Viser arkivet for stikkord afghanistan

Meningsløse milliarder?

Mer enn én milliard kroner i året går med til Norges innsats i Afghanistan

Krigen i Afghanistan koster. Siden 2002 har Norge brukt mer enn 11 milliarder kroner, i gjennomsnitt 1,2 milliarder kroner hvert år, til militære operasjoner i regi av NATO og til sivile bistandsprosjekter. Også i 2011 vil nye norske milliarder finne veien til Afghanistan for å bidra til å holde Taliban-geriljaen i sjakk og president Hamid Karzai ved makten. Ifølge en oversikt NTB har innhentet, skal det norsk forsvaret bruke 1,1 milliarder kroner i det krigsherjede fjellandet til neste år. Ytterligere 750 millioner kroner fra Norge skal brukes til sivil bistand.

NATOs og Norges engasjement i landet er en direkte følge av terrorangrepene i USA 11. september 2001 som til sammen kostet nesten 3.000 personer livet, de aller fleste ved World Trade Center i New York. Men selv om lederne for det ekstreme Taliban-regimet, som ga tilhold til Osama bin Ladens terrororganisasjon al-Qaida, ble jaget ut av regjeringkontorene og Karzai innsatt som president, har ikke de internasjonales styrkene greid å bidra til å skape en stabil, trygg og sikker tilværelse for sivilbefolkningen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Taliban ble aldri knust, men eksisterer fortsatt i beste velgående. Geriljaen utsetter både de utenlandske styrkene og sivilbefolkningen for stadige bombeangrep og lidelser. Opprørerne ser dessverre ut til å være på frammarsj. Mer enn ni år etter invasjonen er stabiliteten og sikkerheten i landet fortsatt sterkt truet. Nesten daglig rapporteres det om selvmordsbombere og angrep på militære og sivile mål. I år har over 700 utenlandske soldater blitt drept i Afghanistan. Det er mer enn noe tidligere år. Fire av de drepte var norske.

Både pengebruken, drepte soldater og den stadig vanskeligere situasjonen i landet åpner for nye diskusjoner om fortatt norsk tilstedeværelse i Afghanistan. Blant dem som er kritisk, er direktør Kristian Berg Harpviken ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Han mener den internasjonale innsatsen har vært mislykket og at Norge har fått lite igjen for pengene. Forsvarsminister Grete Faremo understreker at Norge er beredt til å ta sin del av NATOs innsats for å skape sikkerhet og stabilitet. Samtidig antyder Forsvarsdepartementet at den norske styrken, som teller cirka 500 soldater, vil bli redusert etter hvert som opplæringen av afghanere gjør dem skikket til å løse flere sikkerhetsoppgaver selv.

Men selv om politiske og militære ledere i Norge, USA og andre land framholder at innsatsen i Afghanistan er tidsavgrenset og snart vil ta slutt, er det lite i utviklingen som tilsier at det er mulig å forlate landet uten å risikere full borgerkrig og langt verre lidelser enn i dag. Det vil neppe NATO, USA eller Norge tillate. Det betyr nye år med militær innsats og vil koste enda flere milliarder kroner.

Soldater sjokkerer

_Både forsvarsminister Grete Faremo og forsvarssjef Harald Sunde tar avstand fra holdningene som finnes blant norske soldager i Afghanistan. Foto: Vidar Ruud, ANB

Norske soldater i Afghanistan har holdninger og oppfører seg på en måte som ikke er forenlig med oppdraget de norske styrkene i landet er satt til å utføre. Ifølge en reportasje i det nye mannfolkbladet Alfa, som ennå ikke er i handelen, merker soldatene afghanske hus med dødningehoder, dyrker hevnmotiver og bruker uakseptable kamprop. Forbudet som Forsvaret la ned mot slik virksomhet for et år siden, ignoreres åpenlyst. Ifølge bladet og VG, som omtaler saken i mandagens avis, skal det ha kommet en rekke bekymringsmeldinger fra ulike hold om holdningene til norske Afghanistan-soldater. Hva Forsvarets ledelse har foretatt seg i sakens anledning, er ganske uklart. Men den har åpenbart ikke gjort tilstrekkelig etter som uvesenet har fått fortsette. Når saken nå har blitt offentlig, ser det imidlertid ut til at det tas grep. Både forsvarsminister Grete Faremo og forsvarssjef Harald Sunde tar avstand fra slike holdninger.  Det er et tydelig signal.

