Viser arkivet for stikkord norge, 200, år

Ambisiøs klimapolitikk

Isen smelter på Grønland. Det er et tegn på at klimaet på kloden er i endring. Foto: ANB-arkiv

EUs stats- og regjeringssjefer har samlet seg om en ambisiøs klimapolitikk. Utslippene av klimagasser skal reduseres med 40 prosent innen 2030. I tillegg legges det opp til å redusere energiforbruket med 27 prosent samtidig som fornybar energi overtar like mye.

– Dette er en gledens dag, sier klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H) og poengterer at EUs målsetting er et viktig signal inn mot de internasjonale klimaforhandlingene. Den norske ministeren har helt rett. Kloden fikk en god presang på FN-dagen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Tiden for retorikk må nå være over, sier faglig leder i Bellona, Frederic Hauge. Han mener EUs vedtak vil få store konsekvenser for Norge siden 80 prosent av den norske oljen og gassen blir eksportert til EU.

Klimaendringene er en av menneskehetens største utfordringer, men politikere så vel som lærde strides om hva som er den konkrete medisinen. Situasjonen er veldig forskjellig rundt om i verden. Olje- og gassnasjonen Norge er i en energimessig særstilling i Europa. Norsk gass vil være en del av klimaløsningen i mange år framover, som alternativ til mye mer forurensende kull.

Den norske regjeringen mener det kan bli litt problematisk for Norge at EU nå setter konkrete mål for energieffektivisering, dersom disse formuleres slik at importen av gass begrenses. Her trengs det en god dialog med EU for å hindre at det gode blir det bestes fiende. Det hører med til historien at norsk ren vannkraft også vil kunne gi et positivt klimabidrag gjennom nye strømkabler til Tyskland og Storbritannia.

Mange sier at Norge bør dempe olje- og gassaktiviteten på norsk sokkel. Det vil være uklokt, både for Norge og verden. Om vi holder fast på målet om at kloden bare skal bli to grader varmere, vil verden likevel trenge betydelig mer olje og gass i mange år framover. Selv med «tut og kjør», vil norsk sokkels andel av verdensproduksjonen falle.

I mai sa den norske klimaministeren at «det ikke vil være passende» for Norge å være mindre ambisiøs enn EU i klimapolitikken. I dag vil hun dessverre ikke gjenta den uttalelsen. Tine Sundtoft viser til at regjeringens konklusjon kommer til våren. Hun vil derfor naturlig nok ikke svare på om også Norge vil legge seg på 40 prosent kutt i våre klimagassutslipp.

Men Tine Sundtoft burde ha stått fast på sine ord fra i mai. Det går selvsagt an for oss å være like ambisiøse som EU uten at vi nødvendigvis legger oss på samme prosentsats i våre nasjonale mål. Klimatrusselen kjenner ingen landegrenser. Det er tiltak som får ned de globale utslippene som er avgjørende for klimaet på kloden. Så enkelt, og så vanskelig.

Russland viser muskler

President Vladimir Putin svarer på EUs sanksjoner og har plassert russiske soldater nær grensen til Ukraina. Foto: Reuters/NTB Scanpix/ANB

Russland innfører umiddelbar stopp i import av en rekke matvarer fra EU, USA, Australia, Canada og Norge. For Norges del rammer dette i hovedsak eksporten av sjømat til Russland.

De russiske sanksjonene kommer som et svar på at EU og flere vestlige land har innført nye straffetiltak mot Russland. Bakteppet er borgerkrigen i Ukraina og den russiske innflytelsen på separatistene i den tidligere sovjetrepublikken.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det bør ikke overraske noen at sanksjoner blir møtt med mottiltak. Samtidig ligger det i sakens natur at sanksjoner også rammer landene som iverksetter slike tiltak. Derfor bør også baksiden av medaljen telle med når prinsipper skal vurderes opp mot realpolitikk og næringene som berøres.

Helt siden Russlands folkerettslige anneksjon av Krimhalvøya i mars, har den norske regjeringen vært klar på at Norge må stå sammen med våre allierte og partnere i reaksjonene på Russlands opptreden i Ukraina. Men Norge bør ikke automatisk ta blåkopi av EUs sanksjoner. Vi har et spesielt forhold til Russland gjennom egen nordområdepolitikk pluss vårt handelssamkvem og kulturelle samarbeid med russere. Statoils situasjon og den store norske fiskeeksporten bør også regnes inn.

