Viser arkivet for stikkord nato

SV og NATO

SV-nestleder Bård Vegar Solhjell tar et oppgjør med venstresiden i SV. Foto: ANB-arkiv

SV-nestleder Bård Vegar Solhjell tar omkamp med partiets landsstyre. Som partiets utenrikspolitiske talsmann på Stortinget har han store problemer med at SVs landsstyre 6. september vedtok at NATO er en del av problemet, ikke en del av løsningen på Ukraina-konflikten.

– Det er uheldig at vi har vedtatt en uttalelse hvor det er helt fraværende at Russland bærer hovedansvaret for invasjonen i Ukraina og hvor folk oppfatter at vi mener det er NATO som er problemet, sier Solhjell til Dagsavisen. Solhjell tror flertallet i SV er enig med ham i at Russland er hovedproblemet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Hvis mitt inntrykk er feil, så har vi et større problem – for jeg ser det annerledes, sier Solhjell. Han understreker at det er ulovlig etter internasjonal rett å invadere et annet land. Og så legger han til at det ikke er ulovlig å ha vestlig militærøvelse i et østeuropeisk land. Det siste poenget er et klart spark til landsstyret, som også gikk mot norsk deltakelse i NATO-øvelsen i Latvia.

SV-leder Audun Lysbakken har tidligere pratet bort SV-problemet som Solhjell nå tydeligvis er sendt i krigen for å rydde opp i. Nå sier Lysbakken at det er naturlig med en åpen debatt om dette. SV har riktignok programfestet å erstatte norsk NATO-medlemskap med et tettere nordisk forsvarssamarbeid, men her har partiet gjort opp regning uten vert. Dermed aksepterer i realiteten SV at Norge er med i NATO.

Det er altså nye tider for et parti som historisk er tuftet på sterk NATO-motstand. Men verden har også endret seg, spesielt etter Berlin-murens fall. Det er indirekte budskapet fra Bård Vegar Solhjell. Men så finnes det fortsatt såkalte museumsvoktere i SV, og de vant fram på det aktuelle landsstyremøtet. Det hører med til historien at Solhjell dessverre ikke var til stede.

Nå er det kanskje ikke så mange som bryr seg om hva SV mener om NATO, Russland og Ukraina, men landsstyrets vedtak utfyller et interessant bilde som har avtegnet seg i SV det siste året. Etter at de rødgrønne tapte valget i 2013, har SV fått mulighet til å blankpusse profilen. Partiet sa nylig nei til å sende norske soldater til Irak. SV har også fått markert budskapet om at Norge må begrense oljevirksomheten for å redde klimaet.

Men disse sakene har ikke klart å gi SV et løft blant velgerne. Partiet har nemlig ligget nærmest konstant under sperregrensen på meningsmålingene det siste året. Hver tidende av dem som stemte på SV i fjor har satt seg på gjerdet. Og nesten like mange har rømt til Ap. Da kan ikke svaret være å legge SV mer til venstre. Der er det nesten ingen velgere. Det har Bård Vegar Solhjell skjønt.

NATO vil svare

Den nye NATO-styrken som Norge skal delta i, omfatter både flyvåpen, sjøforsvar og bakkeforsvar. Foto: Jarl Fr. Erichsen, NTB Scanpix.

Norge har svart ja på NATOs henvendelse om å delta i en reaksjonsstyrke på 10.000 soldater sammen med seks andre land.

Les mer…

Stoltenberg til NATO

Jens Stoltenberg overtar jobben som generalsekretær i NATO etter Anders Fogh Rasmussen. Foto: Terje Pedersen, ANB

Jens Stoltenberg (55) ble fredag utnevnt til ny generalsekretær i NATO. Dermed må det velges en ny Ap-leder. Jonas Gahr Støre er favoritt til å ta over, men det er en annen historie.

Allerede den 18. mars kunne en italiensk avis fortelle at Stoltenberg lå godt an i løypa, og de siste dagene har det blitt enda klarere. Det kom tidlig fram at både USAs Barack Obama og Tysklands Angela Merkel ønsket Stoltenberg i jobben, og denne uka bekreftet Storbritannias David Cameron overfor Parlamentet at også han ønsket seg den tidligere norske statsministeren.

