Viser arkivet for stikkord jensen

Dragkampen med EU

Finansminister Siv Jensen og kommunalminister Jan Tore Sanner har jobbet iherdig med å tøye arbeidsgiveravgiften innenfor EUs nye regler. Foto: Vidar Ruud, ANB

Norge har de siste årene måttet gå flere runder for å tilpasse den differensierte arbeidsgiveravgiften til EUs regler på området. Noen sektorer faller nå ut av ordningen, og derfor bøter regjeringen på denne avgiftsmellen med kompenserende tiltak pluss ekstra satsing på samferdsel i Nord-Norge.

Den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften er et godt, ubyråkratisk og treffsikkert virkemiddel i den norske distriktspolitikken. Bedrifter i kommuner som sliter med fallende folketall, høy arbeidsledighet eller økonomisk tilbakegang får i realiteten en avgiftslettelse på 13 milliarder kroner.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Om lag halvparten av landets kommuner nyter godt av redusert arbeidsgiveravgift. I Nord-Troms og Finnmark er satsen null. På det sentrale østlandsområdet, i det sentrale Trøndelag og det meste av vestlandskysten må bedriftene betale full sats på 14,1 prosent.

Vi må huske at Norge ikke er med på bestemme regionalpolitikken i EU. Det norske folk har jo sagt nei to ganger til at Norge skal bli medlemsstat i EU. Til gjengjeld har Norge sluttet seg til EUs fire friheter gjennom EØS-avtalen. Dermed er det bare argumentets kraft som gjelder når den norske distriktspolitikken skal tilpasses EUs.

Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) og finansminister Siv Jensen (Frp) har jobbet iherdig med å kompensere for innstrammingene som EU vedtok i juni i fjor. Det opprinnelige EU-opplegget ville ha rammet transportselskaper tungt, spesielt i Nord-Norge. Nå ligger det an til at drosjevirksomhet og flyttetransport skal få beholde lav eller ingen arbeidsgiveravgift. I tillegg utvides området for differensiert arbeidsgiveravgift til 31 nye kommuner.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum mener Høyre/Frp-regjeringen har håndtert denne saken på «en klønete og lite tillitvekkende måte». Den nye Sp-lederen bør være forsiktig med å ta for store ord i sin munn. Han sitter i glasshus, for de rødgrønne partiene har sine svin på skogen i denne saken. Det hører med til historien at Trygve Slagsvold Vedum var landbruksminister i den rødgrønne regjeringen.

Den forrige Sp-lederen, Liv Signe Navarsete, var endog kommunalminister i den samme regjeringen og dermed ansvarlig for så vel distriktspolitikk som den differensierte arbeidsgiveravgiften. Hun ble tidlig i fjor klar over at EU ville pålegge Norge å innføre full arbeidsgiveravgift på sektorer som transport og energi, men Navarsete stolte blindt på signalene fra presidenten i ESA (EØS-avtalens kontrollorgan), som ifølge Navarsete skal ha sagt at det norske kravet om unntak «skal gå i orden». Det innrømmet hun i Stortinget for to uker siden.

Høyre/Frp-regjeringen har måttet rake kastanjer ut av ilden som ble tent av den forrige regjeringen. De rødgrønne var for blåøyde overfor EU i denne saken.

Mørke utsikter

Ifølge avdelingsdirektør Dag Aarnes i NHO er norske bedriftsledere pessimistiske med tanke på framtiden. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Folk flest og norsk næringsliv ser mørkere på framtiden, i hvert fall når det gjelder økonomiske utsikter, enn på lenge.

Les mer…

Prisen ved kompromisser

Frp-leder Siv Jensen mener de borgerlige partiene må få gjennomslag for hjertesaker i en eventuell ny regjering. Foto: Terje Pedersen, ANB

Frp-leder Siv Jensen har en klar ambisjon om hvordan de borgerlige partiene skal samarbeide etter en eventuell seier ved stortingsvalget neste høst: Hver sak skal ende med seier eller tap. Det skal bli slutt på kompromissene, sier hun litt spissformulert til VG.

Siv Jensen forbereder Frp på at partiet må godta en rekke tap i regjering så lenge partiet vinner tydelige politiske seire på andre områder. Hun hevder at de rødgrønne har valgt en annen strategi der alt blir forhandlet om og ingen egentlig vet hvem som har fått gjennomslag etterpå. Siv Jensen fortegner og forenkler virkeligheten en smule, men hun har likevel et poeng som det er verdt å dvele litt ved.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er naturlig å tolke Siv Jensen dit hen at Frp-statsråder i en borgelig regjering bør gis litt mer handlefrihet til å kjøre egen politikk på sine saksområder. Motstykket er da at de andre partienes statsråder får tilsvarende armslag på sine områder. Samtidig må den samlede politikken henge sammen. Det betyr eksempelvis at en samferdselsminister fra Frp må få noe ekstra penger fra en i utgangspunktet gnien finansminister fra Høyre. Siv Jensens utspill kan tolkes dit hen at partiet sikter seg inn mot departementene for samferdsel, helse og justis.

