Viser arkivet for mars, 2014

Reform for kommunene

Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) mottok mandag en utredning fra et ekspertutvalg som har vurdert kommunestørrelse. Utvalget har vært ledet av professor Signy Vabo. Foto: Vidar Ruud, ANB

Regjeringen har så smått startet arbeidet med en kommunereform. Mandag ble det presentert en ekspertrapport som vil sette mer fart på prosessen. Det er 50 år siden den forrige store runden med sammenslåing av kommuner.

– Lokal forankring er viktig for å få til en vellykket reform, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H). Høyre/Frp-regjeringen har ryggdekning fra Venstre og KrF til å sette i gang en kommunereform. Målet er å gi mer makt og myndighet til kommunene. Da må kommunene bli mer «robuste» i politikernes øyne. Det betyr i klartekst større kommuner. Det blir spennende å se hvordan Arbeiderpartiet tilnærmer seg denne prosessen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Regjeringen har nå fått eksperters vurdering av hvilke kriterier som må være på plass for at kommunene skal kunne løse de oppgavene de har i dag. Sanner har vært tydelig på at han vil starte prosessen med å definere kommunenes oppgaver. Det nye kommune-kartet skal ikke tegnes på forhånd i Oslo, forsikrer ministeren.

Men ekspertutvalget tukler det til gjennom en brannfakkel som gjør det lett å skissere det nye kartet allerede nå. Det anbefales nemlig at kommunene bør ha minst 15.000 innbyggere, helst 20.000. Dersom ekspertutvalgets konklusjoner skal legges firkantet til grunn, vil dagens 428 kommuner i ytterste fall bli redusert til rundt 100 i tallet. Det er altfor dramatisk og heldigvis politisk uspiselig for flertallet på Stortinget.

– Det er unaturlig å stille et absolutt krav om innbyggerantall eller antall kommuner, sier Sanner klokelig. Samtidig er det mange kommuner som er for små til selv å sikre gode tilbud innenfor tjenester som barnevern, skolepsykologer og legevakt. Derfor må kommuner enten slå seg sammen eller samarbeide interkommunalt om slike tjenester.

Også nærhet kan være et problem, skal vi tro ekspertene som har satt opp «tilstrekkelig distanse» som ett av kriteriene for at kommunene skal kunne ivareta sine oppgaver. Det er å håpe at vi kan få en faktabasert debatt om kommunereformen. Følelser har lett for å ta overhånd når det blir snakk om å slå sammen kommuner.

Det hører med til historien at den statlige detaljstyringen av kommunene har økt de siste årene. Flere individuelle rettigheter, flere plikter for kommunene og strengere krav til dokumentasjon har gitt kommunene mindre frihet. Rikspolitikerne må altså evne å gi fra seg makt. Det er lett å si, men ikke fullt så enkelt å få til i praksis.

Det er generelt behov for færre og større kommuner her til lands, men her må det gjøres store lokale tilpasninger. Situasjonen i det omfangsrike og spredt befolkede Finnmark er helt annerledes enn for eksempel på Romerike, hvor en rekke kommuner ligger noen få steinkast fra hverandre i et felles bo- og arbeidsområde. Det blir galt å skjære alle kommunene over en kam.

Dommen over Mongstad

Det blir ikke noen CO2-rensing av utslippet fra gasskraftverket på Mongstad i denne omgang. Foto: Øyvind Hagen, Statoil/ANB

Et bredt flertall på Stortinget kommer med hard kritikk av den rødgrønne regjeringens håndteringen av planene om fullskala CO2-rensing ved Mongstad-anlegget.

Til og med SV er med på refs av egen regjering. Her pekes det på at grunnleggende uenighet om framdrift og gjennomføring var en viktig årsak til at prosjektet havarerte.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Arbeiderpartiets Martin Kolberg avviser kritikken. Han peker på at Mongstad-satsingen var et nybrottsarbeid hvor man ikke hadde fasitsvar.

– Vi kom ikke i mål med fullskala renseanlegg, men teknologisenteret er i høyeste grad oppe og står, sier Kolberg. Han peker på at mesteparten av pengene har gått til teknologisenteret. En prislapp på 25 milliarder kroner for fullskala rensing ville ifølge Ap-talsmannen ikke ha stått i forhold til miljøgevinsten.

CO2-rensing ved Mongstad-anlegget var et prestisjeprosjekt for den rødgrønne regjeringen helt fra starten av. For SV var dette en miljøseier som det var viktig å få realisert. Jens Stoltenberg gikk også høyt på banen da han i sin nyttårstale i 2007 karakteriserte Mongstad-prosjektet som «vår månelanding».

Visjonen var å «få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser». Stoltenberg mener at teknologisenteret isolert fortjener betegnelsen måneladning. Ham om det. De fleste som hørte og så nyttårstalen satt igjen med inntrykket av at det var fullskala rensing han tenkte på.

I realiteten hadde Stoltenberg-regjeringen nok kunnskap til å stoppe fullskala rensing allerede våren 2013, men det vil ingen rødgrønne politikere innrømme. Taktikken var å vente med skrinlegging til etter valget. Faren for et svekket miljøomdømme ble naturlig nok avgjørende. Men det er ikke grunnlag for å kritisere regjeringen for ikke å ha informert Stortinget godt nok. Konklusjonen ble formelt trukket først i forbindelse med den endelige utarbeidelsen av statsbudsjettet høsten 2013.

De indre diskusjonene i regjeringen vil forbli en hemmelighet, slik det alltid har vært tradisjon for. Statsminister Erna Solberg er åpenbart enig i at dette fortsatt er arbeidsformen. På denne bakgrunn var det overraskende at presumptivt oppegående politikere forsøkte å lokke Jens Stoltenberg og tidligere statsråder ut på glattisen i dette spørsmålet.

Det meste av Mongstad-kritikken i innstillingen fra Stortingets kontrollkomité bunner i etterpåklokskap. Dermed er disse konklusjonene mest å regne som politiske spark på leggen til politiske motstandere. Faktum er at det har vært bred politisk enighet ved alle de viktige veivalgene i denne saken.

I etterpåklokskapens lys er det imidlertid lett å se at Jens Stoltenberg tok for store ord i sin munn i den berømte nyttårstalen. Det ga ekstra stor fallhøyde. Resultatet ble en verbal krasjlanding.

Stoltenberg til NATO

Jens Stoltenberg overtar jobben som generalsekretær i NATO etter Anders Fogh Rasmussen. Foto: Terje Pedersen, ANB

Jens Stoltenberg (55) ble fredag utnevnt til ny generalsekretær i NATO. Dermed må det velges en ny Ap-leder. Jonas Gahr Støre er favoritt til å ta over, men det er en annen historie.

Allerede den 18. mars kunne en italiensk avis fortelle at Stoltenberg lå godt an i løypa, og de siste dagene har det blitt enda klarere. Det kom tidlig fram at både USAs Barack Obama og Tysklands Angela Merkel ønsket Stoltenberg i jobben, og denne uka bekreftet Storbritannias David Cameron overfor Parlamentet at også han ønsket seg den tidligere norske statsministeren.

Det er nettopp jobben som statsminister som har gjort Jens Stoltenberg kvalifisert til toppstillingen i NATO. Sterke krefter i forsvarsalliansen har nemlig ønsket seg en tidligere statsminister i denne rollen. Det hører med til historien at også den avtroppende generalsekretæren, Anders Fogh Rasmussen, er tidligere statsminister – i Danmark.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Jens Stoltenberg kom med den indirekte bekreftelse da han tirsdag innledet sin tale til Arbeiderpartiets landsstyremøte med å rette en advarende pekefinger til Vladimir Putin for den russiske annekteringen av den ukrainske Krim-halvøya. Nettopp den spente situasjonen i Ukraina og på Krim vil være en sentral oppgave for NATO i den nærmeste tiden, og denne utfordringen vil sikkert være kritisk også for den kommende generalsekretæren i forsvarsalliansen.

