Mælands avgang

Torsdag kveld trakk Øystein Mæland seg fra stillingen som politidirektør. Foto: Terje Pedersen, ANB

Øystein Mæland trakk seg torsdag fra jobben som politidirektør. Han ble indirekte tvunget ut av justisminister Grete Faremo. Paradoksalt nok ble vennskapet dem imellom et problem for dem begge. Da skjønte Mæland raskt at det var han som måtte ofres i kjølvannet av 22. juli-kommisjonens knusende rapport.

Det var da pressen begynte å spørre om Faremo var inhabil overfor Mæland at snøballen begynte å rulle. Justisministeren ba lovavdelingen i departementet om en vurdering. Her var rådet at Faremo er nær opp mot å være inhabil i forhold til Mælands tjenesteforhold, og for å være på den sikre siden valgte hun å erklære seg inhabil. Da hadde Mæland i realiteten intet valg.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Årsaken er at justisministeren de siste dagene ikke har villet svare på om Mæland har tillit som politidirektør etter den flengende kritikken som politiet mandag fikk i 22. juli-kommisjonens rapport. Faremo sa tvert om at hun ikke kunne utelukke personellmessige endringer. Mæland opplevde torsdag at han hadde sterk støtte fra politimestrene, og han var klar for å lede arbeidet med å forbedre norsk politi.

Han begrunner sin avskjed med at det var umulig for ham å fortsette når «statsråden og andre politikere ikke utvetydig har kunnet klargjøre» at han hadde tillit. Mæland føler det nok bittert å måtte gå av siden han bare hadde vært to uker i jobben da terroren rammet Norge 22. juli i fjor.

Flere politikere mener at Faremo burde ha avklart habilitetsspørsmålet allerede da hun i fjor høst ble justisminister. Det er etterpåklokskap som er lett å komme med når vi nå vet fasiten. Det var jo 22. juli-kommisjonens rapport som var foranledningen for at Faremo ba om vurderingen. De færreste forestilte seg at det sto så dårlig til, og da kan Faremo neppe lastes for at hun ikke sjekket forholdet til Mæland allerede i fjor.

Samtidig viser saken at det kan være problematisk å ha sjefer som har personlige relasjoner til sine undersåtter. Det gjør saken ekstra pikant at statsminister Jens Stoltenberg hele tiden har vært erklært inhabil i forhold til sin gode venn Øystein Mæland. Han var til og med Stoltenbergs forlover.

Norge er et lite land. Da gjelder det å ta visse forholdsregler. Men kriteriene for inhabilitet må ikke trekkes for langt. Vennskap er så mangt.
Regjeringen har indirekte løst et problem for seg selv, men skapt et nytt. Mælands avgang kom på en måte beleilig. Han ble syndebukken i denne omgang. På den annen side blir det et vakuum etter ham i Politidirektoratet. Det kan føre til at nødvendige tiltak og omlegginger drar unødig ut i tid. Nå blir det opp til den nye politidirektøren, Odd Reidar Humlegård, å sørge for at politiet tar «samling i bånn». Det blir kanskje lettere å starte med blanke ark.

Kommentarer


Det er en ting jeg ikke forstår i ditt innlegg hr. Werner – var ikke Faremo som jurist og justisminister og landets statsminister klar over sitt/sine vennskap med Mæland allerede ved tilsettingen av ham som politididirektør – og hvorfor tenkte hun/han ikke allerede da på dette med framtidig inhabilitet/habilitet??? Ditt politiske forsvar for AP, regjering og statsråder i denne saken henger derfor ikke helt sammen! ler
Bemerkelsesverdig at du da legger all skyld og grunnlag på den fremlagte rapporten for avgangen!

Det ser ut til å være et slags familiesyndikat som styrer landet. Det ser ut som det er vannskapsbånd og partibok som styrer det aller meste. Når man finner fram til at en stor del av en AUF-leir fra et bestemt årstall, idag sitter samlet i et maktnett, er det ikke fritt for at kaffen går i vranghalsen.

