Moderne og effektiv avisdrift handler om å ha tilgang til innhold og tjenester fra samarbeidspartnere for å frigjøre ressurser til å lage det lokale innholdet som skal særprege denne avisa.

Forholdet mellom norske lokalaviser og leserne er tett og godt. De som lager dem har god grunn til både å være stolte og ydmyke over å ha fått en slik rolle. Den medfører et stort ansvar. Og den forplikter. Folk vil ha lokalavisa fordi den inneholder godt og relevant innhold om det som skjer i lokalsamfunnet og annonser fra det lokale næringslivet. Lokalavisa er unik, men absolutt ikke enerådende.

SVs Heikki Holmås vil ha polutsalg i alle landets kommuner. Foto: Kjell Werner, ANB

Stortingsrepresentant Heikki Holmås (SV) vil ha polbutikker i alle landets kommuner. Det er et godt forslag som Vinmonopolet og helseministeren bør vurdere nærmere.

– Et slikt tilbud vil koste oss 50 øre ekstra for hver vinflaske, sier Holmås til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). I dag er det 109 av landets 430 kommuner som mangler polutsalg. Vinmonopolet har 273 butikker rundt omkring i landet. 87 prosent av innbyggerne her i landet bor i en kommune med pol eller har mindre enn 30 kilometer reiseavstand til et polutsalg. Siden årtusenskiftet har Vinmonopolet etablert elleve butikker i året.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Men det er altså over 100 kommuner som ikke har polutsalg. Holmås mener at disse kommunene bør få et slikt tilbud, dersom de ønsker det. Vinmonopolet har foretatt en utredning som viser at det vil koste rundt 25 millioner kroner å tilby vin og brennevin i 80 nye kommuner. Vinmonopolet går til sammenlikning med 40 millioner kroner i overskudd.

I utredningen konkluderes det også med at de alkoholpolitiske effektene av et økt tilbud vil være marginale og ikke tungtveiende nok for å tale mot en slik etablering. Vinmonopolets salgsvolum vil bare øke med 2,5 prosent. Erfaringene viser at økt nærhet til en polbutikk reduserer omfanget av det som går under merkelappen uregistrert alkohol, altså taxfreesalg, grensehandel, smuglervare og hjemmebrent.

Det kan selvsagt diskuteres om alkohol har blitt for lett tilgjengelig i Norge, men det blir en annen diskusjon når vi legger til grunn at det er mange polbutikker i våre største byer. Det hører med til historien at det går an å bestille polvarer og få flaskene utlevert gjennom postkontorer, landpostbud og ordningen med «post i butikk». Men det blir naturlig nok ikke det samme som å kunne handle i et polutsalg.

Det er slett ikke sikkert at det er behov for pol i alle landets kommuner, men reiseavstanden må bli kortere på en rekke steder. Det er for eksempel uholdbart at innbyggerne i Gamvik i Finnmark må reise 24 mil til Lakselv for å skaffe seg vin eller brennevin. Innbyggerne i Oslo ville ikke funnet seg i å måtte reise til Geilo for å kjøpe polvarer. Da hadde det blitt opprør i hovedstaden.

Vinmonopolet har gjennomført en prøveordning med filialbutikker. Erfaringene er gode, men i evalueringen konkluderes det med at butikkene ikke bør bli for små. Derfor bør det også vurderes å etablere flere såkalte minipol. I dag er det en slik ordning i Namsskogan, etter initiativ fra SVs Inge Ryan.

Det vil være god distriktspolitikk å ha polbutikker i så godt som alle landets kommuner. Det vil også være god alkoholpolitikk, for det vil øke tilliten til monopolets rolle. 50 øre i ekstra kostnad for hver vinflaske vil være en god og billig investering i så måte. Det er snakk om å vise solidaritet i praksis.

Etter dagens regler må LO-leder Roar Flåthen (61) gå av på LO-kongressen i 2013. NHO-sjef John G. Bernander (54) kan bli pensjonist når han fyller 62 år. Foto. Terje Pedersen, ANB

LO-leder Roar Flåthen (61) skal i utgangspunktet gå av på LO-kongressen i 2013, men nå kan det bli åpning for at han fortsetter i fire år ekstra. Lederen i Handel og Kontor, Sture Arntzen, foreslår nemlig å endre på regelverket som innebærer 60 år som aldersgrense for valg til LOs ledelse.

– Når alle andre må tilpasse seg levealdersjusteringene og det forentes at alle skal jobbe lenger, blir det feil at man har en aldersgrense på 60 år for ledere i LO, sier Sture Arntzen til VG. Han hevder å legge til grunn en prinsipiell holdning som ikke er personavhengig, men innrømmer samtidig at en endring av regelverket vil ha en positiv sideeffekt siden Flåthen da kan gjenvelges for fire nye år. Arntzen mener at Flåthen har utviklet seg til en utmerket LO-leder og «nå har funnet sin posisjon».

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Da blir det feil at han allerede skal gå av om vel ett år, sier Arntzen. Han ønsker at Flåthen blir gjenvalgt på LO-kongressen i 2013, for fire nye år. I dag kan ledere i LO bli valgt inntil de er 60 år og sitte ut perioden, men ingen kan bli valgt når de har fylt 60 år. Arntzen synes ordinær pensjonsalder på 67 år er et naturlig utgangspunkt for ledelsen i LO, men han ønsker egentlig ikke noen grense.

LO-kongressen bør stå fritt til å velge, uavhengig av alder. Forslaget til Artzen er fornuftig, men det skurrer litt når reglene blir endret mens spillet er i gang. Det hadde vært mer renhårig om saken hadde vært tema på forrige LO-kongress. Da hadde organisasjonen fått en mer prinsipiell debatt, mindre knyttet til aktuelle personene.

LO-leder Roar Flåthen har tidligere gitt signaler om at det er uaktuelt for ham å fortsette, men nå er svaret bare at han forholder seg til LOs regelverk. Dersom dette blir endret, så kan det ligge en åpning for at Flåthen likevel fortsetter. En endring av regleverket kan også få følger for LO-nestleder Tor-Arne Solbakken, som lenge har vært favoritt til å bli ny LO-leder i 2013. Solbakken er 58 år og kan i utgangspunktet bare velges som leder for en periode.

LO har i mange år hatt 60 år som aldersgrense for valg til ledelsen. Det samme er praktisert i de fleste LO-forbundene. NHO-sjef John G. Bernander kan gå av ved fylte 62 år. Det finnes argumenter for en lavere pensjonsalder i visse posisjoner, men argumentene for å fjerne et slikt gode, er bedre.

Arbeidslivets organisasjoner trenger gode ledere som hele tiden må være på hugget. I så måte kan en lavere aldersgrense være til hjelp. Men nå har vi fått en pensjonsreform som skal stimulere folk til å stå lenger i jobb. Da må arbeidslivets parter gå foran som gode forbilder.

Det bør skje både ved å heve den interne aldersgrensen på 67 år for ansatte og ved å åpne for at organisasjonenes ledere kan sitte lenger enn det som skjer i dag.

