Viser arkivet for stikkord krf

Vil det gå seg til?

Erna Solberg sier regjeringen gjennomfører den politikken Høyre og Frp gikk til valg på, og at ingen derfor bør være overrasket. Foto: Terje Pedersen, NTB Scanpix.

Da statsminister Erna Solberg oppsummerte den politiske høsten i fjor på denne tiden, hadde knapt hurraropene etter valgseieren og landets nye blåblå regjering lagt seg. På gårsdagens tilsvarende seanse var stemningen en ganske annen.

Les mer…

Dressert av økonomene

Finansminister Siv Jensen framsto forbløffende likt med sine forgjengere, uansett partifarge, da hun presenterte forslaget til statsbudsjett for 2015. Foto: Scanpix NTB.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015 har en klar Høyre/Frp-profil, selv om den nok er betydelig blassere enn mange velgere så for seg i fjor høst.

Les mer…

Tro, tvil og tull

Ifølge kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skal det nye KRLE-faget være bredt og ikke på noen måte forkynnende. Foto: Terje Pedersen, ANB.

Spesielt på to områder maktet Kristelig Folkeparti å sette partiets særpreg på den politiske plattformen til Erna Solbergs regjering: Reservasjonsrett for fastleger og mer kristendom inn skolens livssynsundersvisning.

Les mer…

Møter mer motstand

Tre av fire kommunestyrerepresentanter i Norge er uenige med helseminister Bent Høie i spørsmålet om å gi fastleger reservasjonsrett. Foto: Terje Pedersen, ANB.

For halvannen uke siden marsjerte titusenvis av kvinner, og mange menn, i 8. mars-tog i protest mot regjeringens forslag om å gi fastleger rett til å reservere seg mot å gi henvisning til abort. Nå viser det seg at landets kommunestyrerepresentanter også reagerer like kraftig.

Les mer…

Asylavtalen

Avtalen om asylpolitikken kom etter mye tautrekking mellom regjeringspartiene, KrF og Venstre. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Fredag presenterte regjeringspartiene Frp og Høyre og støttepartiene KrF og Venstre endelig et opplegg som konkretiserer samarbeidsavtalens kapitel om asyl- og innvandringspolitikk. Da hadde det pågått tautrekking helt siden Norges nye regjering tiltrådte.

Les mer…

Høyre i spagat

KrF-nestleder Dagrun Eriksen ønsker å gå nye runder ned statsminister Erna Solberg (H) om regjeringens forslag til reservasjonsmulighet for leger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Foto: Vidar Ruud, ANB

Statsminister Erna Solberg (H) har havnet i et hardt krysspress. Ordførere over hele landet gjør opprør mot regjeringens forslag om at fastleger skal kunne reservere seg mot å henvise pasienter til abort. På den annen side presser KrF på for å få oppfylt avtalen med Høyre og Fremskrittspartiet. En særavtale på en setning er opphavet til hele striden.

165 av 187 ordførere som har svart på VGs undersøkelse sier nei til den foreslåtte reservasjonsmuligheten. Blant de som sier nei er det 19 Høyre-ordførere. Det hører med til historien at Erna Solberg har fått tommelen ned fra profilerte Høyre-ordførere i storbyene Bergen, Oslo og Tromsø.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Høyre/Frp-regjeringen kunne nylig feire 100 dager ved makten. Nå har blåmandagen kommet i et viktig prinsipielt spørsmål. Stortingsgruppa i Høyre har riktignok stilt seg bak avtalene som er inngått med KrF og Venstre for å skape parlamentarisk ryggdekning, men ordførerne ble ikke spurt. Når nå kommunene selv får friheten til å reservere seg mot det nye opplegget, så griper de fleste begjærlig denne muligheten.

Erna Solberg synes å ha undervurdert trykket innad i egne rekker. Så langt er det få som har bitt på det hun kaller «overtalelsens og forståelsens erkjennelse». Statsministeren argumenterer med at det er hensynet til abortsøkende kvinner som for henne er det viktigste. Hun viser til at det nå blir mulig på forhånd å vite om de risikerer å møte en lege som ikke vil gi henvisning til abort. Det kunne ha vært et holdbart argument dersom regjeringen hadde foreslått en reell reservasjonsrett. Men det blir dobbelt galt når kommunene nå kan si nei over en lav sko.

Det er riktignok kommunene som har arbeidsgiveransvaret for fastlegene, men kommunene bør ikke bli en arena for etiske dragkamper. De bør overlates til Stortinget, som i tilfelle bør legge strenge kriterier for når kommuner skal ha adgang til å avvise ordningen. Det bør i første rekke gjelde småkommuner med få fastleger og lang avstand til alternative fastleger.

