Viser arkivet for stikkord gaza

Levende skjold

Innesperret på Gazastripen har ikke palestinerne noe sikkert sted å flykte fra Israels bomber. Foto: Reuters/NTB Scanpix.

Påstanden om at Hamas bruker den palestinske befolkningen som levende skjold lar seg vanskelig tilbakevise. Den militære aktiviteten og angrepene mot Israel skjer i områder der det bor mange sivile.

Les mer…

Krig og kirkefolk

Det er uforståelig at kristne ledere i Norge ikke er i stand til å ta inn over seg at krigen i Gaza ikke skjer mellom to jevnbyrdige parter. Foto: Reuters/NTB scanpix.

Det blir noe beklemmende med svarene til mange av lederne i norsk kirke og kristenliv når de uttaler seg om Israels krigføring i Gaza.

Les mer…

Stans bombene!

Å sende bomber som utrydder familier og dreper barn i deres egne hjem er en avskyelig handling som ikke kan forsvares. Foto: Ammar Awad, Reuters/NTB Scanpix.

Verken Hamas eller Israel har mulighet til en seier over motparten. Men så lenge ingen av dem erkjenner dette, vil rakettene mot Israel og bombeangrepene i Gaza fortsette.

Les mer…

Israels bomber

Israel bomber offentlige bygninger og private hus i Gaza sønder og sammen. Foto: Ibraheem Abu Mustafa, Reuters/NTB scanpix/ANB

De som håpet etterforskningen, arrestasjonene og rettsbehandlingen av de skyldige i drapene på israelske og palestinske tenåringer kunne skje uten ytterligere volds- og krigshandlinger, forregnet seg kraftig.

Les mer…

Spent i Midtøsten

Israels satsminister Benjamin Netanyahu må ta sin del av ansvaret for krigføringen på Gazastripen. Foto: FN/ANB

Konflikten mellom Israel og palestinerne i Gaza-stripen har brutt ut i nye krigshandlinger. Faren for ytterligere eskalering er overhengende.

De siste dagers voldshandlinger er de hardeste siden Gaza-krigen for fire år siden. Verst er det for de sivile, som nå rammes av en kollektiv avstraffelse fra Israels side.

Rakettangrepene fra den Hamas-kontrollerte Gazastripen mot Israel har utløst motangrep fra Israels side. Onsdag ble lederen for Hamas-bevegelsens militære fløy, Ahmed Jabari, drept da bilen hans ble truffet av en israelsk rakett.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Israel har rett til å forsvare eget land og egen befolkning, men mottiltakene må stå i forhold. Derfor kan det stilles spørsmål ved om Israel nå overreagerer. Det er grunn til å mistenke statsminister Benjamin Netanyahu for å ha andre innenrikspolitiske motiver. 22. januar er det nemlig nyvalg i Israel.

Det er tydelig at Hamas har lagt seg på en mer militant linje, og økt rekkevidde for Gaza-rakettene er en reell trussel mot befolkningstunge israelske områder. Det har skapt en ny situasjon at Hamas nå sender raketter seks mil av gårde inn i Tel Aviv.

Men også Israel må ta en stor del av ansvaret for at situasjonen har blitt så spent. Invasjonen i Gaza på tampen av 2008 var et overgrep som nå straffer seg. Utsiktene til fred i området synes å være lengre unna enn på lenge.

Vi må likevel ikke tape av syne at det er nødvendig å skape en tostatsløsning der Israel og Palestina kan leve fredelig side om side. Veien dit er dessverre lang og kronglete, spesielt så lenge Hamas ikke erkjenner Israels rett til å eksistere. På den annen side har den israelske regjeringen lagt seg på en uforsonlig linje gjennom provoserende bosettinger og bygging av såkalte sikkerhetsmurer tvers gjennom palestinske områder. Gazastripen er i realiteten verdens største fengsel. Palestinerne her kan bare klamre seg til et lite håp om nye toner fra myndighetene i Egypt.

Hamas er en avlegger av det muslimske brorskapet, som jo vant presidentposten og reell makt i Egypt. Den arabiske våren er i ferd med å tegne et nytt politisk kart. Borgerkrigen i Syria skaper også stor usikkerhet i regionen. Tanken på en islamistisk etterfølger i Damaskus skaper rystelser i Israel. Libanon og Jordan er også tenkelige kruttønner. Samlet sett danner disse faktorene et dramatisk bakteppe. Situasjonen i hele Midtøsten synes å være mer ustabil enn på lenge.

Frontene i FN er også fastlåste. Det internasjonale systemet virker lammet. Israel har en viss sympati internasjonalt, men den vil forsvinne dersom landet innleder en ny bakkekrig i Gaza.

USA-president Barack Obama sitter med en nøkkelrolle. Spørsmålet er om han våger å gripe inn diplomatisk. Konflikten kan ikke løses med militære maktmidler.

Hamas blir ikke borte

Store konsekvenser:

Israels mål med krigen i Gaza er å knekke Hamas så mye at organisasjonens militante fløy ikke lenger blir i stand til å skyte raketter inn i Israel. Prisen, i form av drepte, lemlestede og lidende palestinere, ser ikke ut til å ha noen øvre grense. Han som i hvert fall før krigen lå an til å vinne valget i februar, Likuds Benjamin Netanyahu, går et skritt lenger. Han vil at Israel med makt skal styrte Hamas-regimet i Gaza. Det er mulig at både den nåværende regjeringen og den kommende vil nå sine mål dersom de er villige til å bruke all den makten Israel rår over. Men de blir ikke kvitt Hamas. Det er snarere grunn til å tro at stadig flere vil flokke seg rundt den islamistiske bevegelsen. Ikke bare i Gaza, men også på Vestbredden.

