Viser arkivet for stikkord arbeidsliv

Jonas har en plan

Ap-leder Jonas Gahr Støres store plan er å få folk flest til å skjønne at vi nordmenn må bygge landet sammen. Foto: Vegard Grøtt/NTB Scanpix.

Jonas Gahr Støre har bare vært Ap-leder i én måned. Likevel er det mulig å se klare tegn på at det skjer endringer i partiet.

Les mer…

Statsminister Jens Stoltenberg(Foto: Vidar Ruud, ANB)

• – Det finnes ikke forskning som belegger påstanden om at sviktende arbeidsmoral er den viktigste årsaken til det høye sykefraværet. • www.siste.no

Norge går i utakt

Frykter todeling:

Statsminister Jens Stoltenberg frykter en todeling av norsk økonomi, der det meste går så det suser, mens viktige deler av industrien ikke får solgt varene sine til priser de kan leve med.

Han ser også med stor uro på det faktum at kostnadsnivået her i landet er 43 prosent høyere enn gjennomsnittet i de landene norsk industri konkurrerer med, og ber derfor fagbevegelsen ta initiativ til et nytt «solidaritetsalternativ». Den må altså, slik deler av den gjorde på 1990-tallet, ta ut mindre i lønnstillegg enn det kan være grunnlag for av hensyn til den delen av næringslivet som står på kanten av stupet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

En solid innsprøyting av oljepenger har hjulpet offentlig virksomhet og det næringslivet som selger det meste av sine varer og tjenester her i landet, gjennom krisen. Staten kan imidlertid ikke kjøpe de bildelene som bilprodusentene i Europa ikke trenger, eller den aluminiumen som Hydro nå produserer med tap. Den kan heller ikke kjøpe de fartøyene som rederne ikke etterspør når verftsindustrien får tomme ordrebøker i 2010 og 2011, eller de installasjonene som oljeindustrien ikke trenger. Staten kan i noen grad bistå med garantier og lån for å bidra til at det som er bestilt, men ikke finansiert ennå, kan bli bygd, og staten kan støtte forskning, skolering og omstilling økonomisk. Men staten kan ikke overta prosjekter som næringslivet selv ikke tror er lønnsomme, eller finner for risikable.

Solidaritetsalternativet med sine moderate lønnsoppgjør var ikke noe offer for landets lønnstakere. Det styrket landets konkurranseevne, sørget for svært lav pris- og kostnadsvekst, og jevn og god reallønnsøkning. Det var, som daværende LO-leder Yngve Hågensen sa, kollektiv fornuft. Det er denne evnen til å se hva som må til for å få til det som er jobb nummer en – arbeid til alle – Jens Stoltenberg ønsker seg tilbake.

Han får ganske sikkert LO med på laget. Først og fremst fordi det er LOs medlemmer i det konkurranseutsatte næringslivet som nå står i fare for å miste jobbene sine. Dernest fordi LO har medlemmer i alle deler av arbeidslivet og derfor er nødt til å ta hensyn til helheten når den utformer sine krav.

Når det likevel blir vanskeligere enn for snart 20 år siden, er det fordi det er i de delene av arbeidslivet som ikke konkurrerer internasjonalt at veksten i antall ansatte har vært størst siden den gangen. Organisasjoner utenfor LO, særlig i offentlig sektor, mener at deres medlemmer trenger lønnløft. Det er stor fare for at LOs frontfagmodell ikke overlever kommende lønnsoppgjør. Det vil være tragisk. For i det lange løp kommer alle til å tape hvis den kollektive fornuften blir borte.