Utenriksminister Børge Brende (H) har allerede signalisert at den norske regjeringen vil legge seg på samme linje som EU. Det bør derfor ikke overraske at Russland slår Norge i hartkorn med EU allerede før Norge har konkludert.

Øst og vest er langt på vei inne i en handelskrig, den største siden den kalde krigens slutt. Etter flere år med økt globalisering og handel på tvers av tradisjonelle barrierer, ser vi nå tegn til gammel blokkpolitikk. Den nye situasjonen har sitt utspring i Ukraina, hvor EU og Russland trekker i trådene fra hver sin kant. På toppen av dette har vi en militær situasjon som bør bekymre enda mer. NATO står nemlig klar til å støtte Ukraina mot russisk aggresjon.

– Russerne må ikke bruke fredsmekling som et påskudd til krigføring, sa NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen i Kiev torsdag. Det bekymrer naturlig nok NATO at 20.000 russiske soldater er plassert tett opptil grensen mot Ukraina.

I denne situasjonen er det også naturlig at NATO-landene diskuterer egen muskelkraft. Russland har økt forsvarsutgiftene med 50 prosent de siste fem årene. I samme periode har NATO-landene redusert sine forsvarsutgiftene med 20 prosent. Det hjelper fint lite at lille Norge, som den beste i klassen, kan skilte med økte bevilgninger.

Dette er en av utfordringene Jens Stoltenberg får i hendene når han tar over som generalsekretær i forsvarsalliansen 1. oktober. Bruk av våpenmakt må imidlertid være siste utvei. Vi må ikke gi opp troen på at diplomati og dialog er å foretrekke. Den russiske bjørn hører dessverre dårlig på det øret. Derfor må budskapet brøles ut.

Dragkampen med EU

Finansminister Siv Jensen og kommunalminister Jan Tore Sanner har jobbet iherdig med å tøye arbeidsgiveravgiften innenfor EUs nye regler. Foto: Vidar Ruud, ANB

Norge har de siste årene måttet gå flere runder for å tilpasse den differensierte arbeidsgiveravgiften til EUs regler på området. Noen sektorer faller nå ut av ordningen, og derfor bøter regjeringen på denne avgiftsmellen med kompenserende tiltak pluss ekstra satsing på samferdsel i Nord-Norge.

Den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften er et godt, ubyråkratisk og treffsikkert virkemiddel i den norske distriktspolitikken. Bedrifter i kommuner som sliter med fallende folketall, høy arbeidsledighet eller økonomisk tilbakegang får i realiteten en avgiftslettelse på 13 milliarder kroner.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Om lag halvparten av landets kommuner nyter godt av redusert arbeidsgiveravgift. I Nord-Troms og Finnmark er satsen null. På det sentrale østlandsområdet, i det sentrale Trøndelag og det meste av vestlandskysten må bedriftene betale full sats på 14,1 prosent.

Vi må huske at Norge ikke er med på bestemme regionalpolitikken i EU. Det norske folk har jo sagt nei to ganger til at Norge skal bli medlemsstat i EU. Til gjengjeld har Norge sluttet seg til EUs fire friheter gjennom EØS-avtalen. Dermed er det bare argumentets kraft som gjelder når den norske distriktspolitikken skal tilpasses EUs.

Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) og finansminister Siv Jensen (Frp) har jobbet iherdig med å kompensere for innstrammingene som EU vedtok i juni i fjor. Det opprinnelige EU-opplegget ville ha rammet transportselskaper tungt, spesielt i Nord-Norge. Nå ligger det an til at drosjevirksomhet og flyttetransport skal få beholde lav eller ingen arbeidsgiveravgift. I tillegg utvides området for differensiert arbeidsgiveravgift til 31 nye kommuner.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum mener Høyre/Frp-regjeringen har håndtert denne saken på «en klønete og lite tillitvekkende måte». Den nye Sp-lederen bør være forsiktig med å ta for store ord i sin munn. Han sitter i glasshus, for de rødgrønne partiene har sine svin på skogen i denne saken. Det hører med til historien at Trygve Slagsvold Vedum var landbruksminister i den rødgrønne regjeringen.