Høyres leder Erna Solberg fastslår at velgerne ikke får vite hva slags politikk en borgerlig regjering vil føre før etter valget i 2013. Foto: Terje Pedersen, ANB

Høyre-leder Erna Solberg er høy på de gode meningsmålingene hennes parti oppnår. Selv er hun sikker på at den oppslutningen vil holde seg på dette nivået fram til valget i 2013. I et romjulsintervju med NTB viser hun til at partiet har hatt en gjennomsnittlig oppslutning på partimålingene på 25 prosent de siste to årene.

Om få timer samles de fleste av oss til julefeiring, julemiddag og julepresanger sammen med våre nærmeste. Ingen dag i året er mer preget av familie og nære relasjoner enn julaften. Det finnes neppe noen anledning der vi kommer tettere på hverandre enn i de magiske timene denne kvelden.

Regjeringen har sagt ja til ny kraftledning mellom Sogndal og Ørskog. Foto: Vidar Ruud, ANB

Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) har sagt ja til planene om ny kraftledning fra Sogndal i Sogn og Fjordane til Ørskog på Sunnmøre. Kablene skal gå i luftspenn siden regjeringen mener det blir for dyrt å legge sjøkabler. Kraftledningen vil trygge forsyningssikkerheten på Nordvestlandet og i Midt-Norge. Dette vil bety mye for industrien i området.

Lederen i aksjonskomiteen mot såkalte monstermaster i dette området, Roy Aarsnes, er veldig skuffet. – Nå får vi verdens lengste luftspenn over Hjørundfjorden, sier aksjonslederen. Han hevder at ekstrakostnaden med sjøkabler raskt vil bli inntjent i turistinntekter.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Regjeringen mener at bygging av sjøkabel vil fordyre prosjektet med minst 2,4 milliarder kroner på toppen av prislappen på fem milliarder. Det ville ha betydd høyere nettleie for strømkundene og minst ett års forsinkelse.

Men regjeringen har justert prosjektet i forhold til Statnetts planer. Det innebærer blant annet at Førdedalen blir spart. Samtidig blir 170 kilometer av eksisterende kraftlinjer fjernet. Prosessen med prosjektet ble denne gangen bedre håndtert av regjeringen enn det som skjedde da et tilsvarende opplegg ble lansert for Hardanger for halvannet år siden.

Den gang ble det så kraftige protester at regjeringen måtte ta en ny runde med gjennomgang av planene. Motstanden mot kraftledningene i Hardanger ble ledsaget av nyordet monstermaster. Dette begrepet fikk en voldsom sprengkraft. Ekstra vanskelig ble det på grunn av at prosjektet ble offentliggjort en varm sommerdag med lave strømpriser. Det var liten kriseforståelse i en slik situasjon.

I flere år har vi hatt en anstrengt forsyningssituasjon for strøm på Vestlandet. På Nordvestlandet og i Midt-Norge må høyere regional strømpris brukes som virkemiddel i tider med knapphet på strøm. De nye kraftledningene blir redningen i disse delene av landet. Det skal vi alle være glade for. Så kan det selvsagt diskuteres om sjøkabel skal velges framfor luftspenn, men da må debatten gå på fakta og ikke følelser.

Luftspenn kan visse steder være veldig skjemmende, men også sjøkabel medfører ulemper utover ekstrakostnaden. Det biologiske mangfoldet på sjøbunnen er mange ganger mer sårbart enn det vi har på land. Sjøkabling vil måtte løses med store og skjemmende ilandføringsanlegg, som også støyer mye. Videre vil det være vanskelig og tidkrevende å reparere skader på en sjøkabel. Det blir også vanskeligere å legge til rette for ny fornybar kraft i form av vindmøller og småkraftverk i elver.

Problemet er at Norge i mange tiår har forsømt oppgaven med å bygge nye og tidsriktige kraftledninger, på kryss og tvers av landet. Vi trenger flere monstermaster, ikke færre. Og det rette navnet er miljømaster.

Statsminister Jens Stoltenberg vil gi lån på 55 milliarder kroner gjennom den internasjonale pengefondet for å hjelpe kriserammede land i Europa. Foto: Terje Pedersen, ANB

Statsminister Jens Stoltenberg møtte onsdag pressen til den tradisjonelle pressekonferansen før jul. Her var budskapet at Norge kommer til å merke den europeiske finanskrisen. Spørsmålet er ikke om, men når og hvordan. Innledningsvis la statsministeren prisverdig vekt på at vi ikke må glemme de grufulle terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya.

Det var statsmannstakter over Stoltenbergs oppsummering av det turbulente siste halvåret. Krisen i Europa har utviklet seg fra vondt til verre. I mange land trengs det hard lut for å komme på fote etter å ha levd over evne mens det var gode år. Da har man lite å stille opp med når det blir nedgangstider.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Kontrasten til den gode økonomiske situasjonen i Norge er grell. Vi må klype oss i armen for å forstå den tøffe virkeligheten ute i Europa. Norske innenrikspolitiske problemer kan synes små i et slikt perspektiv. Samtidig må regjeringen gi gode svar på de problemene i Norge.

På pressekonferansen før sommeren skrøt statsministeren av at kreftpasienter skal få behandling innen 20 dager. Dette ble framstilt som en tilnærmet garanti. Regjeringssjefen skapte selv en stor fallhøyde, som har blitt synliggjort når den ene pasienten etter den andre står fram med historier om sviktende oppfølging. «Garantien» er nemlig bare et mål uten datofesting. Da hjelper det fint lite å slå seg på brystet med at Norge ligger på topp i kreftbehandlingsstatistikken.

Store saker står i kø når politikerne har gjort unna juleferien. Da blir det hard rødgrønn dragkamp om virkemidlene og målene i den nye klimameldingen. Jens Stoltenberg må belage seg på en diskusjon om EØS-avtalen, til tross for at regjeringspartiene allerede har bundet seg til at Norge skal basere seg på en slik tilknytning til EU. Senterpartiet og SV trenger nemlig saker som kan lokke fram partienes kjernevelgere. Da er klima og EØS gode stikkord. Klimasaken kommer SV og Sp til å vinne, i hvert fall på papiret. EØS kan de glemme å røre ved. Vanskeligere vil det bli å kunne enes om en ny langtidsplan for Forsvaret som balanserer satsing på nordområdene med forsvarlige økonomiske rammer.

Det knytter seg stor spenning til hvem som blir ny SV-leder etter Kristin Halvorsen. Det interessante er imidlertid at de aktuelle kandidatene, både Audun Lysbakken og Heikki Holmås, stiller opp for fortsatt rødgrønt regjeringssamarbeid. Også Sp-leder Liv Signe Navarsete «vil bli overrasket» dersom partiet hennes velger annerledes på landsmøtet i 2013.

