Viser arkivet for stikkord audunlysbakken

Kortere arbeidsdag

SV-leder Audun Lysbakken vil ha kortere arbeidstid framfor økt kjøpekraft. Foto: Terje Pedersen, ANB

Seks timers arbeidsdag er igjen på fleres lepper som aktuell kampsak for framtiden. Etter NRK Brennpunkts program i forrige uke har debatten blusset opp.

– Norge har forlengst passert det punktet hvor økt rikdom ikke gjør oss lykkeligere. Kortere arbeidstid, ikke økt kjøpekraft, bør derfor være målet for framtidssamfunnet, skriver SV-leder Audun Lysbakken på sin blogg. Allerede i februar tok tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla til orde for kortere arbeidsdag som middel for å få flere kvinner over i fulltids stilling.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

To forskere i Statistisk sentralbyrå har på oppdrag fra Brennpunkt gjort beregninger som viser at vi gradvis kan få sekstimers arbeidsdag ved å betale rundt 50 prosent i skatt. Forutsetningen er at vi beholder velferdsordninger på dagens nivå.

Dette kan høres besnærende ut, men svaret et ikke så enkelt som forskerne vil ha det til. For det første er det en stor utfordring å få folk flest med på å øke skatteprosenten fra dagens snitt på 37 til 50. Det er en dramatisk skatteskjerping. For det andre er det tvilsomt om dagens nivå på velferd og omsorg er godt nok i 2060. Det er grunn til å minne om at så godt som alle partiene i fjor gikk til valg på løfter om økt kvalitet på offentlige tjenester.

Vi fikk i tillegg en regjering som har satt ned skattene og lovet enda lavere skatter. Så langt har de borgerlige partiene fortsatt et solid flertall på meningsmålingene. Spørsmålet er så om det er en farbar vei for Arbeiderpartiets nye leder å signalisere dramatisk økt skatt ved neste korsvei. Det vil være krevende nok eventuelt å love en reversering av de skattelettelsene som Erna Solbergs regjering har gjennomført.

Det er godt mulig at det norske skattenivået må økes et stykke fram i tid for å kunne finansiere den ventede eldrebølgen, men det vil være mildt sagt krevende å plusse på enda mer skatt for å dekke inn en kortere arbeidsdag. Tidligere arbeidstidsforkortinger har vært gjennomført med full lønnskompensasjon. Derfor vil det være utopisk å tro at innføring av en sekstimers arbeidsdag vil være et unntak i så måte.

Fram mot 2040 vil det bli en dobling av antall eldre over 80 år. Norge vil trenge mer arbeidskraft i framtiden, ikke mindre. Et viktig poeng med pensjonsreformen var å få Ola og Kari til å stå lengre i jobb, og det viser seg heldigvis å være tilfelle. Seks timers arbeidsdag vil være å gå motsatt vei. Da må det i tilfelle innføres fire skift på et sykehjem, ikke tre som i dag. Det er snarere behov for økt produktivitet, i så vel privat som offentlig sektor.

Dersom vi ikke evner å heve kvaliteten på den offentlige omsorgen, vil mange kjøpe seg slike tjenester privat. Det er det mest skremmende med visjonen om sekstimers arbeidsdag. Faren for å undergrave tilliten til velferdsstaten er stor.

SVs dype krise

SV-leder Audun Lysbakken mener partiet hans er i godt slag og ved god helse. Her fra markeringen av kystopprøret nylig. Foto: Vidar Ruud, ANB

SV mistet nesten åtte av ti velgere på de fire årene mellom stortingsvalgene i 2009 og 2013. Det viser de første resultatet av valgundersøkelsen til Institutt for samfunnsforskning. Bare 22 prosent av SVs velgere holdt i fjor fast ved partiet, mens 41 prosent gikk over til Arbeiderpartiet. Nettotapet til Ap er riktignok lavere, men det blir nok en fattig trøst.