Stoltenberg har gode forutsetninger til å gjøre en bra jobb i NATO. Han er en av de få politikerne som dyrker kompromisser. Dialog, kombinert med vestlig fasthet, er det som nå trengs. Den rødgrønne regjeringens støtte til – og deltakelse i – NATO-bombingen i Libya har nok blitt lagt merke til blant de mektige statslederne i alliansen. Norge har vært patent når det har vært avgjørende. Samtidig har Stoltenberg vist at det går an å forhandle med Russland. Delelinjen i Barentshavet er et lysende eksempel på norsk-russisk diplomati.

Norsk politikk blir annerledes uten Jens Stoltenberg. Men alt har sin tid. Stoltenberg startet sin karriere som AUF-leder i 1985, og han var en avgjørende pådriver for å få AUF til å bli tilhenger av nettopp NATO. Han ble nestleder i Ap i 1992 og tok over som sjef i partiet i 2002. Stoltenberg har vært statsminister, først i halvannet år og så i åtte år fram til valget i fjor høst.

Selv om norsk politikk har vært forrest i panna på Stoltenberg, har han i hele sitt politiske liv vært internasjonalt orientert. Han har for eksempel fokusert på at kampen mot klimatrusselen i hovedsak må vinnes på det globale planet.

Stoltenberg har over år skapt seg et bredt internasjonalt kontaktnett. Men det viktigste er tilliten han har bygd opp. NATO-jobben blir en fjær i hatten for Norge generelt og Jens Stoltenberg spesielt. Vi tar av oss nisselua og ønsker lykke til.

Dommer må begrunnes

Det er politisk dragkamp om dommer i lagretten fortsatt skal ha avgjøres av en jury med bare lekdommere. Foto: Terje Pedersen, ANB

Det er politisk strid om hvor sterk rolle lekdommere skal ha i norske domstoler. I realiteten er det flertall på Stortinget for å erstatte den «folkelige» juryen med en meddomsrett, men så enkelt er det likevel ikke. Høyre og Arbeiderpartiet danner et slikt flertall, men det er Fremskrittspartiet som sitter med hånden på rattet i Justisdepartementet.

Justisminister Anders Anundsen (Frp) har tidligere argumentert sterkt for å holde fast på juryordningen. Regjeringen har i tillegg bundet seg til å forhandle først med KrF og Venstre. Dermed ligger det an til et slags kompromiss. Høyre/Frp-regjeringen har lovet å «øke rettssikkerheten ved å endre juryordningen». Spørsmålet nå er hvor store endringer det er mulig å få til. Det ligger i det minste an til at juryordningen, slik vi kjenner den i dag, vil bli historie. Svaret får vi i en stortingsmelding, forhåpentligvis om ikke altfor lenge.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Juryordningen ble opprettet i 1887 for å beskytte det norske folk mot embetsstandens overmakt. Poenget med juryen har vært å sikre at vi dømmes av likemenn. Juryen består av lekfolk som avgjør skyldspørsmålet i lagmannsretten. Fagdommerne har så anledning til å sette juryens kjennelse til side. Da kommer saken i tilfelle opp for en meddomsrett, som består av både lekfolk og jurister.

Den store svakheten mot dagens juryordning er at juryens kjennelse ikke blir begrunnet. En tiltalt kan oppleve å bli frifunnet med begrunnelse i tingretten, men dømt av juryen i lagretten uten begrunnelse. Det er ikke tilfredsstillende for verken den dømte eller fornærmede at avgjørelsen i realiteten ikke kan overprøves.

Aftenposten har denne uka avdekket at fagdommere stadig oftere setter juryens kjennelse til side. Forsvarsadvokat Frode Sulland mener denne utviklingen er et argument for å holde fast på juryordningen. Fra det holdet advares det også med at lekdommerne kan bli forledet av de mektige fagdommerne, og at det er en fare for rettssikkerheten. Men saken kan også snus andre veien. Vi trenger et instrument som kan få fagdommere og lekdommere til å trekke mer i samme retning, spille på samme lag.

Derfor er det nå mye som taler for at det også blir meddomsrett i lagretten. En løsning kan være å kopiere den danske modellen, som innebærer at det må være flertall blant både fagdommere og lekdommere for å kunne dømme en tiltalt skyldig. Et slikt lagspill kan også gi begrunnelser som står seg godt juridisk og blant folk flest.

Mye har forandret seg siden 1887. Politikerne bør derfor evne å se på juryordningen med nye øyne. Vi må få begrunnede dommer i alle instanser. Det er spesielt viktig i alvorlige straffesaker. Den folkelige forankringen i domstolene kan opprettholdes gjennom at lekdommerne har flertall. Vi vil fortsatt bli dømt av likemenn.

Ap vil lytte mer

Denne uka kom Ap-sekretær Raymond Johansen med en viktig erkjennelse: Partiet hørte for lite på velgerne da det hadde regjeringsmakt. Foto:Terje Pedersen, ANB.

Jens Stoltenbergs favorittstempel til å bli generalsekretær i NATO overskygget mye av det som ellers skjedde på Ap’s landsstyremøte denne uka.

Les mer…

Kvalitet på studier

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil samle de «små» studiefagene i større enheter. Foto: Terje Pedersen, ANB

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mener det er ønskelig med minst 20 studenter på hvert undervisningstilbud. Rundt halvparten av landets tusen mastertilbud har under ni studenter. Nå vil ministeren samle de små fagene i større enheter. Det betyr nedleggelse en rekke steder.

– Poenget er at vi ikke trenger fem forskjellige læresteder som konkurrerer om de samme femti studentene. I et lite land kan ikke alle bli gode på alt, sier kunnskapsministeren til Klassekampen. Han har nå gitt beskjed til landets universiteter og høyskoler med et klart ønske om å kutte fag med under 20 studenter i løpet av tre år. Disse tilbudene skal legges til det beste miljøet nasjonalt.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Torbjørn Røe Isaksen poengterer at han ikke har gitt noe pålegg som overstyrer ethvert annet argument. Det er først og fremst et middel for å nå målet om høy kvalitet på høyere utdanning. Ministeren understreker at han fortsatt vil dyrke mangfoldet i sektoren. Det skal alltid være plass til små fag.

NHO-sjef Kristin Skogen Lund mener det har vært en «vill vekst» i antall studieprogram. I forbindelse med NHOs årskonferanse i januar tok hun til orde for mer spesialisering framfor et bredt tilbud ved landets universiteter og høyskoler. Skogen Lund hevdet blant annet at Norge bør kunne klare seg med sju studiesteder som tilbyr lærerutdanning. I dag er det 20 steder som har dette tilbudet.

Ingen læring er i teorien bortkastet, men ingen er tjent med å utdanne seg til arbeidsledighet. Det er sløsing for samfunnet og en blindvei for den enkelte. Ungdom som velger «riktig» bør derfor premieres, og det må gis bedre veiledning om mulighetene for jobb.

I tillegg må relevans i forhold til arbeidslivet være et klarere kriterium når høyskoler og universiteter opprettet nye tilbud. Her er det i dag for stor lokal frihet. På den annen side er det viktig å ta vare på det som er bra i dagens høyere utdanning. Framveksten av høyskoler har gitt gode og relevante tilbud i alle fylker.