Soldatene i Afghanistan opererer under særdeles krevende forhold. De lever med et voldsomt press og opplever stor fare for egen sikkerhet. Flere måneders tjeneste, isolert fra det sivile livet i Norge, medfører åpenbart at både intern språkbruk, stil og interessefokus blir annerledes enn her hjemme. Soldatene deltar ikke på noe seminar om skikk og bruk. De står midt i en krevende krigsoperasjon, og preges av det. Da er det ikke unaturlig at de gir utløp for sine tanker og følelser på måter som virker lite tiltalende på oss som sitter trygt i godstolen her hjemme.

Generelt har det norske samfunnet god grunn til å være stolte over hvordan de norske styrkene i Afghanistan utfører sitt oppdrag. Situasjonen er både uoversiktlig og svært farlig. Å operere under slike forhold krever at man er skjerpet og har mental styrke. Alle rapporter tyder på at de norske soldatene er godt skikket til denne tjenesten. Å operere under slike forhold krever mye av den enkelte. Samtidig stiller det store krav til god ledelse. Når uakseptabel adferd har kunnet pågå over lengre tid, endog tilskyndet av personer i lederroller, er det all grunn for de ansvarlige til å gripe inn.

NATO-oppdraget i Afghanistan, som de norske styrkene er en del av, går ut på å skape fred og stabilitet i landet. Med et aggressivt og ekspanderende Taliban som motstander, er det fortsatt vanskelig å se hvordan dette skal oppnås. Soldatene er daglig i en vanskelig krigssituasjon der fienden skjuler seg blant sivilbefolkningen. Men å dyrke et hevnmotiv der dreping av talibansoldater forherliges og hus som mistenkes for å tilhøre fienden merkes, representerer en forakt som gjør det enda vanskeligere å lykkes med oppdraget. Det verste utslaget av fiendeforakt ble dokumentert gjennom de fornedrende bildene av amerikansk tortur i Abu Ghraib-fengselet. I utgangspunktet er det svært krevende for utenlandske styrker i et land å vinne tilslutning fra lokalbefolkningen. En viktig forutsetning er å vise respekt, ydmykhet og god folkeskikk.

Kriger for å skape fred

Sittende president:

Årets vinner av Nobels fredspris beundrer ikkevoldspolitikken til Gandhi og Martin Luther King. Men president Barack Obama kan ikke frasi seg mulighetene til å gå til krig for å forsvare USA.

Årets fredsprisvinner er først og fremst amerikansk president. Presidentens fremste oppgave er å ivareta USAs interesser, også internasjonalt. Det har han til felles med alle andre amerikanske presidenter. Men troen på hvilke virkemidler som virker best, er temmelig annerledes enn forgjengerens. Barack Obama vil at USA skal lede sammen med andre.

Talen ble holdt i Oslo, men store deler av budskapet hørtes ut som om det var rettet mot velgerne hjemme i USA. Bildet han tegnet, var av en sterk president, villig til å bruke hele USAs maktapparat, både det politiske, økonomiske og militære, for å ivareta USAs interesser. Det var ingen internasjonal fredsdue som talte, men en mann som tror at det noen ganger er nødvendig å gå til krig for å skape fred.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Han forsto at mange syntes det var merkelig at han skulle få en pris siden han sto ved begynnelsen av sitt virke, ikke ved slutten av det, og siden han er den sivile øverstkommanderende for soldater som utkjemper to kriger. Den ene, som USA startet, er i begynnelsen av slutten, den andre, som ble påtvunget USA, utkjempes sammen med 42 andre land, for å beskytte verden mot terrorisme.