Statsminister Jens Stoltenberg framsto som julenisse da han onsdag kunngjorde at Norge bidrar med 55 milliarder kroner i lån til å hjelpe kriserammede land i Europa. Men dette er ikke noen gave til disse landene. Det er mer en gave som trygger norske arbeidsplasser. Norge og Europa er i samme båt.

Likestillingsombud Sunniva Ørstavik konstaterer skuffet at det ikke har blitt flere kvinner i lokalpolitikken siden forrige kommunevalg. Foto: Terje Pedersen, ANB_

Likestillingsombud Sunniva Ørstavik er svært skuffet over at det bare er 38 prosent kvinner i de nye kommunestyrene. Det har hun god grunn til. Kvinneandelen er på omtrent samme nivå som for fire år siden. Det har vært en jevn økning i antall kvinnelige lokalpolitikere i mange år, men nå er det første gang siden 1991 at denne utviklingen står på stedet hvil.

Kvinneandelen på kommunestyrelistene var 41,7. Partiene har også vært like flinke til å forhåndskumulere kvinner, og det står flere kvinner på topp enn tidligere. Men så blir altså sluttresultatet noe dårligere, siden menn får flere ekstrakryss enn kvinner. Det er naturligvis opp til velgerne å utnytte mulighetene som ligger i å sette et ekstra kryss ved kandidater som fortjener drahjelp for å komme inn i lokalpolitikken. Da kommer hensynet til likestilling ofte i bakgrunnen for andre hensyn.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

– Jeg tror det er på tide å diskutere hvordan partienes lister er satt opp. Er det for skjevt fordelt mellom menn og kvinner, må vi se på det, sier kommunalminister Liv Signe Navarsete (Sp) til NRK. Hun lukter på muligheten til å tvinge fram krav om annenhver mann og kvinne på valglistene. Dette er et dramatisk forslag som griper sterkt inn i partienes frihet til å sette opp valglistene slik de ønsker.

Likestilling i politikken er et tveegget sverd. Det er bred enighet om at kvinnene må få større innpass. Det må gjelde både i rikspolitikken og på lokalt plan i fylker og kommuner. Kvinneandelen på Stortinget er til sammenlikning 39,6 prosent. SV er flinkest til å kjøre fram kvinner i lokalpolitikken. Partiet kan skilte med 51 prosent kvinner her, etterfulgt av Arbeiderpartiet med 44 prosent. Likestillingsproblemet ligger i første rekke hos Fremskrittspartiet, som bare har 27 prosent kvinner i kommunestyrene.

– Det er kvalifikasjonene som teller, ikke kjønn, sier Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug. Hun ønsker å legge til rette slik at kvinner får lyst til å bli i politikken. Her snakker en «ekspert» som selv har valgt å trekke seg fra Oslo bystyre. Frp har tydeligvis en jobb å gjøre på likestillingsfronten. Det bør velgerne merke seg.

Likestilling i politikken handler om mer enn kvotering. Kvinner selv ønske politisk makt – over tid. Statistikken viser nemlig at mange av de kvinnene som går inn i lokalpolitikken, trekker seg når den første perioden er over.

Lokalpolitikken tar ofte for mye tid og blir fort tyngende arbeidsmessig. Derfor prioriteter mange kvinner familie og fritid i stedet. Kommunene og partiene har et stort ansvar for at situasjonen har blitt slik. Lokalpolitikerne bør ta seg av de politiske hovedlinjene og ikke grave seg ned i finurlige detaljer. Da blir politikken mer givende, både for kvinner og menn.

NHO-sjef John G. Bernander og LO-nestleder Tor-Arne Solbakken må tåle kritikk for at begge organisasjonene praktiserer 67 års aldersgrense for sine ansatte. Foto: Terje Pedersen, ANB

Ansatte i LO og NHO har interne avtaler som innebærer at de ansatte må gå av og bli pensjonister når de blir 67 år. Denne praksisen står i grell kontrast til målet med den nye pensjonsreformen, som er at man skal kunne stå lenger i arbeid enn tidligere.

Arbeidsgivere kan i utgangspunktet kreve at ansatte slutter når de fyller 70 år. En relativt fersk dom i Høyesterett slår imidlertid fast at det er saklig grunn for oppsigelse fra 67 år dersom tariffavtaler eller lokale avtaler inneholder slike bestemmelser. Og det er nettopp slike ordninger som eksisterer både i LO og NHO.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Problemet er bare at den nye pensjonsreformen gjør det mulig å tjene opp pensjonspoeng helt til man fyller 75 år. Og både LO og NHO har stilt seg helhjertet bak denne reformen. Et av de store poengene fra regjeringens side har her vært å stimulere folk til å stå lenger i jobb. Fra fagbevegelsens side har det samtidig vært viktig å gi alle mulighet til å gå av ved fylte 62 år.

Stortingsrepresentantene Steinar Gullvåg og Anette Trettebergstuen (begge Ap) har prisverdig tatt til orde for en opprydding slik at arbeidstakere får en mer reell mulighet til å jobbe fram til de fyller 75 år. I dag blir mange arbeidstakere presset ut for tidlig. På den annen side må det være felles spilleregler for når arbeidsgiveren kan sette sluttstrek.

Norsk Tjenestemannslag har medlemmer i LOs stab som har ønsket å jobbe lenger enn fylte 67 år. – Det er jo rart at LO praktiserer en slik grense, med tanke på hva man arbeider for politisk, sier NTL-leder John Leirvåg til Aftenposten. Også i Handel og kontor, som organiserer de fleste LO-ansatte, er det reaksjoner på at sluttstreken går ved 67 års alder.

Men LO-nestleder Tor-Arne Solbakken avviser kritikken og viser til at LO siden 1998 har hatt en bedriftsintern aldersgrense på 67 år. Han legger vekt på at LO gir ansatte gode pensjonsordninger, praktiserer likebehandling og har sikret muligheten for å gå av ved 62 år. Solbakken presiser samtidig at LO stiller seg bak intensjonen i pensjonsreformen. Men han svarer dårlig på hvorfor grensen på 67 år må stå ved lag. Han nøyer seg bare med å love ny vurdering i lys av en offentlig innstilling som skal foreligge til våren.

Arbeidslivsdirektør Svein Oppegaard i NHO har heller ikke noe godt argument for å holde fast på dagens ordning. Han sier at pensjonsordninger og aldersgrenser må ses i sammenheng. Men det var jo nettopp det som skjedde da den nye pensjonsreformen ble utformet. Fleksibiliteten i reformen er et gode for både arbeidsgivere og arbeidstakere.

Mange seniorer er en ressurs. Da blir det uheldig at LO og NHO opptrer som sinker. Det er tydeligvis fortsatt langt mellom liv og lære. I denne saken burde LO og NHO gå foran som gode eksempler.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre og styret i Oslo Arbeiderparti vil utrede en valgordning som gir velgerne mindre innflytelse på hvem som skal sitte i kommunestyrene. Foto: Vidar Ruud, ANB.

