Viser arkivet for stikkord kristin, skogen, lund

Uklokt med uravstemning

Bård Vegar Solhjell t.v. og Audun Lysbakken er rede til å be medlemmene om å velge en av dem eller Heikki Holmås til ny SV-leder i en uravstemning. Foto: Vidar Ruud, ANB

SVs landsstyre møtes for å slikke sårene etter høstens fiaskovalg og velge hvilken vei partiet skal gå for å finne Kristin Halvorsens etterfølger.

Les mer…

Støtte til SV

USAs tidligere ambassadør har, riktignok med et negativt fortegn, gitt Kristin Halvorsen rett i at SV i regjeringsposisjon betyr en forskjell. Foto: Kjell Werner, ANB

SV-leder Kristin Halvorsen er den norske politikeren som har størst grunn til å juble over dokumentene som er offentliggjort av lekkasjenettstedet WikiLeaks. Rapportene som diplomater fra den amerikanske ambassaden har sendt hjem etter møter med norske politikere og byråkrater, er det beste beviset på at partiets inntreden i den rødgrønne regjeringen har satt spor. Ikke minst uttrykker den Bush-utnevnte ambassadøren Benson K. Whitney i rapport etter rapport bekymring for SVs innflytelse på norsk utenrikspolitikk generelt og den norske holdningen til Midtøsten spesielt.

Ambassadørens angstfylte beskrivelser av norske samfunnsforhold er en god dokumentasjon på begrenset innsikt og kunnskap om tilstanden i det landet der han var USAs fremste representant. Uansett om rapportene er beheftet med betydelige feil, gir den SV-lederen rett. Hennes parti betyr en forskjell.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I den grad offentliggjøringen av de amerikanske diplomatenes synspunkter bør legges merke til, peker kategorien underholdning seg like mye ut som noen annen. På den ene siden oppleves det som komisk å få vite hvilke uvesentligheter ambassadefolkene legger vekt på i det de sender hjem. Samtidig er det forfriskende morsomt å lese hvordan de noen ganger treffer blinken i sin omtale av enkeltpersoners karaktertrekk. Men mest av alt er det grunn til å undres over det språklige kjekkaseriet som bedrives av høytstående og godt betalte diplomater. Folk flest slutter gjerne med den slags før de er ferdige med den videregående skolen.

Uansett hva man måtte mene om de delvis forvrengte beskrivelsene i de siste lekkasjene, er det viktig at de som representerer Norge tar lærdom. Det er åpenbart viktig å framføre vurderinger og budskap som ikke er til å misforstå når man møter representanter fra andre land. De skal rapportere hjem og legger selvsagt vekt på opplysninger de selv finner interessante. Også i diplomatiet er det slik at man gjerne «justerer» tilbakemeldingene i den retningen man tror mottakeren vil like. Kombinert med uklarheter og synsing fra norske representanter og begrenset kunnskap om norske samfunnsforhold fra utenlandske ambassadefolk, kan dette gi et ganske fordreid sluttprodukt.

Én opplysning må uansett tas alvorlig. Stemmer Aftenpostens oppslag om at norske embetsmenn har gått bak ryggen på sine politiske ledere og bedt amerikanerne om hjelp til å endre regjeringens politikk, er det noe som må få etterspill. Sammenlikningen halter sikkert og skal ikke trekkes for langt. Men en slik handling har faktisk noen parallelle trekk til den kontakten en tidligere byråsjef i Utenriksdepartementet hadde med diplomater fra andre land på 70- og 80-tallet. Arne Treholts virksomhet hadde samtidig en rekke andre motiver som absolutt ikke er relevante i de tilfellene som de lekkede ambassadedokumentene avdekker.