Sjefen for arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten, har advart mot det hun kalte «mastersyken». Hun mener altfor mange tar masterutdanning som ikke gir dem jobb etterpå. Bratten mener det trengs nye virkemidler for å styre ungdommens utdanningsvalg, og hun har bedt regjeringen dimensjonere utdanningen på en annen måte.

Statssekretær Bjørn Haugland (H) svarte da med å si at det finnes mye klokskap lokalt. Men nå tar altså Torbjørn Røe Isaksen et lite grep for å justere den lokale klokskapen, ved å anbefale kutt i tilbud med få studenter. Kunnskapsministeren bør gå videre på denne veien. Det er et skrikende behov for bedre arbeidsdeling mellom studiestedene. Staten bør ta et sterkere nasjonalt grep over innholdet i høyere utdanning.

Grådige krafteiere

Det er et stort behov for å investere i flere kraftlinjer i store deler av landet. Foto: Vidar Ruud, ANB

Landets kommuner tar ut utbytter på 90 prosent av overskuddet i kraftselskapene som de eier. Dermed blir det lite igjen til å investere i bedre strømnett og mer fornybar energi.

– Dette er svært bekymringsfullt, sier sjefen for NHO-foreningen Energi Norge, Oluf Ulseth, til Dagens Næringsliv. Vassdrags- og energidirektør Per Sanderud er like bekymret.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Kraftnæringen betalte samlet ut 7,5 milliarder kroner til eierne for 2012. Staten tok riktignok 3 milliarder fra Statkraft, men kommunene og fylkeskommunene tok ut 4,1 milliard kroner fra produksjonsselskaper og nettselskaper. Det offentlige eier nær 100 prosent av distribusjonsnettet og vel 80 prosent av selskaper som sørger for kraftproduksjonen.

Norge er velsignet med mye ren energi i form av rikelig med vannkraft. Framsynte politikere sørget tidlig for å få offentlig kontroll over fossekraften, som både gir strøm til hus, hytter og bedrifter i det ganske land og samtidig sørger for inntekter til kommuner, fylkeskommuner og staten. Med politisk kløkt og byråkratisk hjelp overfor EU sørget daværende energiminister Odd Roger Enoksen (Sp) for at Norge fikk beholde den offentlige hjemfallsretten til vassdragene.

Men så viser det seg altså at kommuner og fylkeskommuner ikke er like framtidsrettet i utøvelsen av det offentlige eierskapet. Det er uklokt å ta for store utbytter fra så vel nettselskaper som produksjonsselskaper. I utgangspunktet kan det være fristende å bygge skoler og kulturhus for kraftpengene i en tid med trange budsjetterammer, men dette er kortsiktig politikk.

I en konsulentrapport som er utført for Energi Norge går det fram at 60 prosent av kraftselskapenes utbyttepolitikk i liten grad er fleksibel i forhold til selskapets kapitalbehov. Enda verre blir situasjonen når mange av eierne bare i beskjeden grad er i stand til å tilføre ny kapital.

Norge står nemlig overfor en eldrebølge for kraftnettets vedkommende. Her ble det gjort store investeringer på 60-, 70- og 80-tallet, men nå har mye av denne infrastrukturen gått ut på dato.

Det brukes årlig nær en halv milliard kroner på skogrydding langs kraftlinjene, men dette er på langt nær nok til å unngå strømbrudd. Stormvinteren for to år siden bør være en tankevekker.

Det er videre grunn til å minne om at politikerne har vedtatt at det skal investeres mellom fem og ti milliarder kroner i såkalte intelligente strømmålere innen 2019. Investeringstørke kan også bremse utbyggingen av småkraftverk og tiltak som øker effektiviteten og produksjonen i de store vannkraftstasjonene.

Derfor er det god grunn til å bekymre seg over grådige kommunale krafteiere som tar ut store utbytter. Baksiden av medaljen er dyrere strøm om få år. Den regningen vil vi som kunder måtte ta.

Ny kald krig truer

USAs president Barack Obama og Russlands president Vladimir Putin. Foto: Terje Pedersen, ANB/EU/Arkiv

Russerne har nå i realiteten full kontroll på Krim-halvøya. Russiske militære styrker gjennomførte i helgen en «vellykket» aksjon mot ukrainske militærbaser. Krim er en del av Ukraina, men president Vladimir Putin har innlemmet halvøya i den russiske føderasjonen. Vesten protesterer og setter i verk sanksjoner mot Russland, men Putin vender det døve øret til.

Krim har vært viktig for Russland og Sovjetunionen helt siden Katarina den stores tid på slutten av 1700-tallet. I 1954 overførte Nikita Khrusjtsjov halvøya til Ukraina, men Moskva hadde fortsatt full kontroll siden Ukraina jo var en del av Sovjetunionen. Men etter unionens fall ble situasjonen en annen. Derfor måtte Russland sikre seg fortsatt adgang til Svartehavet gjennom en avtale med Ukraina om marinebasen i Sevastopol. Den løper fram til 2042.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Befolkningen i Ukraina er sterkt splittet i synet på hvilken retning landet skal orientere seg. De vestlige områdene vender blikket mot EU mens de østlige områdene fortsatt har sterk tilknytning til Russland. Den spente situasjonen toppet seg med blodbadet på Uavhengighetsplassen i Kiev. Den russisktalende presidenten ble tvunget til å flykte, og vestlig orienterte krefter tok den politiske makten i Ukraina. EU er villig til å hjelpe de nye makthaverne i Ukraina.

Vladimir Putin svarte med å ta kontrollen på Krim. 60 prosent av befolkningen på halvøya er russere, og nesten hele befolkningen sa i en folkeavstemning nylig at de vil tilhøre Russland. Ukraina og Vesten anerkjenner ikke denne folkeavstemningen. Russland har jo tatt seg til rette på en annen stats territorium. Det er et klart brudd på internasjonal folkerett. Men russerne ser det annerledes. Allerede i 2008 viste Putin, gjennom invasjonen i Georgia, at han ikke vil tillate at strategisk viktige tidligere sovjetrepublikker orienterer seg mot EU eller NATO.

Det er fare for en ny isfront mellom USA og vestlige land i Europa på den ene siden og Russland på den andre. Kommunismen er riktignok død, men russerne føler seg truet av at tidligere vennligsinnede nabostater orienterer seg vestover. Vi må ikke glemme at Putin er en populær blant russere flest. Han har endog styrket sin posisjon den siste måneden. Men erobringen av Krim begynner allerede å koste Russland økonomisk. Spørsmålet er hvor mye Putins rike russiske venner har råd til å tape. På den annen side står USA og EU litt maktesløse. Mange EU-land er nemlig avhengig av russisk gass.

Krim ser ut til å være tapt, sett med vestlige øyne. Nå gjelder det å hindre at Putin også forsøker seg på østlige områder i Ukraina. Her kreves det en kombinasjon av fastet og dialog fra Vesten side. NATOs toppmøte i Haag kan gi oss svaret. Det gjelder å finne det rette balansepunktet. Ingen er tjent med en ny kald krig.

Skinke på turné

Norsk melk blir kjørt til Tyskland for å bli til Philadelphia-ost. Foto: Terje Pedersen, ANB

NRK Dagsrevyen har avdekket hvordan ordningen for «utenlands bearbeiding» av kjøtt og melk blir misbrukt gjennom kreativ tilpasning. Norsk melk blir kjørt til Tyskland for å bli til Philadelphia-ost som kan importeres tollfritt til Norge. Norsk grisekjøtt blir fraktet til Danmark for å ende opp som «norsk» danskepølse.

