Norsk kraftkrevende industri er miljøvennlig internasjonalt sett. Foto: Kjell Werner, ANB

Dragkampen om klimameldingen er i full gang internt i regjeringen. Meldingen er først ventet i juni, men debatten pågår også i det offentlige rom. Ap-sekretær Raymond Johansen mener at klimadebatten forvirres av en moralpolitisk diskusjon som lett fører galt av sted.

– Det er lett i en moralpolitisk diskusjon å si at vi som en steinrik nasjon må ta vår del av ansvaret hjemme, sier Johansen til Dagens Næringsliv. Ap-sekretæren innrømmer at dette høres besnærende ut, men hvis det å investere massivt i Kongo, Brasil og Kina faktisk har bedre effekt på de globale utslippene, så må det være bedre for klimaet å gjøre nettopp det.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Raymond Johansen vil ikke navngi hvem han mener er moralister i klimadebatten, men det er nærliggende å tro at adressen går til både SV og miljøbevegelsen. Miljøvernminister Erik Solheim (SV) bedyrer at han ikke føler seg truffet av kritikken og avviser bestemt at han bedriver moralisme. Solheim mener derimot at det er sunn fornuft og helt rasjonelt å mene at Norge som et overskuddsland på nær sagt alle områder «må ta et større ansvar enn andre».

Solheim utrykker seg imidlertid nesten identisk med budskapet i kritikken fra Ap-sekretæren, forskjellen er bare at Johansen bruker begrepet «hjemme». Da er vi ved sakens kjerne. Johansens gode poeng er at det blir feil per definisjon å gjøre masse hjemme når det er mer effektivt å gjøre tiltak ute i verden. Striden går på om Norge skal holde fast ved målet om at to tredeler av utslippskuttene skal foretas innenlands. Det er uklart hvordan klimaforliket i Stortinget skal forstås på dette punktet. Forliket er basert på skjønn og forutsetninger som har endret seg siden 2008.

Men det lover godt at Johansen og Solheim tydeligvis er enige om viktige punkter i klimapolitikken: Nasjonale tiltak må ha en positiv effekt globalt. Norsk industri må ikke pålegges tiltak som fører til klimagassutslipp internasjonalt. Norsk kraftkrevende industri er nemlig en miljøindustri internasjonalt sett. Det er et tankekors at Hydros aluminiumsverk i Qatar drives med fossil energi, mens Norge har masse ren vannkraft. Jo flere industribedrifter som flytter ut av Norge, jo bedre blir det lille norske klimaregnskapet. Men det store globale klimaregnskapet går i minus, og det er jo dette regnskapet som blir avgjørende for klodens framtid.

Det er også i et slikt perspektiv vi må se Senterpartiets fornuftige forslag om økt skogplanting og bedre skogpleie. Skog har nemlig en fantastisk evne til å binde CO2. Men Naturvernforbundets leder Lars Haltbrekken er bekymret for at land som Russland og Canada vil bruke skogmetoden som unnskyldning for ikke å gjennomføre andre tiltak. Slik går det når man ikke ser skogen for bare trær. Symbolpolitikk blir viktigere enn realpolitikk.