Viser arkivet for stikkord storbritannia

Skottenes veivalg

Flertallet av skottene sa nei til å gå ut av unionen med Storbritannia. Foto: Reuter/NTB/ANB

Et flertall i Skottland sa torsdag nei til løsrivelse fra Storbritannia. Makteliten i London kan trekke et lettelsens sukk. Men nesten halvparten av skottene stemte ja til uavhengighet.

I lang tid har det ligget an til et klart overtak for å holde Storbritannia samlet, men den siste uken har meningsmålingene vist nærmest dødt løp. Da fikk partilederne i London panikk og dro i samlet flokk til Edinburgh for å mane skottene til fornuft. De fikk tvilerne over på sin side. 55 av skottene sa til slutt nei. Labour hadde mest å tape på et ja, for partiet står relativt sterkt i denne delen i det britiske riket.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I over tre hundre år har Skottland vært en del av Storbritannia. Det er fem millioner innbyggere i Skottland, og de utgjør snaut åtte prosent av den samlede britiske befolkningen. Skottene har gradvis fått økt selvstyre, og den siste tiden har kreftene som ønsker full uavhengighet fått blod på tann.

Dermed ble partilederne på riksplan tunget til å innrømme skottene enda større regionalt albuerom. Men det skal mer til for å dempe misnøyen i den skotske befolkningen. Resultatet kan bli at skottene kan får mulighet til å fastsette sine egne skatter. Lederen i det skotske nasjonalistpartiet, Alex Salmond, tar feil når han framstiller den britiske oljen og gassen i Nordsjøen som en økonomisk redningsbøye for et løsrevet Skottland. Dette er rikdommer som er på hell. Disse ressursene vil i hvert fall ikke vare så lenge at de sikrer den skotske økonomien like lenge som unionen med britene har vart.

Også ellers i Europa kan man på mange hold puste lettet ut. Det gjelder spesielt der andre separatister ønsker løsrivelse fra sine stater. Catalonia nordøst i Spania, Flandern i Belgia og Veneto nord i Italia er de mest aktuelle områdene i så måte. Også på Korsika er det krefter som vil skilles fra Frankrike.

Planen til de skotske nasjonalistene var at 24. mars 2016 skulle bli den offisielle dagen for løsrivelse fra britene. Mange formaliteter måtte i så tilfelle vært på plass innen den tid. Ved en løsrivelse måtte Skottland ha skaffet seg en egen sentralbank, avklart hvilken valuta landet skulle ha og søkt om medlemskap i så vel EU som NATO. Spania ville trolig trenert en EU-søknad, for makthaverne i Madrid er livredde for å gi separatistene i Catalonia vann på mølla. Alle disse usikkerhetsmomentene kan ha fått skotske tvilere over på nei-siden.

Den politiske eliten i London fikk det som de ville og kan feire med et glass skotsk whisky. Men resultatet av folkeavstemningen må likevel være en alvorlig tankevekker. Befolkningen i Skottland er dypt splittet. Det er skapt sår som vil bruke lang tid på å gro. Forholdet mellom Storbritannia og Skottland blir ikke som før. Den skotske drammen har fått en bismak.

Britenes EU-skepsis

Storbritannias statsminister David Cameron skal snart holde sin tale hvor han tar opp kampen med EU-systemet. Foto: ANB-akriv

Fredag skulle Storbritannias statsminister David Cameron ha holdt sin lenge bebudede EU-tale, men den ble utsatt på grunn av gisselaksjonen i Algerie. Den konservative Cameron lovet britene en folkeavstemning om EUs Lisboa-traktat før valget i 2010, men Cameron la dette løftet i skuffen da han ble statsminister.

I fjor sommer kom det imidlertid nye signaler fra Cameron, og nå er den britiske statsministeren klar til å kreve omfattende EU-reformer. Talen er altså utsatt, men utdrag av budskapet er allerede kommet ut. Her går det fram at Cameron krever EU-løsning på tre viktige områder. Det gjelder gjeldskrisen i eurosonen, sviktende konkurranseevne og sviktende støtte hos befolkningen i unionen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Dersom vi ikke tar tak i disse utfordringene, er faren at Europa mislykkes, og at det britiske folket sklir mot en utmelding, heter det i det som er lekket av talen. Cameron presiserer at han ønsker fortsatt britisk EU-medlemskap. Den britiske statsministeren poengterer også viktigheten av å være med i det indre markedet.

David Cameron ønsker altså et EU light, ikke så mye annerledes enn den norske EØS-avtalen. Forskjellen er bare at Norge ikke vil være med på å bestemme. Det ønsker britene.

