Viser arkivet for stikkord erna, solberg

Evnen til å konkurrere

Statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen har begge kritisert Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg (i forgrunnen) for at reallønna har steget mer enn produktiviteten. Foto: Vidar Ruud, ANB

Norske industribedrifters evne til å konkurrere internasjonalt vil stå sentralt i det lønnsoppgjøret som startet mandag. Lønnskostnader og produktivitet blir her to viktige stikkord. Problemet er bare at det hersker tvil om hvordan den økte produktiviteten skal fordeles. Statsminister Erna Solberg (H) og Ap-leder Jens Stoltenberg har nemlig havnet i en skikkelig definisjonskrangel om statistikken.

Poenget er at reallønna i Norge har utviklet seg omtrent parallelt med produktiviteten i flere årtier, mens det under Stoltenberg II-regjeringens åtte år ved makten oppsto et gap siden reallønningene økte mer enn produktiviteten. «Det rødgrønne gapet», sier Erna Solberg og karakteriserer utviklingen som farlig for landet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Det er en fullstendig feilslutning, svarer Stoltenberg overfor Dagens Næringsliv. Han viser til at gapet har vokst siden prisen på de varene vi selger har økt, mens prisen på de varene vi kjøper har gått ned. Det såkalte bytteforholdet med utlandet har endret seg, forklarer samfunnsøkonomen Stoltenberg. Flaks, vil mange si.

– Det er da bare rett og rimelig at deler av den gevinsten kommer lønnstakerne til gode, konkluderer Stoltenberg og legger til at det i motsatt fall ville innebære en historisk omfordeling av inntekt fra lønnstakere til kapitaleiere. Stoltenberg har rett, og han støttes av flere samfunnsøkonomer i denne analysen. Sentralbanksjef Øystein Olsen slo også nylig fast at lønnsandelen har holdt seg relativt stabil.

Statistikkdiskusjonen mellom dagenes statsminister og den forrige går nok over hodene på mange av oss. Slik sett kan det være treffende å minne om det kjente utsagnet fra Benjamin Disraeli (1804-1881), den britiske statsministeren som snakket om «Løgn, forbannet løgn og statistikk».

Men okke som: Produktivitetsveksten er ikke like god som den var, uansett hvordan man regner. Norge er ikke lenger i toppen når det gjelder å jobbe smart. Samtidig er det et faktum at timelønnskostnadene her til lands er 55 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i EU. Derfor er det påkrevd å få en mer samlende definisjon av hvordan produktivitetsutfordringen kan løses.

I denne omgang er det et lyspunkt at det ligger det an til moderasjon når Fellesforbundet i LO og NHO-foreningen Norsk Industri nå går i front i lønnsoppgjøret som danner rammen for de øvrige oppgjørene utover våren. Spørsmålet er bare hvor moderat oppgjøret blir.

Med dette som bakteppe går striden mellom Ap og regjeringen inn i en ny fase. Statssekretær Jon Gunnar Pedersen (H) i Finansdepartementet beskylder Jens Stoltenberg for å være oljedopet. Her snakker tydeligvis en ekspert. Høyre/Frp-regjeringen bruker jo fire oljemilliarder mer enn det Stoltenberg-regjeringen la opp til. På seg selv kjenner man andre.

OL og politikk

Statsminister Erna Solberg skal være tilstede under vinter-OL i Sotsji. Her fotografert under cupfinalen for damer. Foto: Vidar Ruud, ANB

Russlands brudd på menneskerettigheter har blitt tema i opptakten til vinter-OL i Sotsji. I den forbindelse har det oppstått en debatt om statsledere bør være til stede og hvordan de eventuelt bør opptre. Statsminister Erna Solberg skal kaste norsk glans over olympiaden, men hun lover samtidig å ta opp menneskerettighetsspørsmål dersom hun får møte sin russiske kollega under besøket i Sotsji.

– Lovverket og propagandalovene skaper en negativ holdning til deler av befolkningen, sa Erna Solberg etter møtet med norske miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner onsdag. Bellonas Nils Bøhmer har liten tro på at Erna Solberg vil få et formelt møte med Dmitrij Medvedev under OL, og mener derfor at hun må kalle inn ambassadøren umiddelbart.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Flere statsledere, som USA-president Barack Obama, Frankrikes Francois Hollande og den tyske presidenten Joachim Gauck, holder seg unna arrangementet i Sotsji. Heller ikke Sveriges idrettsminister, Lena Adelsohn Liljerooth, ønsker å delta under åpningsseremonien, som hun mener er et propaganda-jippo fra president Putins side. Den norske kulturministeren, Thorhild Widwey (H), vil derimot være på plass sammen med statsminister Solberg.

SVs Bård Vegar Solhjell satte tirsdag forbilledlig et ekstra søkelys på menneskerettighetene i Russland gjennom to interpellasjoner i Stortinget. Utenriksminister Børge Brende (H) opplyste at han allerede har tatt opp situasjonen for russiske frivillige organisasjoner og seksuelle minoriteter i samtale med sin russiske kollega. Solhjell overspilte imidlertid da han stilte på nasjonalforsamlingens talerstol iført T-skjorte med et klart politisk budskap.