Den forrige Sp-lederen, Liv Signe Navarsete, var endog kommunalminister i den samme regjeringen og dermed ansvarlig for så vel distriktspolitikk som den differensierte arbeidsgiveravgiften. Hun ble tidlig i fjor klar over at EU ville pålegge Norge å innføre full arbeidsgiveravgift på sektorer som transport og energi, men Navarsete stolte blindt på signalene fra presidenten i ESA (EØS-avtalens kontrollorgan), som ifølge Navarsete skal ha sagt at det norske kravet om unntak «skal gå i orden». Det innrømmet hun i Stortinget for to uker siden.

Høyre/Frp-regjeringen har måttet rake kastanjer ut av ilden som ble tent av den forrige regjeringen. De rødgrønne var for blåøyde overfor EU i denne saken.

Landet vi elsker

Knapt noe folk er mer ivrig til å vifte med flagg i nasjonal lykkerus. Foto: Runar Nørstad, ANB.

Ja, vi elsker dette landet! Vi som bor i Norge er, med god grunn, både glade i og stolte over landet vårt.

Les mer…

Sveits, EU og Norge

Velgerne i Sveits har i folkeavstemning vendt tommelen ned for dagens tempo i innvandringen. Foto: ANB-arkiv

Sveitserne har med knapp margin sagt ja til å begrense innvandringen til landet. I dag er utenforlandet Sveits i realiteten en del av EUs indre marked for fri flyt av arbeidskraft, men 50,3 prosent av velgerne som deltok i helgens folkeavstemning støttet et forslag om i stedet å innføre kvoter for å holde igjen på arbeidsinnvandringen.

Sveits har åtte millioner innbyggere. 1,9 millioner av disse er utlendinger, og 1,2 millioner av disse igjen er EU-borgere. Italienerne utgjør den største andelen av EU-borgere i Sveits, mens tyskerne kommer på andre plass.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Anslagsvis 1.500 nordmenn bor og arbeider i Sveits. Det er høyst uklart hvordan resultatet av folkeavstemningen vil slå ut for forholdet mellom Norge og Sveits. Begge landene er med i Efta, men Sveits har i motsetning til Norge valgt å stå utenfor EØS. Sveits har i stedet 1.200 tosidige avtaler med EU, og en rekke av disse må nå reforhandles.

Høyreekstreme partier ellers i Europa jubler naturlig nok over resultatet av den sveitiske folkeavstemningen. «Stopp masseinnvandringen» har vært hovedbudskapet til Det sveitiske folkepartiet, som også har spilt på sterke følelser gjennom plakattekster som denne: «Ivan S., voldtektsmann og snart sveitser».

Ledende EU-politikere reagerer på den annen side kraftig mot sveitserne. Sveriges EU-minister, Birgitta Ohlsson, er dypt skuffet. Ohlsson har et godt poeng når hun hevder at Europa snarere trenger mer fri bevegelse for å klare seg i den globale konkurransen.

For europeiske politikere flest bør det sveitsiske folkets røst også være en tankevekker. De negative sidene ved for sterk arbeidsinnvandring må ikke skyves under teppet. Fremmedfrykten må tas på alvor og være gjenstand for åpen debatt. Her til lands bør vi prise oss lykkelige over å ha en EØS-avtale, ikke en hullete sveitserost som visse krefter i Norge drømmer om.

Den sveitiske økonomien er veldig avhengig av omverdenen og vil derfor bli rammet dersom Sveits begrenser arbeidsinnvandringen. Det hører med til historien at den sveitiske regjeringen, store deler av næringslivet, turistbransjen og helsevesenet har advart mot forslaget som nå altså har fått flertall i folkeavstemningen. For sveitsernes skyld er det å håpe at politikerne tør å ta en omkamp, som kan gi et annet utfall i andre runde.

Sveits er i likhet med Norge et høykostland. Begge landene har også stilt seg utenfor EU, men er samtidig sterkt knyttet til det europeiske fellesskapet på ulike måter. Her dreier det uansett om en jevnbyrdighet. Sveitserne vil derfor helt fortjent komme til å møte stengsler på arbeidsmarkedet i andre EU-land. Dersom vi sier nei til noe overfor EU, vil det få konsekvenser på andre områder. Som utenforland kan vi ikke bare skumme fløten. Vi må ta surmelken også.

Syrias kjemiske våpen

Det internasjonale samfunnet må ta ansvar for å destruere de kjemiske stridsmidlene som finnes i borgerkrigsrammede Syria. Foto: David Manyua, FN/ANB

Russland og USA skal ha bedt Norge om å hente kjemiske våpen ut av Syria og destruere dem i Norge. Dette ønsket kommer på toppen av den generelle henvendelsen fra FN-organisasjonen som håndhever forbudet mot kjemiske våpen.

