Viser arkivet for november, 2013

Syke sykehus

Det er stor forskjell på liggetid ved landets sykehus. Foto: Vidar Ruud, ANB

Mange sykehus kan øke effektiviteten ved å lære av andre. Det er konklusjonen som riksrevisor Jørgen Kosmo trekker etter Riksrevisjonens undersøkelse av effektiviteten ved norske sykehus.

Manglende effektivitet er nok et mer dekkende begrep. Det viser seg nemlig at 30.000 pasientdøgn går tapt fordi det brukes for lang tid på fire typer operasjoner som fører til at pasientene ligger for lenge på sykehus.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Ifølge Riksrevisjonens rapport kan det spares 120 millioner kroner hvert år dersom liggetiden på disse operasjonene blir redusert til nivået ved sykehusene som er raskest. Det hører med til historien at det samlede budsjettet for landets sykehus i år er på 110 milliarder kroner.

– Frigjort kapasitet kunne vært brukt til behandling av flere pasienter, sier Kosmo. Undersøkelsen til Riksrevisjonen viser for eksempel at liggetiden for innsetting av hofteprotester varierer mellom tre og elleve dager. Her er det dermed et innsparingspotensial på 34 prosent.

Mange vil kanskje innvende at kort liggetid gir dårligere behandling. De må tro om igjen, for kvaliteten på behandlingen ved sykehus med kort liggetid er like god som på sykehus som bruker lengre tid. Det er nemlig ingen forskjell mellom disse sykehusene i andel pasienter som må opereres på nytt, viser Riksrevisjonens rapport. Pasientgruppene har like godt funksjonsnivå ett år etter operasjonen.

Kapasiteten ved operasjonsstuene utgjør en viktig flaskehals ved sykehusene. På denne bakgrunn er det sjokkerende å lese hvor korte arbeidsøkter det ofte er snakk om. I halvparten av de undersøkte tilfellene trilles første pasient inn etter klokken 08.30, mens siste operasjon avsluttes før klokken 14.30!

Økt effektivitet på landets sykehus handler ikke om at leger, sykepleiere og hjelpepleiere skal løpe fortere. Det dreier seg først og fremst om å utvikle effektive behandlingsløp gjennom bruk av styringsdata. Og så må dyrt utstyr brukes over større deler av døgnet.

– Det er som om Kosmo har stjålet mitt manus. Denne rapporten skal jeg bruke for alt den er verdt, sier helseminister Bent Høie (H) til Dagsavisen. Han varsler at det vil bli sendt ut nasjonale retningslinjer om dette.

Regjeringen lover også å redusere byråkratiet for å frigjøre mer tid og kapasitet til pasientbehandling. Det er bra, men paradoksalt nok trengs det på den annen side noen byråkrater som kan sørge for at sinkene lærer av sykehusene med kort liggetid og god ressursutnyttelse ved operasjonsstuene.

Samlet sett viser Riksrevisjonens rapport klare sykdomstegn ved svært mange av landets sykehus. Diagnosen er stilt. Nå er det opp til helseministeren å skrive ut rett medisin. De slappeste sykehusene må lære av de som er flinkest i klassen. Så enkelt, og likevel så vanskelig.

NSB på sporet

Konsernsjef Geir Isaksen i NSB vil ha omveltning på jernbanefronten. Foto: Terje Pedersen, ANB

NSB-sjef Geir Isaksen tenker nye og interessante tanker om norsk jernbane. Hans poeng er i første rekke at investeringer i tog må henge sammen med nye skinner og annen infrastruktur. Slik er det ikke i dag, når Jernbaneverket har ansvaret for skinnene mens NSB tar seg av togene.

Fra den norske jernbanens spede barndom og fram til 1996 var det Norges statsbaner som sto for alt som hadde med jernbane å gjøre, men da ble altså infrastrukturen skilt ut i Jernbaneverket. Dette skillet har gitt mange positive effekter, men det er fortsatt uklare forhold rundt ansvar og myndighet. Tog blir ofte forsinket på grunn av svikt hos Jernbaneverket. Det gir også liten effekt å ha nye tog på gamle skinner, og motsatt.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Derfor skal Geir Isaksen ha ros for at han tør å foreslå en ny organisering. Han går inn for å opprette to statlige selskaper som skal erstatte NSB og Jernbaneverket. Det ene selskapet skal stille med tog så vel som skinner pluss ha ansvaret for statlig innkjøp av persontogtjenester. Det andre selskapet skal på kommersielt grunnlag drifte persontog, godstog og busser. Transportselskapet vil ifølge Isaksen konkurrere om anbud med private aktører.

NSB-sjefen mener politikerne bør se på muligheter til ekstern finansiering. Det kan ved første øyekast virke som en besnærende tanke. Problemet er bare at dette kan bli en lissepasning til Frp for å omgå handlingsregelen for bruk av oljepenger. Det er på sin plass å advare mot overdreven oljepengebruk. Statsminister Erna Solberg (H) bør sette foten ned for å unngå overoppheting i norsk økonomi.

Økte investeringer til jernbane må skje over statsbudsjettet. Staten mangler jo ikke penger. Regjeringen må derfor evne å kutte på andre budsjettposter for å kunne øke investeringene til tog og skinner. Oljefondet er ingen Sareptas krukke.

Det er en stor hake ved forslagene til NSB-sjefen: De passer som hånd i hanske med Høyre/Frp-regjeringens løfte om å øke konkurransen på sporet ved å slippe flere private aktører til på de norske jernbaneskinnene. Geir Isaksen innrømmer å ha orientert samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) om ideene.

NSB-sjefen understreker riktignok at hans modell også kan fungere uten konkurranse på sporet, men han slipper likevel katta ut av sekken med sitt ønske om et mer tydelig skille mellom offentlige oppaver og det han kaller konkurranseutsatt virksomhet.

Det er god grunn til å advare mot å åpne for private persontransportører på norske skinner. Erfaringene fra Storbritannia var forsinkelser, overfylte tog og oppsplitting. I Danmark ble det etter hvert ingen besparelser på enkeltstrekninger på Jylland. I Sverige måtte man ringe et jernbanemuseum for å låne snøplog slik at det kunne bli ryddet opp i kaoset vinteren 2011. Sporene fra disse tre nabolandene bør skremme.

Norge og Afghanistan

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide går langt i å antyde at Norge fortsatt vil være tungt militært til stede i Afghanistan. Foto: Terje Pedersen, ANB

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) sier at norske militære styrker fortsatt vil bli i Afghanistan i mange år framover. Norge kommer høyst trolig til å delta i den nye NATO-styrken som skal avløse NATOs ISAF-styrke etter 2014.

– Vi er fortsatt tungt til stede i Afghanistan og trekker oss ikke ut nå, sa forsvarsministeren til NTB i helgen. Ine Eriksen Søreide ser for seg at Norge kan komme til å bidra omtrent på samme måte som i dag, altså med trening, mentorering og opplæring av afghanske styrker. Hun presiserer at det ennå ikke er bestemt om og hvordan Norge skal bidra med militære styrker. Men det er snakk om en operasjon der flere land arbeider sammen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Norge har tatt en stor byrde i Afghanistan, og vi bør avslutte den militære deltakelsen i 2014, sier SVs Bård Vegar Solhjell. Han karakteriserer signalene fra Ine Eriksen Søreide som en «uklok kursendring». Sannheten er imidlertid at det er SV som endrer kurs fra det partiet var med på i den rødgrønne regjeringen.

Lederen av utenriks- og forsvarskomiteen Anniken Huitfeldt (Ap) stiller seg nemlig positiv til signalene fra den nye forsvarsministeren. Ap-talskvinnen sier klokelig at Norge er forpliktet til å fortsette militært i Afghanistan.

Det internasjonale militære engasjementet i Afghanistan har riktignok ikke gitt de positive resultatene som mange håpet på. Derfor bør vi få en grundig norsk gjennomgang av erfaringene. Vi har alle noe å lære. Samtidig er det slik at bordet fanger, og alternativet kunne fort ha blitt verre.

Mange har fått inntrykk av at alle de utenlandske soldatene skal forlate Afghanistan i løpet av 2014. Det er feil. Det tunge nærværet skal riktignok opphøre, men det blir fortsatt behov for internasjonale styrker i mange år framover. I løpet av 2014 skal de fleste av NATOs 75.000 gjenværende soldater trekkes ut av Afghanistan. Det ligger an til en avtale mellom USA og Afghanistan som åpner for at det fortsatt skal være 15.000 utenlandske soldater i landet.

Den norske styrken i Afghanistan består nå av rundt 200 soldater som driver med opplæring, trening og støtte i byen Mazar-iSharif og er spesialoperatører i hovedstaden Kabul. Afghanistan er i ferd med å få politimessig og militær orden i sitt eget land, men det gjenstår fortsatt mye før afghanerne kan klare seg på egen hånd.

Faren for oppblussing av borgerkrigen er stor. Ekstremister kan komme til å ta over deler av eller hele landet dersom situasjonen kommer ut av kontroll. Det er også knyttet stor spenning til hvem som til våren blir valgt til ny president etter den moderate Hamid Karzai.

Afghanistan står ved et viktig veiskille. Norge og NATO må stå løpet ut. Det vil være farlig å hoppe av i siste sving.

Mørke utsikter

Ifølge avdelingsdirektør Dag Aarnes i NHO er norske bedriftsledere pessimistiske med tanke på framtiden. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Folk flest og norsk næringsliv ser mørkere på framtiden, i hvert fall når det gjelder økonomiske utsikter, enn på lenge.

Les mer…

Globale klimatiltak

Grønlandsisen smelter. Foto: ANB-arkiv

Lørdag ble det enighet om et museskritt videre på veien mot det som kan bli en ny internasjonal klimaavtale i Paris i 2015. Det lå lenge an til at klimatoppmøtet i Warszawa ville ende i kollaps, men de avgjørende brikkene falt til slutt på plass. Løsningen lå i å skifte ut ordet «forpliktelse» med «bidrag».

Kina er blant landene som ikke vil forplikte seg. Kineserne mener det er nok å melde inn hva de har tenkt å gjøre. I årevis har de internasjonale klimaforhandlingene skilt mellom rike og fattige land. Men dette er ikke lenger like naturlig, spesielt siden Kina har vokst kraftig økonomisk og nå er verdens største klimaforurenser. Kina har nå like store utslipp per hode som EU. På det viktige klimatoppmøtet i København i 2009 ble det derfor konkludert med et prinsipp om at alle land må bidra hvis en ny internasjonal klimaavtale skal få noen effekt.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Her er vi ved stridens kjerne. Spørsmålet er om en avtale skal være mindre bindende for u-land enn for i-land. Det er ikke mer enn rett og rimelig at u-land vil opp på velferdsnivået og standarden som den industrialiserte verden. Bare for å brødfø verden mer likeverdig trengs det mer energi. Dessuten kommer de framvoksende økonomiene i Asia i en særstilling. Det er lett å si at byrdene må fordeles rettferdig. Problemet er bare at det er forskjellige definisjoner av begrepet rettferdighet, ut i fra hvor man befinner seg på kloden.

Det er bred enighet om at klimautfordringene i hovedsak må løses gjennom globale avtaler og tiltak. De negative effektene av utslippene fra CO2 og andre klimaødeleggende gasser kjenner nemlig ingen landegrenser. Også nasjonale tiltak vil ha global effekt, men bare dersom de ikke automatisk blir kompensert med like store eller høyere utslipp andre steder i verden.

På denne bakgrunn er det en kortslutning å hevde at redusert utvinning av petroleumsressursene på norsk sokkel bidrar til å redde verden fra et klimakollaps. En ensidig norsk tilbakeholdenhet vil føre til økte CO2-utslipp, i form av mer utvinning av kull i andre land. Det internasjonale energibyrået har anslått at det trengs en prosentandel på minst 35 prosent olje og gass for å dekke energibehovet i 2050.

Kull er den desiderte klimaverstingen og vil i løpet av få år bli en viktigere fossil energikilde enn olje. På kort og mellomlang sikt er derfor norsk olje og i særdeleshet norsk gass en del av løsningen, ikke problemet.

Norsk nasjonal klimapolitikk bør sentreres mot tiltak som beviselig har global effekt. Elbiler, vindkraft, bioenergi, gassdrevne busser og ferger pluss økt satsing på tog og andre kollektivløsninger bør være noen av svarene fra norsk side. Men det viktigste er uten tvil en ny internasjonal klimaavtale som trer i kraft i 2020. Den må forplikte alle land. Da må det smerte mest i den rike del av verden.

Sykt byråkrati

Arbeidsminister Robert Eriksson er kritisk til dagens IA-virksomhet fordi han mener resultatene som er oppnådd ligger for langt etter målsetningene. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Les mer…

Spiselig ostetoll

Tidligere landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) var hovedarkitekten bak økningen av ostetollen. Foto: Terje Pedersen, ANB

Europaminister Vidar Helgesen (H) har varslet EU om at det er regjeringens mål å snu i spørsmålet om økt toll på visse ostetyper og noe kjøtt. Problemet er bare at regjeringen ikke er sikret støtte i Stortinget. KrF vil beholde prosenttollen på disse produktene, mens Venstre er splittet og ennå ikke har tatt endelig standpunkt.

– Det er riktig å sende et signal om at vi skal være fleksible. En vedvarende konflikt med EU om toll er ikke i Norges interesse, sa utenriksminister Børge Brende (H) da han ble konfrontert med spørsmålet i Stortinget torsdag. Han viser til at ostetollen har utløst sterke reaksjoner i EU-systemet. Europa-ministeren sier at regjeringen har et politisk utgangspunkt som ikke bør overraske noen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Europa-utvalget i Stortinget ble orientert for over en uke siden, men det var bare regjeringspartiene og Ap som fikk med seg dette budskapet. Ingen av småpartiene deltok på det hastig innkalte møtet. Verken KrF eller Venstre ble konsultert før Vidar Helgesen orienterte EU tirsdag. Her gjorde europaministeren det klart at Norge har til hensikt å kutte i de høye tollsatsene som ble innført gjennom å innføre prosenttoll i stedet for kronetoll for en del ostetyper pluss lammekjøtt og biffkjøtt.

Venstres næringspolitiske talsmann, Pål Farstad, savner en skikkelig vurdering fra regjeringens side om hvilken effekt en reversering vil få. I samarbeidsavtalen som regjeringspartiene har inngått med KrF og Venstre, heter det at «det legges vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet» i landbruket. Bøndenes organisasjoner protesterer og mener det er lite forutsigbart å endre et regime som bare har vart mindre enn ett år. Kronetollen la også et viktig grunnlag for årets landbruksoppgjør, og det er ikke opplagt hvordan en snuoperasjon skal kunne kompenseres.

Norske regjeringer bør generelt være varsom med å øke tollmurene rundt landet vårt. Proteksjonisme er et dårlig svar i en tid med økt frihandel. Derfor var det galt å innføre prosenttoll. Selv om ostetollen ikke bryter med WTO-avtalen, mener EU at den bryter med ånden i EØS-avtalen.

På den annen side er det forståelig at bøndene og deler av matindustrien vil ha et annet regime, siden verdien av prosenttoll ble gradvis svekket etter hvert som prisene steg. Omleggingen har ført til at bøndene kan ta ut noe mer av kostnadsveksten i markedet. Alternativt bør statens bidrag over jordbruksavtalen i stedet bli økt. Men en slik subsidiering sitter nok enda lengre inne hos dagens regjering. Dessverre.

Det var galt å innføre den såkalte ostetollen, men det er slett ikke ukomplisert å reversere ordningen. Situasjonen kan sammenliknes med ost på tube. Det er vanskelig å få osten inn i tuben igjen.

LO og arbeidstid

Ap-sekretær Raymond Johansen kom med en klar pekefinger til LO under kartellkonferansen på Gol onsdag. Foto: Terje Pedersen, ANB

Ap-sekretær Raymond Johansen tente en liten ild i rosenes leir da han tirsdag luftet sine tanker på kartellkonferansen i regi av LO Stat. Han hevdet at både Ap og LO blir sett på som for rigide og lite fleksible i arbeidslivspolitikken.

– Det er et problem for oss, fordi vi ikke kommer på offensiven i debatter om arbeidslivet, sier Johansen og etterlyser vilje til reformer. Ap-sekretæren nevner spesielt såkalte langturnuser som eksempel på hva han tenker på. Han mener at Ap og LO må våge å stille spørsmål ved om slike turnuser i noen tilfeller kan være velegnet. Han viser til gode erfaringer med et forsøksprosjekt i Bergen.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Vi må alltid være på brukernes og kvalitetens side. Det er bolverket vårt mot privatisering, sa han med klar pekefinger til fagbevegelsen. Johansen innrømmet at langturnuser selvsagt kan være belastende for den enkelte arbeidstaker, men la til at det også kan være en fordel i noen situasjoner. Han mener imidlertid at det ikke er godt nok å vise til at nesten alle dispensasjoner i forhold til arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven blir innvilget.

Johansen kunne tørt fortelle at Arbeiderpartiets oppslutning blant LOs medlemmer sank fra 55 prosent i 2009 til 46 prosent ved høstens stortingsvalg. Samtidig er det et faktum at arbeidslivsspørsmål dessverre ikke sto sentralt i høstens valgkamp. Resultatet ble også et klart borgerlig flertall på Stortinget. Nå gjelder det å gjøre det beste ut av situasjonen og samtidig berede grunnen for at de rødgrønne igjen kan ta over makta ved neste korsvei.

Høyre/Frp-regjeringen lover å myke opp arbeidsmiljøloven. Oppmyking høres fint ut, men det er snarere snakk om liberalisering. Regjeringen har ennå ikke konkretisert hva den vil gjøre, men det er god grunn til å frykte at arbeidstakernes vern blir svekket. Arbeidsgiverne vil da komme best ut.

Regjeringen lover videre at det skal bli lettere å ansette folk midlertidig. Begrunnelsen er at det vil senke terskelen for å komme inn i arbeidslivet. Problemet er bare at det ikke finnes belegg for at flere midlertidige jobber fører til økt arbeidsstyrke samlet sett. Tall fra OECD viser klart at det ikke er noen slik sammenheng i land med flere midlertidige jobber.

På begge disse områdene har altså fagbevegelsen gode argumenter for å gå i rette med Høyre/Frp-regjeringen. Argumentene vil likevel stå enda bedre dersom det også er vilje til å innrømme at ikke alt ved arbeidsmiljøloven er perfekt.

Raymond Johansen skal ha ros for at han tør si ifra der andre tier. Han hevder at markedet vil overta dersom fagbevegelsen ikke er villig til å kjempe fram viktige reformer innen arbeidslivet. Det er et godt poeng, som ledelsen i LO bør ta inn over seg. Fagbevegelsen må sørge for å komme på offensiven. Da er det lettest å vinne fram

Ikke til å forstå

Få timer etter Dagbladets oppslag punkterte etterretningssjef Kjell Grandhagen historien fullstendig. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Dagbladet dummet seg kraftig ut med sine påståtte avsløringer om massiv amerikansk overvåking av telefontrafikk i Norge.

Les mer…

Mindre byråkrati

_Høyre-statsråd Jan Tore Sanner ble tatt imot av LO Stats Eivind Gran på kartellkonferansen på Gol tirsdag. Foto: Bjørn Erik Dahl, ANB

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) inviterer fagbevegelsen til samarbeid for å forenkle, forbedre og fornye offentlig sektor.

– Jeg vil understreke at denne regjeringens plan ikke er å legge ned, slå sammen og be folk løpe fortere. Oppgavene blir større og ikke mindre. Derfor trengs det mindre byråkrati, sier Sanner til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). Tirsdag luftet Sanner sine tanker på kartellkonferansen i regi av LO Stat.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Jan Tore Sanner er spesielt opptatt av å fakke tidstyver slik at de ansatte får bedre tid til å utføre oppgavene raskere og bedre for forbrukerne. I tillegg varsler ministeren et taktskifte for digitalisering og satsing på IKT i offentlig sektor.

Også den forrige regjeringen sa den ville forenkle og redusere unødvendig byråkrati, men det ble for det meste fagre løfter. Spørsmålet er om den nye regjeringen klarer å omsette ord til handling. Den nye moderniseringsministeren skal likevel ha ros for måten han angriper utfordringene på.

Oppskriften til Sanner er å satse på færre og tydeligere målkrav i staten. Fra 2004 til 2012 er antall målsettinger per statlig virksomhet mer enn fordoblet, men forvaltningen har ifølge Sanner ikke blitt dobbelt så god. Ministeren mener løsningen er å gi statens ledere større frihet til å avgjøre hvordan de skal gjennomføre tiltak.

Sanner mener at myndighetene utarbeider for mange rundskriv og forskrifter. Det brukes også for mye tid på møter og for lite tid på dem som systemet er til for. Ofte er det slik at alt nytt kommer på toppen av det gamle.

– Etter at pressen har satt noe på dagsorden, hopper politikerne på og vil gjøre noe med det også, innrømmer Sanner. Politikere flest må gå i seg selv, for her har de alle svin på skogen. Årsaken til at det kommer statlige forordninger på stadig flere områder ligger i en misforstått tro på at likhet kan vedtas i Oslo. Sentrale politikere har også vanskelig for å innrømme at vettet er likt fordelt i landet.

Lokalpolitikere som har skoen på, vet som regel best hvordan lokale utfordringer bør løses. Derfor møter Sanner seg selv litt i døra når han skryter av å ha overprøvd det lokale skjønnet i en sak mot en grisebonde som vil ha større fjøs. Kommunen og fylkesmannen sa nemlig nei, og hadde sikkert gode grunner for det.

Selv om Sanner nå kommer med en utstrakt hånd til fagbevegelsen, må vi ikke glemme at regjeringen også legger opp til konfrontasjoner. Det er nok å nevne oppmyking av arbeidsmiljøloven og åpning for flere midlertidig ansatte. Regjeringen kan også vente motstand mot å slippe private aktører til på en rekke nye felter og gi store skattelettelser som i sin tur vil gi mindre inntekter til fellesskapet.

Men i jakten på tidstyvene bør Jan Tore Sanner ha en alliert. Fagbevegelsen må ikke gå i skyttergravene.

Tenke nye røde tanker

Milliardæren Trond Mohn hjelper sosialdemokratiet med å tenke nye tanker. Foto: Arne Ristesund, BA/ANB

Det jobbes med å etablere en sosialdemokratisk tankesmie som skal ta opp kampen mot den konservative Civita. LO, Fagforbundet og næringslivstoppen Trond Mohn er blant de økonomiske bidragsyterne.

– Jeg er et reflekterende og tenkende menneske, og ser selvfølgelig viktigheten av en sosialdemokratisk tenketank som favner videre enn de andre tenketankene vi har på venstresiden, sier Trond Mohn til Dagsavisen. Han håper at den nye tenketanken, eller tankesmien om man vil, kan sette dagsorden og få opp den politiske interessen i Norge.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I kjølvannet av høstens borgerlige valgseier er det på høy tid at fagbevegelsen og partiene på venstresiden går i seg selv for å tenke nye tanker fram mot stortingsvalget i 2017. Det er allerede lovende takter fra ledende hold på venstresiden.

Etter valgnederlaget sa Ap-leder Jens Stoltenberg at Ap skal være et parti for fornyelse, og han slo fast at sosialdemokratiets mål aldri har vært å bevare alt som i dag. Men det var lite selvkritikk å spore fra Stoltenberg. På tampen av andre periode ble nok de rødgrønne for opptatt av å forsvare det bestående. Det var få fornyingsprosjekter å spore.

– Alle er for framskritt, men de færreste jubler over endringer, sier LO-leder Gerd Kristiansen. Hun hevder at mennesket er et konservativt vesen og finner trygghet i at ting er som de er. Hun viser til at mange bevegelser har gått til grunne av den grunn. LO-lederen advarer mot å gå i den fella at metoder som har lyktes i en periode blir spikret fast og hindrer nødvendig nytenkning og forandring.

Fagforbundets nyvalgte leder, Mette Nord, sier at når Civita tegner et bilde av velferdsstaten som et åk, vil hun få fram at det handler om sikkerhet og garanti for innbyggernes velferd. Dette er et godt poeng, men Nord må likevel passe seg for å gå i den fella som LO-lederen advarer mot.

Sosialdemokratiet, fagbevegelsen og den politiske venstresiden er på sitt beste når disse kreftene kan stå i spissen for fornyelse av offentlig sektor og være kritisk til velferdsordninger som kanskje har gått ut på dato. Dette er den beste medisin mot privatisering og svekkelse av fellesskapsløsninger. Denne ukas kartellkonferanse i regi av LO-Stat bør ta utfordringen med dette som utgangspunkt.

Det er positivt dersom Civita kan få en kraftfull motpol på definisjonsmakten i den offentlige debatten. Vi må ikke glemme at Civita-leder Kristin Clemet har lagt viktige premisser for den borgerlige samlingen som nå gir ryggdekning for regjeringen til Erna Solberg.

Det har skjedd i en tid hvor det paradoksalt nok er et bredt flertall blant velgerne for en grunnleggende fellesskapstanke. Det er heldigvis bare et fåtall som mener at vi enkeltvis skal være vår egen lykkes smed. Vi trenger en ny tankesmie.

Borgerlig budsjett

Fornøyde budsjettkamerater: Trine Skei Grande (V), Knut Arild Hareide (KrF), Harald Tom Nesvik (Frp) og Nikolai Astrup (H). Foto: Terje Pedersen, ANB

Landet er i ferd med å få et nytt statsbudsjett for 2014. Fredag ble regjeringspartiene enige med KrF og Venstre om et budsjettforlik. Her ble det flyttet på 2,2 milliarder kroner i forhold til Solberg-regjeringens justerte opplegg, som igjen hadde tatt utgangspunkt i Stoltenberg-regjeringens opprinnelige budsjett.

– Et godt budsjett har blitt enda bedre, sa Høyres Nikolai Astrup triumferende da budsjettforliket ble presentert. KrF og Venstre kunne på sin side glede seg over at det hadde blitt mer penger til jernbane, til bistand og resurskrevende brukere i kommunene, for å nevne noe.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

KrF er ekstra godt fornøyd med å ha klart å beholde skatteklasse to, men må godta et effekten blir redusert. Venstre kan på sin side glede seg over mer grønne avgifter, i form av dyrere strøm og fyringsolje. Disse avgiftene smerter i Fremskrittspartiet, men her har det altså vært snakk om å gi og ta.

Høyre og Fremskrittspartiet kan smykke seg med at skattelettelsene ellers blir som foreslått. Det gjelder framfor alt det faktum at arveavgiften forsvinner helt fra 1. januar. KrFs Hans Olav Syversen antydet nemlig at arveavgiften kanskje måtte fjernes gradvis for å kunne finansiere KrFs hjertesaker.

Fra vår side er det gledelig å registrere at CO2-kompensasjonen overfor industrien likevel blir som opprinnelig foreslått og at det ikke blir innstramming i permisjonsreglene for fiskeindustrien. Disse opprinnelige kuttene fra Solberg-regjeringen kunne fått dramatiske konsekvenser.

Det er også skummelt at de borgerlige bruker fire oljemilliarder mer enn det den forrige regjeringen la opp til. Begrunnelsen er at oljefondet øker raskere enn tidligere antatt. Nå er ikke fire milliarder kroner mye, men det sender et feil signal når skattelettelser må tas fra framtidige generasjoner. Denne gangen ble de borgerlige partiene reddet av flaks, neste gang må de vise evne til å kutte for å finne plass til nye skattelettelser. Da kommer baksiden av medaljen til syne.

Vi blir ekstra urolige hvis det medfører riktighet, slik Dagbladet lørdag kunne fortelle, at regjeringspartiene var villige til å bruke mer oljepenger for å løse budsjettflokene. Dette lover ikke godt for de nye budsjettrundene som kan ventes neste år. Økt oljepengebruk

Men den viktigste innvendingen mot det endelige budsjettet er at det svekker vekstevnen i økonomien. Det å beholde skatteklasse to og øke kontantstøtten for ettåringer bidrar til å holde kvinner, og da i stor grad innvandrerkvinner, hjemme ved kjøkkenbenken. Det er heller ikke god likestillingspolitikk. Vi merker oss at det ikke ble verken ble funnet plass til to barnehageopptak i året eller elleve måneders studiestøtte.

KrF og Venstre har sørget for plusser og minuser i regnestykket. I sum forblir likevel et dårlig budsjett dårlig.

Slutt nå, Sverige!

Kjære svensker. I Norge vet vi hva Fremskrittspartiet er og ikke er. La oss få slite med det på egen hånd. Foto: Helge Rønning Birkelund, ANB

Det er ikke vanskelig å avvise de hatske utfallene mot Norge fra svensk hold. Til det er de for usaklige, kunnskapsløse og fordomsfulle.

Les mer…

Lager små hull

Arbeidsminister Robert Eriksson og resten av regjeringen har begynt å lage små hull i arbeidslivets sikkerhetsnett ved å endre regler og tiltak. Foto: Terje Pedersen, ANB.

Solberg-regjeringen har fremmet flere forslag til endringer i de rødgrønnes statsbudsjett som vil ramme både arbeidstakere og bedrifter i Norge.

Les mer…

Sandbergs svingslag

Per Sandberg kommer med klar pekefinger i boka «Mot min vilje». Foto: Terje Pedersen, ANB

Frp-nestleder og stortingsrepresentant Per Sandberg tar et kraftig oppgjør med partikolleger og partikultur i boka «Mot min vilje». Han kommer med klar tale i et forsøk på å gi sin oppklaring på et langt politisk liv.

Om det er Frp-toppens politiske testamente, gjenstår å se. Sandberg takket nei til å bli statsråd i Høyre/Frp-regjeringen, og han trapper ned sitt rikspolitiske engasjement ved å varsle avgang som nestleder på partiets landsmøte til våren. Men Sandberg utelukker ikke et comeback. Per Sandberg har begrunnet sin nedtrapping med at han har mistet noe av gleden ved å drive politikk. Hensynet til kone og barn på Senja har også spilt inn.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Tidspunktet for utgivelsen av boka og den politiske nedtrappingen er litt spesiell. Velgerne i Sør-Trøndelag som ga ham tillit ved valget, må føle seg skuffet og lurt over at han velger en tilbaketrukket plass i utenrikskomiteen. På den annen side har Sandberg tenkt på partiets beste ved å presentere boka nesten fire år før neste stortingsvalg. Mye kan være glemt og annerledes ved neste korsvei.

I boka slår Sandberg til alle kanter. Verst går det ut over stortingsrepresentant Øyvind Korsberg fra Troms. Sandberg mener også at Siv Jensen og partiet i dag er for opptatt av konsensus og enighet. Samtidig har han 100 prosent tillit til partilederen.

Hovedbudskapet til Sandberg går på at partiet har forandret seg. «Før var vi partiet for mannen i gata. Partiet som kjempet for dem som trengte oss, vi var klare i budskapet vårt. Men rollen som ombudsmann eller -kvinne har forvitret de siste årene», skriver han i boka.

Sandberg mener det var feil å fjerne den frittalende Per-Willy Amundsen som partiets talsmann for asyl- og innvandringspolitikken. Han hevder at Frp dermed har blitt for utydelig og snilt på dette viktig saksfeltet. Paradoksalt nok sitter Amundsen nå som statssekretær i Kommunaldepartementet.

På den annen side beklager Sandberg seg over at han ikke fikk god nok ryggdekning til å modernisere partiets politikk. Han har nemlig vært leder av programkomiteen i en årrekke og har dermed vært arkitekten for linjen som har ført Frp i regjering. Disse to momentene drar i ulik retning og gjør det vanskelig å forstå hvor Sandberg egentlig vil.

Boka kan bidra til å vitalisere Fremskrittspartiet som politisk verksted. Men den kan også gi Frp større fallhøyde etter hvert som partiet må inngå stadig flere kompromisser i regjering. Dobbeltkommunikasjon er en vanskelig sport i politikken.

Per Sandberg omtaler partikolleger som brønnpissere. Mange vil nok innvende at Sandberg også bidrar med noen dråper i den samme brønnen. Han pisser i hvert fall i motvind. Det kan ofte by på en ubehagelig overraskelse.

Pappa- og mannaperm

Høyres Julie Brotkorb vil gi småbarnsfamilier større muligheter til selv å velge hvordan foreldrepermisjonen skal fordeles. Foto: Terje Pedersen, ANB

Høyre/Frp-regjeringen kutter pappakvoten fra 14 til ti uker for barn født etter 1. juli neste år. Også mammakvoten reduseres like mye, men den totale lengden på foreldrepermisjonen beholdes. Dermed blir det økt frihet for uttak av slik permisjon.

Dette kan høres besnærende ut. Haken med forslaget er imidlertid at det i praksis blir mer permisjon til kvinner og mindre på menn. Pappapermisjonen er et eksempel på at det fortsatt gjenstår mye før likestillingen mellom kvinner og menn er i mål. Det trengs fortsatt kvotering og mildt press på noen områder i samfunnet. Erfaringene fra Danmark viser at det går feil vei når pappakvoten kuttes.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Men det mest interessante er at regjeringen avslører seg selv. Staten sparer nemlig penger på kuttet, siden det forutsettes at kvinner tar ut det meste av den frie permisjonstiden. «Det legges da til grunn at deler av den permisjonen som uten regelendringen ville blitt tatt ut av fedre i 2014, nå vil bli tatt ut av mor», heter det i Solberg-regjeringens justerte 2014-budsjett.

Besparelsen kommer som en følge av at kvinner i snitt tjener mindre enn menn. Staten sparer riktignok bare beskjedne 35 millioner kroner i 2014, men etter noen år vil full effekt bli på mellom 130 og 160 millioner kroner. Høyres kvinnepolitiske leder, Julie Brotkorb, vil ikke være med på at regjeringens egen beskrivelse i statsbudsjettet er et argument mot å kutte i pappakvoten. Hun svarer at det er regjeringens ønske at mer i samfunnet skal baseres på tillit til at individene selv vet best hvordan de ønsker å organisere sine liv.

– Derfor gir vi nå familiene anledning til å styre over en større del av permisjonstiden, sier Brotkorb til Aftenposten. Hun skylder på at tallene er hentet fra Finansdepartementets utregninger, som ifølge Brotkorb «tar utgangspunkt i historiske regnestykker». Det hører også med til historien at Brotkorb er statssekretær ved statsminister Erna Solbergs side. Veien til Finansdepartementet kan da ikke være så lang, og det er vel tross alt Solberg som er sjefen.

Høyre og Fremskrittspartiet gikk til valg på å fjerne pappakvoten. Dette forslaget klarte heldigvis KrF og Venstre å stoppe. Det ble bare en reduksjon i stedet. Men det er likevel et kutt i feil retning. Resultatet blir dårlig for likestillingen, dårlig for barna og dårlig for kvinners stilling i arbeidslivet.

Brotkorb klamrer seg til regjeringens forslag om å fjerne skatteklasse to. Det er et godt tiltak som gjør det mindre lønnsomt for kvinner å være hjemme ved kjøkkenbenken. Spesielt virkningsfullt er det også overfor mange innvandrerkvinner. Problemet er bare at KrF krever å få beholde skatteklasse to i de pågående budsjettforhandlingene. Vi får be til høyere makter om at KrF ikke blir bønnhørt.

Lukkede asylmottak

Regjeringen vil etablere flere såkalte lukkede asylmottak. Foto: Romerikes Blad/ANB

Oslos politimester Hans Sverre Sjøvold mener det er på tide med flere lukkede asylmottak. Begrunnelsen er at det brukes store ressurser på å ta asylsøkere for salg av narkotika og annen kriminalitet. Ofte blir samme person tatt flere ganger.

– Jeg har ikke noen særlig respekt for dem som kommer hit for å begå kriminalitet og misbruke asylinstituttet, sier Sjøvold til NRK. Han viser til at det som oftest bare ender med bot, og at de kriminelle asylsøkerne så slippes fri.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Hans Sverre Sjøvold har et godt poeng, og dette er utfordring som også den nye regjeringen fortjenestefullt har tatt tak i. Men det blir både feil og forvirrende å snakke om lukkede asylmottak som fellesbegrep. Fremskrittspartiets argumentasjon blir for lettvint.

Norge skal nemlig ikke ha lukkede asylmottak for alle asylsøkere. Det er også viktig å minne om alminnelige rettsprinsipper og internasjonale avtaler. Regelen i bunnen må være at ingen skal sperres inne på fengselsliknende områder uten etter lov og dom.

Vi må ha klart for oss at Norge allerede har en lovhjemlet ordning med lukket mottak på Trandum ved Gardermoen. Men dette er ikke godt nok. Kapasiteten er for dårlig, og det trengs ulike typer ordninger som er tilpasset forskjellige behov.

Regjeringspartiene har en bred avtale med KrF og Venstre om asyl- og innvandringspolitikk. Her er det både plusser og minuser. På den ene siden er det generelle innstramminger mens det på den andre sider er en viss liberalisering overfor såkalte asylbarn.

Det mest kritikkverdige er imidlertid at de borgerlige partiene er enige om «å prioritere kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering». Gjennom en slik gradering settes nasjonal egeninteresse foran behovet hos de flyktningene som trenger mest hjelp.

Men de borgerlige partiene skal ha ros for vilje til å differensiere mellom lukkede mottak og mer åpne mottak i tråd med ønsker og planer fra Utlendingsdirektoratet. Ordet mottak bør imidlertid ikke brukes overfor de, som skal sendes ut av landet. Derfor er det nå positivt at regjeringen vil skille mellom «integreringsmottak» for dem som venter på å få tildelt bostedskommune og «retursenter» for personer med endelig avslag.

Retursentrene kan med fordel være lukkede for manges vedkommende. Men det viktigste grepet for å følge opp ønsket fra Oslos politimester, er å opprette en slags hurtigfil med ekstra rask saksbehandling og enda raskere uttransportering for asylsøkere som har blitt tatt for kriminelle handlinger som eksempelvis narkotikasalg.

På den annen side må vi slå fast at det slett ikke er kriminelt å søke asyl. Det er snarere et tegn på medmenneskelighet at Norge tar imot flyktninger og asylsøkere som har et beskyttelsesbehov. Men de som ikke har det, skal raskt ut. Helst gjennom en hurtigfil.

Dårlig idé om EØS

EØS-avtalen sikrer vår tilknytning til andre europeiske land og gir markedsadgang for norske varer og tjenester.

Organisasjonen Nei til EU vedtok på sitt landsmøte denne helga å gå inn for å holde folkeavstemning om EØS-avtalen. Det er både en urealistisk målsetting og en dårlig idé. Blant partiene på Stortinget, som må avgjøre et forslag om folkeavstemning, er det små muligheter til å få flertall.

Les mer…

Små skritt i ny retning

Det var finansminister Siv Jensens dag i Stortinget fredag. Foto: Vidar Ruud, ANB

Finansminister Siv Jensen (Frp) la fredag fram Høyre/Frp-regjeringens forslag til justering av statsbudsjettet for 2014. Hun brukte vekst og verdiskapning som stikkord på hva den nye regjeringen ønsker å oppnå. Skattelettelser og enda mer penger til samferdsel er to av virkemidlene.

Den nye regjeringen har litt flaks siden oljefondet nå øker raskere enn det som ble anslått under den forrige. Dermed har Siv Jensen «fått» fire milliarder kroner mer å rutte med enn det de rødgrønne la til grunn tidligere i høst. Regjeringen bruker 2,9 prosent av oljefondet. Det er den samme prosenten som Stoltenberg-regjeringen. Finansministeren skal tross alt ha ros for at hun holder seg til denne krittstreken, men strengt tatt burde hun også ha spart de fire milliardene. Det er ikke noe som tilsier at situasjonen nå er annerledes enn den var for en måned siden.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Regjeringen innfrir en del av det som ble lovet i valgkampen. Det blir mer penger til veier, skole og politi. Og skattene settes altså ned. Så langt er det flaksen som har sørget for balanse i budsjettet. Men det blir også foretatt kutt som både smerter og gir en ny politikk. I en tid med svakt økende arbeidsløshet er det galt å kutte i arbeidsmarkedstiltakene. Det er også skuffende at regjeringen bare er villig til å ta imot 500 kvoteflyktninger fra Syria, halvparten av det antallet som de rødgrønne la opp til rett etter valget.

Høyre/Frp-regjeringen har inngått en samarbeidsavtale med Venstre og KrF. Disse to støttepartiene er derfor nærmest dømt til å bli enige med regjeringspartiene om statsbudsjettet for 2014. Men det vil likevel bli en tøff dragkamp om budsjettet på Stortinget de neste to ukene.

Siv Jensen var tydelig fornøyd da hun kunne fortelle at arveavgiften fjernes fra nyttår. Men hun må ikke ta seieren for gitt. KrFs Hans Olav Syversen signaliserer nemlig at regjeringen må være innstilt på å diskutere en gradvis avvikling av arveavgiften. KrF vil nemlig sette mye inn på å beholde skatteklasse to for ektepar, og det koster en milliard kroner. Venstres Terje Breivik er på sin side skuffet over at forslaget om å innføre 11 måneders studiestøtte nå er fjernet fra budsjettet.

Regjeringen foreslår i realiteten skattelettelser på åtte milliarder kroner, men det er bare 4,8 av disse som må utgiftsføres på neste års statsbudsjett. I god Margaret Thatcher-stil snakker Siv Jensen nå om dynamiske virkninger av skattelettelser. Vi ser derfor med interesse fram til hva som kan komme i 2015-budsjettet når regjeringen for alvor får satt eget preg på politikken. Det er tross alt begrenset hva som kan gjøres av endringer på tre uker.

Men Siv Jensen har likevel klart å sette det hun kaller fotavtrykk. Små skritt i ny retning. Sporene skremmer allerede.

Midlertidige ansettelser

Sjeføkonom Stein Reegård i LO argumenterer mot å gjøre det lettere å ansette folk i midlertidige jobber. Foto: Terje Pedersen, ANB

Høyre/Frp-regjeringen vil utvide adgangen til bruk av midlertidige ansettelser. Målet er at reglene for privat sektor skal bli mer like reglene i staten.

– Problemet er at det ikke finnes nok midlertidige stillinger som man kan prøve seg på i arbeidslivet, sier arbeidsminister Robert Eriksson (Frp). Han vil gjøre terskelen lavere for å komme inn i arbeidslivet.

Ved første øyekast kan dette virke besnærende, men realiteten er mer komplisert. I hvert fall hvis vi låner øre til LOs sjeføkonom Stein Reegård, og det bør vi. Poenget til Reegård er nemlig at sysselsettingen ikke øker i land hvor det er utstrakt bruk av midlertidige jobber. Det viser ferske analyser fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utikling (OECD). En omfattende studie av ni europeiske land forteller oss at når muligheten for å ansette midlertidig øker, så reduseres antallet faste stillinger. Samlet sysselsetting blir altså ikke påvirket.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Midlertidige ansettelser gjør at den enkelte kommer lettere i jobb, men også faller lettere ut av den uten å ønske det, forklarer Reegård. Da går regnestykket i null. Regjeringens og arbeidsgivernes begrunnelse holder altså ikke. Argumentene mot å åpne for flere midlertidige jobber er flere enn argumentene for. Arbeidsgiverne kan riktignok få større fleksibilitet og redusert risiko for å ansette «feil» folk i faste jobber. På den annen side kan produktiviteten falle, siden det ofte vil bli investert mindre rundt en midlertidig jobb. Det tyngste argumentet mot midlertidige jobber er imidlertid svekket trygghet og det faktum at det er vanskelig å få lån til bolig.

OECDs anbefaling for å øke sysselsettingen blant ungdom er å satse på et balansert oppsigelsesvern for både faste og midlertidige jobber, og en rimelig lang prøvetid. Dette er et råd som langt på vei støtter opp om dagens situasjon på det norske arbeidsmarkedet. I Norge ligger oppsigelsesvernet for fast ansatte omtrent på snittet for OECD-landene, mens vernet for midlertidig ansatte ligger i det øvre sjiktet. Sverige ligger nær bunnen når det gjelder vernet for midlertidig ansatte.

Det skal bli interessant å få begrunnelsene som kommer til å bli brukt når arbeidslivets parter skal gå grundigere inn i dette temaet. En så godt som samlet fagbevegelse sier klart nei til å åpne for flere midlertidig ansatte i privat sektor. Det er ikke noe argument at regelverket i offentlig sektor er mer liberalt på dette området. Regjeringen bør snarere stramme inn her og rydde opp i eget hus.

I Norge er drøyt åtte prosent av jobbene midlertidige, mens andelen i Sverige over 16 prosent. På andre siden av Kjølen er det samtidig vanskeligere å gå fra midlertidig til fast jobb enn i Norge. Vi bør lære av svenskenes feil.

Drap og asyl

Tre uskyldige og tilfeldige ofre ble brutalt knivdrept i Årdal kommune denne uka. Hva slags debatt må vi ta nå, og hva bør vente? Foto: Hanne Stedje, Sogn Avis/ANB

De tragiske knivdrapene på Valdresekspressen er en alvorlig kriminalsak som må behandles deretter. Ugjerningene skal etterforskes og gjerningsmannen må stilles til ansvar for sine handlinger.

Les mer…

Kull, klima og moral

Energikraftverket i Longyearbyen fyres med kull fra gruven som er i drift på Svalbard. Foto: Kjell Werner, ANB

Arbeiderpartiet krever nå at oljefondet trekker seg ut på eiersiden av alle kullselskaper. Det er en djerv tanke, men slett ikke uproblematisk.

Arbeiderpartiets nye finanspolitiske talsmann, Jonas Gahr Støre, mener det har stor signaleffekt hva oljefondet gjør. Fondet har tidligere trukket seg ut av tobakk og produksjon av palmeolje.

– Nå bør vi få en grundig vurdering av hvordan dette kan skje med kull, sier Jonas Gahr Støre. Han viser til et møte mellom Barack Obama og de nordiske statsministrene i begynnelsen av september. Her var det enighet om at landene ikke bør investere i kullkraft i utlandet. Dette skjedde altså på tampen av Jens Stoltenbergs karriere som statsminister.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er god grunn til å spørre hvorfor Arbeiderpartiets forslag kommer først nå, og ikke ble fremmet i løpet av de åtte årene med regjeringsmakt. Fremskrittspartiets Gjermund Hagesæter karakteriserer det som symbolpolitikk. Han poengterer helt riktig at Norge er avhengig av import av strøm i år med lite nedbør, og kullkraft er da ofte en del av denne importen.

Det norske oljefondet, som formelt heter Statens pensjonsfond utland, har i dag en markedsverdi på over 4.800 milliarder kroner. Fondet ble etablert for å gi langsiktig og god avkastning på oljeformuen. Midlene skal utelukkende investeres i utlandet, for på den måten å hindre at fastlandsøkonomien blir overopphetet. Fondet skal bare eie småposter og er derfor nå inne i 8.000 ulike selskaper.

Politikerne har i tillegg vedtatt av de bare skal bruke om lag fire prosent avkastning av oljefondet i et såkalt normalår. Det skal kunne brukes mer oljepenger i dårlige tider. Motstykket er at politikerne må holde igjen i gode tider.

De etiske retningslinjene for oljefondet gir klar pekepinn på hvilke selskaper som det ikke skal kunne investeres i. Grove brudd på menneskerettigheter og individers rettigheter i krig pluss alvorlig miljøskade er blant kriteriene for å bli utelukket som investeringsmål.

Oljefondet opptrer altså bare som en liten aktør i hvert selskap. Mulighetene for påvirkning av selskapenes drift er derfor i realiteten ikke til stede. Her ligger også styrken til fondet. Derfor bør politikerne generelt være forsiktige med å sette altfor mange bransjer på svartelista. Klimatrusselen må i stedet løses på det internasjonale planet og gjennom globale karbonavgifter som så blir styrende for nasjonale klimatiltak.

Kull er åpenbart i særklasse den verste enkeltkilden til klimaendringer. Spørsmålet er bare om det blir produsert mindre kullkraft i verden dersom det norske oljefondet trekker seg ut på eiersiden. Neppe.

En signaleffekt vil det utvilsomt ha, men veien til symbolpolitikk er kort. Dobbeltmoral blir det i hvert fall når Norge fortsetter å utvinne kullkraft på Svalbard.

Flyktninger til besvær

Justisminister Anders Anundsen (Frp) må snakke med Venstre og KrF før han kan utdype regjeringens asyl- og flyktningepolitikk. Foto: Terje Pedersen, ANB

Regjeringen vil «prioritere kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering». Det slås grundig fast i samarbeidsavtalen mellom Venstre, KrF og regjeringen. Men hva dette betyr i praksis, må vi vente noen dager med å få svar på. Regjeringen må først få hjelp av Venstre og KrF til å tolke egen politikk.

– Hvis dette betyr at man skal lete rundt i flyktningeleirene etter de flyktningene som har best ressurser, for eksempel de som kan engelsk eller har ingeniørutdanning, så er det et brudd med de prinsippene Norge har lagt til grunn i flyktningepolitikken til nå, sier Ap-nestleder Helga Pedersen. Hun peker på at Norge tradisjonelt har tatt i mot de kvoteflytningene som trenger det mest.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Asyl- og flyktningepolitikken består i hovedsak av to elementer. Det ene er asylinstituttet, som innebærer at enhver kan søke asyl. Det andre er såkalte kvoteflyktninger som allerede er anerkjent av FNs høykommissær for flyktninger. Norge har de siste årene tatt imot 1.200 kvoteflyktninger. I tillegg gikk Stoltenberg-regjeringen rett etter valget inn for å ta i mot 1.000 ekstra kvoteflytninger fra Syria, men Høyre/Frp-regjeringen har ennå ikke tatt stilling til spørsmålet.

Den nye borgerlige regjeringen foreslår flere innstramminger i asyl- og innvandringspolitikken, men i avtalen med Venstre og KrF inngår det også noen punkter som går i liberal retning. Det siste gjelder spesielt ordninger som sikrer sterkere vektlegging av barns situasjon. Arbeidet med å styrke integreringen bør uansett forsterkes. Her har regjeringen gått inn for virkningsfulle tiltak. Mye av den generelle innstrammingen går også i riktig retning.

Men nå er det altså setningen om å prioritere flyktninger med størst sjanse til integrering som er til besvær. Ved første øyekast synes denne å være krystallklar. Regjeringen vil «plukke» kvoteflytninger på øverste hylle. Regjeringen er i fulle rett til å prioritere slik, og vi er dessverre i dårlig selskap med andre land. Men rett er en ting. Moral er noe annet.

Den omstridte setningen har et bredere politisk bakteppe. Det skal bli interessant å se hvor mange liknende saker som vil oppstå, etter hvert som regjeringen må sjekke ut stadig flere punkter i samarbeidsavtalen med KrF og Venstre. Regjeringen har gjort det usedvanlig vanskelig for seg selv når den ikke umiddelbart kan slå tilbake mot angrep fra den egentlige opposisjonen, men først må bruke et par dager å avkare med samarbeidspartiene.

Så tilbake til den omstride setningen: KrF og Venstre vil sikkert bruke anledningen til å moderere dette punktet. Problemet er imidlertid at setningen kom inn i avtalen. Norge burde holde fast på at flyktningene som har størst beskyttelsesbehov får stå først i køen. Nasjonal egeninteresse må komme i andre rekke.