekning til å modernisere partiets politikk. Han har nemlig vært leder av programkomiteen i en årrekke og har dermed vært arkitekten for linjen som har ført Frp i regjering. Disse to momentene drar i ulik retning og gjør det vanskelig å forstå hvor Sandberg egentlig vil.

Boka kan bidra til å vitalisere Fremskrittspartiet som politisk verksted. Men den kan også gi Frp større fallhøyde etter hvert som partiet må inngå stadig flere kompromisser i regjering. Dobbeltkommunikasjon er en vanskelig sport i politikken.

Per Sandberg omtaler partikolleger som brønnpissere. Mange vil nok innvende at Sandberg også bidrar med noen dråper i den samme brønnen. Han pisser i hvert fall i motvind. Det kan ofte by på en ubehagelig overraskelse.

Uredelig av Frp

Frp-leder Siv Jensen kaller de kontroversielle forslagene fra sitt eget utvalg for «spreke og offensive», men understreker at de ikke er uttrykk for partiets politikk. Sånt holder ikke to og en halv uke før valget. Foto: Vidar Ruud, ANB

Fremskrittspartiet opptrer uredelig overfor velgerne i innvandringspolitikken.

Les mer…

Frp i et dilemma

Frp-nestleder Per Sandberg og leder Siv Jensen har en todelt utfordring i å profilere eget parti og samtidig komme med en utstrakt hånd til de andre borgerlige partiene. Foto: Terje Pedersen, ANB

Frp-nestleder Per Sandberg mener Fremskrittspartiets folk må bli flinkere til å synliggjøre partiets politikk og avstanden til andre partier. I et intervju med TV 2 kommer Sandberg med betydelig selvkritikk, og dermed også indirekte kritikk av Frp-leder Siv Jensen.

– Vi har blitt så politisk korrekte at vi sparker i småstein, sier Sandberg og poengterer at han og andre meldte seg inn i Frp for å flytte små fjell. Frp-nestlederen nevner innvandring, helse og samferdsel som eksempler på politiske saker hvor det er stor forskjell. Han mener Frp-politikere må tørre å kalle en spade for en spade.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Frp-leder Siv Jensen vil ikke være med på at Sandberg er illojal. Hun mener derimot at flere politikere av og til bør stikke fingeren i jorda og erkjenne at situasjonen ikke bare har vært rosenrød. Jensen peker på at Frp gjorde et dårlig valg i 2011. Nå gjelder det å lære av det nederlaget. Ambisjonen er å komme i regjering, men ikke for enhver pris.

Også Venstre og KrF ønsker å få fram sine hjertesaker, som i mange tilfeller drar i motsatt retning av det Frp står for. Da blir det opp til Høyre-leder Erna Solberg å bygge bro på borgerlig side. Avstanden kan bli så stor at en ren Høyre-regjering blir utfallet.

Høyres store størrelse er både en styrke og en utfordring. Styrken ligger i at det nå er Høyre og ikke lenger Frp som utgjør tyngdepunktet. Det er et faktum som har vært avgjørende for å få KrF og Venstre med på å garantere regjeringsskifte. Samtidig er det en fare for at de andre partiene kan drukne politisk når valgkampen i stor grad kommer til å utkjempes mellom Høyres Erna Solberg og Ap-leder Jens Stoltenberg.

På denne bakgrunn er det helt naturlig at de borgerlige partiene venter med å kompromisse til etter valget. Dermed vil Frp kunne gå til valg på at partiet har flere oljemilliarder enn alle andre. Spørsmålet blir så om Erna Solberg blir trodd når hun stiller seg som garantist for forsvarlig bruk av oljepenger. Frp vil eksempelvis også kunne gå til valg på en strengere asylpolitikk, men dette løftet står ikke til troende når KrF lover liberalisering.

Uttalelsene fra Sandberg og Jensen viser klart hvilket dilemma Fremskrittspartiet nå står oppe i. På den ene siden gjelder det å blankpusse profilen slik at tidligere sympatisører finner veien tilbake til Frp. Bakgrunnstallene fra den siste målingen til Opinion Perduco forteller at Frp har mistet 30 prosent av partiets 2009-velgere til Høyre.