I en koalisjonsregjering må alle partier få sine seire. Samtidig vil styrkeforholdet partiene imellom spille en viktig rolle. På den annen side kan det bli gjort så mange kompromisser at politikken blir veldig grå.

Statsminister Jens Stoltenberg er blant de få politikerne her i landet som nærmest dyrker kompromisser. Han har til og med hevdet at noen kompromisser er bedre enn partienes utgangsposisjoner. Det er det riktignok lett for ham å si, siden de fleste løsningene ofte lander like i nærheten av Arbeiderpartiets politikk eller ikke betyr så mye for det største regjeringspartiet.

Den siste tids meningsmålinger kan tyde på at regjeringsslitasjen går mest ut over de to små i de rødgrønne leiren, mens Ap klarer seg noe bedre. På denne bakgrunn kan det ved første øyekast synes naturlig at statsministeren bør gi noen flere seire til både SV og Sp, for på den måten å sikre flertall også ved neste korsvei. Men det hjelper fint lite om disse velgerne går fra Ap og over til de to andre regjeringspartnerne. De må komme fra borgerlig side, og da er ikke løsningen på problemet like opplagt.

Koalisjonsregjeringer må både inngå kompromisser og gi alle partiene tydelige seire. Her dreier det seg om en fin balansegang hvor det er vanskelig å finne vippepunktet. Partier som går i koalisjon må kunne forsvare regjeringens politikk. Å dyrke nederlagene har nemlig også sin pris. Det fikk sentrumsregjeringen sårt erfare da den måtte sluke kameler mothårs. SVs demonstrasjon mot egen regjering var heller ikke noe pent syn.

Nye toner i Frp

Siv Jensen ble søndag gjenvalgt som leder på partiets landsmøte. Foto: Terje Pedersen, ANB

Fremskrittspartiet vil ikke støtte en regjering som partiet ikke er en del av. Dette var beskjeden som Frp-leder Siv Jensen kom med sju ganger under sin landsmøtetale fredag. I løpet av helgen har budskapet blitt ytterligere befestet. Begrunnelsen finner vi i manglende uttelling under Bondevik II-regjeringen.

For å klare å komme inn i regjering må Frp gjøre seg mer spiselig i den borgerlige leiren, men samtidig må partiet holde fast på kjernesakene. Dette er en vanskelig balansegang som fort kan ende i en problematisk spagat. Med dette som bakteppe er det interessant å merke seg tendensene til nye toner fra toneangivende Frp-politikere som nestleder Per Sandberg og finanspolitisk talsmann Ketil Solvik-Olsen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Sandberg tenner en brannfakkel ved å be partiet om å godta at det kreves inn bompenger i storbyene Oslo og Bergen. Det er i første rekke begrunnelsen hans som er interessant. Sandberg er nemlig bekymret over at Frp blir oppfattet som et nei-parti som er mot kollektivtrafikk, mot kultur og sier nei til innvandring. Solvik-Olsen har skissert en alternativ handlingsregel for bruk av oljepenger. Han vil bremse på offentlig forbruk, men investere mer i samferdsel.

Nyorienteringen illustreres også av det pikante faktum at Carl I. Hagen ikke deltok på helgens landsmøte. Han har gått sur fordi han ikke ble funnet verdig til en plass i Nobelkomiteen.

Det er fortsatt veldig uklart hva slags regjering landet kan få dersom det blir borgelig flertall ved stortingsvalget neste år, men det begynner likevel å avtegne seg et bilde av den politiske situasjonen. Høyre-leder Erna Solberg er brobyggeren på borgerlig side og den soleklare statsministerkandidaten. Venstre har konkludert med at et borgelig flertall skal gi en borgelig regjering.

Venstre-leder Trine Skei Grande mener riktignok at det er mest naturlig med en mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre. KrF har ennå ikke bestemt seg for strategi, men mye tyder på at partiet vil gå i omtrent samme lei som Venstre.

På den annen side vil Fremskrittspartiet altså ikke støtte en regjering der partiet ikke er med. På den bakgrunn er det mest sannsynlig at Høyre og Frp danner regjering. Men her er det viktig å se nøye på bruken av ordet «støtte». Den norske parlamentarismen er slik at det ikke trenges aktiv støtte fra et flertall på Stortinget for å danne en regjering. Derfor er det nok at Frp ikke motsetter seg at det dannes en regjering av Høyre, KrF og Venstre.