SV er i en dyp krise. Partiet klarte så vidt å kare seg over fireprosentgrensen for utjevningsmandater ved valget i fjor høst. SV landet på 4,1 prosent, men har siden nyttår stort sett ligget under sperregrensen på snittet av meningsmålingene. Dersom SV hadde havnet under denne magiske grensen ved valget, kunne partiet fort ha sittet igjen med en enslig svale på Stortinget framfor dagens åttemannsgruppe.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Vi er i godt slag og ved god helse, bedyret SV-leder Audun Lysbakken på Politisk kvarter i NRK fredag morgen. Han hevdet at det var «ekstremt spekulativt» av Dagsrevyen å gjøre et stort poeng av at SV bare har 2,8 prosent oppslutning på Norstats politiske barometer for mars. Journalister skal generelt være forsiktige med å legge for mye i små svinginger på målingene fra måned til måned, men det sier mer om Audun Lysbakken at han angstbitersk velger å gå i strupen på NRK.

Det er interessant å trekke paralleller mellom begge småpartiene på rødrønn side. Både SV og Senterpartiet gjorde det historisk dårlig ved fjorårets stortingsvalg, men partiene har taklet krisesituasjonen på helt forskjellig måte. Senterpartiet startet jakten på interne syndebukker og endte opp med å presse Liv Signe Navarsete ut som partileder. SV tok i stedet kollektiv samling i bunnen, og der i leiren er det ingen som setter spørsmålstegn ved partileder Audun Lysbakken.

Valgundersøkelsen til professor Bern Aardal & co viser at Sp har et mye mer solid grunnfjell enn den lojaliteten tidligere SV-velgere la for dagen i fjor høst. For SV-ledelsen må det være et ekstra tankekors at bare åtte prosent av førstegangsvelgerne stemte på partiet ved siste korsvei. I 2001 støttet hele 26 prosent av de yngste velgerne SV.

Miljøpartiet de grønne skaper hodepine blant SVs strateger. Men løsningen er ikke åpenbar, for SV har paradoksalt nok mistet en del stemmer til Frp også. SVs store problem er at partiet har mistet sakseierskapet til viktige kjernesaker. Det skjedde tidlig i skolespørsmål, og nå falmer også miljøprofilen. Det er ingen tvil om at SV har blitt rammet av det som kalles regjeringsslitasje.

Partiet har i første rekke tapt velgere til storebror Ap. Spørsmålet er bare hva som ville ha skjedd dersom partiet ikke hadde gått inn i regjering. Den fasiten får vi aldri. Vi registrerer bare at SV ikke har fått noe løft etter fjorårets valg. Det er i det minste en flik av et svar.

Rødgrønt fellesskap

Det ser ut som at Ap-leder Jens Stoltenberg, Sp-leder Liv Signe Navarsete og SV-leder Audun Lysbakken vil se mer i forskjellige retninger i opposisjon. Foto: Terje Pedersen, ANB

Det rødgrønne samarbeidet går naturlig nok over i en ny fase og form når tilværelsen nå blir i opposisjon. Det er et åpent spørsmål om Ap, SV og Senterpartiet går til valg som en felles allianse i 2017. Jens Stoltenberg slo tirsdag fast at Ap har gode erfaringer med det rødgrønne samarbeidet, men han la samtidig til at Arbeiderpartiets historie først og fremst har vært å regjere alene.

– Mer er det ikke å si om den saken, sa Stoltenberg og presiserte at det er opp til landsmøtet i Ap å ta stilling til dette. Selv har han et pragmatisk forhold til samarbeidsspørsmålet. Stoltenberg poengterer at Ap, SV og Sp fortsatt skal være venner, men han mener at opposisjonstilværelsen vil gi muligheter til å rendyrke partienes profil mer.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Også lederne i SV og Sp er tilbakeholdne med allerede nå å konkludere med hvordan partiene vil stille seg ved stortingsvalget om fire år. Audun Lysbakken har likevel håp om at SV kan bli så sterkt at det igjen kan spille en rolle som maktfaktor i norsk politikk. SV-lederen tror at vi kommer til å se et tydelig fellesskap mellom de rødgrønne partiene etter hvert som den nye borgerlige regjeringen legger fram ny politikk. Han har derfor håp om en ny rødgrønn regjering en gang i framtiden.

