Viser arkivet for stikkord krig

Strid om krigføring

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen behøver bare formelt sett bare vedtak i regjeringen for å sende norske soldater i krig. Foto: Terje Pedersen, ANB

Det er politisk strid om regjeringen eller Stortinget skal ha det avgjørende ordet når Norge skal gå til krig eller sende norske soldater til såkalte utenlandsoperasjoner. Fra sentralt hold i både SV og Senterpartiet blir det nå foreslått at regjeringen må ha en forankring fra Stortinget i plenum i slike situasjoner. Arbeiderpartiet og Høyre vender tommelen ned.

Programkomiteen i Senterpartiet foreslår at Stortinget bør stå bak beslutninger om å sende norske styrker utenfor NATOs grenser. Lederen av komiteen, Trygve Slagsvold Vedum, mener dette er en sak med så store konsekvenser at parlamentet må stå bak. I dag er det slik at regjeringen beslutter, vanligvis etter å ha lagt spørsmålet fram på hemmelig møte i den utvidede utenrikskomiteen på Stortinget.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Her er Senterpartiet på linje med SV, som mener at Stortinget bør diskutere en så alvorlig sak i åpent møte. Tidligere SV-leder Kristin Halvorsen tok før jul et generaloppgjør med beslutningsprosessen i regjeringen i forkant av Libya-krigen. Hun angrer ikke på at Norge deltok, men mener at håndteringen var uholdbar og er spesielt kritisk til at statsminister Jens Stoltenberg hadde hastverk.

– Vi kan ikke ha det slik at avgjørelser om krigsdeltakelse tas over mobiltelefon i løpet av noen timer, sa Halvorsen til Aftensposten i desember. Hun hevder at det hadde vært mulig å sammenkalle Stortinget for en bred debatt om saken på linje med det danskene hadde i sin nasjonalforsamling. Også toneangivende politikere i Frp, KrF og Venstre har etterlyst mer åpenhet og stortingsmøte i slike tilfeller.

– Dette er regjeringens ansvarsområde, sier lederen i Stortingets utenriks- og forsvarsminister Ine Marie Eriksen (H) til Aftenposten. Hun mener det må være slik for at Stortinget skal kunne opprette sin kontrollfunksjon overfor regjeringen. Arbeiderpartiets Eva Kristin Hansen mener det kan bli krevende å holde stortingsmøte dersom regjeringen har kort tid på seg.

Det er gode argumenter for å ha mer åpenhet rundt norsk krigsdeltakelse, men det er viktig å holde tunga rett i munnen. Vi må holde fast på maktfordelingsprinsippet mellom tre uavhengige myndigheter. Stortinget vedtar lover, regjeringen har utøvende myndighet og så er det opp til domstolene å dømme.

Ifølge Grunnloven er det altså regjeringen som avgjør om Norge skal gå til krig eller sende soldater til utenlandsoperasjoner. Slik må det fortsatt være. Samtidig må regjeringen være sikker på at den har ryggdekning i nasjonalforsamlingen. Alternativet er i ytterste fall at regjeringen blir felt. Men dersom vi rokker ved dette prinsippet, blir det vanskelig for Stortinget å stille regjeringen til ansvar. Da har Stortinget allerede fått blod på hendene og gjort seg medansvarlig.

Kriger for å skape fred

Sittende president:

Årets vinner av Nobels fredspris beundrer ikkevoldspolitikken til Gandhi og Martin Luther King. Men president Barack Obama kan ikke frasi seg mulighetene til å gå til krig for å forsvare USA.

Årets fredsprisvinner er først og fremst amerikansk president. Presidentens fremste oppgave er å ivareta USAs interesser, også internasjonalt. Det har han til felles med alle andre amerikanske presidenter. Men troen på hvilke virkemidler som virker best, er temmelig annerledes enn forgjengerens. Barack Obama vil at USA skal lede sammen med andre.

Talen ble holdt i Oslo, men store deler av budskapet hørtes ut som om det var rettet mot velgerne hjemme i USA. Bildet han tegnet, var av en sterk president, villig til å bruke hele USAs maktapparat, både det politiske, økonomiske og militære, for å ivareta USAs interesser. Det var ingen internasjonal fredsdue som talte, men en mann som tror at det noen ganger er nødvendig å gå til krig for å skape fred.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Han forsto at mange syntes det var merkelig at han skulle få en pris siden han sto ved begynnelsen av sitt virke, ikke ved slutten av det, og siden han er den sivile øverstkommanderende for soldater som utkjemper to kriger. Den ene, som USA startet, er i begynnelsen av slutten, den andre, som ble påtvunget USA, utkjempes sammen med 42 andre land, for å beskytte verden mot terrorisme.

Direktør Jan Egeland i Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) sa at talen var en av de mest substansielle og viktigste i Fredsprisens historie. Det har han antakelig helt rett i. Noen annet ville vært en skuffelse, siden det var vår tids kanskje største retoriker og dessuten verdens mektigste politiker som holdt den. På mange måter foreleste Obama mer enn han foredro. Han foreleste om politikk og diplomati og om nødvendigheten av å bruke makt, også krig, for å nå politiske mål. Men også om at en vunnet krig ikke er nok til å skape varig fred.

Barack Obama er den første amerikaneren som får fredsprisen mens han fører krig. Men han er ikke den første som får den som et resultat av krigen. President Woodrow Wilson fikk den i 1919 etter å ha bidratt sterkt til vestmaktenes seier i første verdenskrig, og for deretter å ha skapt Folkeforbundet. George Marshall var general under andre verdenskrig, og fikk prisen i 1953 for å ha gitt navn til den økonomiske planen som fikk Europa på fote igjen.

Det er altfor tidlig å si om årets fredspris er treffsikker eller ufortjent, Det vil bare framtiden vise. Obama selv har ikke bedt om å få den. Men han brukte seremonien til å gi verden en forelesning i hva slags president han akter å være. Målene han beskrev, er høye. Det er også fallhøyden.