Norske politikere må ikke nøle med å kritisere russiske myndigheters brudd på menneskerettigheter. Når det passer naturlig inn, må Vladimir Putin & co få klar beskjed. Det er for eksempel rystende å se hvilke dårlige arbeidsforhold som har blitt avdekket ved byggingen av OL-anleggene i Sotsji.

Det ville imidlertid tatt seg svært dårlig ut dersom sentrale norske politikere hadde uteblitt fra årets vinter-OL. Våre idrettsutøvere trenger slik moralsk drahjelp. Det norske folket forventer at statsministeren, kulturministeren og det norske kongehuset er på plass ved slike anledninger. Og slik blir det i år også, takk og lov.

Helseminister Bent Høie (H) har varslet at han vil ta med sin ektemann til Paralympics. Dette er et smart trekk som en indirekte markering mot de nye homofiendtlige lovene i Russland. Arbeiderpartiets homonettverk mener at statsministeren ikke bør reise til OL i Sotsji så lenge homofile forfølges i dette landet. Boikott er her en dårlig idé, for det er sjelden en farbar vei. Dette virkemiddelet bør forbeholdes som siste utvei i ekstreme situasjoner. Dialog er som oftest den beste løsningen.

Den lange valgkampen

Erna Solberg og Jens Stoltenberg vil stå sentralt i neste års valgkamp. Foto: Terje Pedersen, ANB

Politikerne er allerede i ferd med å posisjonere seg foran stortingsvalget i september 2013. Tirsdag var det partilederdebatt på TV 2. Mange vil nok mene at det er i tidligste laget å gjøre opp status et drøyt år i forkant. Det er likevel et faktum at den lange valgkampen har startet.

Allerede nå tegner det seg tydelige politiske fronter. De borgerlige partilederne lover skifte dersom de får flertall. De rødgrønne står samlet bak ønsket om å videreføre sitt prosjekt i en tredje stortingsperiode. Samtidig synes det klart statsministerkampen vil stå mellom Ap-leder Jens Stoltenberg og Høyres Erna Solberg.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Ap og Høyre er jevnstore på rundt 30 prosent oppslutning. Frp har drøyt halvparten, mens de andre partiene vaker på fire-fem prosent. Jens Stoltenberg trøster seg med at Arbeiderpartiet lå dårligere an på målingene på samme tid foran stortingsvalget i 2009. Problemet for de rødgrønne er i hovedsak at SV og Sp ligger farlig lavt på meningsmålingene.

Foran valget i 2009 var det høyst uklart hvordan de borgerlige partiene ville forholde seg dersom de skulle få flertall, men nå er situasjonen en helt annen. Høyre-leder Erna Solberg vil bygge borgerlig bro. Det samme gjør Frp-leder Siv Jensen, men hun stiller som betingelse at Frp må være med på regjeringslaget. Venstre-leder Trine Skei Grande lover at et borgerlig flertall vil gi en borgerlig regjering, men hun har mest sans for en mindretallsregjering av Høyre, KrF og Venstre.

Tirsdag kveld røpet KrF-leder Knut Arild Hareide at også KrF ønsker et regjeringsskifte. KrF skal riktignok ikke ta stilling til regjeringsspørsmålet før til høsten, men signalet fra Hareide er ikke til å misforstå. På denne bakgrunn, og i lys av de siste meningsmålingene, er det mest realistisk at Norge får en regjering av Høyre og Frp som støttes av KrF og Venstre på vippen.

For velgerne er det nok mest interessant hva slags politikk vi kan vente etter stortingsvalget i 2013. Jens Stoltenberg satser på trygg økonomisk styring. Derfor opptrer han så «gjerrig» at regjeringen kommer på kant med både bønder og offentlig ansatte. De store og kostbare reformenes tid synes også å være over. SV-leder Audun Lysbakken forsøkte å lansere heldagsskolen, men ideen ble raskt skutt ned av statsministeren.

Jens Stoltenberg ønsker tydeligvis en valgkamp der det settes likhetstegn mellom høyresidens skattelettelser og svekket velferd. Erna Solberg svarer med at vekstkraftige bedrifter trengs for å styrke velferden.

På borgerlig side spriker politikken voldsomt. Frp mener fortsatt at Norge nærmest kan bruke ubegrenset med penger, mens Høyre holder igjen. Venstre og KrF vil åpne for mer innvandring, mens Frp sier tvert nei. Velgerne trenger klarere svar enn som så. Det er heldigvis lenge til valget.

Jens mot Erna

Høyre-leder Erna Solberg vil være den fremste utfordreren til statsminister Jens Stoltenberg ved neste års stortingsvalg. Foto:—ANB

Høyre puster Arbeiderpartiet i nakken. Den viser aprilmålingen som Opinion Perduco har utført for Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). Arbeiderpartiet har mistet 3,3 prosentpoengs oppslutning den siste måneden og får nå en score på 30,6 på dette politiske barometeret. Høyre har en oppslutning på 29,6 prosent, mens Frp kan notere 16,7 prosent. De andre stortingspartiene ligger og vaker rundt fem-tallet.