Det er forståelig at Jens Stoltenberg ikke vil legge lokk på den interne debatten og evalueringen som bør følge av årets valgnederlag. Nå gjelder det å bruke tid på å slikke sårene. Det er videre naturlig at Ap-lederen holder kortene litt til brystet inntil det er avklart hvilket forhold KrF og Venstre vil ha til den borgerlige regjeringen som Erna Solberg snart blir statsminister for.

Vi merker oss på den annen side at Stoltenberg er klar på at han vil bygge videre på det tette samarbeidet og den gode dialogen med LO. I den sammenheng bør han låne øre til LO-leder Gerd Kristiansen, som allerede i august sa at det er viktig å pleie det rødgrønne samarbeidet også etter et eventuelt valgnederlag.

Sentrale krefter i både Ap, Sp og SV tenker i samme baner. Det neste halvåret vil gi viktige avklaringer i så måte. De tre partiene har frihet til å flagge egne fanesaker, men de må samtidig unngå å tråkke hverandre for mye på tærne. Eksempelvis vil samarbeidsviljen i Sp bli svekket dersom Ap blir med på et kraftig kutt i antall politidistrikter og støtter en storstilt tvangssammensåling av kommuner.

Audun Lysbakken skal ha ros for relativt klar tale. Jens Stoltenberg er dessverre uklar. Ap-lederen burde i det minste ha signalisert behov for en bred og forpliktende allianse som kan danne motpol til det vi nå skimter på borgerlig side. Stoltenberg bør ha lært av alenegangen og valgnederlaget i 2001. Da må han unngå å støte Senterpartiet fra seg og isolere SV. Det gjelder å ha venner og allierte i politikken.

Skatt på finansbransjen

SV-leder Audun Lysbakken vil skattlegge finansbransjen for å kunne yte enda bedre offentlig velferd. Foto: Vidar Ruud, ANB

SV vil innføre en særegen skatt på finansbransjen. Dette er i tråd med ett av forslagene fra finanskriseutvalget, som leverte en utredning i 2011. Den viktigste begrunnelsen er at bank, forsikring og øvrig del av finansbransjen i hovedsak er unntatt fra moms.

– Uavhengig av SVs forslag vil jeg si at det er på høy tid med en skikkelig diskusjon om hvorfor finansnæringen skal være unntatt fra merverdiavgift, sier økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe til Dagbladet. Det er mange gode grunner til å ta professorens råd på alvor. Det er riktignok noen tekniske problemer med å innføre ordinær moms for finansbransjen. Derfor har finanskriseutvalget i stedet anbefalt en såkalt aktivitetsskatt som alternativ. Ulltveit-Moe var med i utvalget, som for øvrig ble ledet av Fafo-sjef Jon Hippe.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

SV ønsker i likhet med Senterpartiet å innføre «moms» for finansbransjen i form av aktivitetsskatt. Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) uttalte seg også i positive vendinger da han mottok utredningen, men etterpå har det vært stilt fra hans side. Forslaget ligger fortsatt i finansministerens skuff. Men nå har SV-leder Audun Lysbakken kommet seg på banen. Han går inn for en finansskatt som vil innbringe om lag ni milliarder kroner i statskassen. Og disse pengene fra bankene vil SV-lederen bruke på barn og besteforeldre. Økt skatt skal altså finansiere mer velferd.