Det er nettopp jobben som statsminister som har gjort Jens Stoltenberg kvalifisert til toppstillingen i NATO. Sterke krefter i forsvarsalliansen har nemlig ønsket seg en tidligere statsminister i denne rollen. Det hører med til historien at også den avtroppende generalsekretæren, Anders Fogh Rasmussen, er tidligere statsminister – i Danmark.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Jens Stoltenberg kom med den indirekte bekreftelse da han tirsdag innledet sin tale til Arbeiderpartiets landsstyremøte med å rette en advarende pekefinger til Vladimir Putin for den russiske annekteringen av den ukrainske Krim-halvøya. Nettopp den spente situasjonen i Ukraina og på Krim vil være en sentral oppgave for NATO i den nærmeste tiden, og denne utfordringen vil sikkert være kritisk også for den kommende generalsekretæren i forsvarsalliansen.

Stoltenberg har gode forutsetninger til å gjøre en bra jobb i NATO. Han er en av de få politikerne som dyrker kompromisser. Dialog, kombinert med vestlig fasthet, er det som nå trengs. Den rødgrønne regjeringens støtte til – og deltakelse i – NATO-bombingen i Libya har nok blitt lagt merke til blant de mektige statslederne i alliansen. Norge har vært patent når det har vært avgjørende. Samtidig har Stoltenberg vist at det går an å forhandle med Russland. Delelinjen i Barentshavet er et lysende eksempel på norsk-russisk diplomati.

Norsk politikk blir annerledes uten Jens Stoltenberg. Men alt har sin tid. Stoltenberg startet sin karriere som AUF-leder i 1985, og han var en avgjørende pådriver for å få AUF til å bli tilhenger av nettopp NATO. Han ble nestleder i Ap i 1992 og tok over som sjef i partiet i 2002. Stoltenberg har vært statsminister, først i halvannet år og så i åtte år fram til valget i fjor høst.

Selv om norsk politikk har vært forrest i panna på Stoltenberg, har han i hele sitt politiske liv vært internasjonalt orientert. Han har for eksempel fokusert på at kampen mot klimatrusselen i hovedsak må vinnes på det globale planet.

Stoltenberg har over år skapt seg et bredt internasjonalt kontaktnett. Men det viktigste er tilliten han har bygd opp. NATO-jobben blir en fjær i hatten for Norge generelt og Jens Stoltenberg spesielt. Vi tar av oss nisselua og ønsker lykke til.

Ap vil lytte mer

Denne uka kom Ap-sekretær Raymond Johansen med en viktig erkjennelse: Partiet hørte for lite på velgerne da det hadde regjeringsmakt. Foto:Terje Pedersen, ANB.

Jens Stoltenbergs favorittstempel til å bli generalsekretær i NATO overskygget mye av det som ellers skjedde på Ap’s landsstyremøte denne uka.

Les mer…

Meningsløse milliarder?

Mer enn én milliard kroner i året går med til Norges innsats i Afghanistan

Krigen i Afghanistan koster. Siden 2002 har Norge brukt mer enn 11 milliarder kroner, i gjennomsnitt 1,2 milliarder kroner hvert år, til militære operasjoner i regi av NATO og til sivile bistandsprosjekter. Også i 2011 vil nye norske milliarder finne veien til Afghanistan for å bidra til å holde Taliban-geriljaen i sjakk og president Hamid Karzai ved makten. Ifølge en oversikt NTB har innhentet, skal det norsk forsvaret bruke 1,1 milliarder kroner i det krigsherjede fjellandet til neste år. Ytterligere 750 millioner kroner fra Norge skal brukes til sivil bistand.