Direktør Jan Egeland i Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) sa at talen var en av de mest substansielle og viktigste i Fredsprisens historie. Det har han antakelig helt rett i. Noen annet ville vært en skuffelse, siden det var vår tids kanskje største retoriker og dessuten verdens mektigste politiker som holdt den. På mange måter foreleste Obama mer enn han foredro. Han foreleste om politikk og diplomati og om nødvendigheten av å bruke makt, også krig, for å nå politiske mål. Men også om at en vunnet krig ikke er nok til å skape varig fred.

Barack Obama er den første amerikaneren som får fredsprisen mens han fører krig. Men han er ikke den første som får den som et resultat av krigen. President Woodrow Wilson fikk den i 1919 etter å ha bidratt sterkt til vestmaktenes seier i første verdenskrig, og for deretter å ha skapt Folkeforbundet. George Marshall var general under andre verdenskrig, og fikk prisen i 1953 for å ha gitt navn til den økonomiske planen som fikk Europa på fote igjen.

Det er altfor tidlig å si om årets fredspris er treffsikker eller ufortjent, Det vil bare framtiden vise. Obama selv har ikke bedt om å få den. Men han brukte seremonien til å gi verden en forelesning i hva slags president han akter å være. Målene han beskrev, er høye. Det er også fallhøyden.

Flertall vil ha soldatene hjem

Flertallet vil ha dem hjem:

Et flertall av dem som har gjort seg opp en mening, vil at de norske soldatene skal hentes hjem fra Afghanistan, viser en meningsmåling TNS Gallup har gjort for TV 2.

45,7 prosent av de spurte vil ha soldatene hjem, mens 38,7 prosent mener de bør bli. Det er ikke overraskende, og slett ikke spesielt for Norge. I de aller fleste NATO-landene er opinionen blitt stadig mer skeptisk til egne soldaters deltakelse i en krig som ser ut til å vare i det uendelige. Skepsisen er neppe blitt mindre etter avsløringene av omfattende valgfusk under presidentvalget i høst, og den omfattende korrupsjonen i president Harmid Karzais regjering.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Likevel slutter regjeringene i alle NATO-landene opp om den strategien som president Barack Obama redegjorde for i sin tale onsdag. Flere større, europeiske medlemsland har også varslet at de kommer til å følge opp Obamas beslutning med selv å sende flere soldater.

Det kommer ikke Norge til å gjøre, i hvert fall ikke i første omgang. Den norske regjeringen argumenterer med at Norge er blant de landene som yter mest, både sivilt og militært, regnet etter innbyggertall. Det har den rett i. Det største NATO-landet i Europa, Tyskland, har tjue ganger så mange innbyggere som Norge, men under ti ganger så mange soldater. Regnet etter innbyggertall ligger også land som Frankrike og Italia langt etter Norge.

Her i landet er det da også bare Frps leder, Siv Jensen, som mener at Norge nå bør etterkomme USAs bønn om flere soldater. Hun frykter at Norges nei kommer av at den sittende regjeringen har bygd ned det norske forsvaret så mye at det ikke har kapasitet til å sende flere. Hun har rett i at kapasiteten når det gjelder Afghanistan-klare, vanlige bakkesoldater er helt utnyttet. Men hun tar feil når hun skylder på den sittende regjeringen.

Omleggingen av forsvaret har pågått under mange regjeringer, også den som Frp inngikk budsjettforlik med. Uten omleggingen ville det norske forsvaret neppe hatt soldater å sende i det hele tatt, i hvert fall ikke med dagens utstyr og kompetanse. Den sittende regjering har dessuten begynt å øke størrelsen på hæren, etter den kraftige nedbyggingen da Høyres Kristin Krohn Devold styrte Forsvarsdepartementet.