Etter høstens kommunevalg fikk Arbeiderpartiets gruppe i hovedstaden et flertall av innvandrere fordi mange velgere ga dem personlige tilleggsstemmer. Dermed ble ikke rekkefølgen mellom kandidatene den samme som partiet hadde bestemt på nominasjonsmøtet. At velgerne på den måten tok styringen over hvem som skal representere Arbeiderpartiet i bystyret, har skapt bølger langt inn i partikontorene.

Senterpartiets Liv Signe Navarsete mener at Norge bør gå ut av EØS-avtalen. Foto: Terje Pedersen, ANB

Sp-leder Liv Signe Navarsete øyner håp om at Norge kan si opp EØS-avtalen. Det samme gjør SV-nestleder Audun Lysbakken. Navarsete mener det er duket for en «virkelig folkelig mobilisering mot EØS». Organisasjonen Nei til EU har nylig gjennomført en meningsmåling som viser at flertallet i folket ønsker å trekke Norge ut av EØS-avtalen. 52 prosent foretrekker en begrenset handelsavtale i stedet.

– Det går nå opp for folk at de er ført bak lyset, sier Liv Signe Navarsete til Aftenposten. Sp-lederen forsøker tydeligvis å ri på en stemningsbølge i en tid hvor EU sliter internt og den norske interessen for et EU-medlemskap er på et historisk lavmål. Men Arbeiderpartiet vil aldri kunne godta at en rødgrønn regjering jobber for alternativer til EØS. Da blir alternativet heller en ren Ap-regjering.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Men EØS-avtalen er ikke bare viktig for Ap. Den er like viktig for Norge, og det er bred politisk enighet om å holde fast på denne tilknytningen til EU. I en tid hvor EU-medlemskap synes mer uaktuelt enn på lenge, er det avgjørende for norsk næringsliv å ha skikkelig adgang til EUs indre marked. Tre firedeler av norsk eksport går til dette markedet. En handelsavtale vil ikke gi beskyttelse gjennom et felles regelverk.

Norge har blitt mye mer tilpasset EU enn det som norske politikere så for seg da EØS-avtalen ble undertegnet i 1992. Norge er paradoksalt nok mer integrert i EU enn det medlemslandet Storbritannia er. Men det bør ikke være noe argument for å gå ut av avtalen. Her må man se på det faktiske innholdet. Liv Signe Navarsete tar feil når hun hevder at EØS-avtalen har vært en hellig ku i norsk politikk. Problemet er bare at ingen så langt har klart å vise fram et reelt alternativ, bortsett fra EU-medlemskap, da.

EU-motstandere jobber riktignok med å skissere alternativer til EØS. Det kan dreie seg om en reforhandling av avtalen eller en løsning som ligner på den sveitiske, hvor 120 enkeltavaler regulerer forholdet til EU. Det er tvilsomt om EU vil godta en slik løsning for Norge, og det vil uansett være en svært dårlig løsning for landet vårt.

Senterpartiet og SV vil kunne tjene på å blåse liv i en debatt om EØS-avtalen. Dette er både god indremedisin, og disse partiene kan nok høste noen ekstra stemmer. Sp og SV tør neppe å sette saken på spissen før stortingsvalget i 2013. Men den kan være god å ha dersom det trengs argumenter for å forlate regjeringen etter en eventuell valgseier, der småpartiene er for små til å kunne hamle opp med et stort og mektig Ap. Det er likefullt et høyt spill.

Høyre-leder Erna Solberg vil ha forsterket innsats mot hat og ekstremisme. Foto: Terje Pedersen, ANB

Dagen før Knut Storberget gikk av som justisminister oppfordret han Stortinget til en bred debatt om forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Høyre-leder Erna Solberg tar regjeringen på ordet og lanserer ti punkter med tiltak om forsterket innsats på dette området. Dette er gode forslag som ventelig vil kunne samle bred politisk støtte. Det skal bli interessant å se hvordan Frp stiller seg.

Norge kan få en fruktbar diskusjon om denne sideeffekten av terroren som rammet regjeringskvartalet og Utøya 22. juli. Høyre-lederen slår riktignok inn noen åpne dører. Allerede for ett år siden la nemlig regjeringen fram en handlingsplan for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Da ble det slått fast at ingen skal kunne tvinge sitt syn på flertallet ved bruk av vold.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Høyre-lederen er imidlertid på rett spor når hun etterlyser mer kunnskap om hat og ekstremisme. De lærde strides om det er en klar sammenheng mellom hatefulle ytringer og bruk av vold. Derfor bør det forskes mer på terrorismen og ekstremismen som har rammet samfunnet vårt de siste årtier. Hvordan foregår radikaliseringen? Hvordan utvikler de aktuelle gruppene seg? Hva går argumentasjonen på? Hvor villige er disse miljøene til å ty til vold? Det er noen av spørsmålene vi bør få svar på.

Det vil også være nyttig å få forskere til å kartlegge omfanget av og innholdet i hatefulle ytringer i det offentlige rom. Høyre krever for øvrig at hatkriminalitet blir offentliggjort på lik linje med øvrig kriminalitet. Partiet er også bekymret over at det utvikler seg parallelle samfunn uten gjensidig kontakt og utveksling. Samtidig ber Høyre om dokumentasjon på hvordan integreringen i det norske samfunnet faktisk skjer. Det er en betimelig etterlysning.

Det er verken ønskelig eller mulig å undertrykke ytringer vi ikke liker. Det blir som å holde lokket på en trykkoker. Til slutt kan det eksplodere. – Enhver samfunnsengasjert borger bør reagere og motsi hatefulle ytringer der hvor det framkommer, sier Erna Solberg ganske treffende.

Hun er bekymret over at det er i ferd med å utvikle seg en ny form for rasisme, der kulturforskjeller og religion danner grunnlag for hatefulle ytringer. Solberg har et poeng, men vi må heller ikke havne i den grøfta at det ikke blir mulig å føre en kritisk debatt om uheldige samfunnsmessige sider av radikal islam. Solberg trakk en dårlig parallell da hun i sommer hevdet at muslimer blir hetset på samme måte som jødene ble det på 30-tallet.

Ekstreme holdninger er i mindretall, og enda færre er villige til å omsette ekstreme holdninger til voldelige handlinger. Da er det behov for meningsbrytning og forebyggende innsats på et tidlig stadium. Samtidig må alle former for politisk motivert vold og terror bekjempes med hard lut.

Statsminister Jens Stoltenberg avduket onsdag en byste i is av Roald Amundsen. Seremonien foregikk på Sydpolen. Foto: Statsministerens kontor/ANB

Onsdag ble det feiret at det var hundre år siden Roald Amundsen og hans menn plantet det norske flagget på Sydpolen. Dette ble markert spesielt i Oslo, i Tromsø og selvsagt i Antarktis. På Sydpolen snakket statsminister Jens Stoltenberg varmt om en av de største bragder i menneskehetens historie.