NATOs og Norges engasjement i landet er en direkte følge av terrorangrepene i USA 11. september 2001 som til sammen kostet nesten 3.000 personer livet, de aller fleste ved World Trade Center i New York. Men selv om lederne for det ekstreme Taliban-regimet, som ga tilhold til Osama bin Ladens terrororganisasjon al-Qaida, ble jaget ut av regjeringkontorene og Karzai innsatt som president, har ikke de internasjonales styrkene greid å bidra til å skape en stabil, trygg og sikker tilværelse for sivilbefolkningen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Taliban ble aldri knust, men eksisterer fortsatt i beste velgående. Geriljaen utsetter både de utenlandske styrkene og sivilbefolkningen for stadige bombeangrep og lidelser. Opprørerne ser dessverre ut til å være på frammarsj. Mer enn ni år etter invasjonen er stabiliteten og sikkerheten i landet fortsatt sterkt truet. Nesten daglig rapporteres det om selvmordsbombere og angrep på militære og sivile mål. I år har over 700 utenlandske soldater blitt drept i Afghanistan. Det er mer enn noe tidligere år. Fire av de drepte var norske.

Både pengebruken, drepte soldater og den stadig vanskeligere situasjonen i landet åpner for nye diskusjoner om fortatt norsk tilstedeværelse i Afghanistan. Blant dem som er kritisk, er direktør Kristian Berg Harpviken ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Han mener den internasjonale innsatsen har vært mislykket og at Norge har fått lite igjen for pengene. Forsvarsminister Grete Faremo understreker at Norge er beredt til å ta sin del av NATOs innsats for å skape sikkerhet og stabilitet. Samtidig antyder Forsvarsdepartementet at den norske styrken, som teller cirka 500 soldater, vil bli redusert etter hvert som opplæringen av afghanere gjør dem skikket til å løse flere sikkerhetsoppgaver selv.

Men selv om politiske og militære ledere i Norge, USA og andre land framholder at innsatsen i Afghanistan er tidsavgrenset og snart vil ta slutt, er det lite i utviklingen som tilsier at det er mulig å forlate landet uten å risikere full borgerkrig og langt verre lidelser enn i dag. Det vil neppe NATO, USA eller Norge tillate. Det betyr nye år med militær innsats og vil koste enda flere milliarder kroner.

Vil ha NATO tilbake i nord

NATO i nord

Under den kalde krigen var nordområdene sentrale patruljeringsområder for NATO. Rett øst for Norge lå hovedbasene for de delene av Sovjetunionens marine som opererte i Atlanterhavet. Om bord på de store U-båtene var en stor del av landets kjernefysiske kapasitet utplassert. Informasjon om det som skjedde rett øst for oss var sentral for NATOs forsvarsplanlegging. Norge forsynte alliansen med verdifullt etterretningsmateriale, og kunne til gjengjeld regne med full oppmerksomhet fra alliansen når det gjaldt de spesifikt norske sikkerhetsinteressene. Slik er det ikke lenger. Norge har de siste 20 åra i stadig større grad måttet ivareta sitt sikkerhetsbehov i nord på egen hånd. Alliansen har vært opptatt andre steder.
Nå vil forsvarsminister Grete Faremo ha NATO tilbake i nord. I et foredrag i Oslo Militære Samfund mandag sa hun at NATO først og fremst må være en forsvarsallianse som tar seg av medlemslandenes sikkerhetsutfordringer. Hun mente at det store militære fokuset på operasjoner utenfor NATOs eget område har skjøvet de egentlige kjerneoppgavene i bakgrunnen. Når NATO nå i år skal meisle ut sitt nye strategiske konsept, vil derfor Norge at alliansen igjen skal rette blikket innad, mot medlemslandenes sikkerhetsbehov.
Det er først og fremst Afghanistan som har tatt oppmerksomheten bort fra medlemslandenes egne behov.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Skjønt per definisjon er engasjementet i Afghanistan nettopp ivaretakelse av landenes sikkerhet. Angrepet på USA 11. september 2001 ble definert som et angrep på selve alliansen, og utløste plikt til kollektivt motangrep i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5. Det er ingen grunn til å tolke forsvarsministerens foredrag som et signal om at Norge vil trekke seg ensidig ut av det militære engasjementet i Afghanistan, eller redusere det. Regjeringen vil nok holde fast på utsagnet om at Norge gikk inn i landet sammen med landets allierte, og vil gå ut igjen sammen med dem.
Russland er ikke Sovjetunionen. Men Russland ligger ikke lenger med brukket rygg som like etter Sovjetunionens sammenbrudd. Bedre økonomi har ført til betydelig større militær aktivitet både til sjøs og i lufta med utgangspunkt i basene i nord. Det, sammen med de økte næringspolitiske og miljømessige interessene i nordområdene, øker Norges behov for at allierte land igjen interesserer seg for disse områdene. Og hvis isen nord for Russland smelter, kan Nordøstpassasjen bli åpnet for skipstrafikk mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Det betyr nye utfordringer som Norge trenger hjelp til å møte. Norsk sikkerhet kan ikke ivaretas bare ved å ha et godt forhold til Russland.