På den annen side må Fremskrittspartiet opptre mer ansvarlig enn tidligere for ikke å ødelegge den gode tonen på borgerlig side. Frp-ledelsen har lenge forsøkt å bli mer samarbeidsvillig, ved blant annet å velge Ketil Solvik-Olsen til finanspolitisk talsmann. Men nå svinger Frp-pendelen tilbake. Når krybba er tom, bites hestene.

Frp provoserer

Per Sandberg og Frp’s programkomite går inn for store endringer i norsk alkoholpolitikk. Foto: Terje Pedersen, ANB.

Fremskrittspartiets programkomite vil åpne norske alkoholkraner på vidt gap.

Les mer…

Smart skattegrep

Frp-nestleder Per Sandberg har fått motstand fra grasrota i partiet for forslaget om å fjerne formuesskatten på fire år. Foto: Vidar Ruud, ANB

Frp vil ikke lenger gå til valg på å fjerne formuesskatten helt i løpet av neste stortingsperiode. Partiet nøyer seg med å redusere denne skatten. Høyre mener fortsatt det er mulig å fjerne formuesskatten på fire år, men Fremskrittspartiets nye middelvei blir nok resultatet dersom det skulle bli borgerlig regjering ved valget neste år.

Fremskrittspartiets programkomité, med Per Sandberg i spissen, gikk i utgangspunktet inn for at formuesskatten skulle stå øverst på lista over skatter og avgifter som partiet vil fjerne. Men nå har grunnplanet i Frp vendt tommelen ned. Sandberg sier til Dagsavisen at grasrota er bekymret for at de rikeste skal bli nullskattytere. Partiet vil i stedet prioritere fjerning av arveavgiften pluss lavere skatt på inntekt og drivstoff.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Dermed vil en borgerlig regjering ventelig konsentrere seg om å fjerne elementet som utgjør den største haken ved den særnorske formuesskatten, nemlig det som kalles skatt på arbeidende kapital. Det dreier seg eksempelvis om skattlegging av formuen som ligger i bygninger, utstyr og varelager. I dag rammer denne skatten spesielt norske eiere i små og mellomstore selskaper. Mange mener det er urimelig at eiere av bedrifter som går med underskudd ofte må ta ut ekstra utbytte for å kunne betale formuesskatt.

Vi ser nå klare trekk på at Høyre og Fremskrittspartiet sliper kantene og legger seg mer inn mot midten i norsk politikk. Høyre har allerede moderert arbeidslivspolitikken ved blant annet å godta at skattefradraget for fagforeningskontingent skal ligge på dagens nivå. Og nå ser vi altså at Frp ikke lenger er så veldig opptatt av å fjerne formuesskatten helt.

Det hører også med til historien at både næringsminister Trond Giske og LO-leder Roar Flåthen tidligere har poengtert at formuesskatten gir uheldige utslag for deler av næringslivet.

Statsminister Jens Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen tviholder likevel på formuesskatten fordi dette er en effektiv måte å skattlegge landets rikeste på. Tallenes tale er nemlig klar: Tre prosent av de mest velstående her i landet betaler 80 prosent av formuesskatten, som for øvrig gir en inntekt på rundt 15 milliarder kroner til statskassen. Dersom denne skatten fjernes, vil de tusen rikeste i snitt få 3,7 millioner i skattelettelse hver seg.

Nytt av året er at Høyre lover å finne en løsning som hindrer at det blir nullskattytere ved fjerning av formuesskatten, men partiet har ennå ikke klart å synliggjøre hva dette skattegrepet skal være.

Nå ser det imidlertid ut til at Fremskrittspartiet hjelper Høyre ut av denne knipa. Dermed kan ikke de rødgrønne med like stor troverdighet hevde at en borgerlig regjering vil skape flere nullskatteytere. Jens Stoltenberg settes i en knipe når han mister et av de gode kortene som han til nå har hatt på hånda.