Enda verre er det med spanske svineskinker som sendes på en skikkelig turné for å komme rundt norske tollregler. Svin med bein er nemlig unntatt fra toll. Skinkene blir dermed sendt til Fredrikstad for så å bli sendt i retur til Spania. Spanjolene skjærer så beinet ut, og lårene blir til Serrano-skinke som så kan innføres tollfritt til Norge. Tre turer på trailer er det som skal til for å gjøre den eksklusive skinka konkurransedyktig i Norge.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Jeg vil sette en stopper for ordningen med skinka. Det vil jeg ta initiativ til når vi skal forhandle med EU, sier landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp). Selv tidligere landbruksminister Terje Riis-Johansen (Sp) mener det er på tide å stramme inn på en ordning som egentlig bare var ment å åpne for beskjeden testproduksjon i utlandet med norske råvarer. Men så har altså store aktører funnet ut at de kan utnytte dette smutthullet kommersielt. Her står vi overfor en ordning som synes å ha gitt varig tollfrihet.

Bakteppet i denne saken er det faktum at Norge har stilt seg utenfor EU og at det norske landbruket i all hovedsak er unntatt fra EØS-avtalen. Norge har høye tollsatser for å beskytte det norske landbruket, men så er det altså noen unntak. Dermed kan Ola og Kari få kjøpe Philadelphia-ost som er produsert på norsk melk og danskepølse med norsk kjøtt. Men Serrano-skinka er fortsatt spansk.

Her trengs det tydeligvis en innstramming i ordningene. Det er overraskende at landbruksministere i årevis har latt systemet skli ut. Enten har ministrene vært uvitende eller så har de sett igjennom fingrene med kreativ tilpasning. Begge deler er forkastelig.

Denne saken har også en samferdselsmessig side. Unødvendig trailertransport er uheldig både for klimaet på kloden så vel som trafikksikkerhet og framkommelighet på de aktuelle reiserutene.

Folk flest rister på hodet over et molbosystem som bare den mest innbarkede landbruksbyråkraten kan forsvare. En bedre lissepasning kunne landbruksminister Sylvi Listhaug neppe ha drømt om. Hun må likevel ikke få anledning til å liberalisere med mer åpne grenser.

Norsk landbrukspolitikk består av en rekke kompliserte ordninger som bare de mest innvidde har rede på. Samtidig må systemet være såpass oversiktlig og logisk at folk flest har tillit til landbrukspolitikken. Bøndene kommer i et dårlig lys når vi får eksempler på at bukken ikke har kontroll på havresekken.

Ap uten Stoltenberg

Jobben som NATOs generalsekretær frister Jens Stoltenberg. Foto: Vidar Ruud, ANB

Ap-leder Jens Stoltenberg er en het kandidat til å kunne bli ny generalsekretær i NATO. Det er fortsatt langt fram, og Stoltenberg kan fort bli vippet ut i den videre prosessen. Men flere medier melder om at Jens Stoltenberg er ønsket av både USAs Barack Obama og Tysklands Angela Merkel. Dagens Næringsliv kunne torsdag fortelle at Stoltenberg skal ha diskutert NATO-jobben med USAs utenriksminister John Kerry.

Etter det tapte valget i fjor høst ble det spekulert i at dagens Ap-leder var på vei ut av norsk politikk og aktivt på jakt etter internasjonale jobber. De som er tett på Stoltenberg benekter at dette har vært tilfelle, og de av oss som har observert ham i Stortinget og på andre politiske arenaer har sett en ekte engasjert Ap-leder som har vært ivrig opptatt av å ta revansje på Erna Solberg i 2017.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det kom likevel ikke som en stor overraskelse da Stoltenberg rett før jul takket ja til vervet som FNs spesialutsending for klima. Dermed har Ap-lederen måttet bruke en del tid utenlands de siste månedene, i tillegg til å lede Ap og partiets stortingsgruppe. Men det kom som lyn fra klar himmel at det var aktuelt for ham å ta over NATO-jobben etter Danmarks Anders Fogh Rasmussen.

Bordet fanger, og nå er det bare å krysse fingrene. Stoltenberg som generalsekretær vil være bra for NATO, og dermed også for Norge. Det blir hevdet at Stoltenberg ikke er en typisk sikkerhetspolitiker. Ja vel, men han er genuint veldig opptatt av politikk og har i mange sammenhenger fokusert på at internasjonalt samarbeid er en forutsetning på en rekke saksområder.

Den spente sikkerhetspolitiske situasjonen i Ukraina er et ferskt eksempel på at vi ikke kan ta fred og trygghet for gitt, heller ikke i Europa. NATO spiller en viktig rolle som vestlige lands instrument, og igjen ser vi at Russland har andre interesser. I en slik situasjon kreves det evne til å kombinere fasthet med dialog. Jens Stoltenberg er en av få politikere som dyrker kompromisser. Det er en egenskap som kan komme godt med i NATO.

Hva skjer så med Arbeiderpartiet dersom Jens Stoltenberg skulle gå av som kaptein på Ap-skuta? Partiet må naturlig nok ha ny partileder. Ap har gjort seg veldig avhengig av Stoltenberg, men det finnes likevel aktuelle arvtakere. De fleste pilene peker i retning av Jonas Gahr Støre. Noen ser for seg Trond Giske som arvtaker. Andre vil ha opprykk for Ap-sekretær Raymond Johansen, men det er uaktuelt nå siden han tidligst kan få stortingsplass i 2017.

De interne stridighetene i Ap er et tilbakelagt stadium. Jonas Gahr Støre var i utgangspunktet et fremmed fugl i Ap, men nyter nå bred tillit. Noen vil nok fortsatt innvende at Ap ikke kan ha en leder som ikke evner å flagge på arbeiderbevegelsens høytidsdag. Støres flaggstang vil neppe stå naken på årets 1. mai.

Heltid og deltid

Anne-Kari Bratten i arbeidsgiverforeningen Spekter, forsker Cathrine Egeland og Fagforbundets Mette Nord har meninger og kunnskap om heltid og deltid blant kvinner i arbeidslivet. Foto: Vidar Ruud, ANB

40 prosent av kvinnene jobber deltid. For de flestes vedkommende er det frivillig og ønsket. Blant menn er det bare 14 prosent som jobber deltid.

Deltid er i liten grad et spørsmål om tid, går det fram av en rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet. Kvinners deltidsvalg kan snarere ses som et spørsmål om familieøkonomi og opplevelse av egen helse, er en av konklusjonene til forskerne.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Jo mer mannen jobber, jo mer sannsynlig er det at kvinnen jobber deltid. For mange kvinner er deltid et ansvarlig og fornuftig valg som tilgodeser helsen eller barna. Samtidig oppgir 18 prosent av de deltidsarbeidende kvinnene ønsket om mer fritid som begrunnelse. Ifølge en Fafo-rapport fra juni i fjor oppgir tre av fire at de jobber deltid frivillig. Personer som for eksempel kombinerer studier eller skolegang med deltidsjobb er da luket ut av statistikken.

Fagforbundets leder, Mette Nord, og sjefen i arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten, liker dårlig at så mange kvinner velger deltid frivillig. Nord minner om at deltidsarbeidende kvinner får svi når de når pensjonsalderen. Bratten etterlyser et taktskifte. Hun mener at flere arbeidsgivere må kunne si at «hos oss jobber vi heltid». Det er spesielt en utfordring innenfor helse- og omsorgssektoren.

Nord og Bratten skal ha ros for engasjementet, men det er begrenset hvor langt de kommer med en hevet og moraliserende pekefinger overfor de kvinnene som frivillig velger å jobbe deltid. Det gjelder å forstå hvorfor mange kvinner velger som de gjør. Bratten har helt rett når hun hevder at gulrot virker bedre enn pisk.