Flertall vil ha soldatene hjem

Flertallet vil ha dem hjem:

Et flertall av dem som har gjort seg opp en mening, vil at de norske soldatene skal hentes hjem fra Afghanistan, viser en meningsmåling TNS Gallup har gjort for TV 2.

45,7 prosent av de spurte vil ha soldatene hjem, mens 38,7 prosent mener de bør bli. Det er ikke overraskende, og slett ikke spesielt for Norge. I de aller fleste NATO-landene er opinionen blitt stadig mer skeptisk til egne soldaters deltakelse i en krig som ser ut til å vare i det uendelige. Skepsisen er neppe blitt mindre etter avsløringene av omfattende valgfusk under presidentvalget i høst, og den omfattende korrupsjonen i president Harmid Karzais regjering.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Likevel slutter regjeringene i alle NATO-landene opp om den strategien som president Barack Obama redegjorde for i sin tale onsdag. Flere større, europeiske medlemsland har også varslet at de kommer til å følge opp Obamas beslutning med selv å sende flere soldater.

Det kommer ikke Norge til å gjøre, i hvert fall ikke i første omgang. Den norske regjeringen argumenterer med at Norge er blant de landene som yter mest, både sivilt og militært, regnet etter innbyggertall. Det har den rett i. Det største NATO-landet i Europa, Tyskland, har tjue ganger så mange innbyggere som Norge, men under ti ganger så mange soldater. Regnet etter innbyggertall ligger også land som Frankrike og Italia langt etter Norge.

Her i landet er det da også bare Frps leder, Siv Jensen, som mener at Norge nå bør etterkomme USAs bønn om flere soldater. Hun frykter at Norges nei kommer av at den sittende regjeringen har bygd ned det norske forsvaret så mye at det ikke har kapasitet til å sende flere. Hun har rett i at kapasiteten når det gjelder Afghanistan-klare, vanlige bakkesoldater er helt utnyttet. Men hun tar feil når hun skylder på den sittende regjeringen.

Omleggingen av forsvaret har pågått under mange regjeringer, også den som Frp inngikk budsjettforlik med. Uten omleggingen ville det norske forsvaret neppe hatt soldater å sende i det hele tatt, i hvert fall ikke med dagens utstyr og kompetanse. Den sittende regjering har dessuten begynt å øke størrelsen på hæren, etter den kraftige nedbyggingen da Høyres Kristin Krohn Devold styrte Forsvarsdepartementet.

Regjeringen tar sikte på at Norge fortsatt skal ha om lag 500 soldater i Afghanistan. Men en del av de unge vil bli erstattet av eldre offiserer, som kan trene opp afghanske kolleger. Den tilleggskapasiteten Norge har, er spesialstyrkene. De har vært mye og lenge i Afghanistan, og har en nødvendig pause. Men man skal ikke se bort fra at de blir sendt tilbake. Deres tjenester er sterkt etterspurte.

Mer krig i Afghanistan

Fredsprisvinner ruster opp

En drøy uke før han skal motta Nobels fredspris i Oslo, kunngjorde president Barack Obama at han vil sende 30.000 nye soldater til Afghanistan. Beslutningen behøver ikke å være så paradoksal som den høres.

Strategien til den amerikanske øverstkommanderende går ut på å bruke soldatene til å beskytte byer og områder med stor sivilbefolkning mot angrep fra Taliban, og dermed øke befolkningens tillit til de utenlandske soldatene. Dermed blir det færre soldater til å jakte på Taliban-grupper på landsbygda, og mindre fare for at amerikanske soldater tar livet av sivile. Strategien kan imidlertid også føre til større tap blant de internasjonale styrkene.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Obamas tale er blitt godt mottatt både blant USAs allierte og av den afghanske regjeringen. Både i NATO og i president Karzais regjering er det enighet om at det er behov for flere soldater dersom krigen ikke skal tapes i løpet av det neste året. Men det er også tilfredshet med at Obama la stor vekt på økt sivil hjelp til Afghanistan. Det er en dreining av strategien som ikke minst Norge har ivret for i flere år, og som nå øyensynlig har fått alminnelig tilslutning.