Tom trussel om tvang

Hadia Tajik er åpen for å bruke makt for å slå sammen kommuner. Det blir neppe Ap’s politikk. Foto: Bjørn Erik Dahl, ANB

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Hadia Tajik har selvsagt helt rett når hun sier at mange av landets kommuner er for små til å løse de krevende omsorgsoppgavene i årene framover.

Les mer…

Sperre mot de små

Venstre havnet under sperregrensen ved valget i 2009. Nå vil FpU gjøre det enda vanskeligere for partileder Trine Skei Grande å komme tilbake med full kraft. Foto: Terje Pedersen, ANB

Norsk politikk domineres av tre store partier og fire småpartier. Partiene fordeler seg i to jevne blokker: De rødgrønne med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet og de borgerlige med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF.

Les mer…

Tvil om tvang

Oppgavene i helsektoren er etter hvert så omfattende at de minste kommunene har store problemer med å utføre dem alene

Det skjer nesten hvert år det ikke er valg og det ikke er noen stemmer å miste. Politikere blir «høye og mørke» og skal slå sammen landets kommuner med tvang. Men når valgdagen nærmer seg, hører vi lite om saken. Grunnen er enkel: Mange velgere føler sterkt identitet til sin egen kommune og er slett ikke interessert i å bli slått sammen med nabokommunen. For partiene blir kortsiktig velgeroppslutning viktigere enn å gjennomføre det de, i hvert fall i mellomvalgårene, mener er riktig. Den siste uka har de holdt på igjen. Aps nestleder Helga Pedersen er åpen for tvang – etter 2013 vel og merke. I sommer lanserte Frp et diskusjonsnotat som foreslår å redusere antallet kommuner fra 430 til 99. Også ledende folk i Høyre uttaler seg i retning av at de kan tenke seg å bruke makt.

Det er mange god grunner til å redusere antallet kommuner i vårt land. Med alle de oppgavene kommunene etter hvert er pålagt å håndtere, er det mange som kort og godt blir for små til å makte oppgavene. Det går blant annet ut over en hardt tiltrengt opptrapping av barnevernet og mulighetene til å følge opp kravene i den nye helsereformen som regjeringen nå er i ferd med å sjøsette. Derfor er det ikke unaturlig at en ny diskusjon om kommunesammenslåing, enten frivillig eller tvangspålagt, igjen dukker opp. Likevel kan vi allerede nå med stor sannsynlighet fastslå at det ikke kommer til å skje vesentlige endringer i kommunestrukturen.

Sannheten er at ingen partier i Norge går inn for å bruke makt i dette spørsmålet. Fram til midten av 90-tallet hadde både Arbeiderpartiet og Høyre programfestet at de, om nødvendig, var villige til å ta i bruk makt den gangen. Men nå er pisken gjemt i skapet. I dag nøyer også de seg med å oppfordre til frivillig sammenslåing, og frister med gode økonomiske vilkår for dem som vil. Selv med ei slik gulrot har effekten vært minimal.

Ordførere og lokalpolitikere er de som dominerer når partienes landsmøter skal vedta de politiske programmene. Derfor har forslag om å gå inn for tvangssammenslåing i praksis ingen mulighet til å bli vedtatt. Helga Pedersen, Per Sandberg og andre tilhengere av tvang kan mene hva de vil og bruke all verdens overbevisende argumentasjon. Til slutt kommer de uansett til å lide nederlag og blir nødt til å tusle ut av landsmøtesalen med halen mellom beina, slik mange har gjort før dem.

Heldigvis ser vi eksempler på kommuner som har større fantasi til å finne gode praktiske løsninger for å løse sine oppgaver. Måten flere kommuner har gått sammen på for å etablere lokalmedisinske sentere, betyr at innbyggerne ikke behøver å reise så langt som tidligere for å få tilbud om helsetjenester. Med velutviklet organisert samarbeid mellom kommuner vil vi få både et tilfredsstillende grunnlag for god drift og samtidig tilfredsstille innbyggernes behov for lokal identitet og forankring.