Sex-debut og politisk indoktrinering på en ungdomsleir for AUF gir jo etterhvert familiedynastier som styrer i AP – som vi både ser og erfarer! Og så lar de resten av de dumme velgerne betale også for dette gildet! Virkelig litt av et politisk system som styrer og rår i dette landet! ler

Søndagsutgaven 19.8. av Aftenposten – side 2 i kultur og meninger er å anbefale.
Her går politisk kommentator Thomas Boe Hornburg langt inn i bakteppe i artikkelen med overskriften Politiforlisets etterspill. Dette er tankevekkende lesning,
Hornburg hevder blant annet at: Rapporten (22.7. rapporten) rokker ved noe fundamentalt galt ved det norske styringsverket – Noe grunnleggende galt kom til syne. Men hva?

Hornburg drøfter 5 punkter.

Ansattes makt.
Her hevdes det at fagforeningenes makt resulterer i at det til tider kun er en på vakt i Politiets sentral i sommerperioden der det normalt er 4 på vakt – han hevder at politikerne må utfordre det han kaller fagforeningsmakten.
Dette er en reell drøfting men her nærmer artikkelforfatter seg det som er definert som grunnfjellet i norsk arbeidsliv – samarbeidsmodellen.
Det er ikke galt å drøfte om hvordan den fungerer, men det kan være meget risikabelt å dra en for kjapp konklusjon om at de ansattes innflytelse skal reduseres.

Distriktspolitkk
Avsnittet kan leses som en kritikk av den distriktspolitiske påvirkningen som særlig Senterpartiet har fått tvunget i gjennom i regjeringen. Norge har 27 politidistrikter – Sverige har 21 og avveiningen mellom distriktspolitiske ønsker og ønske om et effektivt og robust veies mot hverandre.
Diskusjonen er en helt nødvendig diskusjon og berører det dilemmaet som særlig Senterpartiet har et særlig ansvar for, distriktene er hellige og skal ikke røres.

Gjennomføringen
I dette avsnittet sier forfatteren blant annet at det er et stort spørsmål om det settes for mange mål for offentlige etater, så mange at det ikke legges kraft i noe – politiet og NAV sine mange målsettinger dras fram som eksempel på politikernes tellekantiver – i stedet for å sette kvalitetskrav som kan etterprøves.
Når statsministeren blir sitert på at han har sagt at han “håper” han har klart å formidle til sine statsråder at beredskap er viktig, bemerkes det syrlig at “håper” er et tankevekkende ordvalg.

Detaljstyring
Gjørv-kommisjonens drøftinger av hvordan den politiske styringen egentlig er, er interessant lesning.
Det insinueres at politikere abdiserer og gjør som statsministeren, “håper” at budskapet er tatt, kan dette leses som et kroneksempel på hvor galt det kan gå – og har gått.
Igjen reises presise men dog meget ubehagelige spørsmål til hvordan politikerne egentlig styrer i dag, gjennom håp om at noen har tatt signalet? Her drøftes det samfunnskritiske spørsmål som vi alle som borgere av landet bør engasjere oss i – en kritisk og uavhengig presse bør følge opp disse spørsmål og sørge for at debatten lever.

Debattliste
Artikkelforfatter peker på de politiske debatters betydning og deres påvirkning. Jeg synes det er grunn til å sitere avsluttningen av avsnittet: – debatten reiser spørsmål som angår langt flere enn utskjelte politifolk.
Gjørv-kommisjonen kan leses som en dyster debattliste for norske politikere.

Jeg synes dette er mer vesentlig enn å diskutere Mælands avgang, men jeg skal tilføye at det nok er mer lettvint og enkelt å kun diskutere Mælands avgang, i stedet for å diskutere den bakenforeliiggende årsak til Mælands avgang. Men det er etter min mening her – diskusjonen og energien bør ligge, på vårt politiske system og hvordan det egentlig ikke fungerer som vedtatt.

Et godt eksempelt på politisk postal politikk – uten substans og innhold?

Mæland ble etterhvert dette familie/vennskapsdynastienes naturlige syndebukk – og det selv etter meget kort tid! Ansvaret ligger også over han – men der er forsvarsverkene noe mer fastsatt og uigjennomtrengelig og ansvaret blir på denne måten pulverisert nedover! Tragisk nok! Det reagerer iallfall jeg litt på – for det er faktisk på en direkte måte å forlate det reelle politiske ansvar hos den øverste ledelsen!

-han er bare en av mange ledere plassert av AP i ledende posisjoner på grunn av partiboka og ikke for faglige kvalifikasjoner.
Derfor er mye av regjeringens ansvar satt ut av drift.