Allerede i dag er deltidsandelen størst blant dem som har barn over 16 år eller har fløyet fra redet. Blant småbarnsforeldre er det heldigvis en viss holdningsendring å spore. I denne situasjonen er det naturlig å rette søkelyset mot regjeringen, som forsterker deltidskulturen gjennom redusert fedrekvote, økt kontantstøtte og ikke vil fjerne skatteklasse to. Riktignok gjelder dette bare barnefamiliene, men det alvorlige er at regjeringens politikk sementerer deltidskulturen også for perioden etter at ungene har blitt store.

Derfor er det positivt at så vel NHO-sjef Kristin Skogen Lund som Spekter-sjef Anne-Kari Bratten tør å kritisere regjeringen på disse punktene. Vi har en familiepolitikk som reduserer produktiviteten. Det bør være et tankekors for en regjering som er svært opptatt av å få oss alle til å jobbe smartere.

Det er en myte at ufrivillig deltid er det store problemet. Samtidig er det slik at kvinner flest vet om ulempene i kjølvannet av å jobbe deltid. De går altså inn i deltidsfella med åpne øyne, selv om det betyr lav lønn, lav pensjon og mer økonomisk avhengighet av mannen. Likestillingskampen er ikke over.

Møter mer motstand

Tre av fire kommunestyrerepresentanter i Norge er uenige med helseminister Bent Høie i spørsmålet om å gi fastleger reservasjonsrett. Foto: Terje Pedersen, ANB.

For halvannen uke siden marsjerte titusenvis av kvinner, og mange menn, i 8. mars-tog i protest mot regjeringens forslag om å gi fastleger rett til å reservere seg mot å gi henvisning til abort. Nå viser det seg at landets kommunestyrerepresentanter også reagerer like kraftig.

Les mer…

EU og norske distrikter

Statsminister Erna Solberg (H) møtte EU-kommisjonens president José Manuel Barroso i Brussel før jul i fjor. Foto: Etienne Ansotte, EU/ANB

Regjeringen foreslår at bedrifter i flere kommuner skal få redusert arbeidsgiveravgift. På den annen side må energibedrifter, finansbransjen og en del transportselskaper i distrikts-Norge belage seg på full arbeidsgiveravgift. Det siste vekker naturlig nok harme i de delene av landet som rammes av EUs innstramming.

Om lag halvparten av landets kommuner nyter godt av redusert arbeidsgiveravgift. I Nord-Troms og Finnmark er satsen null. På det sentrale østlandsområdet, i det sentrale Trøndelag og det meste av vestlandskysten må bedriftene betale full sats på 14,1 prosent.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften er et ubyråkratisk og treffsikkert virkemiddel i den norske distriktspolitikken. Ordningen har riktignok blitt justert en del på bakgrunn av ny politikk og innvendinger fra EUs side, men hovedelementet ligger fortsatt fast. Bedrifter i distrikter som sliter med redusert folketall, høy arbeidsledighet eller økonomisk tilbakegang får i realiteten en avgiftslettelse på til sammen 13 milliarder kroner.

Vi må huske at Norge ikke er med på bestemme regionalpolitikken i EU. Det norske folk har jo sagt nei to ganger til at Norge skal bli medlemsstat i EU. Til gjengjeld har Norge sluttet seg til EUs fire friheter gjennom EØS-avtalen. Dermed er det bare argumentets kraft som gjelder når den norske distriktspolitikken skal tilpasses EUs.

Daværende kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) avbrøt ferien i fjor for å forhindre at noen kommuner på Vestlandet og i Midt-Norge skulle falle ut av ordningen. Navarsete skal ha ros for at hun vant den kampen mot EU, men hun tapte kampen om de bransjene som nå må betale full avgift.

Dagens kommunalminister, Jan Tore Sanner (H), arvet avgjørelsen som fører til at noen bransjer må betale full avgift. Dette slår naturlig nok hardest ut der hvor avgiften i dag er null. Sanner lover imidlertid å jobbe for såkalt kompenserende tiltak. Samtidig er det en fjær i hatten for dagens regjering at 31 nye kommuner nå innlemmes i områdene med lav arbeidsgiveravgift.

Endringene i EUs regelverk for regionalstøtte ble altså vedtatt under den forrige regjeringen. Derfor er det mildt sagt overraskende at Sp-nestleder Trygve Slagsvold Vedum anklager Høyre/Frp-regjeringen for å ha vært altfor unnfallende i sitt møte med EU. Han karakteriserer det som svakt «at regjeringen bare har gitt opp».

Trygve Slagsvold Vedum var forøvrig statsråd i den rødgrønne regjeringen og burde derfor ha fått med seg hva som skjedde i et annet Sp-styrt departement i fjor sommer. Det kan ikke overraske noen at han gråter en skvett over holdningen i EU. Men det er ikke noe vakkert syn når Vedum i ettertid forsøker å ri to hester. Det blir krokodilletårer av slikt.

SVs dype krise

SV-leder Audun Lysbakken mener partiet hans er i godt slag og ved god helse. Her fra markeringen av kystopprøret nylig. Foto: Vidar Ruud, ANB

SV mistet nesten åtte av ti velgere på de fire årene mellom stortingsvalgene i 2009 og 2013. Det viser de første resultatet av valgundersøkelsen til Institutt for samfunnsforskning. Bare 22 prosent av SVs velgere holdt i fjor fast ved partiet, mens 41 prosent gikk over til Arbeiderpartiet. Nettotapet til Ap er riktignok lavere, men det blir nok en fattig trøst.

SV er i en dyp krise. Partiet klarte så vidt å kare seg over fireprosentgrensen for utjevningsmandater ved valget i fjor høst. SV landet på 4,1 prosent, men har siden nyttår stort sett ligget under sperregrensen på snittet av meningsmålingene. Dersom SV hadde havnet under denne magiske grensen ved valget, kunne partiet fort ha sittet igjen med en enslig svale på Stortinget framfor dagens åttemannsgruppe.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Vi er i godt slag og ved god helse, bedyret SV-leder Audun Lysbakken på Politisk kvarter i NRK fredag morgen. Han hevdet at det var «ekstremt spekulativt» av Dagsrevyen å gjøre et stort poeng av at SV bare har 2,8 prosent oppslutning på Norstats politiske barometer for mars. Journalister skal generelt være forsiktige med å legge for mye i små svinginger på målingene fra måned til måned, men det sier mer om Audun Lysbakken at han angstbitersk velger å gå i strupen på NRK.

Det er interessant å trekke paralleller mellom begge småpartiene på rødrønn side. Både SV og Senterpartiet gjorde det historisk dårlig ved fjorårets stortingsvalg, men partiene har taklet krisesituasjonen på helt forskjellig måte. Senterpartiet startet jakten på interne syndebukker og endte opp med å presse Liv Signe Navarsete ut som partileder. SV tok i stedet kollektiv samling i bunnen, og der i leiren er det ingen som setter spørsmålstegn ved partileder Audun Lysbakken.

Valgundersøkelsen til professor Bern Aardal & co viser at Sp har et mye mer solid grunnfjell enn den lojaliteten tidligere SV-velgere la for dagen i fjor høst. For SV-ledelsen må det være et ekstra tankekors at bare åtte prosent av førstegangsvelgerne stemte på partiet ved siste korsvei. I 2001 støttet hele 26 prosent av de yngste velgerne SV.

Miljøpartiet de grønne skaper hodepine blant SVs strateger. Men løsningen er ikke åpenbar, for SV har paradoksalt nok mistet en del stemmer til Frp også. SVs store problem er at partiet har mistet sakseierskapet til viktige kjernesaker. Det skjedde tidlig i skolespørsmål, og nå falmer også miljøprofilen. Det er ingen tvil om at SV har blitt rammet av det som kalles regjeringsslitasje.