Den amerikanske presidenten gjorde det også klart at det verken er USAs eller andre lands oppgave å ta hånd om sikkerheten i Afghanistan til evig tid. Det er afghanernes egen jobb, understreket han. Derfor kommer en stadig større del av de internasjonale styrkene til å bli brukt til å trene opp afghanske styrker slik at de i stadig større grad selv kan ta ansvaret for fred og sikkerhet. President Obamas plan er å starte en tilbaketrekking av de amerikanske styrkene allerede i 2011. Når det internasjonale, militære engasjementet endelig er over, sa han ingenting om. Det vil «situasjonen på bakken» bestemme, sa han.

Krigen i Afghanistan blir stadig mindre populær i USA. Årstallet 2011 for å begynne tilbaketrekkingen av soldater er derfor neppe tilfeldig valgt. I 2012 skal Obama eventuelt gjenvelges. Da kan det være greit å kunne vise til at han er i ferd med å avslutte en upopulær krig som hans forgjenger satte i gang, på samme måten som han allerede er i ferd med å avslutte det amerikanske militære nærværet i Irak.

Den krigen stemte Obama, som en av få senatorer, mot. Og han har helt rett når han påpeker at det nettopp var den krigen som svekket USAs evner til å vinne over al-Qaida og Taliban i Afghanistan, fordi mesteparten av USAs militære kapasitet ble satt inn i Irak. Det ga lederne med Osama bin Laden i spissen muligheten til å slippe unna, og regruppere seg i Pakistan. George W. Bush gjorde fatale feil. De feilene har Obama arvet, men det er han som kan bli felt av dem.

20 år siden Muren falt

Murens fall:

9. november 1989, for nøyaktig 20 år siden i dag (mandag), er den viktigste datoen i Europas historie etter 8. mai 1945.

Seint om kvelden den dagen ble muren i Berlin åpnet. Det er tilfeldig at det skjedde akkurat da, men ikke at DDR-staten var i ferd med å komme til veis ende. Hele sommeren og høsten hadde hundretusener marsjert i gatene i Leipzig og Dresden og tusenvis hadde flyktet til Tsjekkoslovakia og Ungarn for å forsøke å komme vestover den veien før DDR-regimet stengte også de grensene.

At porten ble åpnet i Bornholmer-strasse akkurat 9. november skyldes det noen sier var en misforståelse, andre en forsnakkelse. Sentralkomiteen i DDRs statsbærende parti hadde vedtatt av dets borgere skulle få reise vestover, men ikke sagt nøyaktig fra når.

Egentlig begynte slutten på DDR på ærestribunen under militærparaden som markerte statens 40-årsjubileum på seinsommeren. Sovjetunionens president, Mikhael Gorbatsjov, kysset DDR-sjefen Erich Honecker og fortalte ham at de sovjetiske styrkene i landet ikke ville bli satt inn for å slå ned demonstrasjonene, slik Sovjetstyrkene hadde slått ned oppstanden i Ungarn i 1956 og satt en stopper for Praha-våren i 1968. Uten sovjetstøtte klarte verken Honecker eller hans etterfølgere å holde på makten.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

To personer har hovedæren for det som skjedde i 1989 og 1990, Gorbatsjov og den vest-tyske forbundskansler Helmuth Kohl. Gorbatsjov fordi han ikke ville holde seg med klientstater mot folkenes vilje, og Kohl fordi han været de mulighetene som åpnet seg, og handlet. På ti måneder samlet han Tyskland, mot Gorbatsjovs ønsker og til stor skepsis fra Frankrikes Mitterand og Storbritannias Thatcher. Det var realiteter bak munnhellet om at de var så glade i Tyskland at de helst så at det var to. Men Kohl skaffet seg støtte fra USAs president, George Bush, og da fikk han ryggen fri.