Statsministeren framhevet kvaliteter som mot, besluttsomhet, utholdenhet og vilje til å møte nye utfordringer. Vi trenger slike helter som kan inspirere oss til å ta noen ekstra krafttak. Polarekspedisjonene til Roald Amundsen har vært med på å forme vårt nasjonale selvbilde. Det skal vi være stolte av.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det var flott å se Jens Stoltenberg avduke en byste i is av Roald Amundsen på Sydpolen. Tidligere på dagen gikk den norske statsministeren de siste fem-seks kilometerne av Amundsens rute inn til polpunktet sammen med polfarerne Børge Ousland, Jan-Gunnar Winther og Stein P. Aasheim.

Også onsdagens feiring ga grunn til stolthet, uten overdreven nasjonalisme. Derfor var det befriende å høre statsministeren hedre den tapperheten som briten Robert Scott og hans menn viste da de tapte og ofret sine liv i kappløpet for hundre år siden. Hundreårsfeiringen var en stor dag for hele verden.

En annen polfarer, Erling Kagge, mener at verden bør la Antarktis være som den er, altså forbli nesten urørt av mennesker. Det kan godt hende at Kagge får rett, men utgangspunktet hans er veldig passivt. Det kan hende at Antarktis inneholder ressurser som verden mangler. Da bør disse kunne utnyttes, hvis det kan gjøres på en miljømessig forsvarlig måte.

Men det interessante nå er at Sydpolen er et samlingspunkt for internasjonalt samarbeid basert på en velfungerende traktat for Antarktis. I sommerhalvåret er over 200 forskere og vitenskapsfolk i sving ved Amundsen-Scott-basen på Sydpolen. Den norske forskningsstasjonen Troll i Dronning Mauds land utgjør et verdifullt bidrag. De første store utslagene av menneskeskapte klimaendringer kommer først til syne i Antarktis. Isens smelting her kan få dramatiske følger globalt.

Også i Arktis ser vi utslag av en varmere klode. Paradoksalt nok åpner det nå seg nye seilingsruter på Nordkalotten. Erfaringene Norge høster i begge polområdene vil være nyttige når det nå skal satses enda mer i nordområdene. Det vil snart kunne åpnes for olje- og gassvirksomhet i Barentshavet sørøst. Neste skritt kan komme til å bli områdene rundt Svalbard og i Polhavet. Da er det viktig å ha grundig vitenskapelig ballast i bunnen slik at vi ikke spiller hasard med miljøet.

Nordmenn har mye å lære av Roald Amundsen. Beskjeden går spesielt til dagens unge. Vi trenger nødvendigvis ikke å gå i hans fotspor alle sammen. Det viktige er at vi handler i Amundsens ånd. Forskning og utforskning er gode stikkord i så måte.

Helga Pedersen leder Arbeiderpartiets programkomité. Foto: Terje Pedersen, ANB

Stortingsrepresentant Hadia Tajik (Ap) mener nordmenn flest må belage seg på å jobbe mer og hardere for å sikre verdiskapningen i landet vårt. Hun vil også stille krav om deltakelse overfor de som får kontantytelse fra velferdssamfunnet. Tajik gjør det klart at Norge som samfunn ikke har råd til nye milliardreformer i årene framover. Det samme sa Ap-nestleder Helga Pedersen til Avisenes Nyhetsbyrå for tre uker siden.

Pedersen er satt til å lede Arbeiderpartiets programkomité, som skal meisle ut dokumentet som Ap skal gå til valg på i 2013. Ap har også satt ned tre grupper som skal forberede programprosessen. Hadia Tajik skal lede gruppa som fokuserer på velferd, Trond Giskes gruppe skal se på kunnskapssamfunnet mens Jonas Gahr Støre tar for seg «graden av moderne tillit i samfunnet».

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Støre hadde tenkt å bruke begrepet «samholdskraft», men ordet ble raskt droppet da VG gjorde oppmerksom på at dette var et belastet utrykk fra Vidkun Quislings munn. Det fører sjelden til noe positivt når man forsøker å finne opp kruttet på nytt. Det hadde kanskje vært like enkelt å holde fast ved arbeiderbevegelsens gamle slagord som sier at «samhold gjør sterk».

Men denne pinlige flausen er ikke det viktige. Nå er det reformpause som gjelder, skal vi tro Ap-toppene. Årsaken er at det i årene framover blir flere eldre, samtidig som det blir færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Innen 2030 vil det bli behov for dobbelt så mange ansatte innen pleie og omsorg. Da er vi alle nødt til å bidra mer for å få regnestykket til å gå opp.

Dette virker kanskje helsvart, men det hører med til historien at politikerne har satt i gang planer og reformer som betyr milliardsatsing de nærmeste årene. Det er nok å nevne eldreomsorg, pensjoner og samferdsel som stikkord. Det skal bli interessant å se hvor de andre partiene legger seg i løypa. Fremskrittspartiet har sikkert «egne» milliarder å by på. Spørsmålet er hvor mange velgere det til slutt gir ved valget i 2013. Per i dag er det ansvarlige Høyre som gjør det klart best på borgerlig side. De rødgrønne ligger på den annen side dårlig an. Opinions desembermåling for ANB gir regjeringspartiene bare 74 mandater på Stortinget. Det er 12 færre enn ved valget i 2009.

Helga Pedersen og Hadia Tajik er befriende ærlige. De fortjener ros for sine budskap. Problemet er bare at det blir vanskelig å vinne velgere uten nye prosjekter i ermet. Stoltenberg I-regjeringen forsøkte å vinne på fornying av offentlig sektor i 2001. Det ble en fiasko. Kamp for det bestående gir heller ikke uttelling. Kunnskapsprosjektet til Trond Giske virker løfterikt. Mange venter spent på sakene som skal tenne velgerne. Det er ikke nok å love blod, svette og tårer, slik Winston Churchill gjorde i 1940.

Miljøminister Erik Solheim har ført an på Norges vegne i de internasjonale klimaforhandlingene. Foto: Terje Pedersen, ANB

Etter 35 timer på overtid ble det i helgen enighet i de internasjonale klimaforhandlingene i Durban. Eksperter og politikere forhandlet iherdig i to uker. Lørdag så det mørkt ut, og miljøminister Erik Solheim rapporterte om «fullt kaos».

Søndag morgen kunne man likevel samle seg om en felles tekst. Kollapsen i forhandlingene uteble heldigvis, men resultatet er så langt lite oppløftende. Verden har kommet et ørlite skritt videre i kampen for å unngå en for varm klode.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Et viktig punkt er samlingen om å videreføre Kyoto-protokollen etter at den går ut på dato neste år. EU, Norge og noen få andre land forlenger dermed sine forpliktelser til å redusere utslippene av klimaødeleggende gasser. Problemet er at avtalen bare omfatter en brøkdel av klodens klimagassutslipp. – En Kyoto-avtale som bare omfatter 15 prosent av verdens utslipp, vil nærmest være meningsløs, sa statsminister Jens Stoltenberg til NTB onsdag i forrige uke. Søndag ga han ros til miljøminister Erik Solheim for sluttresultatet, som da tydeligvis ikke lenger var meningsløst. Selv om 85 prosent av utslippene ikke omfattes.