Tor Saglie er direktør for Nav. (Foto Terje Pedersen, ANB)

De som har advart mot samrøre mellom regjeringsmakt, LO og næringsinteresser, ikke minst i tilfellet statsminister Jens Stoltenberg og storkapitalisten Kjell Inge Røkke, har virkelig fått vann på mølla. (Foto: Vidar Ruud, ANB)

Kommuner i skvis

Varsler trøbbel for kommunene:

Den økonomiske krisen, med bedriftsinnskrenkninger, økende arbeidsløshet og lavere skatteinntekter, vil raskt stille kommunene overfor en ny og mer alvorlig økonomisk virkelighet. Etter hvert som flere og flere arbeidsløse går over fra dagpenger til sosialtrygd, vil kommunenes sosialutgifter eksplodere, advarer KS-direktør Bjørn Gudbjørgsrud. Det sier seg selv at en slik utvikling, med fallende skatteinntekter kombinert med økende sosialutgifter, er nødt til å få følger for de ambisiøse forventningene om stadig større kommunal tjeneste- og velferdsproduksjon.

Ved inngangen til en ny valgkamp kan det være grunn til å advare lederne for de politiske partiene på riksplan som nå starter dragkampen om regjeringsmakten for de neste fire årene: Det er tid for å sette tæring etter næring. Nye fete valgløfter om nær sagt alt mellom himmel og jord i jakten på utålmodige og forventningsfulle velgere kan lett resultere i politisk uansvarlighet. De politikere som ikke skjønner at de må tilpasse sine ambisjoner til den økonomiske virkeligheten som ligger framfor oss, vil fort oppleve et brutalt møte med seg selv, hvis de får regjeringsmakt i neste stortingsperiode.

For selv om Norge har større reserver til å møte den økonomiske nedturen med enn andre land, betyr det ikke at vi kan melde oss ut av virkeligheten i verden omkring oss. Vår økonomiske handlefrihet må i større grad brukes til å demme opp for virkningene av krisen.

Nylig ble de siste regnskapstallene for landets kommuner offentliggjort. De viser at halvparten av dem gikk med underskudd i 2008, altså det året da de aller fleste ennå trodde at den økonomiske krisen ikke kom til å berøre oss i særlig stor grad. Det er alarmerende, fordi det vitner om en kommunal sektor som befinner seg i alvorlig økonomisk ubalanse. Det er rett og slett ikke samsvar mellom kommunenes inntekter og det utgiftsnivået de må kunne håndtere. Krisen kan forverre dette misforholdet.

Dette kan selvsagt virke overraskende etter alle de milliarder av kroner som den rød-grønne regjeringen har drysset over kommunesektoren de siste årene. Kommunene har jo aldri hatt så mye penger å rutte med som nå. Men med økte inntekter og overføringer fra staten, følger også økte utgifter. Når kommunene det ene året for eksempel får mer penger for å ansette flere «varme hender» til pleie og omsorg, slik de fikk i 2006, så fører det naturligvis til at de må tilpasse seg et høyere nivå på lønns- og driftsutgiftene de kommende årene. Og hvis noe av inntektsgrunnlaget da svikter, kommer de lett i en vanskelig økonomisk skvis.

I denne situasjonen kan ikke rikspolitikerne bare fortsette å laste nye oppgaver på kommunene i det uendelige. Det er selvsagt bra med politiske vyer og ambisjoner om stadig flere helse- og omsorgsarbeidere, bedre skole med flere lærere, styrket barnevern, bedre kommunikasjoner og mer penger til nær sagt alt, fra økte sosialhjelpssatser til kultur. Men det er et åpenbart behov for å bringe de rikspolitiske forventningene og prioriteringene i bedre samsvar med kommunenes økonomiske bæreevne i årene framover. Det er et ansvar politikerne bør ta, særlig i et valgår.

Statsminister Jens Stoltenberg innledet om den politiske situasjon på landsmøte i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund.(Foto: Vidar Ruud, ANB)

Åpenhjertig Nav-sjef

Nav-reformen:

I et usedvanlig åpenhjertig intervju med Aftenposten mandag innrømmer arbeids- og velferdsdirektør Tor Saglie at han ikke har kontroll med hvordan Nav-reformen gjennomføres. Han kan heller ikke garantere at reformen lar seg gjennomføre.