Partiet har i første rekke tapt velgere til storebror Ap. Spørsmålet er bare hva som ville ha skjedd dersom partiet ikke hadde gått inn i regjering. Den fasiten får vi aldri. Vi registrerer bare at SV ikke har fått noe løft etter fjorårets valg. Det er i det minste en flik av et svar.

Ikke bare bonus

Konsernsjef Rune Bjerke og DNB har kommet i et særdeles dårlig lys etter at bonusutbetalingene til bankens ledelse i 2013 ble kjent.

Les mer…

Full strid i Sp

Ola Borten Moe møter sterk motstand i sin kamp for å bli gjenvalgt som nestleder i Senterpartiet. Her sammen med nestlederkollega Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Vidar Ruud, ANB

Det er full intern strid med harde fronter i Senterpartiet. Stridens kjerne er nestleder Ola Borten Moe. Han ønsker gjenvalg på partiets ekstraordinære landsmøte 7. april. Trygve Slagsvold Vedum blir etter alle solemerker valgt til ny leder etter Liv Signe Navarsete, som i januar varslet sin avgang etter et historisk dårlig valg i fjor høst.

Mange i Senterpartiet mener at også Ola Borten Moe er en del av problemet og dermed bør kaste inn håndkleet. Men den omstridte nestlederen gir seg ikke uten sverdslag. Valgkomiteen vil neppe klare å enes om en enstemmig innstilling på dette punktet. Dermed ligger det an til kampvotering på landsmøtet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er helt normalt med politiske spenninger innad i partier, og det skjer titt og ofte at det blir dragkamp om politiske verv. Det spesielle i Senterpartiet av i dag er den uforsonlige tonen og truslene om «drittpakker». Så langt har det i hovedsak vært Ola Borten Moes motstandere som har mobilisert offentlig, i bitterhet over måten Navarsete ble presset ut. Tidligere generalsekretær Steinar Ness er en av dem. Sp-veteranene Ragnhild Q. Haarstad, Anne Vik og Åse Grønlien Østmoe er bekymret over det de mener å se av ukultur.

– Jeg opplever ikke et splittet parti som krangler om hvilken vei man skal gå videre, skriver Ola Borten Moe selv i et avisinnlegg. Han mener å ha blitt «aktivt feiltolket» i verste mening, blant annet når det gjelder oljepolitikken.

For et par år siden var det mange som regnet Ola Borten Moe som en klar kronpris til ledervervet i Sp, men nå er Per Bortens barnebarn uaktuell. Han trakk seg nemlig som stortingskandidat foran fjorårets valg og er dermed «bare» nestleder. Samtidig er Ola Borten Moe åpenbart ikke lenger en samlende figur.

Problemet nå er at det blir galt for Senterpartiet uansett hva som blir utfallet i striden rundt sørtrønderen Ola Borten Moe. Siden nordtrønderen Marit Arnstad har gjort det klart hun ikke er kandidat til noen av topplederposisjonene i Sp, er det bare Borten Moe som gjelder for det innflytelsesrike trøndelagsmiljøet. Dersom han blir skviset, blir det vondt blod mellom trønderne og resten av landet. På den annen side vil det bli en tung jobb for Borten Moe å gjenreise tilliten i de delene av landet som har gått ut mot ham.

Sett utenfra virker de politiske forskjellene innad i Sp små. De er i hvert fall mindre enn de var på 90-tallet, for ikke å snakke om da den såkalte hedemarksgeriljaen herjet i 70-årene. Ola Borten Moe er en politisk begavelse av de sjeldne. Sp har god råd dersom partiet setter ham på stallen. Spørsmålet er bare om den politiske rausheten er til stede.

Når krybba er tom, bites hestene. Sjelden har dette ordtaket passet bedre på situasjonen i Sp enn nå. Det er skapt politiske banesår som vil bruke lang tid på å gro.

Det ulmer i Frp

Stortingsrepresentant Kenneth Svendsen har trodd og håpet at Frp skulle få større gjennomslag i regjering. Foto: Vidar Ruud, ANB

Flere av Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter er utålmodige på partiets vegne. Frp-leder og finansminister Siv Jensen får klar beskjed om å levere mer Frp-politikk i neste års statsbudsjett. Samtidig ber Christian Tybring-Gjedde om å bli fristilt i innvandringspolitikken.

– Vi har fått til en del i regjering, men på langt nær så mye som vi hadde trodd og håpet på, sier stortingsrepresentant Kenneth Svendsen til Aftenposten. Nordlandskollega Jan Arild Ellingsen advarer partiet mot å bli et støtteparti for Høyre.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann, Gjermund Hagesæter, kommer med et forsiktig signal som nok blir godt oppfattet internt i partiet. Han varsler at det kan brukes «noe mer» av avkastningen av oljefondet dersom det brukes på vekstfremmende skattelettelser. Men ikke hvis det brukes på å øke offentlige utgifter, legger han til.

Og dermed blir det likevel ikke så mye å glede seg til for Fremskrittspartiets grasrot. Mange av partiets kjernesaker innebærer nemlig økte offentlige utgifter, det være seg innen samferdsel, helse og politiet. Det spennende blir å se hvor regjeringen tør å kutte.

Fremskrittspartiets tillitsvalgte var mentalt godt forberedt på at det ville bli en utfordring å gå inn i regjering. Omkvedet har vært at det gjelder å unngå å havne i den såkalte SV-fella. Det er nok å minne om SV-representanters demonstrasjon mot egen regjering på plenen utenfor Stortinget.

Nå er det stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde som lager sin egen plen, ved å be om å bli fristilt i innvandringsspørsmål. For ham er dette et samvittighetsspørsmål i en sak som er viktigere enn alt annet.

Det hører med til historien at Fremskrittspartiets organer enstemmig, medregnet Tybring-Gjedde, stilte seg bak innvandringsavtalen med KrF og Venstre i oktober i fjor. Men etter den nye runden med konkretisering for snart to uker siden, kan ikke lenger Tybring-Gjedde stille seg bak avtalen. Han hadde forventet en strammere linje, spesielt når det gjelder mulighetene for å hente ektefeller i hjemlandet.

Frp-leder Siv Jensen lever godt med at det er en viss utålmodighet i partiets rekker. Det gir henne drahjelp overfor statsminister Erna Solberg (H). Verre blir det dersom flere velger Tybring-Gjeddes eksempel. Foreløpig er han en enslig svale, som har satt seg selv på sidelinjen.

Fremskrittspartiets utfordring er todelt. Det gjelder først og fremst å få nok gjennomslag for hjertesaker. På den annen side er det viktig å minne velgerne om primærstandpunktene. Som nestleder med base på Stortinget har Per Sandberg en gyllen frirolle til nettopp å gjøre det siste. Men dobbeltkommunikasjon er en risikosport. Velgere er ofte mer troløse og utålmodige enn partitillitsvalgte. Det har SV smertelig fått erfare.

Reglene for permittering

Toppsjefen i NHO-foreningen Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, ber regjeringen om å reversere innstrammingen i permitteringsreglene. Foto: Terje Pedersen, ANB

NHO-foreningene for industrien og byggenæringen gjorde tirsdag felles front med Fellesforbundet i LO for å sette søkelys på konsekvensene av de nye permitteringsreglene. Statssekretær Thor Kleppen Sættem (H) i Arbeidsdepartementet fikk så hatten passet av representanter fra en rekke bedrifter. Det reageres kraftig på at bedriftene nå må betale lønn de første 20 dagene av permitteringsperioden. Før nyttår var betalingsplikten bare på ti dager.