Rett skal være rett. Det ble enighet om ytterligere et par saksområder. Det viktigste punktet er nok at det skal forhandles fram en ny internasjonal klimaavtale innen 2015. Avtalen skal settes i verk fra 2020. Det er banebrytende at store utslippsland som Kina, USA og India er villige til å bli med på denne prosessen. Så spørs det om handling følger vakre ord når alvoret nærmer seg.

I tillegg bekreftet Durban-møtet at det skal etableres et grønt klimafond som skal støtte klimatiltak i utviklingsland. Målet er at det skal utbetales 600 milliarder kroner årlig fra fondet etter 2020. Men det er ennå ikke noen penger på dette fondet, og finansieringen er langt ifra klar.

Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen karakteriserer Durban-møtet som fiasko pakket inn i positiv seiersretorikk. Det er en formulering som passer godt inn i Fremskrittspartiets retorikk, for mange der i gården tviler nemlig på at vi står overfor menneskeskapte klimaendringer. På den annen side har Solvik-Olsen rett når han poengterer at klimatrusselen må løses globalt. Da hjelper det fint lite om Norge blir enda flinkere i klassen.

Det vil være svært uheldig å pålegge norsk industri særnorske krav og begrensninger som bare flytter CO2-utslippene, og arbeidsplassene, til andre land. Norge bør stå fast på de klimabegrensningene som vi allerede har forpliktet oss til. Nå pågår det en hard dragkamp internt i regjeringen om hvordan dette skal løses. Svaret kommer i den forsinkede klimameldingen, som er varslet på nyåret. Regjeringen bør samle seg om norske tiltak som virker globalt. Det blir trolig tøft nok, spesielt i transportsektoren. Symbolpolitikk må Norge derimot avstå fra.

Statsminister David Cameron har satt Storbritannia på EUs sidelinje i økonomisk forstand. Foto: Terje Pedersen, ANB

Toppmøtet i EU før helgen samlet seg om en tettere økonomisk integrasjon, men det ble ingen full samling. Storbritannia stilte seg utenfor og kan få følge av flere land. Vi ser nå et EU i to hastigheter.

Tysklands Angela Merkel og Frankrikes Nikolas Sarkozy kjempet iherdig for å endre traktaten slik at de økonomiske kjørereglene i EU blir enda strammere, men britenes David Cameron satte foten ned. Cameron er hardt presset av euroskeptikere i eget parti, og han krevde at finansmiljøet i London skulle være unntatt fra EU-reguleringen. Det kravet kunne ikke resten av EU godta.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Dermed måtte eurolandene nøye seg med en mellomstatlig avtale for de 17 eurolandene. Ni land som ikke er med i eurosamarbeidet har sagt at de ønsker å være med. Noen av de ni har lagt til et kanskje. Sverige, Ungarn og Tsjekkia må nemlig konsultere sine nasjonalforsamlinger. Også i Danmark murres det i rekkene. Den danske utenriksministeren, Villy Søvndal (SF), antyder noen unntak.

Vi ser i realiteten et tredelt EU: 17 land med euro som felles valuta, opptil ni land som slutter seg til de nye økonomiske kjørereglene og så i det minste Storbritannia helt utenfor. Det store spørsmålet er så hvordan den nye mellomstatlige avtalen skal følges opp siden EU som organ ikke har fullmakt til å håndtere avtalen rent praktisk. Her må man nøye seg med å bygge videre på eurosystemet, og så blir det frivillig for andre land å knytte seg til.

Den nye avtalen innebærer en tettere integrasjon der mer makt flyttes til Brussel. Paradoksalt er det finans- og gjeldskrisen som tvinger fram det nye systemet, ikke er bredt politisk ønske. Det springende punktet er at euroland med budsjettunderskudd over tre prosent av brutto nasjonalprodukt risikerer automatiske straffereaksjoner. Eurolandene får altså mindre makt over de nasjonale budsjettene.

Problemet med avtalen er at den bare tar for seg økonomiske innstramminger og budsjettdisiplin. Her ligger det ikke inne noen mekanismer for økonomisk vekst. Det innebærer at eurosonen på kort sikt kan havne i en økonomisk nedadgående spiral. Da kan det lang tid før mange EU-land når bunnen.

Våre skandinaviske brødre i øst og sør har sagt nei til euro som felles valuta. Sveriges Fredrik Reinfeldt og Danmarks Helle Thorning-Schmidt må veie sin egen utenforstatus opp mot fordelene ved å være med på de arenaene hvor stadig viktigere beslutninger tas. Den nye mellomstatlige økonomiavtalen fører jo til at Sverige og Danmark blir tettere innvevd i eurosamarbeidet. Problemet er bare at motstanden mot euroen har økt blant svensker og dansker. Samtidig har EU-motstanden i Norge økt til et historisk høyt nivå. Etter toppmøtet framstår Norge enda mer som et sært utenforland. På godt og vondt.

Stortingsrepresentant Anne Tingelstad Wøien (Sp) vil ha firepartiregjering med Ap, Sp, SV og KrF. Foto: Vidar Ruud, ANB

Nestlederen i Senterpartiets stortingsgruppe, Anne Tingelstad Wøien, tar til orde for å utvide den rødgrønne regjeringen med deltakelse fra KrF. Hun mener at dagens regjering og KrF «har det samme verdigrunnlaget i bunnen».

Senterpartiet står fjellstøtt bak det rødgrønne prosjektet. Partiet kommer til å gå til valg i 2013 på at Ap, SV og Sp skal fortsette å regjere. Det er samtidig ingen grunn til å underslå at mange Sp-tillitsvalgte har hatt et lønnlig håp om at SV vil forlate regjeringen, og at KrF da kan gå inn i stedet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Men denne stemningen har nok snudd litt den siste tiden. Dårlige meningsmålinger for Sp og SV har gitt rom for nye tanker. I Sp er det mange pragmatikere som er opptatt av å sikre flertall også i 2013. Da kan de rødgrønne trenge KrFs hjelp for å sikre fortsatt regjeringsmakt. Det er i et slikt lys at utspillet fra Anne Tingelstad Wøien må forstås.

KrF skal ikke ta stilling til regjeringsspørsmålet før neste høst. Fram til da skal debatten få gå internt i partiet. KrFs ledelse forsøker derfor å balansere på en knivsegg når det kommer samarbeidsønsker fra borgerlig side og flørter fra regjeringen og de rødgrønne.

De fire borgerlige partiene har funnet sammen i en håndfull saker under behandlingen av statsbudsjettet for 2012. På den annen side har de rødgrønne partiene innfridd KrFs ønske om 100 millioner kroner mer til u-hjelp. Men det skal mer til for å få KrF til å bite på de rødgrønnes krok. I seks år har nemlig dagens regjering sørget for å skyve KrF fra seg ved å gå løs på verdispørsmål og typiske hjertesaker for KrF.

Fjerningen av kontantstøtten for toåringer, ny ekteskapslov, bioteknologispørsmål, skjenkepolitikken og frivillige organisasjoners svekkede muligheter innenfor rus og psykiatri er eksempler på dette. Skulle regjeringen så toppe med å åpne for tidligere ultralydundersøkelse av gravide, vil begeret nok renne over i KrF.

KrF vil ventelig gå til valg på et løfte om en ny regjering etter 2013. Grunnplanet i KrF er delt i synet på et eventuelt samarbeid med Frp. På den annen side er irritasjonen over Ap mer klar, og det er ytterst få i KrF som vil greie å regjere sammen med SV. Spørsmålet blir om partiet kommer til å garantere for en borgerlig regjering. Det mest realistiske vil være at KrF ikke aktivt motsetter seg at det dannes en borgerlig regjering. En slik vippeposisjon vil gi partiet makt.

Men det er også maktkamp i den rødgrønne leiren. Arbeiderpartiet har kjørt soloutspill i det siste som har irritert både i Sp og i SV. Uttalelsene fra Anne Tingelstad Wøien er tegn på nettopp det. Samtidig sparker hun litt til SV ved å poengtere at hun har liten tro på fløypolitikk. Summen av dette er at de rødgrønne svekker sitt prosjekt. Det bør gi grunn til ettertanke.

Teknologien har nå kommet så langt at tidlig ultralyd før rutineundersøkelsen i uke 17 til 19 kan påvise alvorlige skader på fosteret. Foto: ANB-arkiv

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten har sagt ja til tidlig ultralyd for alle gravide. Men det er faglig uenighet om saken. Anbefalingen er nemlig fattet med elleve mot åtte stemmer. Nå starter en heftig politisk dragkamp om saken, først i regjeringen og så i Stortinget.

Tidlig ultralyd kan påvise alvorlige skader og oppdage tegn på Downs syndrom hos fosteret. Dermed åpnes det enda mer for et sorteringssamfunn, sier motstandere og kritiske røster. På den annen side må det legges vekt på at gravide etterspør slike tester ved private klinikker, hvor de gravide må betale selv. Teknologien er der. Derfor vil Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet gi et slikt tilbud til alle gjennom det offentlige helsevesenet.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Det er kraftig motstand mot tidlig ultralyd i KrF, hvor det nå blåses liv i en ny kamp mot abort. Også Høyre er i mot tidlig ultralyd, men her er det noe tvil i rekkene. Venstre har ennå ikke tatt standpunkt. Men det er i den rødgrønne leiren at saken skaper størst problemer. Både i Sp og SV er det intern dragkamp med sterke kritiske røster som er verdimessig engasjert. Både Sp og SV utsatte saken på sine landsmøter i vår.

Stortingsrepresentantene Kjersti Toppe og Per Olaf Lundteigen (begge Sp) er kraftige motstandere av tidlig ultralyd, men også tilhengerne i Sp advarer mot å gå for raskt fram i denne saken. Senterpartiets landsstyre har derfor samlet seg om å kreve at tidlig ultralyd, eggdonasjon og surrogati inngår i en «helhetlig samfunnsdebatt» og munner opp i en stortingsmelding om saken. Dermed kan ikke Ap nøye seg med en forskriftsendring.

Arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann, Thomas Breen, ser ikke bort ifra at regjeringen kommer med en delt anbefaling til Stortinget. Arbeiderpartiet har nemlig flertall sammen med Fremskrittspartiet. En frakobling av samarbeidspartnere vil ikke bli nådig tatt opp i Sp og SV. En regjering bør ha felles politikk i en slik sak, selv om det aldri så mye er snakk om et verdispørsmål. Det nytter ikke å sammenlikne med datalagringsdirektivet, for her var det på forhånd varslet at Sp og SV skulle få være imot.

I det siste har både Ap og Sp kommet med åpenlys flørting overfor KrF i Stortinget. Onsdag ble det gjort et stort nummer av at KrF fikk oppfylt sitt ønske om 100 millioner kroner mer til bistand i u-land. Men denne gesten vil være glemt i KrF om Ap presser igjennom et tilbud om tidlig ultralyd neste år. For KrF dreier det seg her om er verdivalg som ikke kan måles i millioner. KrF vil sette alle krefter inn på å unngå en bred screening på jakt etter fostre med Downs syndrom. Da blir u-hjelp sekundært. Kampen mot sorteringssamfunnet er en god KrF-sak med hard sprengkraft.

Den nye lederen i Sykepleierforbundet, Eli Gunhild By, vil gå i front for mer likelønn i neste års lønnsoppgjør. Foto: Terje Pedersen, ANB

Europa er i dyp økonomisk krise. I Norge kommer det nå krav om mer likelønn. Her lever vi tydeligvis i to ulike verdener. Problemet er imidlertid at vi har bare en verden og ett Europa.

Den nye lederen i Sykepleierforbundet, Eli Gunhild By, krever mer likelønn ved vårens lønnsoppgjør. Det er i utgangspunktet et rimelig og rettferdig krav, men hun kommer med noen forutsetninger som det kan bli vanskelig å innfri. Sykepleierne vil nemlig utfordre den såkalte frontfagsmodellen, som innebærer at det er konkurranseutsatt industri som skal legge malen for lønnsoppgjørene.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

By rister litt på hodet over at det manes til ekstra moderasjon i krisetider. Hun drar på nytt fram forslaget fra Likelønnskommisjonen om tre milliarder kroner i en likelønnspott. By etterlyser hjelp fra både politikere og «andre grupper som ikke har så store utfordringer» som sykepleierne. Hun nevner ikke hvilke grupper.

Statistikken forteller at det fra 2009 til 2010 skjedde en viss tilnærming i lønn mellom kvinner og menn. Unntaket sykehusene. Sykepleierne har altså en utfordring innenfor egen sektor. Derfor blir det litt uryddig å sammenlikne seg med like høyt utdannede i privat sektor, slik kvinnedominerte yrker i offentlig sektor ynder å gjøre gjennom kravet om en ekstra likelønnspott.

Ideen om en slik pott er i praksis død. Dersom noen skal få mer i lønn, må andre få mindre. Så enkelt og så vanskelig er det. Samtidig bør det være viktig å stå fast på at konkurranseutsatt industri skal være lønnsledende. Ved det siste hovedoppgjøret var det bank og forsikring, statsansatte og funksjonærene i industrien som sprengte rammene. Det bør ikke gjenta seg.

Bakteppet er et Europa i krise. Forhåpentligvis klarer EU-lederne før helgen å enes om et felles grep som kan gjenskape tillit og kontroll. Så er det å håpe at Tysklands Angela Merkel og Frankrikes Nicolas Sarkozy gjennomslag for strengere regler for underbudsjettering. I flere EU-land kuttes det nå kraftig i budsjetter, lønninger og pensjoner. Gjelden fortsetter likevel å øke i flere land, mens veksten faller. Den europeiske sentralbanken vil ventelig sette ned renta. Det er trolig det eneste tiltaket som kortsiktig kan skape litt fart i aktiviteten.

