Viser arkivet for stikkord flåthen

Klimapolitikken

LO-leder Roar Flåthen kaster en brannfakkel inn i klimadebatten. Foto: Terje Pedersen, ANB

LO-leder Roar Flåthen tar nå avstand fra viktige deler av det politiske forliket om lavere utslipp av klimaødeleggende gasser. Han mener det blir for kostbart å ta to tredeler av kuttene nasjonalt.

– Vi kan ikke bli så ensporet at vi stirrer oss blinde på de kuttene vi skal ta nasjonalt. Det viktigste er å kutte utslippene, ikke om det skjer hjemme eller ute, sier Flåthen til Aftenposten. Han viser til at industrien allerede rammes av klimakrav og bruker Alcoa som eksempel. Dette amerikanske selskapet har fått nei til å etablere et aluminiumsverk i Finnmark, basert på norsk gass uten rensing av CO2.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

SVs Snorre Valen mener det et veldig skuffende og usolidarisk av LO å snu i klimapolitikken. Også Naturvernforbundet er på krigsstien. På den annen side får Flåthen forventet skryt fra Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen. Han karakteriserer LO-lederens utspill som både fantastisk og vågalt. Mer interessant er det å merke seg at sterke krefter både i Høyre og Arbeiderpartiet er på gli. Stortingsrepresentant Frank Bakke-Jensen (H) fra Finnmark vil justere på klimaforliket slik at Alcoa kan få realisert planene. Statssekretær Ketil Lund (Ap) i Finansdepartementet har advart mot å «innføre tiltak som bare gjør at bedrifter flytter til Sverige eller andre land».

Den norske klimapolitikken innebærer at Norge skal redusere klimagassutslippene med 30 prosent innen 2020. To tredeler av dette skal tas nasjonalt i Norge. Resten kan dekkes gjennom kjøp av klimakvoter i EU eller ved å finansiere utslippskutt i u-land. Alle stortingspartiene bortsett fra Fremskrittspartiet har stilt seg bak klimaforliket som ble inngått i 2008. LO har tidligere støttet denne linjen, men nå har pipen fått en annen lyd.

Flåthen har et godt poeng som politikerne bør lytte til. For kloden er det uinteressant om kuttene i CO2-utslipp skjer i Norge eller utlandet. Hvis det er billigst og best at kuttene foretas i andre land, så bør det være greit nok. Vi i Norge skal selvsagt ta vår del av byrdene med en god klimapolitikk. Vi kan ikke bare kjøpe oss ut av problemene. Derfor må alle sektorer i Norge bli mer klimavennlige. De største utfordringene vil vi møte innen biltrafikken. Restriksjoner og miljøavgifter vil tvinge seg fram. På den annen side bør det satses enda mer på bedre kollektivtrafikk og moderne veier som gir flyt i stedet for unødvendig køkjøring.

Samtidig må vi ikke bli for nærsynte og naive. Alcoa kommer jo til å bygge aluminiumsverket et annet sted på kloden. Der blir CO2-utslippene minst like store. Derfor trenger vi en mer realistisk tilnærming til hvor stor andel av klimautslippene som skal tas i Norge. Spørsmålet er om statsminister Jens Stoltenberg tør å utfordre SV i denne saken.

Flåthens tusenlapper

LO-leder Roar Flåthen setter press på de rødgrønne og forlanger økt fradrag for fagforeningskontingenten. Foto: Vidar Ruud. ANB

Da Jens Stoltenberg tiltrådte som statsminister i 2005, var grensen for å trekke fra fagforeningskontingent på skatten 900 kroner. Maksimalgrensen hadde vært 1.800 kroner, men den ble halvert av Bondevik-regjeringen. De rødgrønne gjeninnførte det gamle fradragsbeløpet, og har deretter mer enn fordoblet det. I dag kan fagorganiserte få fratrekk for inntil 3.660 kroner av det de betaler i kontingent.

Les mer…

Strammere tider

LO-leder Roar Flåthens signal om minimale lønnstillegg forteller at fagbevegelsen tar den økonomiske situasjonen på alvor. Foto: Terje Pedersen, ANB

LO-leder Roar Flåthen gir ingen forhåpninger til dem som tror det blir mulig å oppnå gode tillegg i neste års lønnsoppgjør. Han frykter at nye lønnsøkninger kan gå ut over norske arbeidsplasser. I et intervju med NRK sier han at sysselsetting er viktigst for fagbevegelsen og varsler at det blir et «ansvarlig oppgjør» i 2011.