De demokratiske statene som ble født for snart 20 år siden, hadde, etter tysk okkupasjon, vært diktaturer i over 40 år. To generasjoner østtyskere kjente bare landets korte demokratiske historie fra bøkene. Heller ikke i resten av Øst-Europa hadde demokratiet dype, historiske røtter. At demokratiet har slått rot nå, 20 år etter Murens fall, skyldes først og fremst landenes egne politiske ledere, men også at Vest-Europa åpnet seg.

Det var ikke NATOs raketter, men EUs økonomiske suksess som sprengte murene i Europa. I stedet for å konsentrere seg om sine egne problemer, tok EU de fattige fetterne inn i fellesskapet så snart de hadde etablert demokratiske rettsstater og innført markedsøkonomi. Det er en historisk gjerning, som Norge dessverre bare har vært tilskuer til.

FN-ansatte er terrormål

Utrygt i Kabul:

FN flytter om lag halvparten av sine 1.100 utenlandske ansatte i Afghanistan til tryggere steder. Angrepet på gjestehuset i forrige uke, der fem FN-ansatte ble drept, viser at selv de sivile FN-medarbeiderne som er engasjert i en lang rekke av verdensorganisasjonens hjelpeprogrammer i landet, er terrormål.

Heller ikke de 4.500 afghanerne som arbeider for FN er trygge. FNs beslutning bekrefter at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke blir bedre, men verre. Som FNs spesialutsending, Kai Eide, sier: Før var det krigssesong i sommerhalvåret, nå pågår krigen hele året.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Kai Eide understreker at FN ikke har noen planer om å trekke seg ut av Afghanistan. Men FN føler behov for å forsterke sikkerhetstiltakene ved sine bygninger i landet. Det er et dårlig tegn. For på tross av store internasjonale styrker i åtte år og oppbygging og trening av afghanske sikkerhetsstyrker, blir det stadig farligere å være utlending i store deler av landet. De norske offiserene som i en kronikk i forrige uke tok avstand fra svartmalingen av situasjonen, har sikkert rett i at bildet er nyansert, at det bygges veier, at barn kommer på skole, og at det i deler av landet er fredeligere enn på mange år. Men det er ikke det generelle inntrykket. Det er at Taliban er på frammarsj og at også andre væpnede grupper holder liv i den krigen som har rast i landet i minst 30 år.

Hamid Karzai er gjenvalgt som landets president, etter et valg preget av lav deltakelse og mye juks. Han har gjennom sine sju år ved makten ikke greid å skape økonomisk framgang eller sikre sentralregjeringens myndighet i særlig store deler av landet. Derimot er det grunn å frykte at Frankrikes utenriksminister, Bernard Kouchner, har rett når han sier at presidenten er korrupt. Det i hvert fall liten tvil om at mange av dem han omgir seg med, er det, og at korrupsjonen blant landets politiske elite er en av årsakene til at folkets tillit er minimal.

NATO og landene som har soldater i Afghanistan bedyrer at de ikke har noen planer om å trekke seg ut. Det må de si. Men utålmodigheten vokser i alle medlemslandene og på et eller annet tidspunkt må sikkerheten til befolkningen overlates til afghanerne selv. Det internasjonale samfunnet kan ikke føre krig i Afghanistan til evig tid. Knapt nok i nye tre-fire år. Det skiftet i strategi som går ut på å øke innsatsen i opplæring og trening av afghanske styrker har internasjonal utmarsj som mål.

NATO – og Norge – er i Afghanistan fordi man hevder at frontlinjen i kampen for landenes egen sikkerhet går der. Det kan godt være, men i det lange løp må nok forsvarsverket trekkes lenger tilbake.

Kritisk i Afghanistan

Afghanistan:

Den amerikanske øverstkommanderende for NATO-styrkene i Afghanistan, general Stanley A. McChrystal, ber om flere soldater og en ny strategi. Han frykter at ISAF er i ferd med å tape krigen mot Taliban, og skriver i et hemmelig notat som Washington Post har fått tak i, at den afghanske regjeringen herjes av omfattende korrupsjon og brutale maktovergrep, og at de internasjonale styrkene bruker en taktikk som gjør at sivilbefolkningen ikke har noen grunn til å ha tillit til dem.