Problemet er bare at en slik mindretallsregjering vil leve farlig siden den ventelig må søke budsjettstøtte hos Arbeiderpartiet. Da blir det lite borgerlig politikk igjen, kanskje så lite at KrF og Venstre likevel velger å bli med på en fellesborgerlig ferd. Slik tenker strategene i Fremskrittspartiet. Andre gjør klokt i å tenke i samme baner.

Jens, Erna og Siv

Siv Jensen, Jens Stoltenberg og Erna Solberg posisjonerer seg for den kommende valgkampen om halvannet år. Foto: Terje Pedersen, ANB

Statsminister Jens Stoltenberg, Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen har så smått startet den lange valgkampen fram til stortingsvalget i 2013. Angrep på andre synes så langt å være det beste forsvar.

Det var Høyre-leder Erna Solberg som søndag satte standarden. Hun kritiserte regjeringen for å bruke oljepengene feil og etterlyste mer kunnskap og konkurransekraft i Norge. Solberg mener den norske statsministeren har mye å lære av Sverige, som har klart å skape sterk økonomisk vekst og mange private arbeidsplasser. Norge har færre ansatte i privat sektor enn da finanskrisen startet i 2008. Veksten her til lands har kommet i offentlig sektor.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Statsminister Jens Stoltenberg ber Høyre-lederen om å ta det litt med ro i sin kritikk. Han poengterer at det er skapt 300.000 arbeidsplasser under den rødgrønne regjeringen, og at to tredeler av disse har kommet i privat sektor. Det bør også tas med at Sverige har over dobbelt så stor arbeidsledighet som Sverige. Både Stoltenberg og Solberg har rett, de bruker bare statistikken på litt forskjellig måte.

Det interessante er imidlertid at lønnskostnadene i norsk industri har økt vesentlig raskere enn hos våre handelspartnere. Alvoret i situasjonen kan tydelig leses i den første figuren i regjeringens nasjonalbudsjett for 2012. Hittil har Norge blitt reddet av et positivt bytteforhold med utlandet i form av høye priser på varer vi eksporterer og lave priser på varer som importeres. Men det er slett ikke sikkert at denne gunstige situasjonen vil fortsette, snarere tvert imot. Det bør bekymre statsministeren mer enn han gir inntrykk av.

Enda mer interessant er det å være vitne til krangelen mellom Erna Solberg og Siv Jensen. Solberg har på nytt slått fast at Høyre ikke vil sitte i en regjering som bryter handlingsregelen for hvor mye oljepenger som kan brukes. Hun godtar ikke noe juks på dette området ved for eksempel å løfte samferdselsutgifter ut av statsbudsjettet. – Hvis du skal ta ut penger til investeringer, må man bruke mindre penger til driften, sier Solberg.

Høyre-lederen mener at SV-leder Kristin Halvorsen gjorde en god jobb som finansminister siden SV la til side mye av sin egen politikk. Tilsvarende vil det ifølge Solberg kunne gå med Frp i en borgerlig regjering.

Denne sammenlikningen får Siv Jensen til å se rødt. – Jeg synes det virker som om Erna har tatt for mye Møllers tran, sier Jensen til Aftenposten. – Dette minner veldig om det gamle, arrogante Høyre, legger Frp-lederen til.

Erna Solberg har tydeligvis tråkket på en øm tå. Siv Jensen varsler riktignok at Frp i løpet av våren vil legge fram en ny regel for bruk av oljepenger. Spørsmålet er om det er nok til å bygge bro til Høyre. Svaret bør i hvert fall velgerne få før valget i 2013.

Triksing med budsjettet

Sp-leder Liv Signe Navarsete vil ha et nytt system for statsbudsjettering. Foto: Kjell Werner, ANB

Senterpartiet ønsker en raskere og mer effektiv utbygging av vei og bane. Derfor tar Sp-leder Liv Signe Navarsete på nytt til orde for et nytt system for statsbudsjettering der det skilles mellom driftsutgifter for investeringer. Frp-leder Siv Jensen opplever Sp-signalene som et ekko av Fremskrittspartiets kritikk av handlingsregelen som regulerer politikernes bruk av oljepenger.

