Riktignok er LO-leder Roar Flåthen både mann og har tradisjonell industribakgrunn. Men samtidig har han stått for en linje i lønnsoppgjørene som har gitt lavlønte kvinner betydelige tillegg. Foto: Terje Pedersen, ANB

Lederen i Norsk Tjenestemannslag, Turid Lilleheie, takker for seg på landsmøtet i november. På tampen av sin ledergjerning fyrer hun av en bredside mot det hun mener er et utdanningsfiendtlig gubbevelde i fagbevegelsen. Selv om langtidsutdannede og kvinner representerer en stadig større del av medlemsmassen i LO, hevder NTL-lederen i et intervju med Avisenes Nyhetsbyrå at de blir oversett av industrigutta. Hun mener de ikke tar innover seg at arbeidslivet og medlemsmassen er i endring. Dermed går hun rett i strupen på LO-sjefen selv, Roar Flåthen. Han har bakgrunn som industriarbeider og kommer fra Fellesforbundet. Bortsett fra forgjengeren Gerd-Liv Valla, som både er langtidsutdannet og kom fra nettopp NTL, har LOs ledere vært en lang rekke av menn som nesten alle har hatt industribakgrunn.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Om det er alle andre som bevisst har holdt NTL utenom, slik Lilleheie hevder skjedde i forberedelsene til pensjonskravene foran fjorårets oppgjør, eller om årsaken til manglende resultater ligger i forbundet selv, kommer nok an på øynene som ser. Derimot er det lett å forstå at Turid Lilleheie, etter 12 år som forbundsleder, er frustrert over at hennes medlemmer tydeligvis har oppnådd mindre enn andre fagorganiserte og derfor har et sterkt behov for å blåse ut.

NTLs leder har rett i at LO ikke framstår som spesielt attraktiv for langtidsutdannede. Da Gerd-Liv Valla kom inn i LOs ledelse som nestleder i 1997, begynte hun et arbeid for å gjøre organisasjonen mer interessant for utdanningsgruppene. Arbeidet fortsatte også i hennes ledertid, selv om det ikke kom spesielt langt. Etter Vallas dramatisk avgang våren 2007 har det skjedd svært lite i forhold til de langtidsutdannede i LO. Lilleheies kritikk er derfor berettiget. Men den rammer også henne selv.
Valla hadde også øyne for gubbeveldet i LO, og satte i gang en prosess for å feminisere
organisasjonen. Det gjorde hun ved å få ansatt kvinner i mange viktige posisjoner i Folkets Hus på Youngstorget. Dessverre var hun ikke like villig til å la dem slippe til. Derimot førte hun en særdeles kontrollerende linje overfor sine medarbeidere. Den toppet seg med striden med Ingunn Yssen.

På tross av en stadig økende kvinneandel, spesielt i offentlig sektor, er det fortsatt mennene som er mest synlig blant toppene i fagbevegelsen. Den kritikken må Flåthen og co ta til seg. Bortsett fra en manglende prioritering av langtidsutdannede, er det derimot liten grunn til å refse LO for ikke å ta kvinnenes situasjon på alvor. I vårens lønnsoppgjør oppnådde de store aktørene, Fellesforbundet og Fagforbundet, et resultat som ga de lavlønte kvinnegruppene et skikkelig løft.