Den amerikanske generalen skriver at endringene må skje i løpet av de kommende 12 månedene, hvis ikke kan hele operasjonen i Afghanistan ende med fiasko.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Taliban er borte fra makten i Afghanistan. Jenter går igjen på skoler i deler av landet. Sivile hjelpeprogrammer har gjort livet lettere for noen afghanere, men de fleste lever som de gjorde før det internasjonale samfunnet engasjerte seg. Talibans leder, mulla Omar, har opprettet Det islamske emiratet Afghanistan fra sitt hovedkvarter i Pakistan, og rekrutterer stadig flere krigere, som kontrollerer betydelige områder og styrer med sharia-lover.

Livet er blitt farligere for sivilbefolkningen i stadig større deler av landet, og de internasjonale styrkene sees ikke lenger på som befriere, men som okkupanter. Det går seint å trene opp tilstrekkelige afghanske styrker til at afghanerne selv kan overta ansvaret for sikkerheten i landet, og styrkene er infiltrert av Taliban. Regjeringen til president Hamid Karzai preges av stadig mer korrupsjon og grovt maktmisbruk.

Både i USA og i Europa øker motstanden mot engasjementet i Afghanistan. Selv president Barack Obama, som reduserer tallet på soldater i Irak for å kunne øke det i Afghanistan, nøler med å sende nye styrker før han ser en strategi som har muligheter for å lykkes. Italias statsminister Silvio Berlusconi, sa etter at sju italienske soldater ble drept av en selvmordsbomber i forrige uke, at han ville trekke de italienske soldatene ut snart som mulig.

I Storbritannia møter statsminister Gordon Brown stadig sterkere motstand mot krigen.
Mye tyder derfor på at General McChrystals analyse er riktig. At de internasjonale styrkene kommer til å tape krigen dersom det ikke skjer noe avgjørende nytt i løpet av det neste året. En slik ny utvikling må innebære bedre sikkerhet for sivilbefolkningen, slutt på at NATO-bomber dreper sivile, mindre korrupsjon og maktmisbruk fra makthaverne i Kabul og større vekt på gjenoppbygging enn på krigføring. Lite tyder på at noe av dette vil skje. Det spørs derfor om ikke NATO nå må begynne å planlegge tilbaketrekking framfor å lage nye planer for krigføringen.

Utskjelt FN-sjef på besøk

I hardt vær:

FNs generalsekretær Ban Ki-moon er i Norge. I tre dager skal han farte rundt på Svalbard for å observere hva klimaendringene gjør med naturen i Arktis. Ingen steder er endringene mer synlige enn ved polene.

Kunnskapen han skaffer seg vil han bruke når han skal drøfte klimaet med verdens toppledere i New York om et par uker, men ikke minst foran FNs store klimakonferanse i København i desember. Der håper man fremdeles at det blir mulig å vedta en ny forpliktende avtale om reduksjoner i utslipp av klimagasser som kan erstatte Kyoto-avtalen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Opptakten til Ban Ki-moons besøk var mildt sagt ikke det beste. I en rapport fra ambassadør Mona Juel ved den norske FN-delegasjonen i New York, blir FN-sjefen beskrevet som tafatt, usynlig og uten karisma, en hissigpropp som oppfattes som en svak og konturløs leder. Rapporten ble lekket til Aftenposten, og den norske utenriksledelsen fikk sitt svare strev med både å unnskylde lekkasjen, og opplyse at karakteristikkene ikke er dekkende for regjeringens oppfatning av ham. Men karakteristikkene er ikke skapt i ambassadørens hode. De reflekterer åpenbart utbredte holdninger og oppfatninger blant de delegerte i verdensorganisasjonen.

Lekkasjen var ekstra pinlig for Norge både fordi Ban Ki-moon kommer hit etter en norsk invitasjon og fordi FN er og alltid har vært, den viktigste arena for norsk utenrikspolitikk ved siden av NATO. Norge er en stor bidragsyter både til FNs generelle virksomhet og til FN-organenes aktiviteter. Under den forrige generalsekretæren, Kofi Annan, fikk også flere nordmenn framskutte posisjoner i FN-systemet.

