By og land
I månedsvis har kommunal- og regionalminister og Sp-leder Liv Signe Navarsete arrangert møter over hele landet, holdt foredrag og skrevet avisinnlegg om at hun mener det er nødvendig å skape en motmakt til Oslo-dominansen på mange områder i vårt samfunn. Likevel har ikke temaet havnet på den nasjonale dagsorden. Det skjer først nå, etter at statsråden inviterte til et tilsvarende møte om temaet i hovedstaden. En mer talende beskrivelse av medienes nesten ensidige oslofokus og bekreftelse på Sp-lederens påstander er vel neppe mulig å finne.
«Rikskommentariatet», som dominerer debattprogrammene i radio og fjernsyn, interesserer seg dessverre alt for sjelden for det som skjer andre steder enn i hovedstadens politiske miljø, finansnæring, kulturliv, statsforvaltning eller kongehus. Det bidrar til å gi samfunnsdebatten et innsnevret perspektiv. Den baserer seg på en virkelighet som ofte ikke samsvarer med det folk utenfor Oslo opplever i sin hverdag.
Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter
Etter at statsrådens maktutspill endelig er kjent, blir hun møtt av Oslo-politikere med alle piggene ut. Det er lett å skjønne at de kan føle seg både provosert og stigmatisert av Navarsetes utspill. Selv om hun understreker at hun ikke er imot Oslo, har hun dessverre likevel falt for fristelsen og grepet til enkel retorikk med påstander om hvordan maktmiljøene i Oslo vurderer folk og institusjoner i resten av landet. Hovedproblemet er imidlertid ikke holdninger i hovedstaden om at det som skjer andre steder i Norge er mindre viktig, at folk andre steder er mindre kompetente eller vurderer andre landsdeler som mindreverdige.
Hovedutfordringen i det temaet Liv Signe Navarsete tar opp, er den sentraliseringen av makt som foregår på de fleste områder i samfunnet. Makta samles gjerne i hovedstaden, men også andre steder – både i Norge og utlandet. Det er denne innsnevrede maktfordelingen som skaper de skjevhetene hun peker på. For folk flest kan det innebære like store konsekvenser og representere en like stor fremmedgjøring om man bor i tjukkeste Oslo som på Nordvestlandet, i Telemark eller på Finnmarkskysten.
Hvem som sitter med makta, og hvor den befinner seg, er avgjørende for hvilken retning samfunnsutviklingen vil ta. Samles for mye av makta på ett sted, eller på for få hender, representerer det en stor fare for blant annet bosettingsmønster, næringsutvikling og kulturarv. Derfor er Liv Signe Navarsetes initiativ viktig. Men for å lykkes med det hun ønsker, må statsråden sørge for å trekke hovedstaden med seg i stedet for å få den imot seg.
Vi er et lite folk som bor i et stort og krevende land. Utfordringene og oppgavene står i kø, men vi har greid å takle dem bra gjennom god innsats, felles forståelse for løsningene og gjensidig respekt og forståelse for hverandre uansett hvor vi bor. Det vil fortsatt være den eneste farbare vei. By og land, hand i hand!
Kommentarer
Denne avhandlingen, selv om den er fra 2003, burde intressere flere.
( Den dukket opp i pmèn min i går.)
«Regionale og distriktspolitiske effekter av New Public Management.»
Skrevet av professor Tom Christensen ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
http://www.regjeringen.no/upload/kilde/krd/rap/2003/0006/ddd/pdfv/190801-newpublicmanagement.pdf
Ja Madeleine, hvis våre politikere kunne lyttet litt mer til professorer og dissidenter, så tror jeg vi kunne fått et bedre samfunn. Jeg føler distriktspolitikken her i landet i de senere årene i stor grad har vært en «gå rundt grøten-politikk», og jeg føler professor Tom Christensen i den avhandlingen i stor grad peker på hvor grøten befinner seg.