Finanskrisen fikk begrenset effekt i Norge sammenliknet med de fleste andre land. I hele Europa har ledigheten steget til rekordnivå. Mange steder har arbeidstakerne vært nødt til å godta lønnsreduksjoner. Flere land, som Hellas og Spania, har store problemer med å takle virkningene av krisen. Nå får vi en ny utfordring i finanskrisens kjølvann. Mens andre har stått stille eller gått tilbake, har vi i Norge hatt en lønns- og prisutvikling som har gjort våre konkurranseutsatte virksomheter dyrere. Derfor risikerer de å miste leveranser og oppdrag. Fortsetter dette, kan mange arbeidsplasser ryke. Det er ikke uten grunn at LO-sjefen nå vil sette bremsene på.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det var neppe mange som satte morgenkaffen i halsen av Flåthens budskap. Det er ikke nytt. Arve Bakke i Fellesforbundet, som er dominert av eksportindustri og konkurranseutsatte bedrifter, kom tidligere i sommer med en tilsvarende melding. Hva finansminister Sigbjørn Johnsen mener om dette spørsmålet, har neppe gått noen forbi. Nå skal det strammes inn!

Det er ingen ny kursendring LO-sjefen signaliserer. Ifølge ham har organisasjonen alltid stått for en ansvarlig linje der hensynet til sysselsettingen har kommet først. Et godt kjent eksempel på dette var Solidaritetsalternativet, en pakt inngått mellom regjeringen, fagbevegelsen og arbeidsgiverne tidlig på 90-tallet, som innebar at de fagorganiserte avsto fra lønnstillegg for å sikre arbeidsplasser og konkurranseevne. Det ga særdeles god effekt og hjalp mange virksomheter gjennom en vanskelig periode.

Selv om norske arbeidstakere gjennom svært mange år har opplevd en positiv lønnsutvikling, er det liten grunn til å anklage LO for å vise uansvarlighet eller være for kravstore. Lønnveksten har skjedd på grunn av økt produktivitet i norske bedrifter og gode priser på råvareeksporten fra Norge. Når dette ikke vedvarer, er det en naturlig konsekvens at det også må påvirke lønnsoppgjørene.

Ifølge LO hadde vi også i år et ansvarlig lønnsoppgjør. Liten prisstigning og lav rente medførte at selv beskjedne tillegg ga økt kjøpekraft for svært mange. Årets oppgjør viser også at det, på tross av stramme tider, er mulig å foreta prioriteringer som gir effekt. Fellesforbundet fortalte denne uka at avsetningen på 50 øre per time i årets oppgjør i en lav- og likelønnspott hadde medført at enkeltmedlemmer fikk en påplusning av årslønna på opp til 33.000 kroner. «Småpenger» kan altså gi stor effekt når de blir brukt riktig.

Gode gubber i LO

Riktignok er LO-leder Roar Flåthen både mann og har tradisjonell industribakgrunn. Men samtidig har han stått for en linje i lønnsoppgjørene som har gitt lavlønte kvinner betydelige tillegg. Foto: Terje Pedersen, ANB

Lederen i Norsk Tjenestemannslag, Turid Lilleheie, takker for seg på landsmøtet i november. På tampen av sin ledergjerning fyrer hun av en bredside mot det hun mener er et utdanningsfiendtlig gubbevelde i fagbevegelsen. Selv om langtidsutdannede og kvinner representerer en stadig større del av medlemsmassen i LO, hevder NTL-lederen i et intervju med Avisenes Nyhetsbyrå at de blir oversett av industrigutta. Hun mener de ikke tar innover seg at arbeidslivet og medlemsmassen er i endring. Dermed går hun rett i strupen på LO-sjefen selv, Roar Flåthen. Han har bakgrunn som industriarbeider og kommer fra Fellesforbundet. Bortsett fra forgjengeren Gerd-Liv Valla, som både er langtidsutdannet og kom fra nettopp NTL, har LOs ledere vært en lang rekke av menn som nesten alle har hatt industribakgrunn.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Om det er alle andre som bevisst har holdt NTL utenom, slik Lilleheie hevder skjedde i forberedelsene til pensjonskravene foran fjorårets oppgjør, eller om årsaken til manglende resultater ligger i forbundet selv, kommer nok an på øynene som ser. Derimot er det lett å forstå at Turid Lilleheie, etter 12 år som forbundsleder, er frustrert over at hennes medlemmer tydeligvis har oppnådd mindre enn andre fagorganiserte og derfor har et sterkt behov for å blåse ut.

