Det er naivt å tro at personer som har tilbrakt et langt liv i politikken og vil tilbake til yrkeslivet, ikke kommer til å utnytte den kunnskapen og kompetansen de har tilegnet seg.

Bjarne Håkon Hanssens rolle som rådgiver i pr-firmaet First House for det private barnehageselskapet Espira, og måten han har utført oppgaven på, er sterkt kritikkverdig. Han har brukt både kunnskap og kontakter han har tilegnet seg i sin posisjon som en av statsminister Jens Stoltenbergs viktigste og mest betrodde statsråder gjennom mange år. Å forstå de rasende reaksjonene fra rødgrønne politikere er ikke vanskelig. De føler seg både misbrukt og dolket i ryggen av en de inntil i fjor høst hadde et tett og fortrolig forhold til.

Samtidig overrasker politikernes unisone hylekor. Riktignok har den tidligere Ap-statsråden brutt sitt selvpålagte løfte om at han ikke ville kontakte tidligere kolleger, og ringt politikere på vegne av sin oppdragsgiver. Men av det som har framkommet om Hanssens virksomhet som barnehagerådgiver, er det intet som tyder på at han ikke har fulgt regelverket til punkt og prikke. Det regelverket har politikerne selv laget. Hvilken grunn har de da til å sutre over eks-statsrådens opptreden?

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Årsaken er åpenbart at han har påtatt seg et lobbyoppdrag som er i strid med regjeringens politikk for å forhindre at private barnehageeiere både kan motta offentlig støtte og ta ut aksjeutbytte. Til alt overmål deltok han selv i planleggingen av denne saken mens han fortsatt var statsråd. Hadde støyen blitt like stor hvis oppdragsgiveren hadde vært en rødgrønn «venn» som ville ha mer penger til å utvikle distriktene i Norge, bygge ut miljøvennlig eller drive minerydding i Angola eller Kambodsja?

Det er behov for klare og strenge regler for hva tidligere toppolitikere, og spesielt statsråder, kan foreta seg når de hopper av. Derfor finnes det bestemmelser som gir mulighet til å ilegge statsråder og statssekretærer karantene før de kan påta seg spesielle jobber og oppdrag. Selv om Hanssen hadde karantene, utfordret han etterpå regelverket på en måte som ingen tidligere har gjort. Derfor er det nødvendig med en gjennomgang for å vurdere behovet for endringer.

Imidlertid er det all grunn til å advare mot å innføre regler som innebærer langvarig «svartelisting» av personer som forlater politikken. Avgåtte politikere må ha samme frihet og muligheter som andre norske innbyggere. De som håndterer sin nye rolle på en uklok måte og setter seg i forlegenhet, gjør seg selv større skade enn den de eventuelt måtte påføre samfunnet. Slik er det også i Hanssens tilfelle.

Det er naivt å tro at personer som har tilbrakt et langt liv i politikken og vil tilbake til yrkeslivet, ikke kommer til å utnytte den kunnskapen og kompetansen de har tilegnet seg. I de fleste tilfeller vil dette være til fordel både for dem som har byttet jobb og for samfunnet. Om Bjarne Håkon Hanssens gjerning i First House er positiv for byråets oppdragsgivere, er nok mer usikkert. For Espira har i hvert fall reaksjonene overskygget budskapet han har framført på deres vegne.