Audun Lysbakken skal ha ros for at han nå foreslår å skattlegge finansbransjen mer på linje med annen aktivitet her i landet, men han bør få ris for at han i praksis vil øke skatte- og avgiftsnivået. De rødgrønne partiene gikk i 2005 til valg på at skatter og avgifter skulle beholdes på nivået som gjaldt i 2004. Dette løftet har regjeringen holdt, men nå er det synlig sprik i budskapet. I det nylig vedtatte partiprogrammet sier SV at partiet er «villig til å øke skattenivået dersom det er nødvendig for å opprettholde et høyt nivå på framtidens velferdstjenester». Trykksverten er knapt blitt tørr før forbeholdet i denne setningen blir fjernet av partiets leder. Audun Lysbakken går i realiteten til valg på å øke skatten med ni milliarder.

Ideen om å innføre en slags «moms» for finansnæringen er god. Men det er blåøyd av Lysbakken å tro at en ny avgift vil sette noen merkbar stopper for utbyttefesten i denne bransjen. Baksiden av medaljen er nok dyrere bank- og forsikringstjenester for deg og meg. Milliardinntektene staten her får bør derfor uavkortet gå til lavere skatt for personer og bedrifter.

Audun Lysbakken har gitt Høyre og Fremskrittspartiet en lissepasning foran et nærmest åpent Ap-mål. Det er uklokt av SVs leder å tenke mer på partiets grunnfjell enn regjeringens mulighet til å bli gjenvalgt. Det kan virke som om Lysbakken allerede har innsett at valget er tapt.

Den store SV-testen

SV-leder Audun Lysbakken traff med budskapet sitt på helgens landsmøte i SV. Foto: Terje Pedersen, ANB

– Vi er i gang med den viktigste valgkampen i SVs historie, sa SV-leder Audun Lysbakken i sin tale til helgens landsmøte i SV. En litt i overkant sterk påstand. Alle valgkamper er viktige, og mye står på spill hver gang. Men Lysbakken har likevel et poeng, for SV står svakere enn på lenge.

Meningsmålingene viser et snitt på snaue fem prosent for SV. Partiet kan fort ramle under sperregrensen for utjevningsmandater og bare sitte igjen med en enslig svale på Stortinget. Det er en ekstra utfordring for SV at de unge har vendt partiet ryggen. Blant de yngste velgerne har partiet mistet 20 prosentpoeng fra 2001 til 2011.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

SV fikk 8,8 prosent ved valget i 2005 og de rødgrønne sikret flertall til å danne en historisk regjering. Fire år senere måtte SV nøye seg med 6,2 prosent, men takket være Arbeiderpartiets framgang kunne den rødgrønne regjeringen fortsette. Ved lokalvalget for snart to år siden falt SV ned til 4,3 prosent, og Kristin Halvorsen kastet inn håndkleet som partileder.

Barneminister Audun Lysbakken ble pekt ut til å bli ny leder, men snublet i egne bein og måtte gå av som statsråd. Han ble likevel valgt som ny leder på et ekstraordinært landsmøte i mars 2012. Nå styrer han SV-skuta fra sin plass som folkevalgt på Stortinget. Lysbakken er så lite synlig at det bare er 17,7 prosent som vet han er SV-leder, skal vi tro målingen som TV 2 presenterte fredag. Her har Lysbakken tydeligvis en jobb å gjøre.

Den sviktende oppslutningen om SV skyldes i stor grad såkalt regjeringsslitasje. Partiet har aldri sittet i regjering før. I opposisjon var det lett å heve fanen for egne merkesaker. I regjeringsposisjon blir det mange kompromisser. Problemet er at SV ikke har klart å glede seg over halve seire. De har nærmest blitt dyrket som nederlag. Men SV har vunnet fram i flere saker. Full barnehagedekning ville aldri ha vært en realitet i dag uten SV.

Lysbakken har pekt ut Fremskrittspartiet som hovedfiende i valgkampen. Det er et dristig prosjekt, men trolig en god taktikk. SV har få velgere å hente fra Frp, men en konfrontasjon med Frp kan tydeliggjøre forskjellene i norsk politikk.

Problemet er at Lysbakken kan komme til å overspille. Men i en situasjon hvor Høyre har lagt seg inn mot Arbeiderpartiet, blir det viktig for de rødgrønne å vise at Erna Solberg vil måtte forhandle med Siv Jensen i en borgerlig regjering.