KrF-nestleder Dagrun Eriksen mener at regjeringens forslag ikke gir en reell reservasjonsadgang. Helseminister Bent Høie (H) er uenig. Han viser til at forslaget som nå er sendt på høring gir den muligheten som framgår av avtalen med KrF. Både statsministeren og helseministeren bedyrer at det er snakk om en reell høring, noe som da kan innbære at opplegget blir justert.

Regjeringen har rotet det skikkelig til for seg selv gjennom dårlig håndverk. Det må forventes bråk uansett hva som blir den endelige utgangen på saken. Kompromisset som ligger der nå, er det nesten ingen som liker. KrF føler seg grundig sviktet, og Høyre-ordførere flest velger å overhøre rådet fra sin egen statsminister. Erna Solberg har havnet i en klassisk politisk spagat. Det er en krevende øvelse.

Rett til reservasjon

Avtalen mellom Høyre, Frp og KrF gir legene en reservasjonsrett i alle samvittighetsspørsmål, og ikke bare når det gjelder henvisning til abort. Foto:Vidar Ruud, ANB.

Det er ingen menneskerett å få være fastlege. Det er en menneskerett å kunne bestemme over sin egen kropp. Det er en menneskerett å ha trygghet for at et offentlig finansiert helsevesen sikrer alle pasienter et likt behandlingstilbud, og ikke gjøres til et samvittighetsspørsmål for den enkelte lege.

Les mer…

For stor avstand

Trine Skei Grande, Knut Arild Hareide har inngått samarbeidsavtale med regjeringsprosjektet som Erna Solberg og Siv Jensen blir alene om. Foto: Vidar Ruud, ANB

Erna Solberg sikter på å danne en mindretallsregjering av Høyre og Fremskrittspartiet. Venstre og KrF vil bare opptre som støttepartier i Stortinget.

Det er klart etter at sonderingssamtalene mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF ble avsluttet mandag. Nå blir det reelle regjeringsforhandlinger mellom Høyre og Frp.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det har allerede vært en tøff dragkamp i to uker. Avstanden i politikk ble for stor, spesielt mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. I tillegg er det et faktum at Frp vil kutte på områder som er svært viktige for KrF. Det er nok å nevne u-hjelp som stikkord. Samtidig har alle de fire partiene kommet med dyre valgløfter.

Venstre-leder Trine Skei Grande og KrF-leder Knut Arild Hareide har i over ett år sagt at det er lite realistisk at deres partier går i regjering sammen med Fremskrittspartiet. De har begge ønsket en regjering av Høyre, KrF og Venstre. På den annen side har Frp-leder Siv Jensen gjort det klart at Frp ikke vil støtte en regjering som partiet selv ikke er en del av. Etter resultatet i stortingsvalget, er det ingen tvil om at Frp mener alvor.

Størst spenning har det vært knyttet til om KrF ville gå i regjering eller bare opptre som støtteparti i Stortinget gjennom en avtale. Venstre og KrF har i den situasjonen ønsket å opptre samlet, siden det gir størst mulighet for uttelling. Alternativet er at ett av sentrumspartiene forsøker å blankpusse profilen i opposisjon. Det kan fort bli et svært så uinteressant liv i skyggenes dal.

Rent matematisk er Erna Solberg nemlig bare avhengig av å ha støtte fra ett av sentrumspartiene, men hun ønsker å ha med begge. Hun er opptatt av å skape en bred borgerlig front som også kan vinne valget i 2017. Da er det om å gjøre å ha KrF med i folden. Alternativet er at KrF sklir over i Arbeiderpartiets armer ved neste korsvei. Den risikoen vil Erna Solberg nødig ta.

Ledelsen i KrF og Venstre har kommet til at partiene deres vil tjene mest på å forhandle med Erna Solberg & co fra vippeposisjonen på Stortinget. Da får det ikke hjelpe at partiene mister den innflytelsen som deltakelse i regjering ville ha gitt. Men KrF og Venstre kan glede seg over at Lofoten er fredet i fire nye år og at det gis amnesti til asylbarna.

Alle de fire partiene gikk til valg på et løfte om at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. Det forplikter, og bordet fanger. Erna Solberg må riktignok ty til plan B, men hun har sikret seg et solid parlamentarisk grunnlag. Felles politikk ligger også i bunnen på mange områder.

