Viser arkivet for stikkord knut, storberget

Storbergets avgang

Knut Storberget gikk fredag av som justisminister. Grete Faremo tar over. Foto: Vidar Ruud, ANB

Knut Storberget orket ikke presset som justisminister lenger. Han skal en god stund ha ønsket å gå av, men terrorangrepene 22. juli forlenget hans karriere noen uker. Det menneskelige presset mot ham ble bare enda større.

Dermed er det duket for Grete Faremo som ny justisminister. Espen Barth Eide tar over som forsvarsminister etter Faremo. Statsminister Jens Stoltenberg valgte det trygge framfor å eksperimentere. Faremo er jurist, har tidligere vært justisminister og har gjort en god jobb som forsvarsminister. Espen Barth Eide har lang fartstid som statssekretær i både Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Statsminister Jens Stoltenberg sier han ønsket at Storberget skulle fortsette. Dermed ligger det ikke noe politisk i hans fratreden. Han har ikke blitt ofret av Stoltenberg. Da det stormet som verst mot Storberget for en måneds tid siden, tok statsministeren Storberget snarere i forsvar. I trontaledebatten gjorde Stoltenberg det klart at det er han som har det øverste ansvaret for sikkerheten og tryggheten her i landet. På den måten sørget statsministeren for at et eventuelt mistillitsforslag mot Storberget vil være rettet mot regjeringen.

Ifølge statsministeren lå det i kortene at Storberget ville ha gått av like etter høstens kommunevalg, men hendelsene 22. juli gjorde at det ble kastet om på planene. Da det så ble bestemt at justisministeren og forsvarsministeren skulle holde sine redegjørelser, måtte Storberget sitte fram til og med dette tidspunktet. Noe annet ville ha vært både unaturlig og galt. Det har stormet mye rundt Storberget. Våren 2009 ble det spekulert i om han måtte gå av på grunn av den dårlige håndteringen av spørsmålet om hijab i politiet.

Venstre-leder Trine Skei Grande karakteriserte Storbergets avgang som en «flott gest». Hun mener det vil være flott for debatten etter 22. juli «å kunne diskutere med blanke ark». Dette er et stygt sleivspark som Venstres leder burde ha spart seg. Politisk ville det ha vært naturlig at Storberget sto løpet ut enda en stund, slik at det politiske ansvaret kunne ha hvilt på hans skuldre fram til rapporten fra 22. juli-kommisjonen foreligger om et snaut år.

Men slik ble det altså ikke. Jobben som justisminister har slitt på Knut Storberget. Seks år er historisk lenge i denne posten. Storberget måtte ta time out med en sykemelding for to år siden. Han vender tilbake til Stortinget mens Grete Faremo altså tar opp stafettpinnen i regjeringen. Statsministeren har benyttet anledningen til å døpe om hennes departement til Justis- og beredskapsdepartementet. Dermed varsler han en nødvendig omorganisering for å styrke samfunnsberedskapen. Det synes å være en klok og gjennomtenkt strategi.

Nødvendig retrett

Hijab-retrett:

Justisminister Knut Storberget hadde ikke noe valg. Han måtte trekke tilbake forslaget om å tillate bruk av hijab i politiet. Tilbaketoget var ikke vakkert, men helt nødvendig. Motstanden var massiv både innenfor de tre regjeringspartiene og utenfor. Storberget har helt rett når han innrømmer at forslaget burde vært bedre forankret hos regjeringens egne støttespillere. Indirekte kritiserer han også Politidirektoratet for ikke å ha forelagt saken for organisasjonene til de ansatte i politiet før det leverte sin anbefaling til departementet.

Dette er andre gangen på kort tid at justisministeren har stilt statsminister Jens Stoltenberg i forlegenhet. Så seint som onsdag sto statsministeren i Stortinget og forklarte behovet for en lang og grundig prosess før det skulle trekkes en konklusjon i selve saken. Mindre enn to døgn etterpå var prosessen over. For noen uker siden måtte statsministeren forsøke å forsvare et forslag om å erstatte blasfemiparagrafen i straffeloven med et tillegg i rasismeparagrafen. Forsøket falt ikke heldig ut, og mindre enn et døgn etterpå var forslaget trukket tilbake, riktignok av den opprinnelige forslagsstilleren, Senterpartiet, men også her var forslaget fremmet av justisministeren.