Saglies uttalelser er oppsiktsvekkende. Nav-reformen er lansert som den største velferdsreformen i vår tid. Når etatens øverste sjef nå sier at han er sterkt uenig i hvordan de nye Nav-kontorene blir organisert flere steder i landet, men at han ikke har makt til å gjøre noe med det, er det grunn til å sperre øynene opp. Og når han dessuten sår tvil om reformen i det hele tatt lar seg gjennomføre på en skikkelig måte, er det ikke rart at både de Nav-ansatte og folk flest begynner å lure.

Et av de viktigste forholdene Tor Saglie retter søkelyset mot, er at man flere steder i landet har åpnet Nav-kontorer der det legges opp til at alle saksbehandlere skal kunne ta seg av alle slags saker. Dette omfatter de ulike oppgavene som de tidligere statlige trygdekontorene og arbeidskontorene, pluss de kommunale sosialkontorene, hadde ansvaret for. Det betyr at Nav-ansatte må skoleres i kompliserte lover og regler for til sammen 44 forskjellige velferdsytelser, i tillegg til en rekke andre tjenester.

Hvis det virkelig er riktig at flere Nav-kontorer har valgt å organisere seg slik, sier det seg vel egentlig selv at det må bli for omfattende. Saglie har åpenbart et viktig poeng når han peker på at målet i Nav-reformen om et integrert tjenestetilbud, det vil si én dør og én skranke å forholde seg til, nødvendigvis ikke betyr at alle saksbehandlere må kunne absolutt alt. Dessuten kritiserer han åpenlyst at mange Nav-kontorer arbeider for tungvint.

Så kan man spørre hvorfor han som Nav-direktør ikke har gjort noe med dette. Årsaken er ifølge ham selv at han ikke har kontroll med de nye Nav-kontorene, blant annet fordi organiseringen i stor grad er gjenstand for lokale forhandlinger mellom de tidligere statlige og kommunale organene.

Det Saglie langt på vei bekrefter er altså at problemene med Nav-reformen ikke først og fremst er av økonomisk art, men et spørsmål om organisering, samarbeid og tilpassing av arbeidsmåter. Den utfordringen bør arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen ha et svar på når han fredag legger fram regjeringens tiltak for å få reformen på rett kjøl.

Det er mye som står på spill, både for de tusenvis av brukere som ikke får de tjenestene de har krav på, for slitne og frustrerte Nav-ansatte som lider under presset og for regjeringen som er helt avhengig av at brikkene i dette store politiske prestisjeprosjektet til slutt faller på plass. Tor Saglies åpenhet er prisverdig. Bare så synd han ikke har kommet sterkere på banen tidligere.

Bremser Nav-reformen

Nav-reform på vent:

Regjeringen setter ned tempoet i Nav-reformen. Den nye stønadsordningen som skal erstatte rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, utsettes i seks måneder. Arbeidsavklaringspenger, som nyordningen er døpt, skulle etter planen settes i verk fra 1. oktober i år. Nå får Nav i oppdrag å komme à jour med alle de sakene som allerede ligger i systemet, slik at folk får de pengene de har krav på. For å få til det, skal også alle midlertidige stillinger i etaten videreføres.

Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen sier at det er uakseptabelt at arbeidsledige må vente i månedsvis på dagpenger. Statsminister Jens Stoltenberg har sagt omtrent det samme, og i Stortingets spørretime i forrige uke sa han at det var en god idé å la ledige få et «forskudd» som kan avregnes mot endelige utbetalinger når saken er ferdigbehandlet. Arbeidsministeren bør derfor straks gi Nav-sjef Tor Saglie i oppdrag å lage en slik ordning.