SVs viktigste oppgave blir å hente tvilerne blant gamle velgere ned fra gjerdet. I tillegg vil partiet naturlig nok forsøke å hente tilbake velgerne som har rømt til Ap. På den annen side må Ap kapre velgere som ligger i flytsonen mellom Ap og Høyre.

Men også SV har velgere å hente i dette segmentet. Velgerne der kan til slutt komme til å bli avgjørende på valgdagen. Det bør SV-leder Audun Lysbakken for egen del tenke mest på.

Høyt spill i SV

SV-leder Audun Lysbakken får EØS-problemer med grasrota i partiet på SVs landsmøte til helgen. Foto: Vidar Ruud, ANB

Flere fylkeslag i SV ypper nå til EØS-strid, både på partiets landsmøte til helgen og mellom de tre regjeringspartiene. I slutten av januar tvang statsminister og Ap-leder Jens Stoltenberg fram en rødgrønn fredning av EØS-avtalen i fire nye år. Både Sp-leder Liv Signe Navarsete og SV-leder Audun Lysbakken lovet ikke å ta omkamp på denne saken.

Nå er det slutt på idyllen. Lederen i Rogaland SV, Rolf Bersås, vil ifølge Dagens Næringsliv jobbe for at SV-landsmøtet skal vedta at arbeidslivsdelen i EØS skal reforhandles eller tas ut. Han mener at styrkeforholdet mellom SV og Ap etter valget må avgjøre hvordan regjeringen skal stille seg til denne saken.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I god tid før stortingsvalget i 2005 satte partilederne i Ap, Sp og SV opp noen stabbesteiner som forutsetning for et rødgrønt regjeringssamarbeid: Nei til EU, ja til EØS og ja til Nato, var beskjeden den gang. Og dette har siden vært grunnlaget for regjeringens politikk.

Men nå vil store deler av SV ikke lenger akseptere at Arbeiderpartiet har bestemt at det skal legges lokk på EØS-debatten. SV-leder Audun Lysbakken kan dermed risikere å lide nederlag på løftet han har gitt Jens Stoltenberg i denne saken. Også i Senterpartiet er det er sterkt trykk fra grasrota for et liknende opprør på partiets landsmøte i april. I tillegg er det ventet EØS-debatt på LO-kongressen i mai.

Problemet er bare at ingen hittil har klart å sannsynliggjøre hvordan det er mulig å ta arbeidslivsdelen ut av EØS-avtalen. En slik reforhandling vil rokke ved minst en av de fire frihetene som både EU og EØS-avtalen bygger på. Fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer er grunnplankene i det indre markedet som Norge heldigvis er en del av.

– Vi kan ikke ha fire friheter i Europa og to i Norge, har statsminister Jens Stoltenberg så treffende sagt det. EU vil aldri kunne godta en slik løsning. En reforhandling av EØS-avtalen med sikte på å ta ut arbeidslivsdelen vil sette hele avtalen i spill. Alternativene som er skissert framstår diffuse og synes å være mye verre for Norge.

De opprørske kreftene i SV spiller derfor et høyt spill. Hele regjeringsprosjektet kan falle i grus, for i denne saken har Jens Stoltenberg lite eller intet å gå på. Samtidig er det vanskelig å se at SV skal kunne vinne så mange velgere på å sette EØS-saken på spissen. Partiet Rødt ligger nemlig fortsatt lavt på meningsmålingene. SV må riktignok hente ned velgere fra gjerdet, men EØS er neppe den rette saken.

På den annen side vil uklarhet om EØS-avtalen garantert føre til at Ap mister stemmer. En slik linje vil være en gavepakke til Høyre. Erna Solberg kan da allerede i vår gjøre seg klar til å innta statsministerkontoret etter valget. Dersom det er et slikt utfall opprørerne i SV ønsker, bør de si det rett ut.