Navarsete hevder at viktige investeringer skjer «utenfor» handlingsregelen. Hun viser til oljeinvesteringene på norsk sokkel, Telenors utbygging av bredbånd og Statnetts nye overføringslinjer for strøm. Dette inngår ikke i statsbudsjettets utgiftsside, sier Navarsete og poengterer at investeringer til vei og bane automatisk påvirker budsjettbalansen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er et tankekors at det her er forskjell på ulike investeringer rent budsjetteknisk, men Sp-lederen jukser når hun argumenterer for en systemendring. Økonomene i Finansdepartementet tar nemlig hensyn til alle slags investeringer når det vurderes hvor mye aktivitet som er tilrådelig før det oppstår overoppheting i norsk økonomi. Oljeinvesteringene tas med på samme måte som investeringene i vei og bane.

Statsminister Jens Stoltenberg var derfor forbilledlig klar da han parkerte forslaget fra Navarsete i Stortinget onsdag. Det er den totale pengebruken som er avgjørende. Statsministeren hevdet at det vil bli enda vanskeligere å drive motkonjunkturpolitikk dersom samferdselsinvesteringer tas ut av statsbudsjettet. Han poengterte at investeringer i olje og gass er ekstremt lønnsomt. Underforstått sa han dermed at det samme ikke er tilfelle for alle samferdselsprosjektene.

Men statsministeren bør ikke kimse av problemstillingen som Navarsete reiser. Det er et pedagogisk problem at noen investeringer er mer synlige på statsbudsjettet enn andre. For ikke lenge siden Statkraft fikk styrket egenkapitalen med 14 milliarder kroner. Det var et budsjettmessig triks som ikke innvirket direkte på bruken av oljepenger den gang, men det påvirker absolutt presset i norsk økonomi. Samferdselspengene sitter tydeligvis ikke like løst, selv om de rødgrønne her kan skyte av rekordsatsing.

Liv Signe Navarsete oppnår to ting med sitt utspill: Hun nører opp til ny strid innad i den rødgrønne leiren og bidrar samtidig til å gjøre Fremskrittspartiet mer stuerent i økonomisk politikk. Her dreier det seg om et budskap som har god klangbunn i den norske velgerskaren, og det bør bekymre statsministeren.

Svaret bør være økt satsing på vei og bane når det skal gis løfter for neste stortingsperiode. Men da må noe annet prioriteres ned. I politikken nytter det ikke å si «ja takk begge deler». Da lurer man seg selv. Det er det bare Ole Brumm som gjør.

Mangel på moral

Siv Jensen

Frp-leder Siv Jensen peker på folks dårlige arbeidsmoral som en viktig årsak til det høye sykefraværet i Norge. I Politisk kvarter i NRK radio sa hun at vi alle kjenner til noen som har tatt ut en «tredagers» uten at de egentlig har vært syke. Ingen benekter at det forekommer misbruk av sykelønnsordningen. Slikt skal det slås ned på. Men å bruke dette til en generell beskrivelse av den norske arbeidsmoralen, er å gå langt over streken.

Arbeidsmoralen i Norge er god. Derimot kan det spørres om hvilken moral som ligger til grunn når Siv Jensen slenger rundt seg med slike karakteristikker og mistenkeliggjør norske arbeidstakere som er så uheldige at de er syke og derfor ikke kan gå på jobb.

Noen og hver kan vi sikkert la oss irritere over kolleger og ansatte som ikke oppfører seg som oss og har et høyere fravær enn andre. At noen kunne gått på jobb i stedet for å være hjemme, er sikkert også helt riktig. Men de færreste av oss har tilstrekkelig kunnskap om andres helsetilstand eller kompetanse til å avgjøre om de faktisk kunne vært på jobben. Det har neppe Siv Jensen, heller. Derfor burde hun holde seg for god til å kaste mistanke på alle som er borte fra jobben på grunn av sykdom.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Frp-lederen bedriver en formidabel dobbeltkommunikasjon i denne saken. Samtidig som hun kritiserer den norske arbeidsmoralen, er Siv Jensen opptatt av fortelle at hennes parti ikke ønsker å endre sykelønnsordningen. Den eneste naturlige konsekvensen av hennes utspill om at friske arbeidstakere misbruker ordningen, ville vært å innføre karensdager, slik at hver enkelt ble trukket i lønn for de første fraværsdagene. Men den holdningen har Frp forlatt. Partiets leder fortsetter bare med de samme argumentene.

Det er ikke korttidsfraværet, «tredagersene», som gjør at sykelønnsordningen blir stadig dyrere for vårt samfunn. Derimot øker omfanget av langtidsfraværet, blant annet ved at det tar lenger tid enn tidligere før arbeidstakerne er tilbake på jobb. Like mye som dette er knyttet til den enkeltes sykdomsbilde, tyder stadig mer på at det offentliges oppfølging – i Nav og i helsesektoren – i en del tilfeller dessverre skjer i et tempo som medfører unødvendig høye utbetalinger av sykepenger.