Nå starter Erna Solberg altså reelle regjeringsforhandlinger med Siv Jensen & co. Problemet er at Solberg og Jensen må gå nye runder med KrF og Venstre, først om regjeringsgrunnlaget og så ved enhver øvrig korsvei i Stortinget. Det blir strevsomt

Øker presset mot Erna

KrF-leder Knut Arild Hareide fikk onsdag klar beskjed fra partiets landsstyre om hvilke saker som er viktige i regjeringssamtalene. Foto: Vidar Ruud, ANB

De borgerlige partiene er fortsatt på talefot. KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstre-leder Trine Skei Grande har fått ryggdekning for å gå videre i sonderingssamtalene. Frp-leder Siv Jensen har til og med fått klarsignal til å starte reelle regjeringsforhandlinger.

Onsdag ble av mange karakterisert som en D-dag som skulle gi klarhet i hvilke partier Høyre-leder Erna Solberg får med seg i en borgerlig regjering, men avklaringen uteble. Forhandlerne nøyde seg med å ta en pust i bakken for å sjekke stemningen i partiene. Det er åpenbart stor skepsis og motstand i KrF og Venstre mot å gå inn i regjering sammen med Frp, men samtidig forplikter løftet om at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

KrF og Venstre har så langt ikke fått nok gjennomslag i dragkampen med Høyre og Fremskrittspartiet. KrF-leder Knut Arild Hareide var den som satte ord på den politiske avstanden. Familiepolitikk, menneskeverd pluss en god distrikts- og landbrukspolitikk var stikkordene han brukte onsdag kveld. Bak alle disse punktene skjuler det seg krav i milliardklassen.

I tillegg ryktes det at Høyre og Frp så langt ikke har gitt opp ønsket om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Erna Solberg holder igjen. Hun vil forståelig nok spare slike godbiter til innspurten i reelle regjeringsforhandlinger.

Høyre trenger bare regjeringsstøtte fra Venstre eller KrF i tillegg til Frp. Venstre og KrF har likevel gjensidig interesse av å opptre i tospann siden det gir størst forhandlingsmakt. På den annen side er også Erna Solberg paradoksalt nok best tjent med det samme. Hun frykter nemlig at KrF skal bli frikoblet fra det borgerlige prosjektet, for så kanskje å ende opp på Arbeiderpartiets side ved valget i 2017.

Det synes åpenbart at Høyre får med seg Fremskrittspartiet i regjering, spørsmålet nå er om KrF og Venstre bare skal bidra som fødselshjelpere. Regjeringsdeltakelse gir naturlig nok størst innflytelse, men da hefter man også for kamelene som må svelges. Ved å sitte på vippen vil småpartiene stå friere med «rene» fingre, men det blir vanskelig å vinne store seire. Halmstrået kan bli en omfattende avtale med Erna Solberg & co.

For KrF og Venstre var det forhandlingstaktisk klokt å skape dramatikk rundt onsdagens møter. Ved å vise til skepsisen i sine partier kan både KrF-lederen og Venstre-lederen øke presset mot Erna Solberg. Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande har synliggjort at de mener alvor med sine krav, men de har samtidig sørget for å holde de konkrete kortene tett til brystet, også internt. Det gir forhandlingsrom. På den annen side kan bordet fort komme til å fange etter hvert som tiden går.

Nå forsøker KrF og Venstre å presse mer ut av sitronen. Det gjenstår å se om det er mer saft igjen når også Høyre, og ikke minst Frp, skal forsyne seg.

Partier som gir og tar

Venstre-leder Trine Skei Grande, KrF-leder Knut Arild Hareide, Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen har sonderer videre i Nydalen. Foto: Terje Pedersen, ANB

Om noen få dager går sonderingssamtalene i Nydalen inn i en avgjørende fase. Da blir det klart hvilke borgerlige partier som blir med i Erna Solbergs regjering. På de daglige presseorienteringene har det vært lite eller ingenting å hente. Intet er klart før alt er klart, har vært mantraet. Men torsdag og fredag kom det røyksignaler som gir visse tegn på hva vi har i vente. De fire partilederne røpet nemlig at de er enige om en kommunereform og at de jobber med å finne et felles verdigrunnlag.

Når Erna Solberg nå fokuserer på valgfrihet for enkeltmennesker og familier, så er det som manna fra himmelen for KrF. Her ligger det for eksempel en mulighet til å få gjeninnført kontantstøtte for toåringer. Venstre synes mer regjeringskåte enn KrF. Derfor er det grunn til å merke seg at Venstre-leder Trine Skei Grande er veldig opptatt av å ha KrF med i den borgerlige leiren, selv om KrFs stemmer egentlig ikke trengs for å skape flertall. I tillegg må vi huske at det er nettopp i verdispørsmål at de rødgrønne partiene har støtt KrF fra seg de siste åtte årene.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Både Høyre, Frp og Venstre har lenge ivret for en kommunereform. KrF har inntatt en mer lunken holdning. Samlet sett sørger imidlertid de borgerlige partiene for å kjøre en kile inn i det som måtte være igjen av rødgrønt samarbeid. Ap og Sp er riktignok enige om å beholde fylkeskommunen, men er dypt splittet i synet på kommunestørrelser.