Meningsmålinger må tas med en klype salt, spesielt når det er lang tid fram til neste valg. Men trenden er likevel klar når vi ser utviklingen litt over tid: Ap er så vidt størst, Høyre er desidert størst på borgerlig side, Fremskrittspartiet har reist kjerringa etter det dramatisk dårlige lokalvalget i fjor mens de andre partiene synes å ha stabilisert seg litt over den magiske sperregrensen på fire prosent som gjelder for utjevningsmandater.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Skal vi tro de siste meningsmålingene vil den politiske kampen fram til stortingsvalget neste år stå mellom statsminister Jens Stoltenberg og Høyre-leder Erna Solberg. Høyre ligger altså hakket bak Ap på målingene, men bakgrunnstallene gir et noe annet bilde. Høyre har en veldig stor lojalitet blant tidligere velgere. 85 prosent av dem som stemte Høyre ved stortingsvalget i 2009 holder nemlig fast på Erna Solbergs parti. Ap har bare en lojalitet på 72 prosent, og lekkasjen er størst til Høyre.

Samtidig har mange velgere satt seg på gjerdet. Dermed vil Høyres prosentvise andel automatisk komme til å synke når de andre partiene henter tilbake usikre velgere. Til sammenlikning er det bare halvparten av SVs tidligere velgere som nå peker på dette partiet. Hver femte SV-velger har satt seg på gjerdet, og paradoksalt nok har lekkasjen vært størst til Høyre. Det er også grunn til å merke seg at Fremskrittspartiet bare har en lojalitet på 57 prosent.

På den annen side synes det som at Arbeiderpartiet kommer tapende ut av den nye fylkesmessige fordelingen av stortingsmandatene. I valgloven ligger det innebygd en justering slik at fylker med størst befolkningsvekst blir tilgodesett med flere mandater. Valgforsker Bern Aardal har regnet på hvordan omleggingen vil slå ut ved stortingsvalget i 2013 dersom målingen til Opinion Perduco legges til grunn. Høyre vil rappe tre ekstra mandater fra Ap og de to høyrepartiene vil da være bare ett mandat unna flertall på Stortinget.

Bakgrunnstall viser at Frp har tatt tilbake noen velgere fra Høyre den siste måneden, mens Ap og SV har opplevd økt frafall til Høyre. Det interessante blir om trenden fortsetter, og det avgjørende blir hvilken vei det er størst velgervandring. Ett år er lang tid i politikken.

Ved de to siste valgene har Ap konsentrert seg om å mobilisere sofavelgerne. Nå har Ap-sekretær Raymond Johansen forståelig nok også satt søkelyset på Høyre. Derfor blir Erna mot Jens i tiden framover.

Jens, Erna og Siv

Siv Jensen, Jens Stoltenberg og Erna Solberg posisjonerer seg for den kommende valgkampen om halvannet år. Foto: Terje Pedersen, ANB

Statsminister Jens Stoltenberg, Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen har så smått startet den lange valgkampen fram til stortingsvalget i 2013. Angrep på andre synes så langt å være det beste forsvar.

Det var Høyre-leder Erna Solberg som søndag satte standarden. Hun kritiserte regjeringen for å bruke oljepengene feil og etterlyste mer kunnskap og konkurransekraft i Norge. Solberg mener den norske statsministeren har mye å lære av Sverige, som har klart å skape sterk økonomisk vekst og mange private arbeidsplasser. Norge har færre ansatte i privat sektor enn da finanskrisen startet i 2008. Veksten her til lands har kommet i offentlig sektor.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Statsminister Jens Stoltenberg ber Høyre-lederen om å ta det litt med ro i sin kritikk. Han poengterer at det er skapt 300.000 arbeidsplasser under den rødgrønne regjeringen, og at to tredeler av disse har kommet i privat sektor. Det bør også tas med at Sverige har over dobbelt så stor arbeidsledighet som Sverige. Både Stoltenberg og Solberg har rett, de bruker bare statistikken på litt forskjellig måte.

Det interessante er imidlertid at lønnskostnadene i norsk industri har økt vesentlig raskere enn hos våre handelspartnere. Alvoret i situasjonen kan tydelig leses i den første figuren i regjeringens nasjonalbudsjett for 2012. Hittil har Norge blitt reddet av et positivt bytteforhold med utlandet i form av høye priser på varer vi eksporterer og lave priser på varer som importeres. Men det er slett ikke sikkert at denne gunstige situasjonen vil fortsette, snarere tvert imot. Det bør bekymre statsministeren mer enn han gir inntrykk av.

Enda mer interessant er det å være vitne til krangelen mellom Erna Solberg og Siv Jensen. Solberg har på nytt slått fast at Høyre ikke vil sitte i en regjering som bryter handlingsregelen for hvor mye oljepenger som kan brukes. Hun godtar ikke noe juks på dette området ved for eksempel å løfte samferdselsutgifter ut av statsbudsjettet. – Hvis du skal ta ut penger til investeringer, må man bruke mindre penger til driften, sier Solberg.