NTLs leder har rett i at LO ikke framstår som spesielt attraktiv for langtidsutdannede. Da Gerd-Liv Valla kom inn i LOs ledelse som nestleder i 1997, begynte hun et arbeid for å gjøre organisasjonen mer interessant for utdanningsgruppene. Arbeidet fortsatte også i hennes ledertid, selv om det ikke kom spesielt langt. Etter Vallas dramatisk avgang våren 2007 har det skjedd svært lite i forhold til de langtidsutdannede i LO. Lilleheies kritikk er derfor berettiget. Men den rammer også henne selv.
Valla hadde også øyne for gubbeveldet i LO, og satte i gang en prosess for å feminisere
organisasjonen. Det gjorde hun ved å få ansatt kvinner i mange viktige posisjoner i Folkets Hus på Youngstorget. Dessverre var hun ikke like villig til å la dem slippe til. Derimot førte hun en særdeles kontrollerende linje overfor sine medarbeidere. Den toppet seg med striden med Ingunn Yssen.

På tross av en stadig økende kvinneandel, spesielt i offentlig sektor, er det fortsatt mennene som er mest synlig blant toppene i fagbevegelsen. Den kritikken må Flåthen og co ta til seg. Bortsett fra en manglende prioritering av langtidsutdannede, er det derimot liten grunn til å refse LO for ikke å ta kvinnenes situasjon på alvor. I vårens lønnsoppgjør oppnådde de store aktørene, Fellesforbundet og Fagforbundet, et resultat som ga de lavlønte kvinnegruppene et skikkelig løft.

LO spør partiene

Spør partiene

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter
LO har også i år sendt brev til de politiske partiene med spørsmål om hvordan de stiller seg til saker som LO mener er viktige for medlemmene. I alt er det stilt 41 spørsmål fordelt på 12 forskjellige emner. Blant de viktigste er krav om at alle unge under 25 år må få rett til enten arbeid eller utdannelse, at deltidsarbeidende må få lovfestet rett til heltid, videre hvordan partiene stiller seg til privatisering av skole og offentlige velferdstjenester og om partiene vil gå inn for statlig delfinansiering av etter- og videreutdanning. Partiene får også spørsmål om hvordan de stiller seg til EUs 2. postdirektiv, som LO-kongressen ville at Norge skulle nekte å etterleve.

Sist svarte alle partiene bortsett fra FrP. Det var ingen overraskelse at de rødgrønne lå nærmest LOs egne holdninger. Slik blir det nok i år også. Både Ap og SV har mange LO-tillitsvalgte i sin midte, som aktivt har deltatt i utformingen av partienes programmer. Et klart flertall av LOs medlemmer stemte da også på de rødgrønne ved forrige stortingsvalg, og bidro sterkt til valgseieren. Det kan de komme til å gjøre i år også. Særlig Ap er avhengig av støtte fra store deler av LOs medlemsmasse. De gangene partiet har vært på kollisjonskurs med viktige LO-grupper, har det gått dårlig. I så måte ble valget i 2001 en vekker for partiet.

Det var daværende LO-leder Gerd-Liv Valla som etter katastrofevalget for Ap i 2001 satte i gang «den lange valgkampen». LOs over 800.000 medlemmer ble bedt om å si sin mening om hvilke saker som var viktige for dem. 44.000 svarte og sendte inn til sammen 150.000 forslag, som igjen lå til grunn både for vedtakene på LO-kongressen i 2005, og for de spørsmålene som ble sendt partiene før valget. I år har 26.000 LO-medlemmer gitt 60.000 svar.