Statssekretæren uttrykte stor forståelse og vilje til å lytte, men han kunne ikke gi noen signaler om at regjeringen er villig til å snu i dette spørsmålet. Han argumenterte i stedet med et totalbilde der arbeidsmarkedet er stramt. Derfor er det viktig å hindre en innlåsingseffekt, altså at ledige folk ikke jakter etter nye jobber.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Timingen er dårlig, sa toppsjefen i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen og viste til mørke skyer i deler av bransjen. Han mener at det nå blir så dyrt for bedrifter å permittere at de i stedet velger å si opp folk. Dermed mister bedriftene verdifull spesialkompetanse. Det samme var budskapet fra Byggenæringens Landsforening og Fellesforbundet.

Forbundssekretær Steinar Krogstad i Fellesforbundet mener det norske arbeidsmarkedet er svært så fleksibelt. Han gjorde også et poeng av at bemanningsselskapene har fått en økt konkurransefordel, siden ansatte her kan permitteres på en annen måte enn i ordinære bedrifter.

Permitteringsreglene må ikke være så romslige at de blir for lette å ty til. På den annen side må de ikke bli så stramme at oppsigelser blir alternativet ved den minste kneik. En samlet industri og byggebransje mener at det siste nå er tilfelle. Det er både bedriftsledere og tillitsvalgte skjønt enige om.

Samfunnsmessig er det sløsing å sende spesialisert kompetanse på dør når man etter alle solemerker står foran en kortvarig svikt i oppdrag. Permitterte kan holdes på gress, men de oppsagte arbeidstakerne forsvinner ofte ut av bransjen for godt. Nye må i stedet læres opp i neste runde. Det er både kostbart og tidkrevende. Alternativet blir gjerne innleie av billig utenlandsk arbeidskraft.

Dermed havner Norge fort i en nedadgående spiral der produktiviteten svekkes. Det bør være et en regjering som nettopp har nedsatt en kommisjon som skal finne ideer og grep som øker produktiviteten.

Regjeringen har dessverre valgt en altfor overordnet tilnærming til permitteringsreglene. Det blir en teori som ikke tåler å møte virkeligheten lokalt på bedriftene som er utsatt for konjunktursvingninger.

Variasjonen er stor. Situasjonen kan sammenliknes med å ha hodet i steikeovnen og beina i fryseren. Gjennomsnittet blir bra, men det går dårlig med så vel hodet som beina. Da hjelper det fint lite bare å kunne permittere magen.

Evnen til å konkurrere

Statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen har begge kritisert Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg (i forgrunnen) for at reallønna har steget mer enn produktiviteten. Foto: Vidar Ruud, ANB

Norske industribedrifters evne til å konkurrere internasjonalt vil stå sentralt i det lønnsoppgjøret som startet mandag. Lønnskostnader og produktivitet blir her to viktige stikkord. Problemet er bare at det hersker tvil om hvordan den økte produktiviteten skal fordeles. Statsminister Erna Solberg (H) og Ap-leder Jens Stoltenberg har nemlig havnet i en skikkelig definisjonskrangel om statistikken.

Poenget er at reallønna i Norge har utviklet seg omtrent parallelt med produktiviteten i flere årtier, mens det under Stoltenberg II-regjeringens åtte år ved makten oppsto et gap siden reallønningene økte mer enn produktiviteten. «Det rødgrønne gapet», sier Erna Solberg og karakteriserer utviklingen som farlig for landet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Det er en fullstendig feilslutning, svarer Stoltenberg overfor Dagens Næringsliv. Han viser til at gapet har vokst siden prisen på de varene vi selger har økt, mens prisen på de varene vi kjøper har gått ned. Det såkalte bytteforholdet med utlandet har endret seg, forklarer samfunnsøkonomen Stoltenberg. Flaks, vil mange si.

– Det er da bare rett og rimelig at deler av den gevinsten kommer lønnstakerne til gode, konkluderer Stoltenberg og legger til at det i motsatt fall ville innebære en historisk omfordeling av inntekt fra lønnstakere til kapitaleiere. Stoltenberg har rett, og han støttes av flere samfunnsøkonomer i denne analysen. Sentralbanksjef Øystein Olsen slo også nylig fast at lønnsandelen har holdt seg relativt stabil.

Statistikkdiskusjonen mellom dagenes statsminister og den forrige går nok over hodene på mange av oss. Slik sett kan det være treffende å minne om det kjente utsagnet fra Benjamin Disraeli (1804-1881), den britiske statsministeren som snakket om «Løgn, forbannet løgn og statistikk».

Men okke som: Produktivitetsveksten er ikke like god som den var, uansett hvordan man regner. Norge er ikke lenger i toppen når det gjelder å jobbe smart. Samtidig er det et faktum at timelønnskostnadene her til lands er 55 prosent høyere enn hos våre handelspartnere i EU. Derfor er det påkrevd å få en mer samlende definisjon av hvordan produktivitetsutfordringen kan løses.

I denne omgang er det et lyspunkt at det ligger det an til moderasjon når Fellesforbundet i LO og NHO-foreningen Norsk Industri nå går i front i lønnsoppgjøret som danner rammen for de øvrige oppgjørene utover våren. Spørsmålet er bare hvor moderat oppgjøret blir.

Med dette som bakteppe går striden mellom Ap og regjeringen inn i en ny fase. Statssekretær Jon Gunnar Pedersen (H) i Finansdepartementet beskylder Jens Stoltenberg for å være oljedopet. Her snakker tydeligvis en ekspert. Høyre/Frp-regjeringen bruker jo fire oljemilliarder mer enn det Stoltenberg-regjeringen la opp til. På seg selv kjenner man andre.

Testen på ny politikk

Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen vil naturlig nok stå sentralt i arbeidet med statsbudsjettet for 2015. Foto: Terje Pedersen, ANB

Skatt, samferdsel og skole vil være viktige stikkord når regjeringen nå for alvor starter arbeidet med statsbudsjettet for 2015.

Årets statsbudsjett har Høyre/Frp-regjeringen i stor grad arvet fra den rødgrønne regjeringen. Det var begrenset hvor mange og store endringer som kunne gjøres på noen få hektiske uker i fjor høst. Men statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen (Frp) klarte likevel å kutte skattene med åtte milliarder og plusse på til viktige hjertesaker, ved blant annet å hente noen milliarder ekstra i oljefondet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Neste år vil regjeringen ha rundt tjue oljemilliarder ekstra til rådighet, uten å øke den prosentmessige bruken. Den såkalte handlingsreglen sier formelt at politikerne skal kunne bruke fire prosent avkastning i et normalår, men de siste normale årene har prosenten ligget rundt tretallet. Det vil nok være tilfellet også neste år.

Finansdepartementet anslo i fjor høst at den årlige veksten i skatter og avgifter vil være om lag 18 milliarder kroner i nærmeste årene. Men disse pengene får fort bein å gå på, når folketrygden spiser 11 milliarder ekstra hvert år og det årlig vil koste fire-fem milliarder å opprettholde tjenestenivået i kommunene og på sykehusene.

Det er store forventninger i både Høyre og Fremskrittspartiet til fortsatte skattekutt. I år var fjerningen av arveavgiften det store skattegrepet. Statsminister Erna Solberg vil sette mye inn på å få plass til en betydelig reduksjon i formuesskatten neste år.

I Fremskrittspartiet snakkes det imidlertid om en balansert løsning, der kutt i formuesskatten blir kombinert med skatte- og avgiftslettelser for folk flest. På den annen side ivrer miljøvernminister Tine Sundtoft (H) for å oppfylle klimaforliket. Det kan blant annet skje med økte grønne skatter, for folk flest.