Høyre-lederen mener at SV-leder Kristin Halvorsen gjorde en god jobb som finansminister siden SV la til side mye av sin egen politikk. Tilsvarende vil det ifølge Solberg kunne gå med Frp i en borgerlig regjering.

Denne sammenlikningen får Siv Jensen til å se rødt. – Jeg synes det virker som om Erna har tatt for mye Møllers tran, sier Jensen til Aftenposten. – Dette minner veldig om det gamle, arrogante Høyre, legger Frp-lederen til.

Erna Solberg har tydeligvis tråkket på en øm tå. Siv Jensen varsler riktignok at Frp i løpet av våren vil legge fram en ny regel for bruk av oljepenger. Spørsmålet er om det er nok til å bygge bro til Høyre. Svaret bør i hvert fall velgerne få før valget i 2013.

Sykefravær bekymrer

Sykefraværet bekymrer Høyre:

Høyre er bekymret for den sterke økningen i trygdeutgiftene. Det var også statsminister Jens Stoltenberg da statsbudsjettet ble lagt fram. Fra første halvår i fjor til første halvår i år økte utgiftene på trygdebudsjettet med 13,5 milliarder kroner. Økt arbeidsledighet forklarer en del av økningen. Dessuten blir det stadig flere alderpensjonister som har full opptjening i folketrygden. Men den største økningen etter økte dagpenger skyldes høyere sykefravær.

Høyre tror at mange fastleger sykemelder pasienter som ikke er syke. Slik må i hvert fall forslagene partiet la fram sammen med sitt alternative statsbudsjett forstås. Der foreslår Høyre at sykemelding utover seks måneder må foretas av en spesialist eller en annen lege enn pasientens fastlege. Partiet foreslår også at det må brukes sterkere sanksjoner mot leger som bryter vilkårene for sykemelding.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I NRKs Politisk kvarter torsdag sa partiets helsepolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, at de må ilegges bøter. Høyre vil også at det bare i spesielle tilfeller skal bli mulig å sykemelde hundre prosent, og partiet vil øke mulighetene for å kombinere uføretrygd med arbeid ved å sette ned grensen til 20 prosent uførhet.

Høyre får motbør fra både LO-hold og fra Legeforeningen. I Politisk kvarter sa Legeforeningens president, Torunn Janbu, at Høyre delvis slår inn åpne dører. En del av det partiet foreslår, er allerede vedtatt og delvis satt ut i livet. Dessuten mente hun at man heller burde lete etter årsakene til det høye sykefraværet på arbeidsplassene enn hos slepphendte fastleger. Hun pekte på at fraværet varierer sterkt mellom forskjellige yrkesgrupper, og at fastlegene behandler pasienter fra alle gruppene.

Det er et poeng. Det må være et tankekors for stat og kommuner som arbeidsgivere at det nettopp er i helse- og omsorgssektoren at sykefraværet er høyest. De ansatte på sykehus, sykehjem og i de hjemmebaserte tjenestene er mye mer syke enn både bygningsarbeidere og industriarbeidere. Funksjonærer i privat og offentlig virksomhet er enda mindre syke.

Før årsskiftet skal det forhandles om forlengelse av avtalen om inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen. Alle parter, arbeidsgivere, arbeidstakere og regjeringen, har gått inn for å fortsette samarbeidet selv om målene langt fra er oppnådd. Det er imidlertid grunn til å merke seg at de delene av næringslivet som har arbeidet mest aktivt med virkemidlene, også har de beste resultatene.

Det ser også Høyre. Derfor ville Røe Isaksen at flere virksomheter meldte seg inn. Det er bra. For da hun var kommunalminister i Bondevik II-regjeringen, kalte Erna Solberg avtalen for «vodoo-politikk».

På oppløpssiden

Hvem vinner makten?

Valgkampen er på oppløpssiden. Meningsmålingene spriker i de fleste retninger. Aktiviteten og nervøsiteten i de politiske partienes valgkampmaskineri tiltar for hver dag som går. Ingen vet hvor dette ender. Det gjelder å kapre usikre velgere som er i ferd med å bestemme seg.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Resultatet av skolevalget er normalt en god pekepinn på hvilken vei valgvinden blåser. Tallene som kom tirsdag denne uka, varierer sterkt fra skole til skole. Landsoversikten forteller om noen tendenser, men må ikke overfortolkes. Det som er åpenbart, er at SV får seg en kraftig smell sammenliknet med valget i 2005. Men partiet har ikke endret oppslutning blant landets skoleelever sammenlinket med fylkestingsvalget for to år siden. Arbeiderpartiet er i siget framover, enten vi tar utgangspunkt i 2005- eller 2007-valget. Høyre, som mange mener er denne valgkampens store overraskelse, gjør et godt jump fram sammenliknet med 2005. Å komme lavere enn den gangen, enten det gjelder skolevalget eller stortingsvalget, er også nesten umulig. Derfor er det like interessant å bite seg merke i at Høyre er mindre populært blant skoleelevene nå enn i 2007. For Fremskrittspartiet er det omvendt: Tilbakegang sammenliknet med 2005, men framgang i forhold til valget for to år siden.