Regjeringen tar sikte på at Norge fortsatt skal ha om lag 500 soldater i Afghanistan. Men en del av de unge vil bli erstattet av eldre offiserer, som kan trene opp afghanske kolleger. Den tilleggskapasiteten Norge har, er spesialstyrkene. De har vært mye og lenge i Afghanistan, og har en nødvendig pause. Men man skal ikke se bort fra at de blir sendt tilbake. Deres tjenester er sterkt etterspurte.

Mer krig i Afghanistan

Fredsprisvinner ruster opp

En drøy uke før han skal motta Nobels fredspris i Oslo, kunngjorde president Barack Obama at han vil sende 30.000 nye soldater til Afghanistan. Beslutningen behøver ikke å være så paradoksal som den høres.

Strategien til den amerikanske øverstkommanderende går ut på å bruke soldatene til å beskytte byer og områder med stor sivilbefolkning mot angrep fra Taliban, og dermed øke befolkningens tillit til de utenlandske soldatene. Dermed blir det færre soldater til å jakte på Taliban-grupper på landsbygda, og mindre fare for at amerikanske soldater tar livet av sivile. Strategien kan imidlertid også føre til større tap blant de internasjonale styrkene.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Obamas tale er blitt godt mottatt både blant USAs allierte og av den afghanske regjeringen. Både i NATO og i president Karzais regjering er det enighet om at det er behov for flere soldater dersom krigen ikke skal tapes i løpet av det neste året. Men det er også tilfredshet med at Obama la stor vekt på økt sivil hjelp til Afghanistan. Det er en dreining av strategien som ikke minst Norge har ivret for i flere år, og som nå øyensynlig har fått alminnelig tilslutning.

Den amerikanske presidenten gjorde det også klart at det verken er USAs eller andre lands oppgave å ta hånd om sikkerheten i Afghanistan til evig tid. Det er afghanernes egen jobb, understreket han. Derfor kommer en stadig større del av de internasjonale styrkene til å bli brukt til å trene opp afghanske styrker slik at de i stadig større grad selv kan ta ansvaret for fred og sikkerhet. President Obamas plan er å starte en tilbaketrekking av de amerikanske styrkene allerede i 2011. Når det internasjonale, militære engasjementet endelig er over, sa han ingenting om. Det vil «situasjonen på bakken» bestemme, sa han.

Krigen i Afghanistan blir stadig mindre populær i USA. Årstallet 2011 for å begynne tilbaketrekkingen av soldater er derfor neppe tilfeldig valgt. I 2012 skal Obama eventuelt gjenvelges. Da kan det være greit å kunne vise til at han er i ferd med å avslutte en upopulær krig som hans forgjenger satte i gang, på samme måten som han allerede er i ferd med å avslutte det amerikanske militære nærværet i Irak.

Den krigen stemte Obama, som en av få senatorer, mot. Og han har helt rett når han påpeker at det nettopp var den krigen som svekket USAs evner til å vinne over al-Qaida og Taliban i Afghanistan, fordi mesteparten av USAs militære kapasitet ble satt inn i Irak. Det ga lederne med Osama bin Laden i spissen muligheten til å slippe unna, og regruppere seg i Pakistan. George W. Bush gjorde fatale feil. De feilene har Obama arvet, men det er han som kan bli felt av dem.

Borgen refser SV

Kritiserer eget parti:

Journalisten, forfatteren og dokumentarfilmskaperen Erling Borgen hamrer løs på bildet av Norge som fredsnasjon og på «sitt» parti SV for å ha avskaffet den utenrikspolitiske opposisjonen på Stortinget.