Selv om Siv Jensen også pekte på dette da hun ble intervjuet av NRK, valgte hun likevel å bruke det meste av tiden til å kritisere arbeidsmoralen fordi et fåtall av norske arbeidstakere dessverre misbruker en viktig ordning.
I denne saken er det lett å se hva som er problemet. Verre er det å komme med gode forslag til hvordan fraværet kan reduseres uten å ødelegge sykelønnsordningen. Siv Jensen har avslørt at hun egentlig ikke kan bidra med annet enn å fortelle at hun mener sykefraværet er for høyt.

På oppløpssiden

Hvem vinner makten?

Valgkampen er på oppløpssiden. Meningsmålingene spriker i de fleste retninger. Aktiviteten og nervøsiteten i de politiske partienes valgkampmaskineri tiltar for hver dag som går. Ingen vet hvor dette ender. Det gjelder å kapre usikre velgere som er i ferd med å bestemme seg.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Resultatet av skolevalget er normalt en god pekepinn på hvilken vei valgvinden blåser. Tallene som kom tirsdag denne uka, varierer sterkt fra skole til skole. Landsoversikten forteller om noen tendenser, men må ikke overfortolkes. Det som er åpenbart, er at SV får seg en kraftig smell sammenliknet med valget i 2005. Men partiet har ikke endret oppslutning blant landets skoleelever sammenlinket med fylkestingsvalget for to år siden. Arbeiderpartiet er i siget framover, enten vi tar utgangspunkt i 2005- eller 2007-valget. Høyre, som mange mener er denne valgkampens store overraskelse, gjør et godt jump fram sammenliknet med 2005. Å komme lavere enn den gangen, enten det gjelder skolevalget eller stortingsvalget, er også nesten umulig. Derfor er det like interessant å bite seg merke i at Høyre er mindre populært blant skoleelevene nå enn i 2007. For Fremskrittspartiet er det omvendt: Tilbakegang sammenliknet med 2005, men framgang i forhold til valget for to år siden.

Ungdomspartiene feirer eller fortviler over skolevalgresultatet. Derimot har valgeksperter, kommentatorer og partistrateger denne gangen vært forsiktige med å trekke altfor bastante konklusjoner etter skoleelevenes stemmegivning. Det gjør de klokt i. I mindre grad enn ellers gir årets skolevalg grunnlag for å peke på hvordan det «ordentlige» valget vil gå. Alle partier har mulighet til å hente mange stemmer de siste dagene. Det kan endre de tendensene som er mulig å lese ut av skolevalget.

Noe av det mest oppløftende og spennende ved årets skolevalg, er at 77 prosent av elevene deltok. Spådommene om at ungdom ikke er interessert i politikk, er altså ikke riktig. Men deltakelsen ved skolevalgene har alltid ligget på nesten dette nivået. Utfordringen er å få de unge velgerne til å møte opp og avgi stemme på selve valgdagen.

Årets valgkamp har stor grad dreid seg om regjeringsspørsmålet: De rødgrønne mot de borgerlige. Det er en tydelig problemstilling som er enkel å forholde seg til selv om man ikke er veldig interessert i politikk. Unge mennesker liker tydelige valg.

De som går dypere inn i den politiske debatten, vil selvsagt oppleve at situasjonen er noe mer komplisert. Noe av det som forvirrer mest, er kaoset på borgerlig side og Høyre-leder Erna Solberg pågående politiske bigami. Hittil i valgkampen har hun greid å forsvare det. Men det er fortsatt noen dager igjen. Får Frps leder Siv Jensen og gallionsfigur Carl I. Hagen fortsette med sin intense gnaging på en mulig framtidig partner, kan det godt skje at valgvinden Erna Solberg har hatt i ryggen møter henne rett i trynet før hun passerer målstreken.

Norge på utsiden

Frykter sprengkraften

En ny hemmelig rapport om at Norge er i ferd med å isoleres fra EU, som Aftenposten avslørte fredag, bør utløse kraftig bekymring blant våre politikere. Riktignok har dommedagsprofetier over Norges EU-tilknytning gjennom EØS-avtalen med jevne mellomrom kommet fra våre mest innbitte tilhengere av norsk medlemskap. Men denne gangen er det Norges EU-ambassadør, Oda Helen Sletnes, som roper varsko. Og det gjør hun så ettertrykkelig at det ikke kan overses av noen norsk regjering, enten den fortsatt er rødgrønn, blågulgrønn eller blå etter valget 14. september. Norge er kort og godt i ferd med å bli hektet av utviklingen på mange vesentlige områder, og i stadig flere sammenhenger helt uten mulighet til å komme inn i beslutningsprosessene.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