Ungdomspartiene feirer eller fortviler over skolevalgresultatet. Derimot har valgeksperter, kommentatorer og partistrateger denne gangen vært forsiktige med å trekke altfor bastante konklusjoner etter skoleelevenes stemmegivning. Det gjør de klokt i. I mindre grad enn ellers gir årets skolevalg grunnlag for å peke på hvordan det «ordentlige» valget vil gå. Alle partier har mulighet til å hente mange stemmer de siste dagene. Det kan endre de tendensene som er mulig å lese ut av skolevalget.

Noe av det mest oppløftende og spennende ved årets skolevalg, er at 77 prosent av elevene deltok. Spådommene om at ungdom ikke er interessert i politikk, er altså ikke riktig. Men deltakelsen ved skolevalgene har alltid ligget på nesten dette nivået. Utfordringen er å få de unge velgerne til å møte opp og avgi stemme på selve valgdagen.

Årets valgkamp har stor grad dreid seg om regjeringsspørsmålet: De rødgrønne mot de borgerlige. Det er en tydelig problemstilling som er enkel å forholde seg til selv om man ikke er veldig interessert i politikk. Unge mennesker liker tydelige valg.

De som går dypere inn i den politiske debatten, vil selvsagt oppleve at situasjonen er noe mer komplisert. Noe av det som forvirrer mest, er kaoset på borgerlig side og Høyre-leder Erna Solberg pågående politiske bigami. Hittil i valgkampen har hun greid å forsvare det. Men det er fortsatt noen dager igjen. Får Frps leder Siv Jensen og gallionsfigur Carl I. Hagen fortsette med sin intense gnaging på en mulig framtidig partner, kan det godt skje at valgvinden Erna Solberg har hatt i ryggen møter henne rett i trynet før hun passerer målstreken.

Norge på utsiden

Frykter sprengkraften

En ny hemmelig rapport om at Norge er i ferd med å isoleres fra EU, som Aftenposten avslørte fredag, bør utløse kraftig bekymring blant våre politikere. Riktignok har dommedagsprofetier over Norges EU-tilknytning gjennom EØS-avtalen med jevne mellomrom kommet fra våre mest innbitte tilhengere av norsk medlemskap. Men denne gangen er det Norges EU-ambassadør, Oda Helen Sletnes, som roper varsko. Og det gjør hun så ettertrykkelig at det ikke kan overses av noen norsk regjering, enten den fortsatt er rødgrønn, blågulgrønn eller blå etter valget 14. september. Norge er kort og godt i ferd med å bli hektet av utviklingen på mange vesentlige områder, og i stadig flere sammenhenger helt uten mulighet til å komme inn i beslutningsprosessene.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

EØS-avtalen skulle sikre at Norge hadde tilgang til EUs indre marked og anledning til å ha et ord med i laget i beslutningsprosessene, selv om vi ikke var en del av unionen. Mye har skjedd på de 15 årene siden avtalen ble inngått. Kommisjonen, som er det sentrale EU-organet for Norges EØS-tilknytning, får stadig mindre betydning på bekostning av Det Europeiske Råd og EU-parlamentet. For saksbehandlingen og beslutningene i disse to organene har EØS-avtalen svært liten betydning. I saker som i høyeste grad angår forhold i vårt land, som flysikkerhet, matvaresikkerhet, skipsfart og finanssektor, tas det avgjørelser uten at norske myndigheter har hatt mulighet til å fremme synspunkter.

Tempoet i saksbehandlingen i de EU-organene Norge ikke har formell tilknytning til, skjer i et høyt tempo. Med vår tilknytningsform er mulighetene for å komme til orde svært begrensede og så tidkrevende at sakene er avgjort lenge før norske representanter har kommet fram til døra. I notatet forteller ambassadør Sletnes at dette blant annet skjedde da EU nylig vedtok et handelsforbud mot selprodukter.
Samtidig som EØS-avtalens betydning overfor EU svekkes, er den også under et press fordi Island har søkt om å bli medlem. Skulle islendingene si ja til en framforhandlet avtale med EU i en folkeavstemning, kan det torpedere hele EØS-avtalen.
Enten Norge vil eller ikke, er det store sjanser for at vårt forhold til EU kan bli vesentlig endret i løpet av den kommende fireårsperioden. Faktisk risikerer vi å hevne helt på utsiden. Derfor er det oppsiktsvekkende at denne saken er fullstendig fraværende fra den pågående valgkampen. Riktignok gjennomfører de dogmatiske ja- og nei-partiene Høyre og Senterpartiet noen rituelle markeringer uten at særlig mange legger merke til det. Fordi EU-saken fortsatt har en ukontrollert sprengkraft i norsk politikk, holder de andre partiene seg langt unna temaet i frykt for å provosere velgerne. Men før de aner det, vil de få EU-saken på bordet, enten statsministeren heter Jens, Jensen eller Erna. Det er bare å feste setebeltene.