Det blir opp til den nye regjeringen under Erna Solbergs ledelse å ta stilling til om Norge skal påta seg denne oppgaven. Den kan bli både dyr, komplisert og tidkrevende.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Bakgrunnen for saken er at FNs sikkerhetsråd har bestemt at Syrias kjemiske våpen skal være ødelagt innen sommeren 2014. Verdenssamfunnet klarte til slutt å samle seg om en resolusjon som kan sette stopper for de mest grufulle sidene ved borgerkrigen i Syria.

Ifølge FN-observatører ble det brukt saringass da 1.400 syrere ble drept under et kjemisk angrep utenfor Damaskus 21. august. Saringass er en type stridsgass som ble utviklet i Tyskland før den andre verdenskrig. Syria antas å ha 1.000 tonn med kjemiske stridsmidler. Bare et fåtall våpen skal være fylt med kjemikalier. Disse våpnene og kjemikaliene skal nå plasseres under internasjonal kontroll og deretter ødelegges.

Det er viktig at hele det internasjonale samfunnet tar på seg ansvar for å følge opp FNs vedtak. Også Norge må ta ansvar. Det er feigt å svare nei av ren bekvemmelighet. Men det er et faktum at Norge aldri har deltatt i destruksjon av andre lands kjemiske våpen.

På den annen side sitter vi her til lands på en viss kompetanse på området. Norge har også rikelig tilgang på vann og penger, noe som er viktige innsatsfaktorer ved en destruksjon av kjemiske våpen. Dessuten blir lille Norge sett på som et rimelig nøytralt land overfor regimet i Syria. På den bakgrunn blir det usolidarisk å kjøpe seg ut av problemet eller konstruere unnskyldninger som ikke er reelle.

Dersom Norge skal bidra til å ødelegge Syrias kjemiske våpen, vil dette trolig skje ved å bruke mobile destruksjonsanlegg fra USA eller Russland. Det sier seg selv at dette er risikofylt, men det er grunn til å minne om at slike anlegg er godt sikret. De siste 15 årene er det ødelagt 60.000 tonn med kjemiske våpen uten at det har skjedd noe dramatisk.

Det hører med til historien at både USA og Russland henger etter i arbeidet med å ødelegge sine kjempestore mengder med kjemiske våpen. En konvensjon fra 1997 påla alle land å være ferdig med denne ryddejobben i løpet av ti år. Fem land har bedt om utsettelse til 2012, men også den tidsfristen sprekker. Russland vil trolig være i havn om to år, men USA blir ikke ferdig før om ti år.

For Norge er det en utenrikspolitisk fjær i hatten at både Russland og USA har pekt på landet vårt. Derfor må henvendelsen vurderes seriøst. Men det er all grunn til å ha en skeptisk tilnærming. Det ærefulle må ikke gå til hodet på oss.

Borgen refser SV

Kritiserer eget parti:

Journalisten, forfatteren og dokumentarfilmskaperen Erling Borgen hamrer løs på bildet av Norge som fredsnasjon og på «sitt» parti SV for å ha avskaffet den utenrikspolitiske opposisjonen på Stortinget.

I en bok som kommer ut i disse dager hevder han at norske spesialsoldater i Afghanistan er medskyldige i krigsforbrytelser og krever et eget overvåkingsorgan for disse spesialstyrkene på linje med det stortingsoppnevnte EOS-utvalget som overvåker virksomheten til de hemmelige tjenestene. Borgen mener at folket har krav på å få vite hva spesialsoldatene egentlig har bedrevet i Afghanistan.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Påstandene hans om krigsforbrytelser blir selvsagt tilbakevist av forsvarsledelsen. Og ikke alt spesialstyrkene har drevet med, er hemmelig. Det er kjent at de under Bondevik II-regjeringen bisto amerikanerne i Operation Enduring Freedom i Afghanistan, blant annet med å peile inn mål som amerikanske fly kunne skyte på. I nyere tid har norske spesialsoldater drevet etterretning sammen med afghanske sikkerhetsstyrker i områdene rundt Kabul for å avsløre terroristceller og oppspore bombefabrikker. Styrkene er høyt verdsatt av Norges allierte.