Erna Solbergs strategi er å holde på et bredt borgerlig flertall slik at det blir mulig å vinne valget også i 2017. Da er det om å gjøre at KrF ikke blir en frispiller som kan havne på lag med Ap ved neste korsvei. Erna Solberg har lovet at alle de borgerlige partiene skal få innflytelse, men det sier seg selv at innflytelsen blir større i regjering enn utenfor.

Overordnet politikk og de store stridssakene har vært temaet på sonderingsmøtene. Om noen få dager må partiene sjekke bakover i organisasjonen for å få ryggdekning til eventuelt å gå i konkrete regjeringsforhandlinger. Ledelsen i KrF og Venstre har tidligere karakterisert det som lite sannsynlig at de kommer til å gå i regjering med Frp. På den annen side har Siv Jensen gjort det klart at Frp ikke vil støtte en regjering som partiet selv ikke er den del av.

Det er genialt av Erna Solberg å bruke verdispørsmål som lim når hun nå skal bygge bro på borgerlig side. Da blir det lettere å få KrF med på laget. Spørsmålet er nå bare om KrF blir med i regjeringen eller bare opptrer som støtteparti i Stortinget. Det avgjørende er uansett å få klistret sammen alle de fire borgerlige partiene. Mer og mer tyder på at bordet fanger, fullt og helt.

De to nyhetene vi så langt har fått servert fra Nydalen viser at de fire partiene er innstilt på å gi og ta.

Erna er vinneren

Erna Solberg har brakt Høyre tilbake på 80-tallets Willoch-nivå. Foto: Vidar Ruud, ANB

Erna Solberg blir Norges nye statsminister. Valgresultatet etterlater ingen tvil om at Høyres leder vil overta styringen i landet i løpet av få uker.

Les mer…

Et enkelt valg

Gjennom hele valgkampen har Jens Stoltenberg bedt Erna Solberg til å fortelle om hvem som skal være med i en borgerlig regjering og hva slags politikk den vil føre. Han har ikek fått svar. Foto: Vidar Ruud, ANB

Sjelden har uttrykket «du vet hva du har, men ikke hva du får» passet bedre foran et stortingsvalg.

Les mer…

Uredelig av Frp

Frp-leder Siv Jensen kaller de kontroversielle forslagene fra sitt eget utvalg for «spreke og offensive», men understreker at de ikke er uttrykk for partiets politikk. Sånt holder ikke to og en halv uke før valget. Foto: Vidar Ruud, ANB

Fremskrittspartiet opptrer uredelig overfor velgerne i innvandringspolitikken.

Les mer…

KrF og Venstre

Venstre-leder Trine Skei Grande og KrF-leder Knut Arild Hareide må trolig forholde seg til både Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen etter valget. Foto: Terje Pedersen, ANB

KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstre-leder Trine Skei Grande går sammen om å holde Fremskrittspartiet unna regjeringsmakt. Disse to sentrumspartiene vil heller ha en regjering av Høyre, KrF og Venstre.

– Det vil bli en helt annen politikk om Høyre skal samarbeide med ytterkanten i norsk politikk, sier Trine Skei Grande til Dagsavisen. Knut Arild Hareide vil kjempe for å gi sentrum reell innflytelse i norsk politikk.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er naturlig at KrF og Venstre advarer mot en regjering der Høyre og Fremskrittspartiet har flertall. Da vil jo alle de andre partiene miste innflytelse. Men det skal godt gjøres at vi ender opp med en blåblå regjering etter valget. Det mest sannsynlige er at Venstre og KrF havner på vippen i Stortinget. Spørsmålet er hvordan KrF og Venstre da plasserer seg. Disse to småpartiene kan enten passivt godta at det dannes en mindretallsregjering av Høyre og Frp eller de kan velge å gå inn i en borgerlig regjering.

Både KrFs og Venstres leder mener det er mest sannsynlig med en regjering med Høyre, KrF og Venstre, men de holder begge døra på gløtt for Fremskrittspartiet. KrF og Venstre lover nemlig velgerne at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. På den annen side har Siv Jensen gjort det klart at Frp ikke vil støtte en regjering som partiet ikke er en del av. Dermed kan vi risikere at bordet fanger for alle fire.

Høyre-leder Erna Solberg ønsker alle de fire partiene med i regjering, men hun utelukker ikke en løsning der noen stiller seg utenfor som støttepartier. Solberg lover imidlertid at alle skal få innflytelse. Men det sier seg selv at man får mest innflytelse av å gå inn i regjering.