Valgvind for Høyre

Vil ha makt

Høyre bæres framover av en merkbar valgvind. Den siste målingen som Opinion har utført for Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) viser at partiets oppslutning har økt fra 13,0 til 16,7 prosentpoeng i løpet av valgkampens to første uker. Hovedæren for oppsvinget må utvilsomt gis til partileder Erna Solberg. Hun har hatt en heldig start på valgkampen. Drahjelpen fra øvrige høyrepolitikere har vært begrenset, og den vedvarende uro innad i partiet må ha vært både krevende og belastende å takle. Likevel har hun maktet å sørge for at partiet ser ut til å bli en langt viktigere maktfaktor på borgerlig side enn det så ut til å bli i sommer.

Solberg og Høyre har lenge blitt utsatt for voldsom kritikk fra mange hold fordi partiet ikke har villet fortelle hvem av partiene på borgerlig side, Frp eller KrF og Venstre, som er aktuelle regjeringspartnere. Mens de andre har underskrevet garantier om hvem de ikke vil samarbeide med, og dermed parkert en borgerlig regjering som en fjern drøm, har Høyres leder gjort motsatt. Gang etter gang har hun forsikret om at hun og partiet vil gjøre alt de makter for å få i stand en borgerlig regjering. Det liker alle velgere som ønsker et maktskifte og flokker seg om Høyre.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Den som må lide for Høyres framgang, og vel så det, er Fremskrittspartiet. En tilbakegang på 4,9 prosentpoeng i løpet av to uker er svært mye og hører med til sjeldenhetene i norsk politikk. Utslaget er så markant at det må få partiets valgstrateger, som ikke har håndtert noe liknende på mange år, til å bråvåkne. Frp har lenge surfet på en medgangsbølge med sin provoserende annerledespolitikk. Men når partiet plutselig, på linje med Venstre og KrF, framstår som en propp i systemet for å få i stand et bredt borgerlig samarbeid, sier mange velgere takk for seg. Siv Jensen har ikke lang tid på å skifte strategi for å stanse den negative trenden partiet er inne i.

En mandatfordeling i Stortinget basert på Opinions siste måling viser et klart borgerlig flertall med 91 mot 76 representanter. Det er også verdt å merke seg at de gamle «Bondevik-kameratene», Høyre, KrF og Venstre plutselig er betydelig større enn Frp og puster Ap, som oppnår 31 prosents oppslutning, i nakken. Skulle dagens rødgrønne regjering falle, og Frps tilbakegang fortsette på bekostning av Høyre, er det faktisk mer realistisk enn på lenge at valget kan ende opp med en H/V/KrF-regjering med Erna Solberg som statsminister.

Det er likevel for tidlig for Høyre å innkassere noen valgsuksess halvannen uke før velgerne har levert stemmeseddelen. Bortsett fra siste valg har det tidligere skortet på stayerevne hos partiet til å gjennomføre en valgkamp fullt ut. Som regel har oppslutningen dabbet av på slutten. Det gjenstår altså å se om Erna Solberg og Høyre for andre gang på rad makter å holde trykket oppe helt fram til valgdagen.

Usmakelig Høyre-retorikk

Vil vingestekke:

Høyreleder Erna Solberg vil spre makt på flere aktører og redusere den hos andre som etter hennes mening har for mye makt. Det er god, konservativ politikk. Men slik Erna Solberg legger det fram knappe to uker før valget, er det bare gammelt oppgulp.

Det ser ut til å være tatt rett ut av en bok som Høyre ga ut for om lag 15 år siden, om den såkalte Ap-staten. Den beskrev et nettverk av venner og bekjente med Ap i sentrum som selve edderkoppen. Boka ble ingen suksess. Den inneholdt en rekke faktiske feil.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

De som skal få mindre makt dersom Erna Solberg blir statsminister er LO, StatoilHydro, Kulturdepartementet, Næringsdepartementet, Landbruksdepartementet og landsbrukssamvirket, styreleder Hanne Harlem i Helse Sørøst og direktør Janne Solli i Direktoratet for Naturforvaltning. Begrunnelsene er så ymse. LO har, ifølge Solberg, for mye makt på bekostning av de andre arbeidstakerorganisasjonene. Da glemmer hun at så godt som samtlige organisasjoner demonstrerte sammen mot de endringene i Arbeidsmiljøloven som den regjeringen hun var medlem av foreslo, og at de kravene LO har stilt til landets neste regjering, også deles av de aller fleste andre. Ufrivillig deltid og ubetalt overtid er ikke spesifikke LO-krav.

Under Willoch-regjeringen på 1980-tallet var det et mål for Høyre å vingestekke Statoil. Nå er det altså StatoilHydro som skal vingestekkes, og det selv om dagens konsernsjef har en fortid i Høyres stortingsgruppe og styringsorganene domineres av gode høyrefolk. Høyre har lenge gått inn for å avvikle jordbruksavtalen, svekke landbrukssamvirket, redusere statens eierandeler i viktige bedrifter og bli en mer passiv eier der man eier. Men hva som egentlig er galt med styrelederen i Helse Sørøst bortsett fra at hun har en fortid i Ap, og med direktøren i Direktoratet for Naturforvaltning bortsett fra at hun gjør jobben sin, er ikke så lett å se.