Når skal Søkelys på Samfunnet bringe staffettpinnen videre fra Bergens Tidene?: http://www.bt.no/meninger/kommentar/Da-staten-ble-ond-1068884.html
Snakker man om de distriktene folk, og spesiellt jenter, flykter fra? Distriktspolitikken har jo vært en total fiasko fram til nå, men nå skal den bli enda bedre?
Når Sogn Avis har førstesideoppslag om til sammen fire unge kvinner som flytter tilbake til fylket, forteller en slik oppmerksomhet at dette ikke er hverdagskost. De unge kvinnene peker alle på én ting som var nødvendig for å flytte tilbake: Utfordrende jobber.
Utfordrende jobber ja. Forby oljeleting i Lofoten og oppover, så kan de jo drive med, med …. ehhh …. ehh … med
Oslo – Vatikanet
Leder i bt.no – Bergen
SENTERPARTIETS landsomfattende turné for å propagandere for motmakt til Oslo-makten vakte ingen oppsikt før den ble avsluttet – i Oslo. Da mobiliserte til gjengjeld våre såkalte riksmedia, med forutsigbar oppstandelse i hovedstadens rådhus. Tydeligere kan det knapt nok illustreres hvor nærsynt Oslo-makten er. Like tydelig ble det demonstrert hvor avmektig Senterpartiets leder og kommunalminister, Liv Signe Navarsete, er i sine spede forsøk på å rokke ved landets maktstrukturerer.
OPPHOPNING AV MAKT og myndighet i den norske hovedstaden skjer tilsynelatende uten politisk vilje eller styring. I kraft av oljeformuen og eksportinntektene fra provinsen er den norske stat blant de rikeste i verden. Den er samtidig en av verdens mest ekspansive, selv i finanskrisens dager. Når det regner på Norge, sildrer det jevnt over hovedstaden, landets honningkrukke.
Alle prognoser tilsier en sterk befolkningsvekst i Oslo-området de nærmeste tiårene. Slike presstendenser prøver de fleste europeiske land å motvirke gjennom desentraliseringspolitikk. Det blir også regnet å være i de mest utsatte pressområdenes interesse.
Vingeklipping av Oslo-makten trenger ikke innebære vingeklipping av Oslo som by
DEN RØDGRØNNE regjeringen våger ikke å bruke makten sin, en potensiell makt som knapt noe europeisk land kan oppvise maken til. Utflytting av statsinstitusjoner er umuliggjort ved at fagforeninger og Oslo Arbeiderparti er gitt vetorett. Sentraliseringen blir tvert om forsterket ved en voldsom vekst i det statlige livsstilsbyråkratiet, den norske Vatikanstaten.
Sentraliseringen kan bli en trussel mot mangfoldet i norsk næringsliv og kultur. Denne faren burde oppta hele landets politiske styre, Oslo bystyre ikke unntatt. Vingeklipping av Oslo-makten trenger ikke innebære vingeklipping av Oslo som by. Hovedstaden bør heller se seg tjent med å kunne gjenspeile sterke regioner.
DET HAR VÆRT til gode for Norge at nærings- og kulturimpulser utenfra har hatt mange importhavner, og at landet har hatt et mangfold av regionale særtrekk. Sentraliseringen de siste tiårene har gitt oss færre ben å stå på, og mindre brukte importhavner for utenlandske impulser. Oslo-makten ter seg som et tvangsapparat for siling av slike impulser, i passende tid etter at de har gjort seg gjeldende i Stockholm eller London. Slik blir også Oslo en provinsby, mens resten av landet får karakter av å være et nasjonalt utkantfenomen.
LIV SIGNE NAVARSETE har få muligheter til å snu denne utviklingen. Men hun burde bruke de maktmidlene hun måtte ha, ikke nøye seg med uforpliktende samråd. Sitat slutt
- Gårsdagens Tabloid Tv2 understreket på en pinlig måte lederen her – sett fra Bergen, Norges nest største by.