EØS-avtalen skulle sikre at Norge hadde tilgang til EUs indre marked og anledning til å ha et ord med i laget i beslutningsprosessene, selv om vi ikke var en del av unionen. Mye har skjedd på de 15 årene siden avtalen ble inngått. Kommisjonen, som er det sentrale EU-organet for Norges EØS-tilknytning, får stadig mindre betydning på bekostning av Det Europeiske Råd og EU-parlamentet. For saksbehandlingen og beslutningene i disse to organene har EØS-avtalen svært liten betydning. I saker som i høyeste grad angår forhold i vårt land, som flysikkerhet, matvaresikkerhet, skipsfart og finanssektor, tas det avgjørelser uten at norske myndigheter har hatt mulighet til å fremme synspunkter.

Tempoet i saksbehandlingen i de EU-organene Norge ikke har formell tilknytning til, skjer i et høyt tempo. Med vår tilknytningsform er mulighetene for å komme til orde svært begrensede og så tidkrevende at sakene er avgjort lenge før norske representanter har kommet fram til døra. I notatet forteller ambassadør Sletnes at dette blant annet skjedde da EU nylig vedtok et handelsforbud mot selprodukter.
Samtidig som EØS-avtalens betydning overfor EU svekkes, er den også under et press fordi Island har søkt om å bli medlem. Skulle islendingene si ja til en framforhandlet avtale med EU i en folkeavstemning, kan det torpedere hele EØS-avtalen.
Enten Norge vil eller ikke, er det store sjanser for at vårt forhold til EU kan bli vesentlig endret i løpet av den kommende fireårsperioden. Faktisk risikerer vi å hevne helt på utsiden. Derfor er det oppsiktsvekkende at denne saken er fullstendig fraværende fra den pågående valgkampen. Riktignok gjennomfører de dogmatiske ja- og nei-partiene Høyre og Senterpartiet noen rituelle markeringer uten at særlig mange legger merke til det. Fordi EU-saken fortsatt har en ukontrollert sprengkraft i norsk politikk, holder de andre partiene seg langt unna temaet i frykt for å provosere velgerne. Men før de aner det, vil de få EU-saken på bordet, enten statsministeren heter Jens, Jensen eller Erna. Det er bare å feste setebeltene.

Bedre eldreomsorg

Valggjenganger:

Eldreomsorg er den fremste gjengangeren i norske valgkamper. Ikke fordi den ikke er blitt bedre, men fordi både behov og krav øker. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Jens Stoltenberg titulerte ham eldreminister) har rett når han sier at kvaliteten og omfanget er blitt stadig bedre.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

De aller fleste som bor på sykehjem har fått enerom og de hjemmebaserte tjenestene er kraftig bygget ut. Kanskje så kraftig at terskelen for å få plass på institusjon er blitt for høy. For det er ingen tvil om at den største mangelen i dagens eldreomsorg, er mangel på sykehjemsplasser. I svært mange kommuner er terskelen for å få plass så høy at mediene minst en gang i uka kan rapportere om fullstendig urimelige avslag.

Eldreomsorgen har sammen med kriminalitetsbekjempelse og innvandring vært Frps hjertesaker. Arbeiderpartiet går derfor rett inn på hovedmotstanderens banehalvdel når partiet nå lanserer sin egen eldreplan med blant annet lovfestet rett til sykehjemsplass til alle som trenger det, kombinert med en verdighetsgaranti som skal styrke kvaliteten på tjenestene og de eldres rettigheter. Planen ble lagt fram dagen etter at Frp-leder Siv Jensen sendte brev til statsminister Jens Stoltenberg der hun krevde en egen eldreminister og blant annet lovfestet rett til sykehjemsplass.

Både Ap og Frp vil bygge mye mer, og begge vil ha bedre bemanning. Den største forskjellen er at Ap fremdeles vil gi kommunene ansvaret for eldreomsorgen og øke overføringene av såkalte frie midler slik at de får råd til å oppfylle den nye lovens krav, mens Frp vil overlate det hele og fulle ansvaret til staten. Det er sikkert ikke så dumt for et parti som trolig fortsatt blir i opposisjon nasjonalt, men som sitter med ansvar lokalt. Ikke minst i landets hovedstad, der tallet på sykehjemsplasser har gått ned i de seks årene Frp har hatt ansvaret for eldrepolitikken. Spørsmålet om valgfrihet eller ikke er temmelig uinteressant så lenge man ikke fritt kan velge omsorgsform fordi det er mangel på plasser på institusjon.