Det er toppen av det som vanligvis er Unge Høyre-retorikk når hun beskylder kulturminister Trond Giske for korrupsjon. («Inviteres han ikke på premierefest, kan man ikke ta statsstøtten for gitt»). I NRK P2s Politisk kvarter tirsdag kunne hun ikke nevne ett eneste eksempel på at noen var nektet statsstøtte fordi man ikke «holdt seg inne med regjeringen». Det meste hun kom på var at departementet hadde oppnevnt et annet styremedlem til Festspillene i Bergen enn den som var foreslått lokalt.

Det er greit at Høyre ikke liker LOs økonomiske støtte til Ap. Den har de to siste årene vært like stor som den Høyre har fått fra profilerte næringslivsledere. Men å erklære krig mot landets største arbeidstakerorganisasjon er bare dumt. Særlig hvis hun har tenkt å regjere.

Ernas plan

Høyres landsmøte:

Høyres leder, Erna Solberg, fortalte partiets landsmøte at hun har en plan: Et borgerlig flertall i Stortinget etter valget til høsten, skal gi en borgerlig regjering. Hvordan den planen skal settes ut i livet, er selvsagt like uklart etter partilederens landsmøtetale, som det var før.

For de partiene som må samarbeide for å sikre en borgerlig regjering, vil ikke. KrF og Venstre vil ikke ha noe med Frp å gjøre, og Frp vil ikke vite av en regjering partiet ikke selv er en del av. Det er dette politiske landskapet Ernas plan vil møte dersom de rød-grønne mister flertallet. Dessuten er det slett ikke noen politisk naturlov at et borgerlig flertall på Stortinget resulterer i borgerlige regjeringer. Fra 1986 til 2005 hadde Ap regjeringsmakt i nesten 13 år mens det var borgerlig stortingsflertall.

Høyre skal føre valgkamp på skatt, skole og samferdsel, sa Erna Solberg. Det er kjente Høyre-saker som partiet har hatt suksess med før. Problemet er imidlertid at når Høyre-lederen skal ut i valgkampen, er det ikke politikken hun blir spurt om, men hvem hun skal samarbeide med. Det er helt betimelig, for valg av samarbeidspartner er også et valg av politikk. Årsaken til at sentrumspartiene aldri har villet samarbeide med Frp er jo ikke at de ikke liker Siv Jensen eller Carl I. Hagen. Årsaken er at den politiske avstanden er for stor. Derfor må Høyre velge. Det blir smertefullt, men alternativet ser ut til å bli et stadig mindre parti som skvises mellom sentrum og høyrepopulistene.

Det er Frp som stjeler Høyres velgere. Det har ikke dagens partiledelse noe svar på. Per-Kristian Foss prøvde seg for en tid tilbake med å si så tydelig det går an uten å si det, at Høyre foretrekker sentrum. Nå sier han at Høyre må opp i minst 20 prosents oppslutning for å ha styrke nok til å gå i regjering. Begge deler likte Erna Solberg svært dårlig, like fullt er det nok sant. Høyre har møtt konkurransen fra Frp med å stryke partiet på ryggen. Slik henter man ikke tilbake velgere som har gått seg bort. Høyre må vise velgerne hva som skiller et konservativt parti som ifølge Solberg ikke er et protestparti, men et styringsparti, fra et høyrepopulistisk protestparti.

Erna Solberg raljerte over regjeringens krisepolitikk i landsmøtetalen. Det må hun ha lov til. Når hun framstiller krisetiltakene som gaver til offentlig sektor og straffeekspedisjoner mot private bedrifter, holder imidlertid ikke framstillingen utenfor landsmøtesalen. For Høyre har jo stemt for alle regjeringens pakker. Det eneste som monner som Høyre har foreslått i tillegg, er lavere arbeidsgiveravgift mens krisen pågår. Det er med respekt å melde, magert.