Hamas springer ut av den gamle arabiske islamismen som først og fremst har vært målbåret av Det muslimske brorskap i Egypt. Bevegelsen ble etablert i de okkuperte palestinske områdene i 1987, under den første intifadaen, og den gang hjulpet fram av Israel som ønsket seg en konkurrent til Fatah og PLO. Bevegelsen driver skoler og sykehus, lindrer nød blant de fattigste og har som mål å skape en islamsk stat i motsetning til den nærmest sekulære som PLO og Fatah har representert. Ved valget i 2006 sto Hamas fram som et troverdig alternativ til korrupsjon og vanstyre. Da Israel og Vesten nektet å anerkjenne resultatet av et valg som ingen bestrider gikk riktig for seg, ble den palestinske regjeringen internasjonalt isolert. Palestinerne fikk det ikke bedre, men verre.

Etter manges mening er den internasjonale isolasjonen en viktig årsak til at de mest militante i bevegelsen har vunnet fram, og har kunnet drive den væpnede motstandskampen som er bakgrunnen for Israels angrep. Det er uansett ikke lenger mulig å tenke seg en holdbar avtale om våpenhvile uten at Hamas er avtalepart. For ikke å snakke om en varig fredsavtale. Selvstyremyndigheten til president Abbas, som formelt styrer på Vestbredden, har stadig mindre autoritet som representanter for palestinerne. Og i Gaza har Abbas i det hele tatt ingenting han skulle ha sagt.

Det er en gammel sannhet at en må snakke med sine motstandere for å skape fred. Frp-formann Siv Jensen har til stadighet angrepet den norske regjeringen fordi den i sin tid anerkjente den samlingsregjeringen som forsøkte å bygge bro mellom de palestinske fraksjonene. Det er, som utenriksminister Jonas Gahr Støre sa i NRK tirsdag, politisk retorikk av ganske begrenset kvalitet. Det mange kan kritiseres for, er at det er snakket for lite med Hamas. For det blir ingen løsning i Midtøsten før Hamas får plass ved forhandlingsbordet.

Ikke klokt, Siv!

Siv Jensen

Nordmenn flest reagerer sterkt på at den grusomme krigen i Gaza rammer uskyldige sivile. Torsdagens fakkeltog i hovedstaden og mange andre norske byer til støtte for krigsofrene ga et entydig budskap: Krigen må stanse umiddelbart! Ansvaret for å få en slutt på krigshandlingene ligger på Israel. At landet skal kunne forsvare seg mot og bekjempe Hamas, som i årenes løp har sendt tusenvis av raketter mot sivile israelere, bestrides ikke. Men det gir ingen rett til å bruke sivile – kvinner og barn, uten mulighet til å flykte – som kanonføde i en brutal invasjonskrig i verdens tettest befolkede landområde.

Det brede folkelige engasjementet fordeler ikke skyld mellom de krigførende partene i Gaza. Men det tar stilling for sivile palestinere og deres rett til en fredelig tilværelse i frihet. Dessverre er ikke dette et vesentlig poeng for Frp’s formann Siv Jensen. I stedet stilte hun torsdag, to timer før fakkeltoget i Oslo, opp på et halleluja-arrangement til støtte for fortsatt israelsk krigføring mot sivile palestinere.

Som alle andre har hun selvsagt rett til å ytre seg hvor hun vil, om hva hun vil og si det hun måtte mene. Ytringsfriheten er en gave som skal brukes med omtanke og respekt. Måten Siv Jensen brukte den på da hun talte på støttearrangementet for Israel i Oslo hører ikke til den kategorien. Både arrangementet, hennes synspunkter og hennes opptreden virket utrolig provoserende på mange. Motdemonstrantene på stedet brukte ytringsfriheten til å gi uttrykk for det med tilrop, buing og mishagsytringer. Heller ikke det vitnet om klokskap.

Den verbale konfrontasjonen utenfor Stortinget utviklet seg dessverre til det verste gateslaget i Oslo på 30 år. Dette er fullstendig uakseptabelt. Ansvaret er det bare de som demonstrerte mot Israel-markeringen som har. De ga skinn av å støtte palestinerne, men satt seg selv foran deres sak i opptøyene som pågikk utover kvelden. Oslo-politiet gjorde en forbilledlig innsats for å roe ned og rydde opp i bråket.

Forhåpentligvis vil ikke konfrontasjonen mellom israelvennene, Siv Jensen og pøbeldemonstrantene overskygge den sterke og omfattende fredsmarkeringen. Ingen av dem som bidro til den opphetede situasjonen, fortjener det. Det som skjedde har intet med engasjementet for fred i Gaza å gjøre. Den videre håndteringen av tumultene er en sak for politiet og rettsvesenet.

Heldigvis kan det være framgang å spore. FNs sikkerhetsråd, riktignok med USAs avholdende stemme, greide endelig å enes om å kreve våpenhvile. I Egypt pågår det samtaler for å stanse krigshandlingene. Et omfattende internasjonalt press, både diplomatisk, folkelig og økonomisk, overfor Israel og Hamas er det som må til for å få slutt på krigen. Å fortsette hurraropene for krigføringen, uansett om det skjer i Vårherres eller Muhammeds navn eller for å vinne økt tilslutning blant norske velgere, er en sikker vei til flere drepte, lemlestede og ødelagte liv.