Arbeidsmulighetene til FNs generalsekretær bestemmes av de store medlemslandene, særlig de fem faste i Sikkerhetsrådet. I de fleste av FNs leveår har man ikke ønsket at verdensorganisasjonen skal spille noen viktig rolle på det som opprinnelig var kjernevirksomheten, bevare freden. Derfor har man ofte valgt «tafatte» generalsekretærer. Den alvorligste innvendingen mot Ban Ki-moon er imidlertid at arbeidet med å effektivisere verdensorganisasjonen, som begynte under Kofi Annen, har stanset opp. Det har svekket hans muligheter til å få en ny periode når den nåværende går ut.

Det er FNs klimapanel som har tegnet det brede bildet av klimakrisen, og det er fremdeles FNs klimakonferanse som er den viktigste arenaen når det arbeides med en ny avtale til erstatning for Kyoto-avtalen. Derfor er det bra at FN-sjefen selv får se hvilke følger et varmere klima får. Forhåpentligvis bidrar besøket til at Ban Ki-moon har evne til å bli en effektiv pådriver fram mot møtet i København. Det tviler mange dessverre på.

Sv-erne sier ja til Nato

Ja til Nato

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Hele 86 prosent av de SV-velgerne som har tatt standpunkt, er for norsk medlemskap i Nato, viser en meningsmåling Gallup har gjort for Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Det innebærer at et viktig skille mellom velgerne på venstresiden er i ferd med å bli borte, skriver de to professorene Hanne Marthe Narud og Helge Hveem i en kronikk i Aftenposten. Det kan de ha rett i. Skjønt det kan også være at selve Nato-medlemskapet er blitt så selvfølgelig og lite kontroversielt at det blir tatt for gitt. Både medlemskapet i forsvarsalliansen og deltakelsen i Natos operasjoner i Afghanistan er jo en del av det politiske grunnlaget som den regjeringen SV er med i, bygger på. For mange SV-velgere kan det derfor se ut som om forholdet til Nato er blitt likt forholdet til monarkiet. Partiet er egentlig mot, men aksepterer begge deler.
Oppslutningen om Nato har aldri vært større i Norge enn nå. Hele 93 prosent av dem som har tatt standpunkt, sier ja til medlemskapet. Riktignok er det 20 prosent som svarer vet ikke, og mange av dem kan være i tvil, skriver professorene. Likevel er det oppsiktsvekkende at en så stor andel av befolkningen er tilhengere av en allianse som fører krig langt borte. Et klart flertall støtter også norsk deltakelse i Isaf. Selv SV-velgerne er så godt som delt på midten i dette spørsmålet.
Det er snart 20 år siden Muren falt og den kalde krigen gikk mot slutten. Den krigen vant vesten. De som trodde at kommunistdiktaturene i øst var folkelig forankret, tok feil. Folkene ville ha demokrati av vestlig type, og alle de landene som var en del av Sovjetimperiet og ligger vest for det tidligere Sovjetunionen, er nå med i Nato og EU. Selv de baltiske statene som var en del av Sovjetunionen, har lenge vært med begge steder, og andre tidligere sovjetrepublikker ønsker seg inn. Om de, og vi, har noe å tjene på det, er imidlertid høyst tvilsomt.
Motstanden mot Nato og Norges nære bånd til USA var selve grunnlaget for dannelsen av SVs forgjenger, Sosialistisk Folkeparti. Da var den kalde krigen på sitt kaldeste. Men verken Nato eller SV forsvant da den krigen var over. De fant nye oppgaver. SV er først og fremst blitt et radikalt miljøparti, mye likt «grønne» partier i andre vest-europeiske land, mens Nato har funnet ut at forsvaret av medlemmenes sikkerhet må utkjempes langt utenfor alliansens grenser. Derfor kriges det i Afghanistan.
Det er som SV-medlem, Natotilhenger og fredsforskningsdirektør Stein Tønnesson sier: Verden har faktisk forandret seg. Det har SV-velgerne oppdaget. Nato-medlemskapet står ikke lenger på den politiske dagsordenen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter