Viser arkivet for november, 2014

Politiets «snoking»

Polititjenestemenn får vanskeligere tilgang til registrene over førerkort og motorvogner. Foto: ANB-arkiv

Regjeringen foreslår at politiet skal få begrenset tilgang til registrene over hvem som har førerkort og motorvogner. I over hundre år har polititjenestemenn enkelt kunnet sjekke disse opplysningene, men nå er det full stopp.

– Det kan ikke være slik at en politiansatt kan sitte på sitt kontor og snoke i registrene nærmest for moro skyld, sier samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) til VG. Han viser til personvernet som begrunnelse for at regjeringen nå strammer inn på lovverket. Han vil bli overrasket dersom KrF og Venstre vender tommelen ned.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Ved alminnelige trafikkontroller vil systemet riktignok bli omtrent som i dag, men i straffesaker må politiet ha en kjennelse fra domstolene for å kunne kikke bilførere i kortene. Politifolkene må altså kunne dokumentere en god og berettiget grunn for å få innsyn.

Stortingsrepresentant Jan Bøhler (Ap) mener regjeringens forslag nærmer seg en parodi. Han viser til at mer av politiets arbeid nå skal gjøres på digitale dingser i politibiler. Da blir ordningen med direkte tilgang til arkivene enda viktigere. Det hører med til historien at den rødgrønne regjeringen i fjor ga politiet adgang til passregisteret, som også var «lukket» av personvernhensyn.

Politikerne skal helt klart legge vekt på å ivareta personvernet, men i denne saken har regjeringen kjørt seg vill. De færreste vil føle seg overvåket når polititjenestemenn kan konkludere med at de kjører uten førerkort eller i en stjålet bil. Politifolk flest har en så travel hverdag at det ikke er mye rom for å snoke bare for å tilfredsstille vanlig nysgjerrighet.

Både Politidirektoratet, samtlige politidistrikter og Kripos kommer med gode innvendinger mot regjeringens innskjerping. Det blir vanskeligere å identifisere eier av et kjøretøy som er observert i nærheten av et sentralt åsted. I trusselsituasjoner vil det gå med unødig tid til å avklare om et kjøretøy som er parkert utenfor sentrale bygninger er stjålet eller ikke.

Regjeringen legger opp til et system hvor politiet blir vingeklippet. Politifolkene må nøye seg med å kunne klippe skilter av biler som det ikke er betalt årsavgift for. Det er en opplysning som politiet fortsatt kan få. Men hvem som eier, skal politifolk ikke enkelt kunne lese ut fra motorvognregisteret.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen har lite tillit til landets polititjenestemenn. Justisminister Anders Anundsen (Frp) har tilsvarende stor tillit til de samme politifolkene, som nå utstyres med skarpladde pistoler. De to statsrådene opptrer i skarp kontrast til hverandre og kjører begge i feil retning.

Oljeprisen og Norge

Lavere oljepris får både positive og negative følger for Norge. Foto: Statoil/ANB-arkiv

Oljekartellet Opec vil ikke gjøre noe konkret for å presse opp oljeprisen. Dermed må verden og Norge belage seg på lav oljepris en god stund framover. Oljeprisen har sunket fra en topp på 115 dollar i sommer til under 72 fredag morgen.

En varig lav oljepris vil få både positive og negative utslag for norsk økonomi. Aktiviteten på norsk sokkel vil bremse opp og veksten i norsk økonomi vil dermed avta. Men en lav oljepris vil på den annen side slå positivt ut for Europa, og en vekst her vil være bra for norske eksportbedrifter.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Oljeekspert Jarand Rystad antyder at Norge kan være tjent med en oljepriskollaps. Han hevder at et kortsiktig, brutalt fall i oljeprisen kan gi gevinster for Norge når oljeprisen etter hvert stabiliserer seg på et høyere nivå.

– Jo lenger ned den går, desto raskere og mer brutalt vil oljeprisen komme tilbake, sier Rystad til Dagens Næringsliv. Økonomiprofessor Hilde C. Bjørnland frykter på sin side at den lave oljeprisen vil vare lenge. Oljeanalytiker Thina Saltvedt karakteriserer Opec-vedtaket som en stor skuffelse.

Det er like vanskelig å spå framtidig oljepris som været neste måned. Trøsten er at markedet selv priser oljen til nærmere 90 dollar i 2019. Og så får vi forsøke å lære av historien. Under oljekrisen i 1973 var det bilfrie søndager i Norge, og kong Olav tok derfor Holmenkollbanen da han skulle på skitur i Oslomarka.

Dersom oljeprisen forblir på et lavt nivå, vil Norges Bank ventelig sette styringsrenta ned. Norge har heldigvis litt å gå på før vi når nullen. En lav oljepris vil presse det norske lønnsnivået ned. På den annen side blir bensin og diesel billigere. Her ligger det et miljømessig paradoks.

Det norske oljefondet bikker nå 6.000 milliarder kroner i verdi. Disse milliardene er plassert i utenlandske aksjer, verdipapirer og eiendommer. Norske politikere har heldigvis bare brukt av «rentepengene». Fortsetter vi slik, vil det norske oljefondet kunne bli en slags seddelpresse for evigheten. Med en fallende oljepris som bakteppe bør Ola og Kari prise seg lykkelig over at Norge har fått såpass mye olje opp av bakken og inn på konto.

Norge er som kjent en del av verden, og Norge vil naturlig nok bli påvirket av den samlede aktiviteten på kloden vår. En for høy oljepris vil være skadelig. Det samme gjelder dersom oljeprisen forblir lav. «Alt med måte» bør være en god leveregel her som ellers i samfunns- og privatlivet.

Stabilitet og forutsigbarhet er avgjørende faktorer for en god utvikling. Ingen er tjent med at oljeprisen går opp og ned som en jojo. Det kan bli katastrofalt dersom snøret ryker.

Politifolk med våpen

5.800 polititjenestemenn er nå midlertidig bevæpnet med pistoler. Foto: Erlend Aas, NTB scanpix

Politiet har fått regjeringens samtykke til å bevæpne 5.800 polititjenestemenn med pistol midlertidig i inntil fire uker. Bakgrunnen er det oppdaterte trusselbildet fra Politiets sikkerhetstjeneste fra 5. november. Her heter det at militært personell, politiet og enkelte politikere kan være særlig utsatte mål for ekstreme islamister. Justisminister Anders Anundsen (Frp) begrunner regjeringens beslutning med at den er basert på klare faglige vurderinger fra politiet og PST.

– Man skal være ganske vågal hvis man mener at man politisk skal overprøve den vurderingen, sa Anundsen i Stortingets spørretime onsdag. Justisministeren har helt klart et poeng. Problemet er bare at det er han selv som har gitt politiet lillefingeren. Allerede i begynnelsen av måneden slo nemlig Anundsen fast at en avgjørelse om bevæpning av politiet er et faglig spørsmål som ikke bør være gjenstand for en politisk beslutning.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Vi bør lære av de svenske erfaringene med generell bevæpning. Hos Søta Bror er skytefrekvensen fra politiets side vesentlig høyere enn hos Ola Nordmann, selv når vi korrigerer for forskjellen i innbyggertall. Vold kan fort avle vold dersom vi får mer synlig bevæpning. Norge har en god ordning med såkalt framskutt lagring av våpen i politibilene. I praksis er det som oftest ikke noe problem å kunne ty til våpen. Det trengs bare en beslutning fra overordnet hold.

Regjeringen har lovet å åpne for en generell bevæpning i de politidistriktene der politiet selv mener det er den beste løsningen. Men det er ikke flertall for en slik politikk på Stortinget. Derfor skyver justisministeren politiet foran seg og bruker det faglige argumentet for alt det er verdt. Dette er ansvarsfraskrivelse. Generell bevæpning av politiet er et politisk spørsmål som Stortinget forlengst burde ha diskutert i sin fulle bredde.

Den tidligere lederen i Politiets fellesforbund, Arne Johannessen, advarer forbilledlig mot å bruke den dagsaktuelle trusselsituasjonen som argument for permanent bevæpning i Norge. Johannessen taler sine egne midt imot, for forbundet har snudd og er nå for generell bevæpning. Spørsmålet er bare om PST vil endre trusselvurderingen med det første. Lite tyder på at så blir tilfelle. Jo mer tiden går, jo vanskeligere blir det å komme tilbake til en normalsituasjon.

Justisministeren avviser at han forsøker å snikinnføre generell bevæpning av politiet. Det er en påstand som virker lite troverdig. Bordet kan fort komme til å fange. Det er som å få majonesen inn i tuben igjen. Pistolene forblir nok framme i politifolkenes tasker. Dessverre.

Norge og EU

Det var folksomt på Youngstorget i Oslo da Nei til EU trommet sammen troppene foran folkeavstemningen i 1994. Foto: ANB-arkiv

For tjue år siden sa det norske folket nei til EU for andre gang. Organisasjonen Nei til EU arrangerer storstilt jubileumsfest. Europabevegelsen nøyer seg med en rolig boklansering.

Norge har søkt om medlemskap i EU tre ganger. Første gang var i 1962. Da sa Frankrike nei. Ti år senere sa det norske folket nei i en folkeavstemning, og i 1994 ble det 52,2 prosent nei fra Ola og Kari. To år tidligere hadde Norge signert EØS-avtalen, uten å spørre folket direkte.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Mange mener at det var denne avtalen som paradoksalt nok var utslaget for at det ble nei til medlemskap for tjue år siden. Men Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik tok ikke sjansen på at Norge skulle stå helt på bar bakke. Det skal de ha kreditt for.

EØS-avtalen har sikret Norge adgang til EUs indre marked. Landbruk og fiskeri er unntatt, og Norge kan føre egen skatte- og pengepolitikk. Stortinget har innført 70 prosent av EU-direktivene i norsk lov og Norge har godtatt 17 prosent av EUs forordninger. Forenklet kan vi si at Norge er trekvart med i EU-samarbeidet. Problemet er at Norge ikke får være med å bestemme. Da blir innflytelsen sterkt begrenset.

Samtidig har EU-motstanden økt. 70,5 prosent av den norske befolkningen vender tommelen ned, viser en fersk meningsmåling Sentio Research har utført for avisen Klassekampen. Bare 17,8 prosent er for norsk EU-medlemskap.

Lite tyder altså på at vi får noen ny EU-debatt med det første. Forklaringene er mange. EU-landene har slitt med sine problemer. Nordmenn vil naturlig nok ikke dras ned i den samme gjørma. Da er det greit nok å skumme fløten av EU-samarbeidet og holde oljekranene for oss selv.

Det ble mye skremselspropaganda i EU-valgkampen i 1994. Fra NHOs side ble det argumentert med at 100.000 arbeidsplasser ville gå tapt. Det skjedde ikke. Nei-folk la vekt på å sikre råderett over norske ressurser. Men vannkraften og oljen er fortsatt på norske hender. Hvordan det ville ha gått med landbruket og fiskeressursene forblir et åpent spørsmål. Fredsaspektet og miljøspørsmål ble dessverre knapt berørt i forkant av folkeavstemningen i 1994. Det hører også med til historien at de færreste forutså de østeuropeiske landenes inntog i EU.

Lederen i Nei til EU, Heming Olaussen, hevder at motstanden mot EØS er i ferd med å vokse. Han håper at «snøballen skal bli stor nok til å gjøre vei i vellinga». EØS-avtalen fungerer svært godt og er på mange måter en redningsplanke for Norge. Avtalen representerer riktignok et demokratisk underskudd, men alternativet til EØS er ikke en frihandelsavtale. Alternativet er et fullt EU-medlemskap.

Innkreving av skatt

Skattedirektør Hans Chr. Holte overleverte mandag en rapport om kemnerkontorenes framtid til finansminister Siv Jensen. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix

Finansminister Siv Jensen (Frp) vil la Skatteetaten få ansvaret for all innkreving av skatt. De 288 kommunale kemnerkontorene mister dermed denne oppgaven. En utredning anbefaler at det bare skal være 27 innkrevingskontorer.

– Denne endringen vil skape større og bedre fagmiljøer, gi styrket innsats mot svart økonomi og økt likebehandling og rettssikkerhet, sier finansministeren. I dag er mange av kemnerkontorene svært små. 60 prosent av kontorene benytter to eller færre årsverk på denne oppgaven.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

De kommunale kemnerkontorene bruker nå 1.400 årsverk på å kreve inn skatt. Da finansministeren lanserte reformen om statlig overtakelse tidligere i år, lå det an til å bli mellom 400 og 500 færre skatteinnkrevere. Utredningen som ble overlevert mandag konkluderer med 526 færre årsverk, og en innsparing for det offentlige på 370 millioner kroner.

Innsparingspotensialet kan sikkert diskuteres. Tillitsvalgte ved kemnerkontorene er naturlig nok bekymret, både over tempoet og omfanget. Regjeringen må derfor sørge for en god dialog med fagbevegelsen. En ny organisering må også sikre god nok nærhet til brukerne og det lokale næringslivet.

Men det viktigste i denne saken er å skape en organisasjon som blir satt i stand til å utføre en effektiv og rettferdig innkreving av skatt. Systemet med lokale kemnerkontor har gått ut på dato. Det er staten som fastsetter de nasjonale skattene. Da bør staten også foreta innkrevingen. I tillegg kommer kommunale avgifter som det er like naturlig at kommunene krever inn.

Fra kemnerhold blir det hevdet at det vil gi bedre rettssikkerhet å beholde to instanser, altså at Skatteetaten fastsetter skatt mens kemnerkontorene krever den inn. På den annen side vil små fagmiljøer kunne være en større trussel mot rettsikkerheten. Vi har umiddelbart mest tro på det siste argumentet. Men for stort kan også bli tungrodd.

Skatteetaten har de siste årene vært gjennom en omfattende og svært så vellykket reform. Elektronisk selvangivelse er en suksesshistorie. Nye datasystemer har frigjort kapasitet som Skatteetaten har kunnet sette inn på mer målrettet arbeid. Nå gjelder det å følge i samme spor med innkrevingen av skatt. Norge har allerede et felles IT-system for innkreving av skatt og arbeidsgiveravgift. Alt ligger derfor teknisk til rette for å overføre denne oppgaven til staten.

Mange av oss betaler skatten med glede. Det er bare noen få promille av skattekronene som må drives inn med tvang. Også innkrevingen av promillene må uføres skikkelig. Det er helt nødvendig for at skattesystemet skal oppfattes som rettferdig.

Poseavgiften

Høyre-leder Erna Solberg hadde med seg en bærepose med godterier til forhandlingsdelegasjonene i Nydalen i fjor høst. Nå står striden om hvem som presset fram en solid avgift på slike poser. Foto: ANB-arkiv

Det er nå full krangel om den nye miljøavgiften på bæreposer. Ingen partier vil ta ansvar for farskapet, og det hersker usikkerhet om hvilke poser som skal slippe avgift. De lærde strides også om miljøeffekten.

Fredag ble de borgerlige partiene enige om hvordan statsbudsjettet for 2015 skal se ut. For å få de økonomiske endene til å møtes blir det nå halvannen krone i avgift på tradisjonelle bæreposer i både plast og papir. Denne avgiften vil gi en milliard kroner i statskassen. Hver familie i Norge må neste år betale rundt 430 kroner i poseavgifter. For mange blir de borgerlige partienes skattelettelse da mer enn spist opp.

Både Venstre og KrF gikk inn for poseavgift i partienes alternative statsbudsjetter, men Frp og finansminister Siv Jensen får skylden. Venstre-leder Trine Skei Grande karakteriserte avgiften som fiskal, noe som betyr at formålet bare er å gi inntekter til statskassen. Siv Jensen slo tilbake med å slå fast at Frp er imot «Trine-pose». Frp-nestleder Per Sandberg gikk enda lengre ved å hevde at Trine Skei Grande lyver når hun legger skylden på finansministeren og regjeringen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Hvis Trine i sin iver etter å rømme fra egne forslag og politikk leter etter andre å legge skylden på, må hun velge noen i Stortinget. Eksempelvis meg, sa Sandberg til VG i helgen. Sandberg har rett. Problemet er at Venstre-lederen ikke vil vedstå seg egen politikk når den nå blir realitet.

Plastposer ikke er noe stort miljøproblem. Det slo daværende Statens forurensningstilsyn fast allerede i 2008. Rundt 80 prosent av plastbæreposene brukes nemlig til å håndtere søppel. Renovasjonsbransjen advarer oss nå derfor mot å tømme søppel direkte opp i søppelboksene.

Det er full forvirring om hvordan regelverket for den nye poseavgiften skal utformes. Spørsmålene er mange. Skal små poser, som de vi får på apotek, ha samme avgift som de ordinære bæreposene? Kan vi i framtiden regne med å få en pose med på «kjøpet» dersom vi beregner feil i forhold til varemengden? Er det fortsatt mulig med «gratis»-poser, som i klesbutikker? Finansdepartementet kan ennå ikke gi noe svar.

Flertallet på Stortinget er for en ny poseavgift, men det er altså ingen politikere som vil argumentere kraftig for dette grepet. En slik ansvarsfraskrivelse vil bidra til mer politikerforakt. Avgiften vil irritere mange. Den kommer til å skape flere problemer enn den løser.

Den skarpe tonen mellom Siv, Trine og Per tyder på at det har vært noen ordentlig harde tak bak lukkede dører på Stortinget. De borgerlige partiene kan trenge en «Trine-pose» eller to for å få med seg skittentøyet til vaskeriet.

Feig minister

Det er selvsagt ingen tilstrekkelig dialog i et så viktig spørsmål som arbeidsmiljøloven når arbeidsminister Robert Eriksson unngår å møte dem som representerer arbeidstakernes interesse. Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix.

Arbeidsminister Robert Eriksson og regjeringen har gått høyt på banen for å endre dagens arbeidsmiljølov til det ugjenkjennelige.

Les mer…

Borgerlig enighet

Høyres Trond Helleland, Frps Harald T. Nesvik, KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstre-leder Trine Skei Grande presenterte fredag et omforent opplegg for neste års statsbudsjett. Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix/ANB

KrF og Venstre kom til slutt til enighet med regjeringspartiene om et justert statsbudsjett for 2015. Alle de fire partiene hevder å ha fått satt hvert sitt fotavtrykk i budsjettet.

I KrF og Venstre var det stor irritasjon over at regjeringen tok omkamper på punkter som ble forhandlet inn i fjor høst. Men slike omkamper må støttepartiene regne med å møte, skal vi tro statsminister Erna Solberg. Det er prisen for ikke å sitte i regjering.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Sett utenfra kan det virke som at de fire borgerlige partiene har vært mer opptatt av å nulle ut hverandres politikk enn å sikre blanke seire. Klarest kom dette til uttrykk i synet på drivstoffavgiftene, hvor Fremskrittspartiet kjempet for lavere avgifter mens Venstre har ivret for et grønt skifte med høyere avgifter.

Resultatet har blitt et kompromiss der Venstre kan smile bredt over bedret miljøprofil, som blant annet munner ut i at elavgiften øker og bæreposene blir dyrere mens hybridbilene blir rimeligere. På den annen side kan Fremskrittspartiets strateger puste lettet ut over at drivstoffavgiftene ikke blir prisregulert og dermed reelt sett blir lavere.

KrF kan glede seg over at skatteklasse to skal bestå. Den sosiale profilen i budsjettet har blitt bedre i KrFs øyne, for de rike får mindre kutt i formuesskatten enn det regjeringen foreslo. Kuttet i barnetillegget for uføre har også fått en innretning som KrF kan godta.

Et dårlig budsjett har takket være KrF og Venstre blitt noe bedre. Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett har indirekte gitt de to sentrumspartiene drahjelp på en rekke punkter. Spørsmålet er om KrF og Venstre kunne ha fått bedre uttelling ved å ha vært med i regjeringen. Mye kan tyde på det, for det er lettere å få gjennomslag for hjertesaker når det jobbes internt i et helt år enn å oppnå like mye i løpet av noen hektiske uker på Stortinget.

Regjeringen har fått kraftig kritikk for mange av forslagene i statsbudsjettet. Etter at budsjettet ble lagt fram i begynnelsen av oktober, har både Høyre og Frp falt dramatisk på meningsmålingene. Arbeiderpartiet har gått tilsvarende fram. Det justerte budsjettet vil neppe gi noe byks opp på målingene. Skaden er allerede skjedd. Nå gjelder det å reise kjerringa ved neste korsvei, lokalvalget i 2015.

Har så de borgerlige partiene klart å meisle ut en felles økonomisk kurs som avviker fra den kursen de rødgrønne førte i åtte år? Vi ser i hvert fall noen fotavtrykk som peker i den retningen. Lavere formuesskatt er ett stikkord i så måte. Det er illustrerende at KrF har protestert for all verden, men likevel blir med på ferden.

Streiken i LO

LO-leder Gerd Kristiansen ble møtt av streikende ansatte utenfor Folkets Hus onsdag. Foto: Mats Rønning, NTB scanpix/ANB

I en uke har LO vært rammet av streik. Forrige fredag gikk 150 LO-ansatte som er organisert i fagforbundet Handel og Kontor ut i streik. Onsdag la ytterligere 175 HK-medlemmer ned arbeidet. Både LO sentralt og flere LO-forbund ble dermed rammet. Stridens kjerne er manglende innsyn i lønnsutviklingen for andre ansatte i LO-systemet som ikke er organisert i Handel og Kontor.

– Vi kan ikke akseptere at andre grupper ansatte gis en betydelig lønnsvekst, samtidig som arbeidsgiverne nekter innsyn i lønnsdannelsen. Vi kan ikke forhandle i blinde, sa HK-nestleder Bjørn Mietinen da streiken var et faktum. Problemet er at Arbeiderbevegelsens arbeidsgiverforening (AAF) ikke har framskaffet den statistikken som partene ved forrige korsvei var enige om å utarbeide. Statistikken er i hvert fall ikke god nok i Handel og Kontors øyne.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

LO-leder Gerd Kristiansen har nøyd seg med å ta til etterretning at partene så langt ikke har klart å komme til enighet. Hun poengterer at tariffoppgjørene i arbeiderbevegelsen følger de samme reglene som arbeidslivet ellers. Styrelederen i AAF, LO-sekretær Trude Tinnlund, avviser at arbeidsgiverne har holdt tilbake statistikk. På den annen side står Handel og Kontor fast på at HK-medlemmene har blitt hengende etter lønnsmessig.

Innsyn i lønnsutviklingen for egne og andre grupper har i årevis vært et rettmessig krav fra ulike fagforbund. Det er nødvendig for å kunne føre reelle lønnsforhandlinger. Teknisk beregningsutvalg for lønnsoppgjørene er et viktig redskap i så måte. Men en tilsvarende mekanisme er tydeligvis ikkefungerende i Folkets Hus på Youngstorget.

Det har ikke vært noe pent syn å se HK-medlemmer med streikevester utenfor Folkets Hus, og det ble ekstra pikant da vi fikk øye på tidligere HK-leder Sture Arntzen midt i flokken av streikende.

Striden i LO-systemet minner om klassiske lønnskonflikter ellers i arbeidslivet. Grupper av organiserte ansatte skuler naturlig nok til hva andre i sammenliknbare stillinger får i lønn. Videre er det også høyst betimelig å løfte de lavest lønte for på den måten å jevne ut lønnsforskjeller.

Problemet er at det har oppstått en viss ukultur i LO-systemet, spesielt i noen av fagforbundene, der noen grupper saksbehandlere ifølge HK skal ha fått ekstra gode betingelser. Da blir det fort et A- og et B-lag på den samme arbeidsplassen.

Slikt bør ikke forekomme i fagbevegelsen. Det må være samsvar mellom liv og lære. LO-ledelsen burde på et langt tidligere tidspunkt ha tatt signalene fra egne rekker. Den historiske streiken kunne da ha vært unngått. Det er pinlig for LO at det ble streik.

Snøscooter med vett

Regjeringen vil la kommunene selv avgjøre om det skal etableres egne løyper for fornøyelseskjøring med snøscooter. Foto: ANB-arkiv

Seks tidligere miljøvernministere fra et bredt politisk register går ut i et felles angrep på regjeringens nye opplegg for snøscooterkjøring i utmark. De mener at forslaget som nå har vært på høring vil true nasjonale verdier som er viktige for oss alle.

– Utbredt fornøyelseskjøring med snøscootere vil fortrenge skiløpingen fra store områder og vil forsere en overgang fra aktiv til passiv naturbruk, heter det i leserbrevet fra de seks politikerne og Naturvernforbundets Lars Haltbrekken. Her blir regjeringen kritisert for ikke å ha utredet omfang og konsekvenser av et forslag som innebærer «et historisk skifte» i negativ retning.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H) gjør det imidlertid klart at heller ikke regjeringen ønsker noen markert økning i bruken av snøscootere på fjellet eller i skogen. Poenget er at kommunene selv skal få bestemme om det skal etableres snøscooterløyper. Hun har tillit til at kommunene vil forvalte dette tunge ansvaret på en klok måte.

En spørreundersøkelse som Ipsos MMI har utført for organisasjonen Norsk Friluftsliv, viser at 72 prosent av de spurte er imot såkalt fornøyelseskjøring med snøscooter. Bare 27 prosent er positive. Et flertall av velgere i alle partileire vender tommelen ned. Det siste poenget vil nok være overraskende for strategene i «snøscooterglade» partier som Senterpartiet, Frp og Høyre.

Dagens lov om motorferdsel i utmark medfører i utgangspunktet forbud mot fornøyelseskjøring, bortsett fra i Nord-Troms og Finnmark hvor det er mer liberale regler. De siste årene har flere kommuner ønsket å etablere snøscooterløyper for fornøyelseskjøring, og det har vært kjørt forsøk i flere kommuner. Erfaringene fra disse forsøkene er stort sett gode.

På denne bakgrunn foreslår regjeringen å gi en viss åpning for at kommunene kan etablere løyper for fornøyelseskjøring med snøscooter. Reglene som gjaldt for forsøkene gir etter Miljødepartementets syn en god balanse mellom de ulike og tildels motstridende syn i denne saken. I bunnen ligger det klare nasjonale føringer for hvilke miljøhensyn kommunene skal ta.

Det mest interessante i denne saken er likevel synet på lokaldemokratiet. Motstanderne av fornøyelseskjøring synes dessverre å ha liten tillit til lokale folkevalgte. Vettet er imidlertid likt fordelt her i landet. Klokskapen sitter ikke bare i Oslo, snarere tvert om i denne saken. Dersom det skulle bli for mye tut og kjør med snøscootere, er det jo bare opp til velgerne å skifte ut kommunepolitikere som har åpnet for et frislipp. Lokalbefolkningen som har skistøvlene på vet best hvor det trykker.

«Moms» i finansbransjen

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum vil ha en særskatt i finansbransjen. Foto: ANB-arkiv

Senterpartiet vil innføre en aktivitetsskatt i finansbransjen. I dag er bank- og finanstjenester unntatt fra moms og subsidieres dermed indirekte med åtte milliarder kroner. Disse pengene vil Sp bruke på andre skattelettelser. Også SV er for en aktivitetsskatt i finansbransjen, men partiet vil øke de samlede skattene – til et enda høyere nivå enn det som gjaldt i fjor.

For over fire år siden foreslo finanskriseutvalget at det burde innføres en aktivitetsskatt i finansbransjen, og daværende finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) ordla seg i positive vendinger. Siden den gang har utvalgsinnstillingen dessverre blitt liggende i en av Finansdepartementets mange skuffer.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Ideen om en finansskatt i finansbransjen er god. Naboland som Danmark og Island har innført varianter av denne. Teknisk sett er det vanskelig å innføre ordinær moms i finansbransjen, og det er heller ikke så lett å utforme en aktivitetsskatt som virker etter hensikten og slår rettferdig ut. Finanskriseutvalget har imidlertid skissert modeller som det bør være mulig å innføre. Økonomiprofessor Helene Ulltveit-Moe har vært med på innstillingen og mener det er på høy tid å komme et skritt videre.

Men tidspunktet for en innføring av en aktivitetsskatt er kanskje ikke det rette. Senterpartiet er ett år for tidlig ute med det konkrete forslaget. Om to uker vil nemlig det regjeringsoppnevnte Scheel-utvalget legge fram sin innstilling om hvordan Norge bør tilpasse seg det faktum at flere av våre naboland har redusert bedriftsskatten betydelig. Norge vil tape denne skattekonkurransen dersom den norske bedriftsskatten ikke blir satt ytterligere ned. De åtte milliardene i finansskatt bør derfor kunne brukes til å redusere bedriftsskatten.

Det er også en kjensgjerning at det ikke kan bli for stor avstand mellom bedriftsskatten og skatten på alminnelig inntekt. Det vil åpne for uheldig skatteplanlegging, spesielt blant frie yrker hvor det ikke er så lett å definere forskjellen på disse to skatteformene. Det finnes få holdbare argumenter for at momsfrie banker og forsikringsselskap ikke skal kunne pålegges en tilsvarende skatt. Finansbransjen går nemlig veldig godt økonomisk, så godt at de ansatte i bank og forsikring ble lønnsvinnere ved det siste oppgjøret. De store bankene har også gitt store utbytter til eierne.

En aktivitetsskatt vil nok også føre til at folk flest må betale noe mer for tjenester i bank og forsikring, men en slik skatt vil utvilsomt sette bransjen under et riktigere press. Finansbransjen har ved sin grådige opptreden i realiteten laget ris til egen bak.

Lavere oljepris

Sjeføkonom Fatih Birol i Det internasjonale energibyrået presenterte ferske anslag for verdens energibehov i årene framover på Statoils høstkonferanse mandag. Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix/ANB

Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår at kloden vil trenge 37 prosent mer energi i 2040. Dette behovet gjelder overraskende nok for et klimavennlig scenario der den globale oppvarmingen blir begrenset til to grader. Samtidig er IEA-sjef Maria van der Hoeven bekymret for at oljeselskapene reduserer sine investeringsplaner. Årsakene er i første rekke lavere oljepris og økte kostnader.

– Dette er ikke en alarmistisk tilnærming. Dette er en realtistisk tilnærming, sa Maria van der Hoeven ganske treffende til Dagens Næringsliv i forrige uke. Det samme var budskapet fra IEAs mann på Statoils høstkonferanse mandag. Oljeprisen lå lenge over 100 dollar fatet, men de siste dagene har den vært under 80 dollar.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Den norske staten tjener naturlig nok milliarder av kroner på en høy oljepris, men en høy oljepris har samtidig mange negative følger for de fleste landene i verden. En lavere pris kan føre til at oljen som ressurs får en lengre levetid enn den ellers ville ha gjort. Men en varig lavere oljepris enn det vi lenge har vært vant til, vil på den annen side få store konsekvenser for utviklingen på norsk sokkel. Flere olje- og gassfelter kan bli satt på vent, rett og slett fordi de blir ulønnsomme å utvinne.

Etterspørselen etter olje ventes å bli ekstra stor i befolkningsrike land som Kina og India. Samtidig er flere europeiske land i ferd med å skifte ut kullkraftverk og atomkraftverk med mer miljøvennlige energiformer. I et slikt perspektiv bør den norske gassen være en del av løsningen, både fordi den ligger nær de aktuelle markedene og siden den er bedre klimamessig enn kull.

Kostnadsutviklingen på norsk sokkel er en trussel mot virksomheten på den samme sokkelen. Det er et tankekors at Statoil nå gjør en kreativ vri for å redusere kostnadene. Løsningen er å bruke maritime industristandarder på to lagerskip i stedet for den norske oljeutbyggingsstandarden, som betegnes som rigid og dyr. Det er grunn til å spørre om Statoils kreativitet går på sikkerheten løs. Alternativt trengs det ikke norske særkrav på sokkelen for å trygge virksomheten. Myndighetene bør kunne gi oss svaret.

Den lave oljeprisen bør også gi grunn til ettertanke for politikerne som nå forhandler om neste års statsbudsjett. Regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet er nemlig mest løsslupne med bruken av de norske oljemilliardene. Alle de andre partiene vil holde litt igjen. Nå betyr rett nok ikke et par milliarder så mye fra eller til. Men jo flere oljemilliarder som brukes, jo mer oljeavhengig blir Norge. Alle monner drar, sa musa og pissa i havet.

Det staten eier

Statsminister Erna Solberg mener det er tåpelig å spørre hvorfor staten vil selge seg ut av selskaper som gir gode inntekter til Norge. Foto: Scanpix NTB.

På tross av motforestillinger fra mange hold fortsetter regjeringen arbeidet med å selge hele eller deler av virksomheter der staten har eierinteresser, som Entra, Mesta, Kongsberggruppen, Flytoget og flere andre.

Les mer…

Nordisk supperåd

Stortingspresident Olemic Thommessen vinker i realiteten farvel til det norske Stortinget når han åpner for en nordisk forbundsstat. Foto: Audun Braastad, NTB scanpix/ANB

Stortingspresident Olemic Thommessen (H) har sans for ideen om å opprette en nordisk forbundsstat. Samtidig er han som stortingspresident øverst i politisk rang i Kongeriket Norge.

– Hadde Norden blitt oppfattet som én stat, ville vi ha vært mellom de 10-14 største økonomiene i verden, og blant annet fått plass i G20-gruppen, sier Thommessen til avisen Klassekampen. Men stortingspresidenten skynder seg med å presisere at han ikke arbeider for en nordisk forbundsstat i kraft av sitt embete som stortingspresident.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Spørsmålet er ikke politisk aktuelt eller noe jeg jobber for fra dette kontoret, understreker stortingspresidenten og unnskylder seg med at det bare dreier seg om et tankeeksperiment. Problemet er bare at Olemic Thommessen også er styreleder for Foreningen Norden i Norge, og denne foreningen jobber sammen med søsterforeningene i de andre nordiske landene for en nordisk forbundsstat.

Parlamentarikerne i Nordisk råd vedtok også tidligere i høst å be om at det blir nedsatt en ekspertgruppe som får i oppgave å utrede ulike modeller for en nordisk forbundsstat. Thommessen har riktignok ikke tro på at en nordisk forbundsstat kan realiseres, i alle fall ikke på lang tid. Men han er samtidig glad for at saken har blitt tatt opp i Nordisk råd, hvor han for øvrig er varamann.

Thommessen har helt rett når han sier at en nordisk forbundsstat ikke er aktuell politikk. Derfor er det all grunn til å spørre hvorfor det da skal brukes penger og krefter på en utredning, som bare havner i en skuff. Det er fristende å døpe om Nordisk råd til Nordisk supperåd.

De nordiske landene samarbeider godt på mange områder, men landene har også foretatt ulike veivalg som kompliserer ideen om en nordisk forbundsstat. Norge og Island står utenfor EU, men har tilknytning gjennom EØS-avtalen. Norge og Danmark er NATO-medlemmer mens de tre andre landene holder denne forsvarsalliansen på en armlengdes avstand. Norge, Sverige og Danmark er kongedømmer, mens Finland og Island er republikker.

Det blir svært uryddig når landets fremste folkevalgte både skal tjene Norge som selvstendig stat og samtidig har sans for at den samme staten skal opphøre for å innlemmes i en nordisk forbundsstat. Thommessen burde ha trukket seg fra styret i Foreningen Norden allerede da han ble valgt som stortingspresident, og det var i hvert fall særdeles uklokt å la seg gjenvelge som styreleder på årsmøtet i juni.

Olemic Thommessen har to hatter på hodet og to motstridende tanker i det samme hodet. Derfor smeller det stygt når han møter seg selv i svingdøra.

Mindre byråkrati

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) vil redusere byråkratiet. Foto: ANB-arkiv

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) har fått inn 1.200 forslag om hvordan byråkratiet kan reduseres. Byråkrater fra egne rekker i departementer og etater har kommet med konkrete ideer som skal bidra til å fakke såkalte tidstyver.

– Nå skal vi se på hvordan vi skaper en enklere hverdag for brukerne, innbyggerne, næringslivet og frivillige organisasjoner, sier moderniseringsministeren til Aftenposten. Han forteller at kravet om å fjerne unødvendig byråkrati blir et satstingsområde for regjeringen neste år. Det er i utgangspunktet positivt.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Også tidligere regjeringer har vært opptatt av å redusere antallet byråkrater, men «systemet» har likevel hatt en tendens til å legge på seg. Det er paradoksalt nok også tilfelle under dagens regjering. I den sentrale helseforvaltningen har det for eksempel blitt 162 flere byråkrater det siste året. Helseminister Bent Høie (H) mener det er nødvendig å ansette disse. Han hevder resultatet blir en mer brukervennlig helsetjeneste.

Ham om det. Helseministeren har i hvert fall avslørt at det ikke alltid er så lett å kombinere liv og lære. Det finnes både nødvendige byråkrater og unødvendige byråkrater. De sistnevnte skal vi kvitte oss med, men det er ikke opplagt hvem som hører til i den båsen.

Helseminister Høie skal imidlertid ha kreditt for at han har halvert antallet styrings- og rapporteringskrav overfor de regionale helseforetakene. Dermed forsvinner mye dobbeltarbeid. Da skal det i teorien, og forhåpentligvis i praksis, bli mer tid til pasientbehandling ved sykehusene.

For å gjøre bildet enda mer komplett, er det interessant å ta med at arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) velger motsatt innfallsvinkel overfor Nav-sjef Joakim Lystad. Nav-sjefen har fått flere detaljerte krav fra ministerens side. Eriksson vil nemlig være tydeligere på hva som er den politiske bestillingen.

Men det skjer heldigvis en del positivt i jakten på tidstyver, både som følge av den forrige regjeringens initiativ og under dagens regjering. Digitale løsninger vil eksempelvis gjøre det lettere å håndtere reiseregninger, tinglysning av eiendommer og søknader om bostøtte.

Politikerne skal trekke opp hovedlinjer, og så vil det i stor grad være opp til byråkrater å følge opp disse signalene. Samtidig må vi ha ordninger som kontrollerer at systemet fungerer. Det skjer gjennom Riksrevisjonen, fylkesmennene og en rekke ulike statlige tilsyn. Kontrollsystemene kan fort bli så rigide at de i seg selv skaper unødvendig byråkrati. Her gjelder det å finne den rette balansen. Det er lettere sagt enn gjort.

Først i helsekøen

Det foretas daglig tøffe prioriteringer mellom pasienter. Foto: ANB-arkiv

Et regjeringsoppnevnt utvalg foreslår klarere kriterier for å prioritere helsetjenester. Unge pasienter vil i realiteten komme først i køen, selv om alder i seg selv ikke skal være et kriterium. Utvalget foreslår at det skal legges vekt på helsegevinst, ressursbruk og helsetap. Da vil alder indirekte bli et viktig kriterium.

– Målet er flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt, sier utvalgsleder og professor Ole Frithjof Norheim. Utvalget legger i praksis opp til å prioritere barn, unge og kronisk syke. På den annen side skal livsforlengende behandling for syke eldre nedprioriteres. Konsekvensen av det siste blir at helsevesenet i større grad må sette ned foten overfor dem som ønsker seg dyre medisiner som kanskje forlenger levetiden med noen måneder.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er grunn til å minne om at det allerede i dag foretas tøffe prioriteringer hos fastleger, på akuttmottak og ved sykehusene. Det skjer etter gjeldende retningslinjer som er basert på to tidligere prioriteringsutvalg. Men politikerne har veket unna noen tøffe avveininger, og dagens regler er ikke klare nok. Derfor blir det gjort mange prioriteringer i det skjulte. På denne bakgrunn er det positivt at Norheims utvalg vil ha mer åpenhet.

Helsebudsjettene øker år for år. Behovet synes nærmest umettelig, selv i rike Norge. Derfor må det gjøres prioriteringer, som i mange tilfeller oppfattes som et slag i ansiktet på syke nordmenn. Det er grunn til å minne dagens statsråder om at verden er annerledes i regjeringskontorene enn den fortonte seg å være som opposisjonspolitiker på Stortinget. Beskjeden går ikke minst til helseminister Bent Høie (H), som i forrige stortingsperiode var med på å tvinge daværende helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) til at det offentlige likevel skal betale dyre, eksperimentelle medisiner mot føflekk-kreft og prostatakreft.

Utvalget stiller seg også positivt til graderte egenandeler, altså at det skal være billigere å foreta høyt prioriterte behandlinger mens lavt prioriterte tilfeller blir dyrere. Dette er et kontroversielt forslag som ikke bør forkastes på ren refleks. Samtidig må politikerne se på hvilke grep som trengs å ta for å forhindre at stadig flere nordmenn kjøper seg privat fram i helsekøen.

Virkeligheten er mer komplisert enn den kan se ut, for et utvalg vurderer generelle overordnede prinsipper. Leger står overfor vanskelige valg når pasienter i praksis blir satt opp mot hverandre.

Vi kan ikke ha det slik at de som roper høyest kommer først i helsekøen. Det koster å si sannheten, om den er aldri så ubehagelig. Ærlighet varer lengst.

Sniking med elbiler

Elbilen Tesla har blitt svært populær i Norge. Foto: Tesla/ANB-arkiv

Elbilenes bruk av kollektivfeltene begynner å bli et problem for kollektivtrafikken. Bussene står ofte i kø bak en rekke av elbiler. I første rekke er dette et fenomen i Oslo og i de største byene, men stadig flere områder kan bli berørt ettersom det blir stadig flere elbiler her til lands.

– Enkelte steder kan det bli slik at elbilen må vekk, fordi bussen må prioriteres, sier direktør Øyvind Solberg i Opplysningsrådet for veitrafikken til NRK. Busselskaper melder om passasjersvikt som følge av at busser blir forsinket.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er bred politisk enighet om å stimulere til kjøp og bruk av elbil. I hovedsak ser vi nå at denne politikken også virker. Det blir stadig flere elbiler her til lands, og nyskapningen Tesla har blitt en svært så populær sportsbil. Elbiler er fritatt fra moms, og det er gratis å kjøre gjennom bomstasjoner og å bruke ferger. Det er til og med gratis å parkere elbil på offentlige parkeringsplasser.

Det er fornuftig å lokke Ola og Kari til å kjøre mer klimavennlig, gjerne i form av elbil. Men alt med måte. Momsfritaket er nemlig ikke helt uproblematisk. Ekstrautstyr som glasstak og dyre høyttalere blir jo ekstra rimelig i en tøff Tesla. Men det mest problematiske er at elbilene kan bruke kollektivfeltene inn til de store byene. Kollektivfeltene blir så fulle av elbiler at bussene må stampe i en kø som tidligere ikke var der.

Stortinget har inngått et klimapolitisk forlik som blant annet innebærer at elbilene skal få beholde særfordelene fram til 2017, så fremt antallet elbiler ikke overstiger 50.000. Hovedgrepet her bør ligge fast, men ny fakta burde også føre til en viss justering av politikken.

Nå vurderer ESA (kontrollorganet for EØS-avtalen) å sette ned foten for momsfritaket for elbiler. Ordningen kan gi skjev konkurranse. Ladbare hybridbiler har for eksempel ikke momsfritak, selv om de er nesten like klimavennlige som rene elbiler.

Det vil neppe være god miljøpolitikk dersom busser blir utkonkurrert av elbiler. Klimaet på kloden vil riktignok være tjent med at enda flere velger elbil framfor en bil som brukes CO2-forurensende diesel eller bensin. Men også kollektivtrafikken må prioriteres, både gjennom et bedre togtilbud og ved å slippe bussene fram i egne kollektivfelt.

Miljøpolitikk er mer enn bare klimapolitikk. Miljøpolitikk dreier seg også om lokal forurensning. Da blir det et tankekors at eksperter anbefaler å bruke piggdekk på Tesla om vinteren. Resultatet blir mye irriterende og farlig svevestøv. Politikerne bør børste noe støv av gjeldende elbilpolitikk. Det er ingen skam å snu i kollektivfeltet.

Regjeringens spaserstokk

Kulturminister Thorhild Widvey (H) (på bildet) og helseminister Bent Høie (H) har fått kjeft for å fjerne ordningen som går under navnet «Den kulturelle spaserstokken». Foto: ANB-arkiv

Regjeringen har foreslått å avvikle ordningen som går under navnet «Den kulturelle spasestokken». I stedet skal de ansatte på sykehjem og eldresentre stå for kulturinnslagene, er beskjeden.

– Sang og musikk er en del av stell og pleie av eldre, utført av de ansatte, sa Fremskrittspartiets Kari Kjønaas Kjos til Aftenposten for et par uker siden som begrunnelse for at regjeringen fjerner 30 millioner kroner ved å legge ned kulturtilbudet. Nå skal sykepleiere kurses i musikkterapi. Som om de ansatte ikke er presset nok som de allerede er.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Regjeringen ønsker riktignok å bruke musikk som en del av pleien og omdisponerer pengene til økt kompetanse på dette feltet. Dette begrunnes med at det er godt dokumentert «at integrert bruk av sang og musikk ved stell og daglige aktiviteter fungerer mot uro, depresjon og utagering». Det ene behøver ikke å stå i motsetning til det andre. To gode formål må ikke setter opp mot hverandre.

Det synes hevet over tvil at «Den kulturelle spaserstokken» har vært en populær ordning helt siden den ble innført i 2007. Regjeringens forslag har møtt kraftig motstand fra Pensjonistforbundet, kulturpersonligheter og opposisjonen på Stortinget.

– Skammelig, sa tidligere «Da Capo»-programleder Vidar Lønn-Arnesen da spaserstokken nylig ble debattert på NRK. Han hevder at mange av de ansatte på sykehjem og eldresentre naturlig nok ikke kjenner de sangene som de eldste blant oss vokste opp med.

«Da Capo» er forlengst tatt av NRK-plakaten, men mye av ånden fra disse programmene lever heldigvis videre i regi av spaserstokken. Nå må også politikerne ta en Da Capo; rykke tilbake til start og ta budsjettstrofen fra begynnelsen igjen.

Etter en valgkamp hvor eldreomsorg sto høyt på dagsordenen kutter regjeringen disse skarve 30 millionene i det første budsjettet som er laget fra grunnen av. Regjeringen har derimot råd til å gi rike pensjonister skattelettelser i milliardklassen ved å redusere formuesskatten.

Eldre på institusjoner har gjennom spaserstokken blitt underholdt med kunst og kultur av høy kvalitet i nesten alle landets kommuner. Innslagene har varmet hjerter og satt tanker i sving. Slik sett har tilbudet også vært god helsepolitikk.

Det offentlige rabalderet har heldigvis ført til tankevirksomhet også i regjeringspartienes rekker. Stortingsrepresentant Ib Thomsen (Frp) åpner nå for å gi etter, siden det dreier seg om det han karakteriserer som et lavterskel kulturtilbud til de som sitter nederst ved bordene i institusjonene. Ja nettopp. For folk flest, som det før het i Fremskrittspartiet. Det er ingen skam å snu.

Bomskudd om våpen

Justisminister Anders Anundsen bruker nå den nye trusselvurderingen fra PST som argument for generell bevæpning i politiet. Foto: Terje Pedersen, ANB.

Justisminister Anders Anundsen og regjeringen åpner for generell bevæpning i politiet. Men de vil ikke være den som har fingeren på avtrekkeren.

Les mer…

Organisert arbeidsliv

Sjefen i arbeidsgiverorganisasjonen Virke, Vibeke Hammer Madsen, er på kollisjonskurs med LO, her representert ved nestleder Hans-Christian Gabrielsen. Foto: ANB-arkiv

Sjefen i arbeidsgiverorganisasjonen Virke, Vibeke Hammer Madsen, beskylder fagbevegelsen for å ha glemt de arbeidstakerne som ikke er organisert. Samtidig er hun bekymret for framtiden til den norske samfunnsmodellen.

– Vi må anerkjenne situasjonen, sier Madsen og tar til orde for at ansatte kan forhandle seg fram til gode lønns- og arbeidsbetingelser lokalt, uten å ha en sentral tariffavtale.

– Madsen promoterer det avtaleløse arbeidslivet, tordnet LO-nestleder Tor-Arne Solbakken da de to møttes til duell på «Politisk kvarter» i NRK fredag. Bakgrunnen er det faktum at bare rundt halvparten av arbeidstakerne i privat sektor er organisert. I offentlig sektor er organisasjonsgraden på 80 prosent.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

LO kan skilte med å ha 900.000 medlemmer i ryggen. Det er rekord, men likevel en lavere andel enn i velmaktsdagene på 70-tallet. Ferske tall fra Fafo viser at LO nå organiserer 25 prosent av de yrkesaktive. På den annen side tar Unio og Akademikerne en større andel.

Den nordiske samfunnsmodellen blir tema når LO-toppene og de sosialdemokratiske lederne i Norden møtes til felles kongress på Sørmarka tirsdag og onsdag. Forskere beskriver den nordiske modellen som en suksesshistorie som hviler på grunnpilarene offentlig velferd, økonomisk styring og et organisert arbeidsliv. Den sistnevnte blir karakterisert som den glemte pilaren. Det organiserte arbeidslivet virker nemlig som en effektivitetsmotor for økonomien. Resultatet blir også jevnbyrdige maktforhold og små lønnsforskjeller.

Det organiserte arbeidslivet i Norge har sitt utspring i Hovedavtalen fra 1935. Den kalles gjerne arbeidslivets grunnlov. Her er de fagorganisertes streikerett nedfelt, mens arbeidsgiverne på den annen side er sikret ro mellom tariffoppgjørene. Suksessfaktoren er høy organisasjonsgrad, på begge sider av forhandlingsbordene.

Den norske regjeringen lover i pene ordelag å legge til rette for et organisert arbeidsliv. I praksis svekkes fagbevegelsens rolle gjennom å liberalisere arbeidsmiljøloven og å åpne for flere midlertidig ansatte.

Virke-sjefen går enda lengre i sin misforståtte omsorg for de uorganiserte. På arbeidsgiversiden jobber hun for å flere medlemsbedrifter. Men mange av disse skal slippe å inngå sentrale tariffavtaler. Snakk om maktforskyvning til fordel for arbeidsgiverne.

Fortsatt er det heldigvis mange arbeidsgivere som ser fordelen av å ha ansvarlige tillitsvalgte å forhandle med. Det er dessverre ikke gjengs politikk i Virke. Her blir resultatet at mange arbeidstakere ikke kan sette makt bak kravene. De må stå alene med lua i handa.

Seniorers arbeidslyst

Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) vil heve aldersgrensen i arbeidsmiljøloven. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix/ANB

En av fire spurte svarer at de ønsker å arbeide til de er 70 år eller eldre. I 2003 var det bare sju prosent som kunne tenke seg å stå så lenge i jobb. Nå sier altså hele 23 prosent at de vil vente med å tre helt ut av arbeidslivet til de er 70 år eller eldre. Det viser det ferske seniorpolitiske barometeret som Ipsos MMI har utført for Senter for seniorpolitikk.

Interessen for å jobbe lenge er altså stor, og økende. Arbeidslivet har endret seg, vi lever lengre og stadig flere seniorer er arbeidsføre. Derfor er det positivt at arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) nå skisserer flere forslag om å heve den generelle aldersgrensen i arbeidslivet og fjerne eller stramme inn på ordninger som begrenser den øvre grensen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I dagens arbeidsmiljølov er øvre aldersgrense 70 år. Samtidig eksisterer det bedriftsinterne aldersgrenser, som for det meste ligger på 67. I tillegg er det enda lavere særaldersgrenser for visse yrkesgrupper.

I mange år hadde de fleste arbeidstakerne mulighet til å gå av med pensjon ved fylte 67 år, men den nye pensjonsreformen har i realiteten innført fleksibilitet fra fylte 62 år. Det er samtidig fortsatt slik at en arbeidstaker kan velge å stå til 70, såfremt det ikke er avtalt eller praktisert en lavere bedriftsintern grense.

Pensjonsreformen legger opp til at det skal lønne seg å stå lenge i arbeid. Man tjener faktisk opp pensjonspoeng helt til fylte 75 år. På den annen side er det også gode muligheter til å kombinere pensjon og arbeid, spesielt i privat sektor.

Dette er bakteppet for de forslagene om nye aldersgrenser som regjeringen nå har hatt ute til høring. Her åpnes det for å heve arbeidsmiljølovens grense til 72 eller 75 år. Både NHO og LO går med på å fjerne de bedriftsinterne aldersgrensene, men vil samtidig holde fast ved 70-grensen. 72 år kan være et fornuftig kompromiss. Det viktigste er imidlertid å stimulere flere 60-åringer til å stå lengre i jobb, og det er det bred enighet om.

Realiteten er den at bare et fåtall bedrifter ansetter folk som har passert den aldersmessige middagshøyden. To av tre bedriftsledere oppgir at ingen av de nyansatte det siste året er over 50 år gamle, går det fram av det seniorpolitiske barometeret. Her er det tydeligvis langt fram.

Mange bedrifter opplever tøffe nedbemanninger. Da blir ofte de yngste og de eldste arbeidstakerne tapere. Mange seniorer føler seg presset ut mot sin vilje. Spørsmålet er så hvordan holdningene på arbeidsplassene kan endres. Det er lett å spørre, vanskeligere å gi fornuftige svar. En opplyst samtale vil uansett kunne hjelpe. Seniorer er en ressurs som må utnyttes bedre.

Tøffere for Obama

Mellomvalget i USA ble en nesestyver for president Barack Obama. Foto: ANB-arkiv

Republikanerne vant en klar seier i mellomvalget i USA. Valget ble et tilvarende nederlag for president Barack Obama, som får det svært vanskelig de to neste årene som president. Obama har nå flertallet mot seg også i Senatet, ikke bare i Representantenes hus.

Den amerikanske økonomien vokser, og arbeidsledigheten synker. Likevel er det stor misnøye med presidenten som har blitt rammet av den såkalte seksårskrisen. Obama ble gjenvalgt med solid flertall for to år siden, men nå var det slutt på amerikanernes tålmodighet. Slagordene håp og forandring viser seg å være mer luft enn realitet i velgernes øyne.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Ferske meningsmålinger rett før valget viste at bare 41 prosent av velgerne mener presidenten gjør en god jobb. Da blir det en fattig trøst at skarve 14 prosent mener de folkevalgte i Kongressen gjør det godt. Og i høstens valgkamp har Obama nærmest blitt plassert på sidelinjen av sine egne. Han fikk bare besøke områder hvor utfallet var gitt på forhånd.

Sett i ettertid burde kanskje Barack Obama ha brukt de første to årene i sin presidentperiode mer aktivt. Da hadde han tross alt et handlingsrom. Nå må han nøye seg med å tviholde på sine seire, som den omstridte helsereformen.

Strategene hos Demokratene forsøker å se framover mot valget av ny president i 2016. Den demografiske utviklingen i USA kan gi Demokratene en drahjelp ved det neste valget. Partiet kan også ha en stor sjanse til å vinne tilbake flertallet i Senatet. For Demokratene blir det avgjørende å øke valgdeltakelsen, spesielt blant unge velgere.

Mye tyder på at tidligere utenriksminister og førstedame Hillary Clinton vil bli Demokratenes presidentkandidat ved neste korsvei. I det republikanske partiet er det fortsatt uvisst hvem som vil seile opp som deres alternativ. Her er det ingen klar favoritt.

President Obama har i stor grad vært handlingslammet siden Demokratene tapte flertallet i Representantenes hus i 2010. Nå blir det altså enda vanskeligere med republikansk flertall også i Senatet. Til en viss grad kan Obama bruke sine fullmakter til å tvinge gjennom viktige saker, men en slik linje kan slå tilbake på presidenten. Obama må derfor forsøke å samarbeide med politiske motstandere så godt han kan.

Paradoksalt nok er også ledende republikanere opptatt av å strekke ut en forsonende hånd til Obama. Republikanerne må i større grad ta ansvar og vise disiplin. En fortsatt konfrontasjonslinje mellom de folkevalgte og presidenten kan fort straffe seg ved valget av ny president i 2016. I dette skjæringspunktet øyner på den annen side Demokratene et håp om presidentmakt.

Kampen om budsjettet

Tirsdag startet budsjettforhandlingene på Stortinget. Hans Olav Syversen (KrF) og Gjermund Hagesæter står sentralt i denne dragkampen. Foto: Vidar Ruud, NTB scanpix/ANB

Forhandlingene om statsbudsjettet for 2015 er så smått i gang. KrF og Venstre forsøker å dra regjeringspartiene Høyre og Frp i sin retning. Om drøye fjorten dager har vi svaret.

Det blir en tøff dragkamp om budsjettet, tøffere enn i fjor. Nå handler det om regjeringens svennestykke, med et budsjettet som er bygget fra grunnen av. I fjor var det bare snakk om å justere på Stolteberg-regjeringens avskjedsbudsjett. I år er det alvor for det borgerlige flertallet på Stortinget.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Men det er stor avstand mellom regjeringen og støttepartiene KrF og Venstre. Fremskrittspartiets Per Sandberg snakker om lysår, men han er likevel stappfull av håp om at det blir enighet til slutt. KrF sier i utgangspunktet nei til regjeringens skattelettelser. Venstre vil bare være med et skritt på denne veien og krever en annen innretning på kuttet i formuesskatt. Her vil det nok være mulig å finne et kompromiss, selv om det vil sitte langt inne for Høyre å droppe reduksjonen i den delen av formueskatten som rammer norske bedriftseiere på en særnorsk måte.

Avstanden er enda større når det gjelder de bilrelaterte avgiftene. Regjeringen har foreslått å gjøre det relativt billigere å kjøre bil. Venstre går motsatt vei og vil ha flere grønne skatter. Regjeringen har gått inn for å fjerne årsavgiften på campingvogner, men heller ikke det vil Venstre være med på. Både KrF og Venstre har varslet styrket kamp mot fattigdom og vil blant annet reversere kuttet i barnetillegget for uføre. Regjeringen forsvarer kuttet med at det er nødvendig for å slå ring om arbeidslinjen, som går ut på at det skal lønne seg å komme i arbeid framfor å gå på trygd.

Det er på mange måter to verdener som står mot hverandre i de pågående forhandlingene om neste år statsbudsjett. Men dragkampen skjer ikke i et vakuum. Partiene må også skjele til velgerne. I så måte er det interessant å merke seg at begge regjeringspartiene faller på meningsmålingene. Frp ligger rekorddårlig an. Paradoksalt nok kan det gi Fremskrittspartiets forhandlere drahjelp de neste ukene. På den annen side gjør Ap det svært så bra på gallupene. Budsjettkravene fra KrF og Venstre er også svært så sammenfallende med det som synes å bli Arbeiderpartiets linje.

Dagsavisens Arne Strand skriver at statsminister Erna Solberg kan bli nødt til å stille kabinettspørsmål for å få vedtatt et statsbudsjett for 2015. Det er lite sannsynlig, for det vil i være en fallitterklæring både for regjeringen og det borgerlige flertallet som lovet landet en ny regjering i fjor høst. De borgerlige partiene er i realiteten dømt til å bli enige.