I en bok som kommer ut i disse dager hevder han at norske spesialsoldater i Afghanistan er medskyldige i krigsforbrytelser og krever et eget overvåkingsorgan for disse spesialstyrkene på linje med det stortingsoppnevnte EOS-utvalget som overvåker virksomheten til de hemmelige tjenestene. Borgen mener at folket har krav på å få vite hva spesialsoldatene egentlig har bedrevet i Afghanistan.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Påstandene hans om krigsforbrytelser blir selvsagt tilbakevist av forsvarsledelsen. Og ikke alt spesialstyrkene har drevet med, er hemmelig. Det er kjent at de under Bondevik II-regjeringen bisto amerikanerne i Operation Enduring Freedom i Afghanistan, blant annet med å peile inn mål som amerikanske fly kunne skyte på. I nyere tid har norske spesialsoldater drevet etterretning sammen med afghanske sikkerhetsstyrker i områdene rundt Kabul for å avsløre terroristceller og oppspore bombefabrikker. Styrkene er høyt verdsatt av Norges allierte.

Erling Borgen er et slags svar på den amerikanske dokumentarfilmeren Michael Moore. Han slår hardt, men sjelden til alle kanter, og bruker mediets muligheter og virkemidler til å få fram sitt budskap. Filmene, og bøkene, er spennende, men neppe dekkende for hele virkeligheten. Verdien av det han produserer på tape og papir er derfor så ymse.

Den kritikken han retter mot SV, er derimot interessant. For der skriver han det mange «ur-SVere» tenker. Han har vært med nesten siden SF ble stiftet i 1961, og husker hva som var selve grunnlaget for at partiet ble dannet: Utenrikspolitisk opposisjon til venstre for Ap.

Den kritikken han retter mot dagens partiledelse er ikke død, selv om debatten øyensynlig er over i SVs organer. Kristin Halvorsen har et bredt partiflertall bak seg i at det er bedre å sitte i regjering og trekke politikken i SVs retning enn å sitte utenfor uten innflytelse. SF og SV oppholdt seg på tribunen fra 1961 til 2005. Derfra kan man rope ut sin misnøye, uten at det gir noen resultater. I regjering har SV måttet akseptere både Nato og EØS-avtalen, men også bidratt til at norske soldater ble trukket ut både fra Irak og den amerikanske Enduring Freedom-operasjonen.

SF og SV har fått gjennomslag for mer av sin politikk i fire år i regjering enn i 44 år i opposisjon. Men selvsagt har det kostet, og det er sikkert flere enn Erling Borgen som er rystet langt inn i sjelen over at SV kan stemme for kjøp av amerikanske jagerfly. Men det er prisen for innflytelse.

FN-ansatte er terrormål

Utrygt i Kabul:

FN flytter om lag halvparten av sine 1.100 utenlandske ansatte i Afghanistan til tryggere steder. Angrepet på gjestehuset i forrige uke, der fem FN-ansatte ble drept, viser at selv de sivile FN-medarbeiderne som er engasjert i en lang rekke av verdensorganisasjonens hjelpeprogrammer i landet, er terrormål.

Heller ikke de 4.500 afghanerne som arbeider for FN er trygge. FNs beslutning bekrefter at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke blir bedre, men verre. Som FNs spesialutsending, Kai Eide, sier: Før var det krigssesong i sommerhalvåret, nå pågår krigen hele året.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Kai Eide understreker at FN ikke har noen planer om å trekke seg ut av Afghanistan. Men FN føler behov for å forsterke sikkerhetstiltakene ved sine bygninger i landet. Det er et dårlig tegn. For på tross av store internasjonale styrker i åtte år og oppbygging og trening av afghanske sikkerhetsstyrker, blir det stadig farligere å være utlending i store deler av landet. De norske offiserene som i en kronikk i forrige uke tok avstand fra svartmalingen av situasjonen, har sikkert rett i at bildet er nyansert, at det bygges veier, at barn kommer på skole, og at det i deler av landet er fredeligere enn på mange år. Men det er ikke det generelle inntrykket. Det er at Taliban er på frammarsj og at også andre væpnede grupper holder liv i den krigen som har rast i landet i minst 30 år.