Spørsmålet er bare hvor kraftig nedturen i Europa kommer til å bli. Svaret er at Norge uansett vil bli påvirket av at EU-landene nå sliter økonomisk. Det er blåøyd å tro noe annet. Derfor må det vises ekstra moderasjon ved vårens lønnsoppgjør.

Hver fjerde eksportbedrift i Norge regner med å måtte permittere ansatte neste år. For fire måneder siden var det bare hver tiende bedrift som kunne melde om det samme. Nå må hensynet til norsk konkurranseutsatt næringsliv settes i høysetet.

Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde har fått stressyndrom som følge av hard personlig kritikk. Foto: Terje Pedersen, ANB

Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (Frp) er sykmeldt på grunn av trusler om grov vold. Han har fått stressyndrom og problemer med hukommelsen. Nå lever Tybring-Gjedde med voldsalarm og har til tider politivakt utenfor huset. Den utløsende årsaken skal ha vært Eivind Trædals kronikk «Søppelmennesker», som sto på trykk i Dagbladet i forrige uke.

Trædal beklager, er lei seg og poengterer at han ikke har hatt noe mål om å ramme Tybring-Gjedde som person. Problemet er at Trædal tar utgangspunkt i Tybring-Gjeddes kronikk «Drøm fra Disneyland», til tross for at Frp-representanten har tatt avstand fra ordbruken i kronikken. Det burde ikke overraske Trædal at hans ordbruk ville komme til å såre de som ble nevnt med navn i hans kronikk. Beklagelsen får et skinn av krokodilletårer.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Også AUF-leder Eskil Pedersen dro for tre uker siden fram Disneyland-kronikken som et kroneksempel på spredning av hatske holdninger. Pedersen viste spesielt til at Tybring-Gjedde her anklaget Ap for å la «flerkultur rive landet vårt i stykker». En grov påstand, men det blir uklokt å bruke denne som eksempel når Tybring-Gjedde altså har beklaget ordbruken. Det finnes nok av eksempler i Fremskrittspartiets politikk som i stedet kan diskuteres på saklig grunnlag.

Frp-leder Siv Jensen mener at vi har fått en ganske outrert debatt der det trekkes koblinger mellom Frp og terrorisme. Hun hevder at venstresiden tidvis er mer opptatt av å ta personer enn å snakke politikk. Men Siv Jensen vil ikke si hvem på venstresiden hun sikter til. Det burde hun gjøre, for nå mistenkeliggjør hun hele venstresiden. Frp bør også gå i seg selv og spørre om partiets tillitsvalgte har vært gode nok til å lære av at politiske debatter og offentlig ordskifte har fått en ny dimensjon etter 22. juli.

Frp-nestleder Per Sandberg la seg flat og beklaget beskyldningen om at Ap har «spilt offer» etter 22. juli. Men han har ikke tatt avstand fra påstanden om at Ap «tydeligvis har lagt en strategi på å videreføre denne debatten gjennom å angripe Frp». Christian Tybring-Gjedde skal ha ros for at han har tatt avstand fra ordbruken i kronikken «Drøm fra Disneyland», men han har ikke vært konkret på hvilke av utsagnene her han angrer på. Dermed opptrer Frp med halvkvedede viser. Det igjen gir grobunn for unyansert debatt.

– Fra nå av må vi være ordentlige, redelige og høflige, sa Christian Tybring-Gjedde treffende etter høstens dårlige valgresultat for Frp. En ny og oppklarende kronikk er kanskje på sin plass, slik at vi vet hvor Tybring-Gjedde nå står.

La oss få klar tale fra alle hold i samfunnet, men det må bli slutt på mistenkeliggjøring av andres motiver. Ta ballen og ikke mannen. Det er en god leveregel både i idretten og i politikken.

A-pressen kjøper Edda Media. Konsernsjef Thor Gjermund Eriksen i A-pressen i samtale med konsernsjefen i Edda Media, Karl Gunnar Opdal før mandagens pressekonferanse. Foto: Terje Pedersen, ANB

A-pressen har kjøpt Edda Media fra britiske Mecom. A-pressen har dermed sikret seg 36 nye aviser på toppen av de 52 avisene som konsernet allerede eier. Det er LO og Telenor som i dag eier mesteparten av A-pressen med vel 48 prosent andel hver.

Mange vil nok spørre seg om det nye eierskapet vil være en trussel mot Edda-avisenes ståsted som uavhengige og konservative. Svaret er nei. A-pressen vil sørge for at alle avisenes tradisjoner, grunnsyn og redaksjonelle uavhengighet vil bli respektert og videreført. Det har historien vist oss, for A-pressen har i mange år eid flere såkalt borgerlige aviser. Dermed kan man ha grunn til å tro på A-pressens ledelse når det nå blir poengtert at konsernet vil opprettholde et bredt menings- og mediemangfold.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

A-pressens oppkjøp av Edda-avisene utgjør heller ingen fare for lokalavisenes eksistens. Konsernsjef Thor Gjermund Eriksen forsikrer at ingen aviser vil bli lagt ned som følge av oppkjøpet. For mange aviser vil det nye eierskapet faktisk innebære et tryggere grunnlag for videre drift enn hvis det ikke hadde blitt noen sammenslåing.

Alternativet er jo ikke stillstand. Mediemarkedet er i stadig endring, og da er det viktig å ha muskler til offensiv satsing både gjennom tradisjonelle papiraviser og i et stadig økende marked for nettaviser. A-pressen forsøker å skape et framtidsrettet, sterkt og utviklingsorientert mediekonsern som kan styrke og utvikle region- og lokalavisenes posisjon og rolle i sitt dekningsområde.

A-pressen spiller høyt. Konsernet utfordrer nemlig loven om eierskap i medier. Gjennom oppkjøpet av Edda stanger A-pressen gjennom lovens tak for regionmessig eierskap på begge sider av Oslofjorden. Men både i mediebransjen og blant politikerne er det stor enighet om at loven har gått ut på dato. Eierskap i nettaviser regnes ikke med i gjeldende lovregulering. I dag utgjør Finn og Google en stor utfordring i mediemarkedet.

Et ekspertutvalg jobber heldigvis med forslag til en modernisering av loven. For norsk mediebransje vil det derfor være en ulykke hvis lovens bestemmelser stenger lokalaviser ute fra er sterkt og framtidsrettet eierskap.

Orkla eide i mange år de aktuelle Edda-avisene, som opprinnelig hadde lokale eiere. Men Orkla ville ikke lenger eie aviser, og dermed endte disse avisene på britiske hender. Mecom har imidlertid slitt økonomisk i mange år og så seg nå tvunget til å selge. Da var det naturlig av A-pressen å legge inn et bud.

Schibsted er fortsatt den største medieaktøren i Norge. Dette konsernet trenger en sterkere konkurrent å bryne seg mot. Hjemkjøpet av Edda-avisene og sammenslåingen med A-pressens eksisterende virksomhet innebærer at norske region- og lokalaviser får større felles slagkraft i et krevende marked.