Siv Jensen «minner» Jens Stoltenberg på at han «i forrige valgkamp sa at regjeringen skulle få til en eldreomsorg det skulle skinne av». Det er sitatfusk. Stoltenberg lovet at han ikke skulle gi en krone i skattelette før det skinte av eldreomsorgen. Det gjør det fremdeles ikke. Derfor kan Ap gå inn i en ny valgkamp og fortelle at de vil «bruke de store pengene på de store oppgavene», blant annet bedre eldreomsorg, i stedet for å gi skattelette.

Skattelette versus velferd ble en hovedsak i valgkampen for fire år siden, og kan godt bli det igjen. Selv om Frp har råd til alt fordi det vil spise mer av oljeformuen.

Hva vil Siv med makten?

Jakten på makten:

Fredag åpner Siv Jensen Fremskrittspartiets landsmøte, det siste i rekken av partilandsmøter før høstens stortingsvalg. Det kommer til å arte seg som en oppvisning i politisk utålmodighet, selvbevissthet og maktbrynde. 36 år etter at Frp ble stiftet som en videreføring av Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep har det fortsatt til gode å få prøve seg som regjeringsparti. Nå er det mange utålmodige Frp-velgere som mener tiden er inne.

Likevel er det grunn til å spørre hvor dypt Siv Jensens vilje til regjeringsmakt på det nåværende tidspunkt egentlig stikker. Og ikke minst: Hva vil hun og hennes parti i tilfelle bruke makten til?

Spørsmålet er om Frp har noen mening med sin søken etter makt som er større og videre enn partiets eget ønske om å vokse seg enda mektigere. For med regjeringsmakt følger også ansvar. Fra det øyeblikk Frp flytter inn i regjeringskontorene kan det ikke på samme måte som før spille sin gamle rolle som protestparti, nettopp den rollen det har vokst seg stort og mektig på helt siden Anders Langes tid. Da er det stor fare for at oppslutningen etter en stund vil dale.

Dette må føles som et betydelig strategisk dillemma for partiets ledelse.
Den måten Frp velger å oppføre seg på overfor sine potensielle samarbeidspartnere tyder i alle fall ikke på at det har som mål å utvikle en strategi som kan danne fundamentet for et noenlunde trygt og langt liv i regjeringskontorene. I stedet gjør Siv Jensen og hennes nestformann Per Sandberg sitt beste for å gjøre døra til et borgerlig regjeringssamarbeid stadig trangere.

Deres sterke markering av at Frp like gjerne kan danne en mindretallsregjering alene, hvis de rødgrønne lider nederlag til høsten, er et tydelig signal. Det må føles som et slag rett i ansiktet for Høyres Erna Solberg, som hele tiden har holdt døra vidåpen til alle kanter.

Både Jensen og Sandberg er så durkdrevne parlamentarikere at de må være de første til å innse et en ren Frp-regjering i mindretall ikke har en snøballs sjanse til å overleve fire år i Stortinget uten politiske alliansepartnere.

Derfor er det mye som tyder på at Siv Jensens primære strategi ved høstens valg er å danne en mindretallsregjering som hun innser får en kort levetid. På den måten får hun demonstrert at Frp er i stand til å overta regjeringsmakten. Deretter kan hun bruke de nærmeste årene til å bygge Frp videre opp, slik at hun står enda bedre rustet til å ta over etter stortingsvalget i 2013.

Lokal-Høyre liker Frp

Regjeringssamarbeid:

De to Høyre-toppene Jan Tore Sanner og Per-Kristian Foss mener Siv Jensens islamiseringsutspill har økt avstanden mellom Høyre og Frp og gjort et regjeringssamarbeid enda mindre sannsynlig. Det mener ikke Høyres lokalpolitikere. NRK har snakket med 13 av partiets 19 fylkesledere, og de aller fleste holder fremdeles døra til Frp åpen. De er lite begeistret for utspillet, men tror ikke det står i veien for et framtidig regjeringssamarbeid.

Fylkeslederne står på vedtaket fra Høyres landsmøte om at partiet ønsker et bredt borgerlig samarbeid. Det er nok en viktig grunn til at de uttaler seg som de gjør. For om de har fulgt med i de siste månedenes rikspolitiske debatt, har de ikke kunnet unngå å legge merke til at avstanden til storesøster på høyrefløyen er blitt større i det siste. På det nasjonale planet trives Høyre bedre sammen med sentrumspartiene enn med Fremskrittspartiet. På lokalplanet derimot, i kommunestyrer og fylkesting, hersker det mange steder et godt og tett forhold mellom de to høyrepartiene.