Knut Storberget tar på seg alt ansvar for det som har skjedd i saken. Det måtte han gjøre. Men på pressekonferansen ble det også klart at han ikke kjente til den meldingen som ble lagt ut på departementets hjemmeside 4. februar, om at det heretter skulle være lov å bruke hijab sammen med politiuniformen. På det tidspunktet hadde ikke statsråden selv konkludert. Saksbehandlingen i departementet har altså vært klart kritikkverdig, og noen, antakelig i den politiske ledelsen, har tiltatt seg myndighet de ikke har. Det vil normalt sett få følger. Men Storberget sier at han ikke har noen planer om å skifte ut de medarbeiderne som har handlet på hans vegne uten å ha fått tillatelse til det.

Justisministeren har vært et av regjeringens mest solide kort. Han er stolt over det han har fått til. Soningskøen er nesten borte. Politiet har fått økt budsjettene sine med to milliarder kroner i hans statsrådstid. Nylig fikk politiet løfte om 460 nye sivile stillinger, og opptaket på Politihøgskolen er mer enn fordoblet etter at den forrige regjeringen, der Venstres Odd Einar Dørum var justisminister, reduserte inntaket. Han er også stolt over å ha tatt tak i gjengkriminalitet og vold mot kvinner og barn.

Hijabsaken er ikke stor og bare passelig viktig. Den kommer ikke til å spille en rolle i valgkampen. Det har justisministeren sørget for ved å legge saken død. Tilbaketoget ble pinlig, men helt nødvendig.

Flertall mot politihijab

Hijab-saken:

Hele opposisjonen er mot. Det er mange, kanskje flertallet, av stortingsrepresentantene til regjeringspartiene også. Hvis Stortinget fikk bestemme på fritt grunnlag, ville det altså blitt et klart nei til at kvinnelige politifolk fikk bære det religiøse hodeplagget hijab sammen med uniformen. Det bør regjeringen ta konsekvensen av jo før jo heller. Så lenge saken utredes og diskuteres, styrkes inntrykket av rot og mangel på besluttsomhet. Det taper alle regjeringer på.

I praksis er selve saken etter alt å dømme liten. I vestlige land der politikvinner har lov til å bruke hijab sammen med uniformen, er det knapt en håndfull som gjør det. Selv om det både i Sverige og Storbritannia er langt flere muslimske kvinner i politistyrken enn i Norge. Det er ingen grunn til å tro at det blir mange hijaber å se på norske politikvinner heller. Særlig fordi de muslimske kvinnene som allerede er politi her i landet, verken bruker det eller vil at det skal bli tillatt.

Det har gått fort i svingene i den politiske ledelsen i Justisdepartementet i det siste. Blasfemisaken gikk over stokk og stein, hijabsaken hadde ligget i departementet siden november da den plutselig dukket opp som et fullbyrdet faktum på departementets hjemmeside 4. februar, vissnok uten at justisminister Knut Storberget selv visste om det. Den alvorligste saken er likevel forsøkene på å forlenge politidirektør Ingelin Killengreens åremål. Det er et forsøk på å bryte et prinsipp som var godt gjennomtenkt da det ble vedtatt, bare fordi justisministeren åpenbart liker å samarbeide med den sittende sjefen.

Hijabsaken er også et prinsipp, skjønt for en del av motstanderne gjelder det nok at de prinsipielt er mot islam. For de andre dreier det seg om den uniformen som bæres av de eneste her i landet som har rett til å bruke makt mot landets egne borgere. Det er ingen menneskerett å bli politi. Tvert imot stilles det strenge krav både til fysikk og psyke. Hvordan uniformen skal se ut, har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Heller ikke religionsfrihet.

Det er tvert imot et krav at politifolk i tjeneste ikke går rundt som utstillingsfigur for noen som helst religion eller politisk budskap, uansett hva de bekjenner seg til når de ikke er i tjeneste.
Tilhengerne av politihijab ser bort fra prinsippet og argumenterer pragmatisk. De håper det vil øke rekrutteringen av muslimske kvinner til politiet. Det finnes det ingen holdepunkter for. Derimot er det all grunn til å tro at den politiske debatten vil forandre fokus fra det som er viktig, den økonomiske krisen, til en liten sak i periferien. Det er den ikke verd.