Nav setter nå inn ekstramannskap for å ta unna bunken med søknader fra arbeidsledige om dagpenger. Saglie regner derfor med at Nav om få uker blir i stand til å holde tidsfristen på tre uker for å ferdigbehandle søknadene. Det er utmerket. Problemet er imidlertid at andre brukergrupper i Nav-systemet, som også venter på å få sine saker avgjort, antakelig blir skadelidende. For Nav-systemet består jo ikke av noen tusen ansatte som til daglig tvinner tommeltotter mens de venter på å få noe å gjøre. Tvert imot, alle rapporter som har målt tilstanden i den nye arbeids- og velferdsetaten forteller om slitne, frustrerte og til dels overarbeidede Nav-ansatte.

En rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet som ble lagt fram før helgen, viser at ni av ti Nav-ansatte mener at de ikke har fått nok opplæring i nye arbeidsoppgaver. Fire av fem opplever økt arbeidsbelastning som følge av reformen. En rekke kontorer sliter med mye overtid, høyt sykefravær og at ansatte slutter.
Nav-direktøren innrømmer at noen kontorer har havnet i grøfta. Han innser at det ikke er mulig at alle ansatte skal kunne behandle alle slags saker. Innføringen av en ny pensjonsordning, nye datasystemer og regelendringer på andre av Navs ansvarsområder har gjort omleggingen ekstra vanskelig. Stadig mer tyder på at den reformen som et enstemmig Storting vedtok etter mange års utredninger og debatter, trenger lenger tid på å bli gjennomført.

Tanken bak reformen er god. Men i praksis viser det seg at den ikke lar seg gjennomføre uten at det går ut over både de ansatte og de som søker hjelp. I hvert fall ikke uten å senke tempoet i omleggingen. Regjeringen har lovet en stortingsmelding om erfaringene med reformen i mars. Den bør reflektere fakta, at man har villet gjøre for mye for fort.

Geir Mosti (t.h.) og Roar Flåthen i LO.

Frps partiformann Siv Jensen vet kanskje ikke helt hvem hun vil samarbeide med. (Foto:Terje Pedersen, ANB)

Politiet innrømmer lønnskamp

Arne Johannessen

Politiets Fellesforbund kan ikke lenger nekte for at det er lønnskamp forbundets medlemmer bedriver for tiden. For nå har forbundet selv gått ut og fortalt hva som må til for at det skal bli normale tilstander i landets politidistrikter. Prislappen er på mellom 650 og 750 millioner kroner, og pakken inneholder blant annet risikotillegg og 2,5 timer godt betalt overtid i uka. Medlemmenes fritid er altså ikke så verneverdig likevel. Den kan kjøpes bare prisen er god nok.
Kravene minner slående om det som fikk flytrafikken i gang igjen etter alle epidemiene blant flygelederne. Ledere i Politiets Fellesforbund har da også opplyst at de har hatt kontakt med flygelederforeningen og dens leder, Rolf Skrede. Flygelederne lyktes med sin utpresningstaktikk både fordi de var i stand til å lamme hele flytrafikken her i landet, og fordi motparten, Avinor, er et kommersielt selskap med egne inntekter. Det er ikke Justisdepartementet. Det får alle sine penger over statsbudsjettet, og er ikke politifolkenes motpart i lønnsforhandlinger. Heller ikke de som eventuelt måtte finne sted utenfor tur.
Metodene som politifolkene nå bruker i sin lønnskamp er både barnslige og usmakelige. Det er direkte barnslig når politifolk som sitter vakt under store rettssaker plutselig reiser seg og sier de må gå fordi arbeidstiden nærmer seg slutten. Som førstelagmannen i Borgarting lagmannsrett sier, det kan ikke være vaktpersonalet i rettssalen som styrer når retten skal ta pause. Og det er usmakelig når lederen i Oslo Politiforening, Sigve Bolstad, sier til NRK at det at en mann ble slått og sparket i hjel i Oslo sentrum fredag skyldes mangel på politifolk i gatene. De 500 ekstra årsverkene som den faste overtiden vil utgjøre, er ikke nok til at det kan stå politipatruljer på alle gatehjørner over hele landet der det muligens kan bli bråk. Patruljen som rykket ut i dette tilfellet, kom fram bare noen minutter etter at den var blitt tilkalt.
Justisminister Knut Storberget vil ikke delta i lønnsforhandlinger med Politiets Fellesforbund. Det overlater han til kollega Heidi Grande Røys, som møter alle organisasjonene til de statsansatte til våren. Derimot er han for at det blir ansatt flere i sivile stillinger i politiet, for å avlaste politifolk med arbeidsoppgaver som ikke krever politiutdanning. Han vil også sørge for at det allerede høye opptaket på Politihøgskolen blir enda høyere, og han vil ha en gjennomgang av hvordan politietaten egentlig er organisert rent driftsmessig. Det er det all grunn til. For til tross for både politireform og kraftig økt bemanning er det blitt stadig færre å se i gatene.