LO-medlemmene er ikke en ensartet masse ved valgene. De stemmer på alle partier, også det som ikke tok seg bryet med å svare forrige gang. Den kritikken LO-ledelsen jevnlig utsettes for fra de borgerlige partienes side om støtten til særlig Ap, er likevel helt uberettiget. Det skulle bare mangle om ikke LO skulle ha lov til å støtte de partiene som står for de verdiene og standpunktene som samsvarer best med de svarene LO-medlemmene selv har gitt, i saker som de mener er viktige for dem.

Det er i år 110 år siden LO ble stiftet. Helt siden 1899 har LO engasjert seg bredt i samfunnsdebatten. Ap-leder Jens Stoltenberg har sagt at det faglig-politiske samarbeidet styrker demokratiet ved at flere stemmer enn stemmene til partienes tillitsvalgte blir hørt i den politiske debatten. Det har han rett i. LOs politiske engasjement tjener medlemmenes interesser.
Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Flåthens LO

Ubestridt leder

I dag slår Roar Flåthen klubba i bordet og åpner LO-kongressen. Det gjør han som den ubestridte lederen i en av verden mest innflytelsesrike faglige organisasjoner. Mens fagbevegelsen i mange vestlige land opplever motgang og medlemssvikt, skjer det motsatte her hjemme. De faglige organisasjonene, med LO i spissen, øker sin tilslutning. De har stor innflytelse og gode muligheter til å påvirke utviklingen i en retning som kommer medlemmene til gode. Både arbeidsgivere og myndigheter er lydhøre når faglig tillitsvalgte griper ordet, og tar dem med på råd i vanskelige saker.
Grunnen til norsk fagbevegelses unike posisjon i samfunnet er sammensatt. Ikke minst skyldes den fagbevegelsen selv. LOs vilje til å ta et helhetlig samfunnsansvar, blant annet gjennom det omdiskuterte og kritiserte faglig-politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet, har gjort organisasjonen til en respektert og mektig aktør. Snevre faglige kamporganisasjoner, som vi mest kjenner fra utlandet, men også ser tilløp til her hjemme, har ingen mulighet til å få en slik posisjon. LO er en moderne faglig organisasjon med en kraft som myndigheter og andre samfunnsaktører både kan regne med og ikke bør overse. Derfor involverer LO seg sterkt i utformingen av de offentlige tiltakene for å møte finanskrisen og bekjempe arbeidsledigheten. Den tyngden LO legger i dette engasjementet, kan ingen regjering – aller minst en rødgrønn – unnlate å lytte til og ta hensyn til.
LO og forbundene er en sterk bevegelse, men den er også skjør og sårbar. Det så vi med all tydelighet for to år siden da Valla-stormen skylte inn i hver eneste krok av organisasjonen. Hele det mektige apparatet var satt ut av spill i lang tid. Frontene mellom tilhengere og motstandere av LO-leder Gerd-Liv Valla var steinharde. Enkelte fryktet at organisasjonen kunne sprekke for godt. Det skjedde ikke, og nestleder Roar Flåthen rykket opp og fikk jobben med å lappe sammen en skadeskutt bevegelse.
Tvilerne var tallrike, men det viste seg raskt at Roar Flåthen fra Kongsberg var rett mann til rett tid. Etter to år med ham i lederstolen framstår LO som en enhetlig, tydelig og handlekraftig organisasjon. Dette er selvsagt ikke hans fortjeneste alene. Flåthen er ingen supermann, og ønsker neppe å framstå som det heller. Men det er uomtvistelig at det er under hans ledelse at LO på rekordtid har kommet tilbake med full styrke.
For LOs medlemmer er det likevel viktigst at de har fått mye igjen for fagforeningskontingenten i de to årene Flåthen har vært leder: Gode lønnsoppgjør med betydelige forbedringer i kjøpekraften og en historisk pensjonsløsning for privat sektor. Nå gjenstår en tilsvarende avtale for de offentlig ansatte.
Forholdet til Arbeiderpartiet og regjeringen er fortsatt tett. Men den konfronterende og utfordrende linjen vi husker fra Valla-tiden er forlatt. Mindre støy og tålmodig dialog viser seg å nytte like mye. Et godt samarbeidsklima er avgjørende både for myndigheter og fagbevegelse for å håndtere den særdeles krevende situasjonen på arbeidsmarkedet.
På to år har Roar Flåthen levert varene. Ingen kunne gjort det bedre. Derfor blir LO-sjefen både hyllet og gjenvalgt denne uka.