Det kommer først og fremst av at dagsordenen er helt forskjellig i lokalpolitikken og rikspolitikken. Som Oslo Høyres leder, Michael Tetzschner, sier det: I Oslo driver vi ikke innvandringspolitikk, men integreringspolitikk. I motsetning til det skremmebildet Siv Jensen tegnet av integreringspolitikken særlig i hovedstaden, er de styrende i Oslo, Høyre og Frp, ganske godt fornøyd med sin egen politikk, også i forhold til å integrere de over 100.000 innvandrerne som bor i byen. Skoler der innvandrerelevene dominerer, er blant dem som skårer høyest i landet på de nasjonale prøvene i norsk, for eksempel.

Like viktig er det at kommunestyrer og fylkesting ikke har noe oljefond å hente penger fra. Frp-erne er nødt til å forholde seg til den samme økonomiske virkeligheten som resten av kommunestyrene. De må prioritere oppgavene innenfor økonomiske rammer som stort sett ligger fast. I mange kommuner og fylkesting sitter Frp i posisjon. Da er det ikke like lett å spille det populistiske kortet som det er i rikspolitikken, der partiet alltid har vært i opposisjon.

Siv Jensen hadde neppe spilt ut innvandrerkortet dersom hun ikke allerede hadde gitt opp håpet om å bli tatt inn i varmen av de andre borgerlige partiene. Når Frp i tillegg sliter med oppslutningen fordi det ikke kommer opp med en troverdig politikk i økonomiske krisetider, dukker innvandrerspøkelset opp igjen, denne gangen i form av en påstand om at landet snikislamiseres. Det har partiet gjort ved hvert valg, helt siden Carl I. Hagen reiste rundt med et falskt brev for 22 år siden. Årets påstand er like tøvete.

Jensens muslimfrykt

Bruker skremselsrapport:

Frp-formann Siv Jensen mener at debatten om å tillate det muslimske hodeplagget hijab til politiuniformen er ledd i en snikislamisering av Norge. Om hun selv virkelig tror på det bildet hun tegnet på Fremskrittspartiets landsstyremøte i helgen, kan man jo bare undre seg over. Men hijab-striden passer godt inn i partiets strategi foran høstens stortingsvalg. Her skal frykten for det muslimske tydeligvis blåses opp og utnyttes til det ytterste.

I talen sin trakk Siv Jensen fram kravene om halalslaktet kjøtt til muslimske fanger og fri på muslimske helligdager som ytterligere eksempler på den farlige utviklingen som angivelig foregår. Men hvis dette er de avgjørende bevisene på at det norske samfunnet er i ferd med i bli «islamisert» er det sannelig puslete greier. Disse sakene er vel snarere et ganske naturlig uttrykk for at landet vårt er blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, der alle grupper har krav på rimelig mulighet til å kunne praktisere sin religion og ivareta sin kulturelle bakgrunn. Det skulle bare mangle at vi som et demokratisk og sivilisert samfunn ikke skulle være i stand til å finne gode løsninger i slike spørsmål, som alle kan leve med. Det er ingen snikislamisering.

Det er forresten betydelig forskjell på de tre eksemplene Jensen her trekker fram: Kravet om hijab i politiet har ingenting med ytringsfrihet eller religionsfrihet å gjøre, slik mange muslimer påstår. Aktiv polititjeneste er ingen arena for personlige ytringer eller religionsutøvelse. De to andre sakene angår derimot i aller høyeste grad respekten for andre menneskers religion og livssyn. Derfor er det nødvendig og ønskelig med en betydelig mer nyansert debatt om slike saker enn den Frp-formannen legger opp til.

Samtidig er det grunn til å ta Siv Jensen på alvor når hun advarer mot tendensene til dannelsen av parallelle samfunn i Norge, for eksempel gettoliknende muslimske miljøer med en egen indre justis. Det samme gjelder de formene for kriminalitet som finnes i disse miljøene. All kriminalitet skal selvfølgelig bekjempes, uansett hvor den skjer og hvem utøverne er. Og rettferdighet skal skje ifølge norsk lov.

Men også her er problemet med Frp-formannen at hun i så stor grad forenkler og overdriver. Det bildet hun tegner er ikke dekkende for virkeligheten. Og retorikken hun benytter seg av er bare egnet til å skape nye fordommer og bygge opp motsetninger.

Faktum er at den integreringen som har skjedd siden de første innvandrerne kom for å søke seg arbeid her i landet på slutten av 1960-tallet i all hovedsak har vært svært vellykket. Det finnes problemområder, ja vel. Men de aller fleste lever i fred og fordragelighet med sine naboer. De retter seg etter norsk lov og går til sitt arbeid der de gir sine høyst nødvendige bidrag til det norske velferdssamfunnet. For det fortjener de respekt, ikke mistenkeliggjøring basert på ubegrunnet muslimfrykt.