Sp vingler om EØS

For Sp-leder Liv Signe Navarsete er det en krevende øvelse å berolige Ap og samtidig komme EØS-mostanderne i eget parti i møte. Foto: Terje Pedersen,ANB.

De fleste antok at EØS-striden mellom de rødgrønne partiene var over etter Sp-leder Liv Signe Navarsetes intervju med Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) sist fredag. Der sa hun at utmelding av EØS ikke ville bli tema for en ny rødgrønn regjering.

Les mer…

Uklokt med uravstemning

Bård Vegar Solhjell t.v. og Audun Lysbakken er rede til å be medlemmene om å velge en av dem eller Heikki Holmås til ny SV-leder i en uravstemning. Foto: Vidar Ruud, ANB

SVs landsstyre møtes for å slikke sårene etter høstens fiaskovalg og velge hvilken vei partiet skal gå for å finne Kristin Halvorsens etterfølger.

Les mer…

Kontant kutt

“Overgangsstøtte” er barneminister Audun Lysbakkens karakteristikk av det som er igjen av kontantstøtten. Foto: Christina Halvorsen, ANB.

På starten av valgkampens oppløpsside smeller de rødgrønne regjeringspartiene til med et kutt i kontantstøtten. Både Arbeiderpartiet og SV har vært motstandere av ordningen helt siden den ble innført av Bondevik-regjeringen i 1998.

Les mer…

Opprør i SV – igjen

Kristin Halvorsen og resten av SVs ledelse må håndtere nok et internt opprør i SV. Foto: Vidar Ruud, ANB

I enkelte SV-kretser er det stor frustrasjon over at den rødgrønne regjeringen fører en annen politikk enn det som er nedfelt i partiets eget program. Noen, som den høyprofilerte partiveteranen Tore Linné Eriksen, sier de har fått nok og melder seg ut. Andre oppfordrer til åpent opprør mot Kristin Halvorsen og resten partiledelsen og kaller den maktkåt, prinsippløs og høyrevridd. Umiddelbart etter lokalvalget i september vil opprørerne innkalle til en konferanse for å drøfte hvordan partiets kurs skal endres.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I SV har det alltid vært stor takhøyde. Og med ujevne mellomrom koker det over for tillitsvalgte på partiets venstrefløy, som gjerne gir fritt utløp offentlig for hvor håpløs tilstand de mener partiet befinner seg i og hvor udugelige ledelsen er. Det siste oppropet i Klassekampen i forrige uke føyer seg godt inn i det som nærmest har blitt en partitradisjon siden SV for første gang i 2005 kom i regjeringsposisjon. For noen av partiets tillitsvalgte er det tydeligvis fortsatt vanskelig å forstå at det er forskjell på å være i opposisjon og delta i en koalisjonsregjering. For SVs del har regjeringsdeltakelsen aldri handlet om å innføre sosialisme i Norge, slik nestleder Audun Lysbakken forklarer til Klassekampen, men å bidra til å forsvare velferdsstaten. Lysbakken sier at de som står bak det siste oppropet har urealistiske forventinger om hva det er mulig for partiet å oppnå.

Noe av det mest oppsiktsvekkende med det nye oppropet mot SVs ledelse, er kritikken av partiets egen stortingsgruppe fordi den ikke utgjør noen opposisjon til regjeringen. Etter snart seks år med regjeringsdeltakelse må det kunne forventes at partitillitsvalgte forstår at ingen stortingsgruppe driver opposisjonspolitikk mot sin egen regjering. Stortingspolitikerne skal selvsagt være noe mer enn lydig stemmekveg for regjeringens politikk. Men det er en fin balansegang å drive med politiske egenmarkeringer i Stortinget og samtidig opptre som en lojal regjeringspartner. Etter noen uheldige episoder i sine første år som regjeringsparti, har SVs stortingsgruppe etter hvert funnet bedre ut hvordan den rollen kan håndteres.