Erling Borgen er et slags svar på den amerikanske dokumentarfilmeren Michael Moore. Han slår hardt, men sjelden til alle kanter, og bruker mediets muligheter og virkemidler til å få fram sitt budskap. Filmene, og bøkene, er spennende, men neppe dekkende for hele virkeligheten. Verdien av det han produserer på tape og papir er derfor så ymse.

Den kritikken han retter mot SV, er derimot interessant. For der skriver han det mange «ur-SVere» tenker. Han har vært med nesten siden SF ble stiftet i 1961, og husker hva som var selve grunnlaget for at partiet ble dannet: Utenrikspolitisk opposisjon til venstre for Ap.

Den kritikken han retter mot dagens partiledelse er ikke død, selv om debatten øyensynlig er over i SVs organer. Kristin Halvorsen har et bredt partiflertall bak seg i at det er bedre å sitte i regjering og trekke politikken i SVs retning enn å sitte utenfor uten innflytelse. SF og SV oppholdt seg på tribunen fra 1961 til 2005. Derfra kan man rope ut sin misnøye, uten at det gir noen resultater. I regjering har SV måttet akseptere både Nato og EØS-avtalen, men også bidratt til at norske soldater ble trukket ut både fra Irak og den amerikanske Enduring Freedom-operasjonen.

SF og SV har fått gjennomslag for mer av sin politikk i fire år i regjering enn i 44 år i opposisjon. Men selvsagt har det kostet, og det er sikkert flere enn Erling Borgen som er rystet langt inn i sjelen over at SV kan stemme for kjøp av amerikanske jagerfly. Men det er prisen for innflytelse.

Penger er ikke alt

Penger er ikke nok:

Norge bruker mer penger på helsevesenet enn alle andre land i Europa regnet etter innbyggertall, men vi har langt fra det beste helsestellet. I den årlige rangeringen av Europas helsesystemer sett fra pasientsynspunkt faller Norge to plasser fra i fjor og havner som nummer ti. Nederland tar gullet, Danmark og Island de to andre pallplassene. Også Sverige er bedre enn Norge.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er Health Consumer Powerhouse som lager de årlige rangeringene mellom 33 europeiske lands helsesystemer, sett fra et pasientsynspunkt, skriver Aftenposten. Indeksens opphavsmann, direktør Arne Bjørnberg, sier at Norge har tipp topp medisinske tjenester, men at vi har dårlig avkastning på pengene. Metodene med å løse et problem ved å kaste penger på det, er ikke spesielt virkningsfullt, sier han.

Det er spesialisthelsetjenesten, sykehusene, som koster mye penger her i landet. Siden staten overtok i 2002 er budsjettene fordoblet, men fremdeles går de fleste sykehusene med underskudd. Andre land greier å løse de problemene som synes uløselige hos oss, som køene og lang ventetid for planlagt spesialistbehandling, selv med mindre penger.

Nå er ikke helsevesenet den eneste sektoren der Norge bruker mer penger enn alle andre, men får mindre igjen. Norsk skole er i samme bås. Ingen land bruker mer på å utdanne barn og unge, men resultatene, slik de blir målt av OECD, er under eller på gjennomsnittet. Det spørs derfor om ikke professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Lars-Erik Borge, har rett når han sier at «å bevilge mer penger til utdanning og helse, bare er å gjøre enda mer av det som historisk ikke har gitt gode nok resultater».

Norge har råd til å bruke mer enn alle andre på helse, utdanning og velferd. Spørsmålet er imidlertid om rikdommen får sektorer og sektorpolitikere til å bli mer opptatt av å skaffe mer penger til seg og sine enn av hvordan pengene brukes. Handlingsregelen brukes både nasjonalt og internasjonalt som eksempel på at Norge er et av få brårike land som forvalter rikdommen med langsiktig klokskap. Spørsmålet er om det er riktig, om vi ikke likevel har fått en snev av «Hollandsk syke», den som nesten kvalte nederlandsk økonomi og næringsliv etter at inntektene fra de nyoppdagede gassfeltene strømmet inn i statskassa.

Velferdstjenester er et av ytterst få områder der tilbudene styrer størrelsen på etterspørselen. Det var, som det ble sagt i Politisk kvarter tirsdag, ingen kø av pasienter som skulle ha kneprotester den gangen slik behandling ikke fantes. Helsekøer kan derfor være et resultat av helseframskritt. Men framskritt er ingen unnskyldning for ineffektiv drift. Mye tyder på at mange deler av Velferds-Norge bærer preg av nettopp det.