mener mye er endret til det bedre de siste to årene. (Foto: Terje Pedersen, ANB)

Rop på krisepakker

Kristin Halvorsen

Siden finansminister Kristin Halvorsen la fram regjeringens forslag til statsbudsjett 7. oktober har de internasjonale økonomiske utsiktene blitt vesentlig forverret. Det ene landet etter det andre har funnet grunn til en kraftig nedjustering av sine anslag for den økonomiske veksten neste år. Mange land, blant dem Tyskland, som er selve lokomotivet i europeisk næringsliv, er i ferd med å gli inn i resesjon. Det vil si en økonomisk utvikling som snur fra pluss til minus.
Det sier seg selv at dette må få følger for regjeringens økonomiske opplegg for neste år. Statsbudsjettet er ikke lenger så godt tilpasset den internasjonale økonomiske situasjonen som finansministeren kunne slå fast da hun gikk på Stortingets talerstol for bare seks uker siden.
Likevel er det klokt av regjeringen å ha en porsjon is i magen i forhold til de mange kravene om krisepakker med ulikt innhold som den nå bombarderes med.
For det første har finansministeren et helt åpenbart poeng når hun sier at hun først ønsker å se virkningene av den gigantiske redningsoperasjonen for å få kredittmarkene til å fungere normalt, før hun annonserer nye økonomiske tiltak. Det er viktig å gjøre tingene i riktig rekkefølge og til riktig tid. Derfor er det neppe klokt å pøse ut tiltakspakker på milliarder av kroner, før man har tilstrekkelig med kunnskap om hvordan den økonomiske krisen slår ut i arbeidsmarkedene. Da kan man risikere å gjøre mer skade enn gagn.
For det andre er mange av de rådene som finansministeren får i disse dager svært sprikende. For eksempel er de fleste fagøkonomer enige om at store skattelettelser, slik Høyre og Fremskrittspartiet krever, er et lite treffsikkert virkemiddel for å møte den økonomiske nedturen. I stedet for skattelettelser, må det være bedre med en tiltakspakke som stimulerer offentlige investeringer.
Kristin Halvorsen hevder på sin side at hun og hennes departement løpende vurderer økonomiske stimuleringstiltak som det kan bli nødvendig å sette inn når tiden er inne. Med den utviklingen vi nå etter hvert ser på arbeidsmarkedet, er det klart at dette tidspunktet stadig rykker nærmere. Her kan finansministeren med fordel være tydeligere i sine forsikringer, senest når hun torsdag til uken møter til høstens finansdebatt i Stortinget.
Samtidig er det viktig for oss alle å være mentalt forberedt på at det kraftige internasjonale tilbakeslaget vi nå opplever vil måtte slå ut i økt arbeidsløshet, også her hjemme. Når for eksempel svensk og europeisk bilindustri er nødt til å slå bremsene på, finnes det ingen krisepakker i verden som kan hindre at de norske produsentene av bildeler blir hardt rammet. Dessverre.