Norges bombing i Libya, innstrammingene i asylpolitikken og Statoils omstridte oljesandprosjekt i Canada er det som for tiden opprører SV-mytteristene mest. Selv om de mener regjeringen fører feil politikk i disse spørsmålene, må de spørre seg om dette er nok til å bryte ut av det rødgrønne samarbeidet. To ting er sikkert: Uten SV i regjering, ville antakelig dreiningen mot høyre vært mer tydelig enn det opprørerne nå skriker opp for. Hvis SV hadde gått mer til venstre enn partiet gjør nå, ville det neppe gitt økt oppslutningen. Det er ikke akkurat den slags løsninger norske velgere flokker seg bak.

Den rødgrønne regjeringen kan greie seg godt uten SV. Men kan SV greie seg like godt ved å stå utenfor?

Likhet for mor og far

Barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken presenterte regjeringens forslag til foreldrepermisjon som innebærer at mor og far behandles likt. Foto: Vidar Ruud, ANB

Regjeringen vil øremerke 12 ukers foreldrepermisjon til far og en like lang periode til mor. Disse ukene kan ikke overføres til den andre av foreldrene. Resten av permisjonstiden, 20 uker, kan de nybakte foreldrene selv avgjøre fordelingen av

Med regjeringens stortingsmelding om likelønn blir prinsippet om en tredeling av foreldrepermisjonen gjort tydelig, selv om fellesperioden er større enn den som forbeholdes hver av foreldrene. Prinsippet har bred støtte; fra likelønnskommisjonen, kvinnepanelet, mannspanelet, NHO og LO. Høyre og Fremskrittspartiet er derimot ikke enig i en tredeling. De mener at myndighetene ikke skal blande seg inn i hvordan familiene organiserer sin hverdag.

Foreldrepermisjon handler ikke bare om familienes indre liv. Fordi det er kvinnene som i stor grad benytter permisjonsordningen, er den en svært viktig grunn til at lønnsgapet mellom kvinner og menn har holdt seg uforandret siden 1997. Siden da har norske kvinners gjennomsnittslønn vært 85 prosent av mennenes. Antallet barn i en familie og hvordan forsørgeransvaret praktiseres, påvirker foreldrenes lønn.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Når det er mødrene som disponerer det meste av foreldrepermisjonen, sakker de akterut i forhold til den generelle lønnsutviklingen. Dess flere barn, jo større lønnsgap. I de tilfellene far har tatt en større andel av foreldrepermisjonen enn dagens ti uker, og mor dermed kommer tidligere ut i arbeidslivet, viser det seg at hun ikke opplever et like stort lønnsgap som mange av sine medsøstre. En utvidelse av den øremerkede fedrekvoten og bedre fordeling av potten på 20 uker er et viktig likelønnstiltak. Uten en jevnere fordeling av foreldrepermisjonen er det ikke mulig å oppnå likelønn. Når høyrepartiene ikke vil ha fedre- og mødrekvoter, må de også innrømme at de ikke er opptatt av likelønn annet enn i festtaler.

Uansett vil nok den nye ordningen i praksis medføre at det fortsatt er mor som blir mest hjemme i barnets første leveår. Derfor vil sikkert noen hevde at regjeringens tiltak ikke gir noe vesentlig bidrag til økt likestilling mellom foreldrene. Andre, også profilerte likestillingsforkjempere, mener barnets beste – ikke fordelingen av permisjonsukene mellom foreldrene – er det som må telle mest. Spørsmålet er imidlertid om det er dette som vektlegges når mor og far skal fordele permisjonstiden mellom seg, eller om resultatet skyldes gammeldags kjønnsrolletenking og økonomiske årsaker.

Uomtvistelig er det i hvert fall at det er til barnas beste at de i sitt første leveår kan oppleve perioder der de har tett samvær med enten mor eller far. Moderne foreldre betrakter nok også retten til like lang foreldrepermisjon som en berikelse. Regjeringens forslag til endret foreldrepermisjon tar godt hensyn til både familienes egen frihet og myndighetenes behov for å skape bedre grunnlag for likestilling og lønnsutjevninger.