I en valgkamp er det naturlig å blankpusse egen profil. Ulempen er at velgerne ikke får en klar formening om hva slags politikk som vil bli ført. For å klargjøre fronten mot Frp har Hareide og Skei Grande listet opp 15 punkter de står sammen om. På 11 av disse møter de motstand fra Frp. Nei til oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja står øverst på denne lista. Her står også grønn skattepolitikk, en mer human behandling av asylbarna, nei til karakterer i barneskolen og fortsatt pappaperm. Felles for alle disse fem sakene er at KrF og Venstre her er på kollisjonskurs med både Høyre og Fremskrittspartiet.

For å få gjennomslag på disse saksområdene må KrF og Venstre gå inn i regjering og presse Høyre «på plass». Problemet er bare at det trolig ikke blir nok. Småpartiene må nok også ha Frp med på laget. Mye tyder nemlig på at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil få flertall sammen, og da vil en mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre bli nedstemt på alle disse fem områdene. Her gjør altså Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande opp regning uten vert.

KrF vil på banen

KrF-leder Knut Arild Hareide har støtte i landsmøtet for strategien som er staket ut. Foto: Terje Pedersen, ANB

KrF-leder Knut Arild Hareide gjør det klart at KrF vil ha et politisk skifte til høsten, og partiet ønsker plass i en ny regjering. Nå er det på tide å komme ned fra tribunen der partiet har sittet i snart åtte år.

– De største seirene har vi fått i regjering, sa Hareide i sin landsmøtetale. Dersom det blir borgerlig seier til høsten er det mest sannsynlig at KrF og/eller Venstre havner på vippen. Høyre og Fremskrittspartiet får neppe flertall sammen. Hareide mener at en regjering bestående av Høyre, KrF og Venstre blir det beste og mest levedyktige alternativet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Problemet er bare at KrF her gjør opp regning uten vert. Frp-leder Siv Jensen har nemlig sagt klart ifra at Frp ikke vil støtte en regjering som partiet selv ikke er en del av. Her er det ikke prutningsmonn. På den annen side hevder Hareide det er lite sannsynlig at det kan bli en firepartiregjering. Begrunnelsen er at den politiske avstanden til Fremskrittspartiet er for stor.

KrF-lederen har sagt at det kan hende han som nybakt far takker nei til å bli statsråd, men han gjør det samtidig klart at han kan tenke seg å bli eldreminister dersom det likevel blir aktuelt å gå inn i regjeringen. Hareide har smart nok lansert Dagrun Eriksen og Hans Olav Syversen som aktuelle statsrådskandidater, så det er helt tydelig at KrF ønsker seg inn i regjering. På den annen side vil KrF som sentrumsparti vokte seg for å gro fast i en borgerlig blokk.

Derfor har Hareide skissert klare og tydelige politiske ambisjoner på vegne av partiet. Til manges overraskelse står landbrukspolitikk høyt oppe på denne lista, i tillegg til tradisjonelle KrF-saker som økt bistand, miljø, fattigdomsbekjempelse og familiepolitikk.

Spørsmålet er så om KrF har oen Plan B og hvor aktuell den eventuelt er. Mye tyder på at det finnes en slik plan i Hareides hode. Det er bare å minne om at KrF gikk til valg med et ønske om sentrumsregjering i 2001. Også den gangen fantes det en Plan B. Resultatet ble nemlig at KrF og Venstre gikk i regjering med Høyre. Sp vendte blikket den andre veien. Frp støttet Bondevik II-regjeringen, men partiet har lært av feilene fra den gang og forlanger nå å få være med i en eventuell ny borgerlig regjering.

Også KrF har lært av tidligere feil. Regjeringsbudskapet ble for utydelig, både i 2005 og i 2009. I år får velgerne derfor klar beskjed om at KrF vil bidra til at det dannes en borgerlig regjering. Det kan skje ved at KrF blir med rundt Kongens bord eller godtar at det dannes en borgerlig regjering av Høyre og Frp.

Politisk gjennomslag for hjertesakene vil avgjøre hva som blir utfallet for KrFs del. Prosessen her kan fort føre til i at bordet fanger og at landet får en firepartiregjering. KrF vil være med på banen der de politiske sakene avgjøres.

Frp provoserer

Per Sandberg og Frp’s programkomite går inn for store endringer i norsk alkoholpolitikk. Foto: Terje Pedersen, ANB.

Fremskrittspartiets programkomite vil åpne norske alkoholkraner på vidt gap.

Les mer…

Rødgrønn sjuårskrise

Liv Signe Navarsete, Helga Pedersen og Audun Lysbakken smilte bredt da de rødgrønne markerte sju år i regjering. Men utsiktene for at de også skal feire åtteårsdagen er ganske dystre. Foto: Terje Pedersen, ANB.