Mens toneangivende EU-land ønsker en sterkere integrasjon for å redde euroen som felles valuta, så vil Storbritannia ha en løsere konstruksjon. Britene tviholder enda sterkere på sitt uavhengige pund. Vi øyner et EU som i større grad går i to hastigheter. Spørsmålet er om retningen blir den samme.

Briter flest har i mange år hatt stor skepsis til EU-systemet. Jo mer integrert landene i unionen har blitt, jo bedre har grobunnen for denne skepsisen blitt. Britene misliker sterkt EUs sløsing med penger og utstrakte reguleringsiver. De skeptiske røstene får vann på mølla når EU forsøker å regulere krummingen på agurker.

Britene ønsker å få rosinene i EU-pølsa. Det er imidlertid tvilsomt at britene vil få anledning til plukke godbitene på øverste hylle. I et balansert samarbeid må man også ta ansvar for baksiden av medaljen i form av forpliktelser og byrder. Tyskland har advart Storbritannia mot følgene av den snøballen som Cameron er i ferd med å rulle av gårde. Til og med i USA heves pekefingeren.

Hva kommer til å hende dersom EU sier nei til kravene fra britene? Det bør Cameron ha gjort seg noen tanker om. Den britiske statsministeren har noen poenger i sin EU-kritikk, men han driver samtidig et farlig høyt spill i sitt forsøk på å sikre gjenvalg i 2015. Cameron er hardt presset av høyrekreftene innad i sitt parti og ikke minst av det eurofiendtlige uavhengighetspartiet som vokser på meningsmålingene.

Dette bør være et tankekors for radikale EU-motstandere i Norge og de norske kreftene som ønsker å skrote eller reforhandle EØS-avtalen. De synes å ha havnet i dårlig selskap.

Kritisk i Afghanistan

Afghanistan:

Den amerikanske øverstkommanderende for NATO-styrkene i Afghanistan, general Stanley A. McChrystal, ber om flere soldater og en ny strategi. Han frykter at ISAF er i ferd med å tape krigen mot Taliban, og skriver i et hemmelig notat som Washington Post har fått tak i, at den afghanske regjeringen herjes av omfattende korrupsjon og brutale maktovergrep, og at de internasjonale styrkene bruker en taktikk som gjør at sivilbefolkningen ikke har noen grunn til å ha tillit til dem.

Den amerikanske generalen skriver at endringene må skje i løpet av de kommende 12 månedene, hvis ikke kan hele operasjonen i Afghanistan ende med fiasko.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Taliban er borte fra makten i Afghanistan. Jenter går igjen på skoler i deler av landet. Sivile hjelpeprogrammer har gjort livet lettere for noen afghanere, men de fleste lever som de gjorde før det internasjonale samfunnet engasjerte seg. Talibans leder, mulla Omar, har opprettet Det islamske emiratet Afghanistan fra sitt hovedkvarter i Pakistan, og rekrutterer stadig flere krigere, som kontrollerer betydelige områder og styrer med sharia-lover.

Livet er blitt farligere for sivilbefolkningen i stadig større deler av landet, og de internasjonale styrkene sees ikke lenger på som befriere, men som okkupanter. Det går seint å trene opp tilstrekkelige afghanske styrker til at afghanerne selv kan overta ansvaret for sikkerheten i landet, og styrkene er infiltrert av Taliban. Regjeringen til president Hamid Karzai preges av stadig mer korrupsjon og grovt maktmisbruk.

Både i USA og i Europa øker motstanden mot engasjementet i Afghanistan. Selv president Barack Obama, som reduserer tallet på soldater i Irak for å kunne øke det i Afghanistan, nøler med å sende nye styrker før han ser en strategi som har muligheter for å lykkes. Italias statsminister Silvio Berlusconi, sa etter at sju italienske soldater ble drept av en selvmordsbomber i forrige uke, at han ville trekke de italienske soldatene ut snart som mulig.

I Storbritannia møter statsminister Gordon Brown stadig sterkere motstand mot krigen.
Mye tyder derfor på at General McChrystals analyse er riktig. At de internasjonale styrkene kommer til å tape krigen dersom det ikke skjer noe avgjørende nytt i løpet av det neste året. En slik ny utvikling må innebære bedre sikkerhet for sivilbefolkningen, slutt på at NATO-bomber dreper sivile, mindre korrupsjon og maktmisbruk fra makthaverne i Kabul og større vekt på gjenoppbygging enn på krigføring. Lite tyder på at noe av dette vil skje. Det spørs derfor om ikke NATO nå må begynne å planlegge tilbaketrekking framfor å lage nye planer for krigføringen.