Høyre mot veggen

Motbakke

Et halvt år før et nytt stortingsvalg setter Høyre nye bunnoteringer på meningsmålingene. Bare et politisk under, helst i form av dyktig politisk håndverk, kan stable partiet på bena igjen i tide. Men foreløpig er det lite som tyder på at det vil skje.
Den håpløse situasjonen Høyre nå befinner seg i har kommet klart fram på tre ulike meningsmålinger i løpet av kort tid: På Opinions politiske barometer for Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) i begynnelsen av forrige uke fikk partiet en oppslutning på 13,2 prosent. Denne tendensen ble bekreftet av Infacts måling for VG sist fredag, som ga Høyre 13,4 prosent, altså praktisk talt det samme. Og på Synnovate/MMIs måling for Dagbladet nå på lørdag havnet partiet helt nede på 11,5 prosent. Selv med alle forbehold om feilmarginer er dette et alvorlig varsel for Erna Solberg og hennes parti. Alle de tre instituttene plasserer Høyre godt under resultatet ved stortingsvalget i 2005 på 14,1 prosent, noe som da ble betegnet som et katastrofevalg for partiet.
Høyres generalsekretær Trond R. Hole forklarer tilbakegangen med den opphetede debatten etter Frp-formann Siv Jensens famøse utspill om «snikislamisering». Det er sikkert riktig et stykke på vei, i den forstand at Frp igjen greide å sette politisk dagsorden og tilrive seg velgernes oppmerksomhet på bekostning av andre partier. Men det er nok langt fra hele, og heller ikke den viktigste forklaringen på Høyres situasjon.
For det første er Høyres problemer i forhold til velgerne slett ikke av ny dato. Siden valget for snart fire år siden har det riktignok både gått litt opp og litt ned på ulike meningsmålinger, men den langsiktige tendensen har vært klart negativ. For egentlig burde jo partiet nå ha sprudlet av optimisme og pågangsmot etter lang tid i opposisjon. Og det burde ha produsert troverdige politiske alternativ til den rødgrønne regjeringen så å si på løpende bånd. Men det skjer altså ikke.
For det andre viser bakgrunnstallene for meningsmålingene at Høyre ikke bare lekker velgere til Frp, men også til Arbeiderpartiet og Venstre. Det betyr at Erna Solbergs problem ikke bare heter Siv Jensen. Partiet befinner seg i en politisk tofrontskrig, og mangler spenst og kraft for å komme ut av den politiske skvisen.
I en tid som framfor alt er preget av virkningene av finanskrisen er det spesielt påfallende at Høyre ikke har vært i stand til å utmeisle noe helhetlig alternativ til regjeringens økonomiske politikk. Det forteller naturligvis mye om krisens kompleksitet. Men det forteller også om et parti i villrede.
Er det da intet håp for Høyre? Jo, hvis omfanget av krisen virkelig blir så stor som mange nå frykter, kan tilliten til de rød-grønnes politikk fort forvitre. I så fall kan Erna Solberg og Høyre få en ny sjanse. Men det krever uansett at partiet gjenvinner evnen til å ta egne politiske initiativ.

Høybråten utfordrer Høyre

Utfordrer Høyre:

Kristelig Folkepartis leder Dagfinn Høybråten har nettopp gitt ut en bok der han tar et kraftig oppgjør med pengemakten i samfunnet. I boken, som har fått den treffende tittelen «Pengene eller livet», tar KrF-lederen tydelig avstand fra materialisme og markedstenkning, som han mener truer menneskeverdet og den menneskelige dimensjonen i samfunnet.

I sin tale på valgkampkonferansen for partiets lokalledere rett før helgen gikk han enda et skritt videre og utdypet sine synspunkter slik: «Noe av det første KrF ville endret om vi fikk regjeringsmakt er dagens ukritiske bruk av anbud innen helse- og omsorgssektoren. Noen ganger passer det bare ikke med markedstenkning», sa Høybråten ifølge partiets hjemmeside.

Ja, Ifølge KrF-lederen har markedstenkningen nå tatt helt over, og til og med akselerert under den rødgrønne regjeringen. Han varsler krav om sterkere styring med markedskreftene og mindre bruk av offentlige anbud i eventuelle regjeringsforhandlinger med Høyre etter stortingsvalget til høsten.

Det er tydelig at de signalene Dagfinn Høybråten nå sender Erna Solberg og Høyre er svært godt forberedt. De må oppfattes som et viktig ledd i den valgkampstrategien KrF er i ferd med å legge.

Strategien bærer tydelig preg av at KrF nå har et påtrengende behov for å utmeisle et klarere alternativ til de andre partiene på borgerlig side. Partiet har gjennom lang tid blitt spist fra mange kanter. Det trenger å rendyrke sin politiske profil, både for å bli mer gjenkjennelig blant sine kjernevelgere og øke tiltrekningskraften på nye velgergrupper. Kanskje har Dagfinn Høybråten også et visst håp om at finanskrisen kan gjøre det lettere for ham å få gjennomslag for sitt ikke-materialistiske budskap, ikke minst blant yngre velgere.
Det er utvilsomt klokt av KrF-ledelsen å markere partiets egenart på en tydeligere måte i tiden framover. Hvis ikke risikerer det å havne fullstendig i skyggenes dal.

Likevel er det overraskende at Dagfinn Høybråten velger å utfordre Høyre så konsist og usminket på et av partiets desidert viktigste kjerneområder. Målet om å åpne flere offentlige tjenester for privat konkurranse er en ideologisk hjertesak som Erna Solberg ikke kan selge for knapper og glansbilder. Derfor innser Høybråten selvsagt mer en noen andre at han med sitt utspill har lagt lista betydelig høyere for et nytt regjeringssamarbeid med Høyre og Venstre. På den annen side blir det i så fall ikke første gang KrF gjør seg kostbar i regjeringsforhandlinger med Høyre. I 2001 krevde KrF å få statsministeren før det valgte å samarbeide. Slik ble det da også, den gang.
Uansett har Dagfinn Høybråten bidratt til en mer interessant valgkamp med klarere politiske skillelinjer. Det er selvsagt bare en fordel for velgerne.