Sp, SV og Ap markerte onsdag sine sju år i regjeringskontorene med pølser og brus. Men ellers er tilstanden blant de rødgrønne alt annet enn en fest.

Les mer…

Sperre mot de små

Venstre havnet under sperregrensen ved valget i 2009. Nå vil FpU gjøre det enda vanskeligere for partileder Trine Skei Grande å komme tilbake med full kraft. Foto: Terje Pedersen, ANB

Norsk politikk domineres av tre store partier og fire småpartier. Partiene fordeler seg i to jevne blokker: De rødgrønne med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet og de borgerlige med Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og KrF.

Les mer…

Kontant kutt

“Overgangsstøtte” er barneminister Audun Lysbakkens karakteristikk av det som er igjen av kontantstøtten. Foto: Christina Halvorsen, ANB.

På starten av valgkampens oppløpsside smeller de rødgrønne regjeringspartiene til med et kutt i kontantstøtten. Både Arbeiderpartiet og SV har vært motstandere av ordningen helt siden den ble innført av Bondevik-regjeringen i 1998.

Les mer…

Kristelig veivalg

Nestleder Inger Lise Hansens skjebne i KrF vil være et tegn på hvilken retning partiet kommer til å bevege seg i. Foto: Terje Pedersen, ANB

Det er de samme kreftene som nå rammer KrFs nestleder Inger Lise Hansen som felte Vålerenga-prest Einar Gelius. At hun risikerer å ryke ut av partiledelsen er nok et eksempel på den manglende toleransen som fortsatt dominerer i brede kristelige miljøer. Den som velger en annen vei enn den smale sti, setter sin egen posisjon og framtid i fare. Det fikk Gelius smertelig erfare. Det samme kan skje med KrFs utradisjonelle og utfordrende nestleder.

Det er selvsagt mange forskjeller mellom Gelius og Hansen, deres roller og hva som gjør dem omstridt. Derimot har de det til felles at de opplever å få mer støtte utenfor kirken og Kristelig Folkeparti enn blant sine egne. Samtidig sliter både kirken og partiet med oppslutningen, spesielt blant de unge. Å fryse ut dem som faktisk tiltrekker seg oppmerksomhet fra «utenforstående», enten det skyldes personlig popularitet eller viktige holdningsspørsmål som opptar moderne mennesker, vil ikke snu denne trenden. Men for dem som ønsker å forsvare tradisjonelle kristne verdier, både i kirken og partiet, er det åpenbart krevende å erkjenne at framtiden avhenger av personer som etter deres mening opptrer på en uakseptabel måte.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er ikke vanskelig å føre gode argumenter, både formelle og reelle, for at Einar Gelius utviste så stor grad av manglende skjønn at han måtte avsettes. Heller ikke at Inger Lise Hansen har plassert seg så mye på siden av partiet hun er nestleder i at hun ikke kan gjenvelges. Hvordan Gelius avgang vil virke, er det foreløpig alt for tidlig å konkludere om. Hans egen menighet og tilhengere i kirken reagerer. Men mest av alt er det folk som ikke har tilknytning til kirken eller har et kristent engasjement som raser. Muligheten for at de noen gang blir å finne i Guds hus har blitt enda mindre.

Tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland har skjønt hva som står på spill for partiet. I et oppsiktsvekkende intervju med Dagsavisen gikk hun ut og anbefalte sitt eget parti å gjenvelge den frittalende og kontroversielle nestlederen, som 15 av 19 fylkeslag vil kaste fra partiledelsen Og det er neppe på grunn av politisk enighet i alle spørsmål at hun stiller seg bak Hansen. Mens Valgerd i sin tid framsto som en sentrumsorientert politiker med sterke motforestillinger mot Fremskrittspartiet, har nestlederen åpnet for å samarbeide med dette partiet. Derimot er det to enige om at KrF ikke bare kan være et parti for vellykkede personlig kristne. «KrF kan ikke bare være for de prektige som aldri trår feil, » sa lederen fra partiets storhetstid i et foredrag sist helg.

Kirken har overlevd verre ting enn kritikken etter avgangen til en omstridt prest på Oslos østkant, og vil sikkert klare seg bra denne gangen også. KrF satser på en ny giv med Knut Arild Hareide i lederrollen. Den kan han lettest makte å skape hvis partiet lar ham beholde Inger Lise Hansen som én av nestlederne.

Finner KrF frelseren?