Hamid Karzai er gjenvalgt som landets president, etter et valg preget av lav deltakelse og mye juks. Han har gjennom sine sju år ved makten ikke greid å skape økonomisk framgang eller sikre sentralregjeringens myndighet i særlig store deler av landet. Derimot er det grunn å frykte at Frankrikes utenriksminister, Bernard Kouchner, har rett når han sier at presidenten er korrupt. Det i hvert fall liten tvil om at mange av dem han omgir seg med, er det, og at korrupsjonen blant landets politiske elite er en av årsakene til at folkets tillit er minimal.

NATO og landene som har soldater i Afghanistan bedyrer at de ikke har noen planer om å trekke seg ut. Det må de si. Men utålmodigheten vokser i alle medlemslandene og på et eller annet tidspunkt må sikkerheten til befolkningen overlates til afghanerne selv. Det internasjonale samfunnet kan ikke føre krig i Afghanistan til evig tid. Knapt nok i nye tre-fire år. Det skiftet i strategi som går ut på å øke innsatsen i opplæring og trening av afghanske styrker har internasjonal utmarsj som mål.

NATO – og Norge – er i Afghanistan fordi man hevder at frontlinjen i kampen for landenes egen sikkerhet går der. Det kan godt være, men i det lange løp må nok forsvarsverket trekkes lenger tilbake.

Kritisk i Afghanistan

Afghanistan:

Den amerikanske øverstkommanderende for NATO-styrkene i Afghanistan, general Stanley A. McChrystal, ber om flere soldater og en ny strategi. Han frykter at ISAF er i ferd med å tape krigen mot Taliban, og skriver i et hemmelig notat som Washington Post har fått tak i, at den afghanske regjeringen herjes av omfattende korrupsjon og brutale maktovergrep, og at de internasjonale styrkene bruker en taktikk som gjør at sivilbefolkningen ikke har noen grunn til å ha tillit til dem.

Den amerikanske generalen skriver at endringene må skje i løpet av de kommende 12 månedene, hvis ikke kan hele operasjonen i Afghanistan ende med fiasko.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Taliban er borte fra makten i Afghanistan. Jenter går igjen på skoler i deler av landet. Sivile hjelpeprogrammer har gjort livet lettere for noen afghanere, men de fleste lever som de gjorde før det internasjonale samfunnet engasjerte seg. Talibans leder, mulla Omar, har opprettet Det islamske emiratet Afghanistan fra sitt hovedkvarter i Pakistan, og rekrutterer stadig flere krigere, som kontrollerer betydelige områder og styrer med sharia-lover.

Livet er blitt farligere for sivilbefolkningen i stadig større deler av landet, og de internasjonale styrkene sees ikke lenger på som befriere, men som okkupanter. Det går seint å trene opp tilstrekkelige afghanske styrker til at afghanerne selv kan overta ansvaret for sikkerheten i landet, og styrkene er infiltrert av Taliban. Regjeringen til president Hamid Karzai preges av stadig mer korrupsjon og grovt maktmisbruk.

Både i USA og i Europa øker motstanden mot engasjementet i Afghanistan. Selv president Barack Obama, som reduserer tallet på soldater i Irak for å kunne øke det i Afghanistan, nøler med å sende nye styrker før han ser en strategi som har muligheter for å lykkes. Italias statsminister Silvio Berlusconi, sa etter at sju italienske soldater ble drept av en selvmordsbomber i forrige uke, at han ville trekke de italienske soldatene ut snart som mulig.

I Storbritannia møter statsminister Gordon Brown stadig sterkere motstand mot krigen.
Mye tyder derfor på at General McChrystals analyse er riktig. At de internasjonale styrkene kommer til å tape krigen dersom det ikke skjer noe avgjørende nytt i løpet av det neste året. En slik ny utvikling må innebære bedre sikkerhet for sivilbefolkningen, slutt på at NATO-bomber dreper sivile, mindre korrupsjon og maktmisbruk fra makthaverne i Kabul og større vekt på gjenoppbygging enn på krigføring. Lite tyder på at noe av dette vil skje. Det spørs derfor om ikke NATO nå må begynne å planlegge tilbaketrekking framfor å lage nye planer for krigføringen.