Regjeringen vil møte kritikk fra egne rekker dersom det ikke blir en kraftig samferdselssatsing i neste års budsjett. Den enkleste måten å gjøre dette på, er å plusse på infrastrukturfondet med noen titall milliarder og legge inn betydelig egenkapital i det nye statlige veiselskapet. Dette betyr at det jukses med handlingsregelen fordi det i realiteten blir brukt flere oljemilliarder enn det som formelt framgår av statsbudsjettet. Mer penger til etter- og videreutdanning av lærere vil også bli høyt prioritert.

Erna Solberg og Siv Jensen vil naturlig nok stå sentralt i arbeidet med neste års statsbudsjett. De må sørge for den riktige doseringen og holde igjen på ønskene fra fagstatsrådene. Samtidig må de to partilederne innfri overfor utålmodige partimedlemmer og legge grunnlaget som skal til for å tilfredsstille velgerne ved neste korsvei. Det blir ingen enkel oppgave. 2015-budsjettet blir den første skikkelige testen på ny politikk. Svaret får vi i oktober.

Marsjerer mot Erna

Statsminister Erna Solberg og hennes regjering kan ha bidratt til en kvinnestorm mot seg selv som kanskje varer helt til valget i 2017. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Det er lenge siden 8. mars-arrangørene har fått så mye drahjelp for å få kvinner til å marsjere i gatene som i år.

Les mer…

Ansvaret for skolene

Kommunal- og fornyingsminister Jan Tore Sanner har startet prosessen med en stor kommunereform. Foto: Terje Pedersen, ANB

Flere kommuner ønsker å overta ansvaret for videregående skoler, som i dag sorterer under fylkeskommunene.

– Vi er opptatt av å se hele skoleløpet i sammenheng, sier byråd for utdanning i Tromsø, Anna Amdahl Fyhn til NRK. Kommunene har i dag ansvaret for barneskoler og ungdomsskoler. Da mener Høyre-byråden at det er naturlig at kommuner også får ansvar for videregående opplæring.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Dette er helt urealistisk, sier lederen i Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied. Hun poengterer at det dreier seg om en svært omfattende oppgave med ulike utdanningsløp, ikke minst innenfor yrkesfagene. Lied mener kommuner ikke vil klare å tilby hele bredden innen videregående opplæring.

De kommunene som har vist interesse til å prøve ut kommunalt ansvar for videregående opplæring, har det til felles at de er Høyre-styrt. Det hører også med til historien at både Høyre og Fremskrittspartiet har programfestet nedlegging av ordningen med fylkeskommuner. Men dette er ikke noe løfte i regjeringserklæringen. Nå er det en reform for færre, større og såkalt robuste kommuner som er mantraet til statsminister Erna Solberg & co. Det gjelder tydeligvis å prioritere de viktigste slagene.

Stoltenberg I-regjeringen sørget for å overføre ansvaret for sykehusene fra fylkeskommunene til staten. Dersom kommunene får overta de videregående skolene, blir det så få oppgaver igjen for fylkeskommunen at den raskt vil forvitre som forvaltningsnivå.

På den annen side blir det ingen enkel oppgave for kommunene å få videregående skoler i sin portefølje. Store kommuner vil nok kunne klare dette relativt greit, men små kommuner blir avhengig av å samarbeide med andre om denne oppgaven gjennom «kjøp» av skoleplasser. Et slikt interkommunalt samarbeid vil nødvendigvis medføre et visst byråkrati. Vinningen kan fort gå opp i spinningen.

Spørsmålet er også om det har noen stor hensikt å prøve ut modeller for kommunal drift av videregående skoler. Det er bare å kikke til Oslo. Erfaringene finnes i hovedstaden, som både er kommune og fylkeskommune. I denne saken gjelder det å ha tunga rett i munnen og ikke komme med ideer som indirekte kan stikke kjepper i hjulene på den brede kommunereformen.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) har valgt en klokere tilnærming enn den strategien som utålmodige Høyre-politikere nå står for gjennom ønsket om å prøve ut kommunalt ansvar for videregående skoler. Sanner har i stedet bedt kommunene og lokalpolitikerne om å bli med i en prosess der de først skisserer hvilke oppgaver kommunene bør ha. Så skal det nye kommunekartet tegnes som en konsekvens av det første. Desto flere oppgaver kommunene får og jo større de blir, jo lettere vil det bli å legge ned fylkeskommunen.

«Moderne» arbeidsdag

Administrerende direktør Stein Lier-Hansen i NHO-foreningen Norsk Industri vil utvide betegnelsen for normal arbeidsdag. Foto: Terje Pedersen, ANB

NHO-foreningen Norsk Industri vil utvide normalarbeidsdagen til klokka 21.00. I den gjeldende industrioverenskomsten sikres Fellesforbundets medlemmer tillegg etter klokka 17.00, men nå blir det omkamp om dette skjæringspunktet i årets lønnsforhandlinger.

– Bestemmelsene om normalarbeidstid og overtid bærer preg av en annen tid enn den vi lever i, sier sjefen i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, og legger til at vi ikke lever på 30-tallet. Han presiserer at NHO ikke ønsker lengre daglig arbeidstid, men bare vil ha en utvidelse av perioden på dagen som ikke utløser ekstra betaling.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Stikkordet til Lier-Hansen er fleksibilitet. Når bedriftene innvilger ansatte permisjon for å delta i konferansetimer på skolen eller følge barn på ulike aktiviteter, så skal det være mulig å ta igjen denne tapte arbeidstiden uten at det blir et overtidsproblem.

Forbundssekretær Jørn Eggum i Fellesforbundet mener at det allerede i dag er mulighet for svært fleksible ordninger, men det forutsetter at man blir enige i en avtale lokalt på den enkelte arbeidsplass. Hvis man tar bort denne muligheten ved å gi bedriften full styringsrett, vil det være en kraftig maktforskyvning i arbeidslivet.

Mandag går startskuddet i årets lønnsoppgjør. Da benker toppene i Norsk Industri og Fellesforbundet seg rundt forhandlingsbordet. LO har denne gangen bestemt at det skal være et forbundsvist oppgjør der industrien «går i front» og danner malen for de øvrige oppgjørene i privat så vel som offentlig sektor. Her blir det dragkamp om kroner og ører, pensjon og normalarbeidstid. NHO har så langt ikke vært villig til å snakke om LOs krav om tariffesting av tjenestepensjon. Svaret er i stedet å gå løs på normalarbeidsdagen.

Men det er ikke bare Norsk Industri som er opptatt av å utvide definisjonen av dag. Dette er vel så viktig på annet arbeidsgiverhold, som innenfor varehandel og service. Her står fagbevegelsen i tillegg svakere enn i industrien.

Kampen om normalarbeidsdagen er ikke av ny dato. Ulike NHO-foreninger har en rekke ganger de siste årene forsøkt å utvide den delen av døgnet hvor det ikke skal gis overtidsbetaling i en eller annen form. Det nye er at NHO nå tilsynelatende «kjemper» for å gi fleksibilitet til moderne familier der mor og far begge er i jobb. Argumentasjonen er hul. Det er NHO som vil sette Norge tilbake til 30-tallet.

Stein Lier-Hansen burde vært så redelig at han kalte en spade for en spade. Poenget er at NHO ønsker å spare bedriftene for overtidskostnader. Det kan enkelt gjøres ved å utvide normalarbeidsdagen med fire timer. De ansatte blir taperne dersom tilkjempede rettigheter blir fjernet. Det er slett ikke moderne å jobbe fram til klokka 21.00 uten å få kompensert for denne ulempen. Det er umoderne.