Knut Arild Hareide er favoritt til å overta etter Dagfinn Høybråten. Men greier han å stable partiet på fote igjen? Foto: Terje Pedersen, ANB

Lørdagens overraskende kunngjøring fra Dagfinn Høybråten om at han trekker seg som leder i Kristelig Folkeparti på landsmøtet i 2011, har satt full fart i spekulasjonene om hvem som skal overta. Vedkommende vil få en særdeles krevende oppgave. Partiets anonyme tilværelse i skyggen av Høyre og Fremskrittspartiet, jakten på en ny politisk plattform og den rekordlave oppslutningen – på de siste målingene under sperregrensen, blir litt av en utfordring å ta fatt på. Og hvordan er det mulig å bli en samlende kandidat i et parti som er sterkt splittet i synet på samarbeid med Frp? I mange spørsmål er Frp det partiet i norsk politikk som har holdninger som ligger lengst unna det KrF står for. Men ønsker partiet seg tilbake i regjeringskontorene, er det ingen annen løsning enn å si ja til Siv Jensen. Alternativet er å risikere evig fortapelse i norsk politikk.

Stortingsrepresentant Knut Arild Hareide er den største favoritten til å ta over etter Høybråten. Selv om han er en erfaren politiker, framstår han med et friskt og ungdommelig preg. Viktigst er nok likevel at han ikke bærer det samme mørkemannsstempelet som Dagfinn Høybråten aldri maktet å kvitte seg med. Siden han forlot næringslivet og kom tilbake på den politiske arenaen da han ble valgt inn på Stortinget i fjor, har Hareide vært dyktig til å manøvrere seg unna de interne stridighetene i partiet. Han har opptrådt klokt i den offentlige debatten og vært flink til å få fram partiets politikk.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Dagens to nestledere, Dagrun Eriksen og Inger Lise Hansen, kan også være aktuelle. Men de greier neppe å nå opp hvis Hareide bestemmer seg for å takke ja til å bli partileder. Som medlemmer i partiets øverste ledelse har også de et ansvar for den situasjonen KrF har havnet i. Politisk er de relativt ubeskrevne, selv om spesielt den ene – Inger Lise Hansen – absolutt har greid å fange medienes interesse. Men i den grad det har dreid seg om politikk, har det ofte vært spørsmål som er svært kontroversielle innad i partiet. Når oppgaven er å samle partiet og gi det ny kraft, er det vanskelig å se for seg at valget kan falle på henne.

Stortingsrepresentant Hans Olav Syvertsen fra Oslo blir også nevnt blant dem som kan være aktuelle til å overta lederskapet i partiet. I tillegg til at han er lite kjent utenfor partiet, omtales han som en politiker som er mer på linje med Høybråten enn de øvrige kandidatene. Syvertsen er åpenbart dyktig. Men når partiet strever for å gjenoppstå som en gladkristen bevegelse og finne tilbake til de liberale holdningene fra suksesstiden med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland, er det neppe han som først blir kontaktet av valgkomiteen.

Da Dagfinn Høybråten tok over som leder i 2004, var hovedoppgaven å gjenreise partiet etter fiaskovalget med en historisk bunnotering på 6,4 prosent året før. Men han maktet aldri å bli den frelseren partiet håpet på. Valgresultatene ble minst like dårlige. I fjor oppnådde KrF bare 5,5 prosent. Etter det har oppslutningen på målingene stupt. Vedvarer dette, vil partiet snart være utradert. Selv om det absolutt vil være mulig å gi partiet et oppsving, finnes det ingen garanti for dette uansett hvem som blir ny leder. Med Høybråtens avgang kan det faktisk hende at vi ser begynnelsen på slutten av KrFs tilværelse i norsk politikk.

Hansen var illojal

Mens det som kan krype og gå av lokale og sentrale tillitsvalgte satte hverandre i stevne, gikk KrFs 2. nesteleder, Inger Lise Hansen, ut i et intervju med Aftenposten og tok avstand fra partiets program på sentrale områder. Ingen andre i partiledelsen visste om utspillet på forhånd. I alle politiske partier ville slik oppførsel blitt betraktet som illojalt. Når Hansen likevel forsvares av til dels framtredende partifeller, kan det bare bety to ting: At hun har sagt det samme internt lenge, og at striden innad i KrF er kommet så langt at partiet står i fare for å sprekke.
Fløyer er ikke noe nytt i Kristelig Folkeparti. De har vært der helt siden partiet ble landsomfattende. Det som har holdt partiet sammen, har vært en slags felles forståelse av at enkelte saker er viktigere enn dagligdags politisk liv. Felles for disse sakene er at partiet nesten alltid har tapt dem, og høyst oppnådd å forsinke utviklingen. Partiet har stort sett tilpasset seg situasjonen etter å ha tapt, og gjerne gjort det de egentlig var mot til sitt nye standpunkt. KrF stemte mot alle framstøt som utvidet homofiles rettigheter. Det kjempet like hardt mot partnerskapsloven som mot den nye ekteskapsloven, men under den siste striden var det partnerskapsloven som var KrFs alternativ.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Satt på spissen kan man si at dagens strid står mellom dem som vil fortsette å kjempe de tapte slag fordi enkelte saker står over alt annet, og dem som vil orientere kartet etter terrenget og mener at det kristne verdisynet må komme til uttrykk også på andre områder. De første mener at ekteskapslov og Israel-politikk er så viktig at de gjerne allierer seg med Frp, mens de andre mener at nestekjærlighet og vernet om skaperverket må bety omsorg for de utstøtte, for innvandrere og flyktninger og for miljøet, altså fjernt fra det som er Frp-politikk.
Inger Lise Hansen går i virkeligheten ikke inn for noe annet enn å forsøke å tilpasse partiets politikk til virkeligheten. Når staten og kirken etter hvert skiller lag, er det logisk at det blir et statlig ansvar å ta hånd om det juridiske rammeverket rundt ekteskapet. Så kan kirken og andre religiøse forsamlinger velsigne dem de vil. Den balanserte Midtøstenpolitikken er ikke annet enn det partiet har stått for når det har hatt både stats- og utenriksminister. Å fjerne bekjennelsesparagrafen er et forsøk på å tilrekke seg «valgomatvelgerne», de som er enige i mye av partiets generelle politikk, men ikke at det også opptrer som en slags kristen bevegelse.
KrF har flere sistegangsvelgere enn førstegangsvelgere. Det kan altså være på vei inn i solnedgangen. Spørsmålet er om ikke det er like greit.

Opposisjonen leder

Opposisjonen leder:

Opposisjonen leder på meningsmålingene når det er knappe fem uker igjen til valget. Opinions måling for Avisenes Nyhetsbyrå bekrefter tendensen i de fem andre målingene som er tatt opp i august. Men valget er langt fra avgjort.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Erfaringene fra tidligere år viser at halvparten av velgerne bestemmer seg i løpet av de siste fire ukene, og at mange tviler helt fram til valgdagen. Men det bør skje noe som gir ett eller et par partier medvind for at den endelige fordelingen skal bli vesentlig annerledes på valgdagen enn ved valgkampens begynnelse.

Opinions måling for ANB er tatt opp fra 5. til 11. august. Den er den dårligste av de seks målingene for de rødgrønne, og gir regjeringspartiene bare 77 mandater mot 91 til de fire opposisjonspartiene og ett til Rødt. Denne målingen har vanligvis Ap noe lavere og Frp noe høyere enn de andre instituttenes målinger. Også denne gangen har den Ap lavest (30,4 prosent) og Frp nest høyest (27,7 prosent).

Gjennomsnittet av de seks målingene gir Ap 32,1 prosent og Frp 26,4 prosent. Ap er altså på høyde med resultatet fra forrige valg, mens Frp ligger an til å gjøre sitt aller beste. Det stemmer godt med tendensen fra de aller fleste målingene det siste halvåret. Det er de to minste regjeringspartiene som må få fram egne velgere dersom regjeringspartiene skal beholde flertallet.

Det behøver slett ikke å bli borgerlig regjering selv om det blir borgerlig flertall, og meningsmålingene gir ingen pekepinn på hva slags borgerlig regjering det kan bli. Frp og «Bondevik-partiene» er omtrent jevnstore. Frp og Høyre mangler mye på å få flertall sammen. Venstre og KrF har gjort det klart at de vil holde Frp utenfor regjeringskontorene, mens Frp selv i fire år har holdt fast på at det ikke vil støtte en regjering det selv ikke er med i. Det åpner for at det heller blir Jens enn Jensen, som Lars Sponheim uttrykte det for et år siden.

Det gjentas til det kjedsommelige at meningsmålinger ikke er valg. I tillegg til de feilmarginene som alle målinger inneholder, greier de ikke å fange opp forskjeller i stemmegivning mellom fylkene. Sist ble flere mandater avgjort av noen ganske få stemmer. Fordelingen av alle utjevningsmandatene er også et stort usikkerhetsmoment. Sist fikk for eksempel Venstre et mandat fra Finnmark med bare noen få hundre stemmer bak seg, og i Akershus knep Sp et mandat hårfint foran KrF.

Valget for fire år siden ble en thriller. Det kan det godt bli i år også. Mye tyder på at det blir den siden som er best til å mobilisere egne tilhengere som vinner. Men det er neppe noen tvil om at det er opposisjonen som leder når valgkampen nå begynner for alvor.